Anfektelse

   Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Mt. 11, 3

   Anfektelse, det hører kristenlivet til, og ingen kjenner bedre til dette enn de som lever særlig nær Herren, og ikke minst de som har fått en spesiell oppgave i Guds rike. Dem setter djevelen - vår motstander og sjelefiende - særlig inn på å felle. Derfor trenger de også de troendes forbønn fremfor noen andre!
   En tro som likesom hviler så trygt og rolig i seg selv og aldri skremmes opp eller opplever noe angrep, er en død tro, ja, en ren innbilning. Djevelen er dødens fyrste (Hebr. 2,14), og kan som sådan ikke la være å angripe livet! - Men det som allerede er dødt, det har han, og behøver ikke å kjempe for å vinne det for seg.
   Likeens har vi vårt eget, av naturen vantro hjerte, å bære på. Det lar oss heller ikke i fred, men stiller, i likhet med den onde, sine spørsmål; spørsmål som har sin grunn i åndelig mørke, spørsmål som det vi møter her: Er virkelig Jesus vår frelser, sendt av Gud? - Er det virkelig av nåde alene? - Ved Jesus alene? - Kan jeg være en kristen jeg som ser så mye ondt i mitt eget bryst, og faller så ofte igjennom? osv.
   Dette spørsmål - som er vår tekst i dag - kom fra, ingen ringere enn døperen Johannes! - Han som hadde fått stå i en så stor gjerning for Herren. - Han om hvem Jesus sier: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner.» (Mt. 11,11; Luk. 7,28). Og så skulle du og jeg være ukjente med dette!
   Nå skal vi ikke oppsøke anfektelse for å finne noen bekreftelse på vårt gudsforhold gjennom det, men heller være glade når Herren unner oss gode dager også; men vi skal heller ikke fortvile selv om vi opplever dette, men henge fast ved det ord vi har hørt, inntil det lysner for oss igjen, for Han er ikke kommet som dommer, men som frelser! (Joh. 3,17).
   Han prøver oss, men Han svikter oss ikke!