Tal vel om hverandre!

   Baktal ikke hverandre, brødre! Jak. 4, 11a

   Skulle denne formaning i det hele tatt være nødvendig! Ja, erfaringen viser snart det, at denne formaning er høyst nødvendig dessverre. Denne synd, som Guds ord fremstiller som noe heslig, den sees ofte på som en ubetydelig synd, av mange. Eller den kles i en annen drakt og kalles noe annet enn hva den virkelig er.
   Nå vet vi at Guds ord - slik som vi møter det hos Peter bl.a. - formaner oss «til oppriktig broderkjærlighet,» og utlegger det slik: «Elsk hverandre inderlig av hjertet!» (1 Pet 1,22).
   Stans nå opp for dette; kan du forstille deg å sitte hos andre og baktale en som du elsker inderlig av hjertet? Neppe!
   Se for deg et menneske som du elsker inderlig - en ektefelle, far, mor, bror, søster, barn - kunne du virkelig sitte og baktale vedkommende med lett hjerte, og uten anger etterpå? Jeg tror ikke det.
   Det er altså det som mangler deg da, du som baktaler - kjærlighet!
   Skulle ikke du tale vel om andre, du som selv har en som taler vel om deg i himmelen! - Og det til tross for alt du kunne fordømmes for! «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.» (1 Joh. 2,1).
   Går jeg omkring med det sinn som hører til et takknemlig Guds barn, eller går jeg omkring med den ubarmhjertige medtjeners? (Mt. 18,28).
   Det er avslørende for mitt eget forhold til frelseren.