Ta imot!

   Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den! Slm. 81, 11

   Slik talte Herren til Israel.
   Israel var opptatt med så mange ting Herren ikke hadde bedt dem om.  Det var ikke bare det at de begynte å følge andre guder og med det ga seg over til synder som er helt ubeskrivelige, idet de fulgte nabofolkenes eksempel, men de blandet seg også inn i frelsesverket. De ville frelse seg selv ved egne gjerninger. Og de var bekymret for alle mulige ting; det viser seg ikke minst under ørkenvandringen.
   Det eneste de i virkeligheten hadde behøvd å gjøre, var å åpne munnen vidt opp; for å tale som ordet her. Det er jo bare billedtale på, at de skulle få av Herren alt det de trengte til. - Derfor står det også at de skulle åpne den vidt opp! - Så langt de maktet. Han skulle dekke alle deres behov!
   Dette veldige misforholdet mellom Israels situasjon og Herrens vilje for dem, skyldtes deres vantro, sier Ordet. Til sist kom de ikke engang inn i det landet som Herren allerede hadde gitt dem, og selv var steget ned for å føre dem til, og inn i. Alt på grunn av vantro! (Se bl.a. Hebr. 4).
   Det finnes knapt noen finere sammenligning - stilt overfor dette ordet som i sin tid ble talt til jødene - enn Jesu ord ved nattverdens innstiftelse: «Ta, et!» Og: «Drikk av den alle!» (Mt. 26, 26-27).
   Der er det jo nettopp slik at du bare sitter passiv og åpner munnen, og så får du rakt Hans legeme og Hans blod, det som allerede er gitt for deg, og det som allerede er utøst til syndenes forlatelse for deg!
   Du får altså sitte passiv og motta det som er ferdig! Herren er den som har arbeidet, Han er den som har gjort verket, og du får sitte og motta lønnen for det uten å ha løftet en finger!
   Gled deg over det i dag!