Hovmod står for fall!

   Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd. Ordsp. 16, 18

   Et alvorlig tilfelle, som understreker dette for oss i Skriften, er fortellingen om Davids fall med Batseba, Urias hustru. Det begynte med at David sendte sine tjenere ut i krig, mens han selv ble i Jerusalem. Han sviktet altså sin oppgave, og var ikke der han skulle være. I stedet for å være ute i Herrens strid, steg han opp på taket og gikk omkring der, hvor han kunne se utover sitt rike! Vi aner hovmodsåndens fremvekst i Davids bryst her: Jeg er konge over dette riket! - Det er meg Herren har utvalgt!
   Fallet er allerede skjedd, og nå kan djevelen føre ham videre; øynene faller på Batseba som bader seg. Så kjenner vi den videre historie med hor, drap på ektemannen, forsøk på å skjule synden osv.
   Så utsatte er vi, og så farlig er det, når synderen begynner å finne behag i seg selv!
   Dette er jo verdens vei og vis - det er nettopp hva det søkes etter der - men når det gjelder Guds menighet, den som kalles «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3,15), så heter det om den: «Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyet og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.» (Sef. 3,12).
   De har sin ros og sin opphøyelse i Herrens navn. - Som Paulus vitner om det: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal. 6,14). Og et annet sted: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor. 12,9).
   Når du støter på åndelige bevegelser, eller enkeltpersoner, som gjerne roser seg av Jesu navn - og gjør tegn og under også, for den saks skyld - så spør alltid etter denne ydmyke ånd, for der hvor den ikke er i mennesket, der er heller ikke Den Hellige Ånd det!