Den som har øre, han høre!

   Land! land! land! Hør Herrens ord! Jer. 22, 29

   Denne innbydelsen ropes ut til et helt folk. Men det er ikke bare en vennlig innbydelse dette, som når Herren kommer til et menneske, eller et folk, første gang. Her er en undertone, en advarsel; det er noe som ropes ut til et folk som mer og mer har vendt Gud ryggen og dermed er på vei mot stupet, mot sin egen undergang.
   Det er altså tale om kallet til et frafallent folk.
   - Du kan se deg selv stående på veien og rope etter noen som allerede er kommet langt bort; det er nå like før de er utenfor hørevidde!
   Vi kan vanskelig unngå å tenke på vårt eget folk i denne sammenheng, og enda mer på det folk som kaller seg ved Hans navn, kristenfolket.
   Det folk det ropes etter i teksten her, kalte seg ennå Israel med stolthet, men hadde mistet alle tegn på at de virkelig var Herrens Israel, han som hadde kjempet med Gud og vunnet - vunnet frelse og gudssamfunn. (1 Mos. 32,28).
   Ikke noe er mer tragisk enn den som kaller seg ved Jesu navn, men i virkeligheten er langt borte fra Ham! Da står det bedre til med hedningen.
   Vi leser om Laodikeamenigheten i et av sendebrevene i Åpenbaringsboken - der var nettopp situasjonen denne. Alt så vel ut i deres egne øyne, men Herren forteller dem i klartekst, at Han selv står utenfor døren og banker på! - Altså hører vi det samme rop fra Herren til dem, som vi hører i teksten vår i dag.
   La oss ta dette alvoret innover oss i dag, for vi har med Ham å gjøre som ikke vil noen synders dom og død. Så lenge vi er i stand til å høre ropet, er det også håp om frelse, «for Han er trofast som gav løftet.» (Hebr. 10,23).