For vår skyld!

   Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet. Slm. 22, 8

   »Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham,» sier Ordet om Ham (Jes. 53,2).
   Jesus var ikke kommet for å appellere til det naturlige menneskets vesen og sinn. Han var kommet for å lede mennesket inn på veien til himmelen - og ikke for å støtte det på den brede vei til fortapelsen.
   Men skal et menneske føres inn på den veien - sannhetens vei - så må det først innse tomheten i det som denne verden - inklusive sitt eget - kan tilby. Først da begynner det å spørre etter en ny og annen vei.
   Før dette skjer, er Guds vei kun dårskap for det naturlige menneske. Det er som ordet forkynner oss: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt» - derfor denne spott og hoderysting overfor Ham som hang der på korsets tre. - Skulle det kunne være frelse i denne døende mann! Men verset fortsetter: «- men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor. 1,18).
   De er blant dem profeten Jesaja taler om og etterlyser: «Ved trengsel og ved dom ble Han revet bort. Men hvem tenkte i Hans tid at når Han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff Ham?» (Jes. 53,8).
   Forhåpentligvis, min venn, er du blant disse, som også i dag kan si, tross all elendighet du måtte finne hos deg selv: «Takk, min Jesus, for at ditt fullbrakte verk, nå og for all tid er en Guds kraft til min frelse!» - For blant spotterne har du vel ikke ditt sete? (Slm. 2).