Tro mot Ham!

   Vær tro inntil døden. Åp. 2, 10

   Det står om dem som har seiret over djevelen «i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet,» at de heller ikke «hadde sitt liv kjært, like til døden.» (Åp. 12,11).
   Dette betyr ikke bare, at de var villige til å lide martyrdøden, men det er også hva Jesus taler om, når Han taler om å «fornekte seg selv,» og «ta sitt kors opp.» (Bl.a. Mt. 16,24). Det er også hva det omhandler, når Han taler om at «den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» (Joh. 12,25).
   Da rykker dette straks nærmere innpå oss alle! Hvordan lever jeg i forhold til dette? Lar jeg min vilje, min lyst, mitt begjær osv., gå foran i mitt forhold til Herren, eller spør jeg etter Hans vilje?
   »For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt,» sier Paulus om det. (Rom. 7,18).
   Det er altså dette vårt (ditt) kjød Kristus naglet til korsets tre, - Eller vi kan si: som Gud dømte og korsfestet ved Ham!
   Da forstår vi også den dobbelte betydning av å være tro inntil døden; nemlig at vi ikke er kalt til å la vårt eget få utfolde seg, men til å fornekte vårt eget, og så i stedet utbe oss alt av Ham. «Han skal vokse, jeg skal avta.» (Joh. 3,30).
   Det er Guds sanne ord til oss, ved døperens munn. - Men Guds sanne ord snur vi så snart på hodet for oss, så den mest gjeldende forståelse, og forkynnelse, av dette ord har til alle tider vært den, at vi skal først avta, så skal Han vokse. Men det er motsatt, får Jesus vokse for deg, så avtar du!
   »På den smale vei til kilden Alt mitt eget dømt jeg så. Mine planer, mine ønsker Ved min fot i aske lå,» heter det i en sang. Hva gjør du da? Bøyer du deg ned for reise det opp igjen, eller er du tro inntil døden?