Frafallets mulighet!

   Men han visste ikke at Herren var veket fra ham. Dom. 16, 20

   Frafallet fra Gud er en stor tragedie, langt ut over alt hva vi kan tenke. Tenk å engang ha eid himmel og salighet, Guds samfunn og vennskap, og så falle fra denne høyden og ned i den evige fortapelse! Men særlig tragisk blir det jo, når en selv ikke engang er klar over at dette har skjedd!
   Det er noe særlig, en bestemt svakhet hos deg f.eks., som du etter hvert mer og mer begynner å kjæle for, i stedet for å leve i lyset med det, og bekjenne det som den synd det er.
   Det kan være forskjellige ting hos de forskjellige mennesker, alt etter som natur og legning er.
   Hos Samson, som vi leser om her, var det kvinner. Noe som førte ham bort fra Herren og Hans vei og inn i Dalilas snare.
   For Judas var det pengekjærheten som seiret, trangen til penger og håp om en stor plass og stor makt ved Jesu side i herligheten.
   For kong Saul, som i utgangspunktet - da Gud valgte ham ut - var en mann som var ringe i egne øyne (1 Sam. 15,17), var det hovmodet som fikk Guds plass.
   For Demas var det kjærligheten til den nåværende verden; livet i Tessalonika, som han reiste til.
   Og merk deg - du som kjenner på så mye synd, svakhet og ustadighet i deg selv, og kanskje tenker: Da er det visst ikke håp for en slik som meg! - ingen av disse gikk tapt fordi de hadde disse synder og svakheter, men fordi de ikke lenger bekjente dem som synder, men lot dem få Guds plass! Det var altså ikke Gud som hadde forkastet dem, men de som hadde forkastet Gud! - Derfor endte de med å selv bli forkastet av Gud.
   Det er ikke for ingenting at David - en mann som etter hvert var vel kjent med sine egne skrøpeligheter - ber: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Slm. 51,13). Og et annet sted: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Slm. 139,23-24).
   Det er en bønn vi alle trenger å be, til Ham som ikke vil vår ulykke, men vil gi oss fremtid og håp! (Jer. 29,11), ja, gav seg selv for å sikre vår fremtid!