Forlikelsen

   La dere forlike med Gud! 2 Kor. 5, 20

   Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Det er menneskets spørsmål vedrørende dette med å oppnå frelse.
   Her er en merkelig dobbelhet ute og går hos mange. Med tanke på de som er gått bort, er forståelsen den, at de selvfølgelig er gått til himmelen - iallfall om det var alminnelige bra mennesker, som det heter - selv om de knapt har visst noen interesse for kristendom gjennom livet her på jord. Kanskje heller tvert imot.
   - Men spør du det enkelte menneske, så tenker det med en gang på gjerning, at man må prestere ett eller annet som Gud er fornøyd med.
   Men hva sier Ordet? «La dere forlike med Gud!»
   Det vil altså si, at det er Gud som kommer til oss med «fredsflagget,» selv om det er vi som er de skyldige!
   Hva gjør du så i forhold til denne utstrakte hånd, som åpenbares i dette forunderlige, at den uskyldige tar på seg all den skyldiges skyld! - Som det heter i Skriften: «- en rettferdig for urettferdige.» (1 Pet. 3,18).
   Du kan bare si takk! - Saken er ordnet! - Den er ferdig!
   Skal vi kunne følge denne oppfordring og la oss forlike med Gud, så må jo det ha sin grunn i, at Gud alt er forlikt med oss! - Det er også nettopp hva Ordet forkynner oss: «Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.» (2 Kor. 5,18-19).
   Tenk at du kan gå videre på dette i dag, og siden livet ut: Gud er forlikt med meg!