La det lykkes!

Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes! Slm. 118, 25

   Ja, salmisten roper ut dette, og ber inderlig Herren om det, for han ser i Herrens lys, at alt avhenger av dette ene - om Herren vil la det lykkes!
   Vi har dette med oss ifra fallets dag av at vi ser på oss selv som betydningsfulle, og kan ikke forstå at frelsen - vår frelse - ikke beror på en viss egenskap og egeninnsats fra vår side!
   Men det er bare inntil Han fører oss inn i sitt råd, og lar oss se det som er skjult for vårt naturlige blikk og vår naturlige forstand - at alt beror på Ham!
   Vi kjenner jo også dette ropet ifra Peters munn, der han hadde dristet seg ut på bølgene, på sin egen tros grunn. - Da han så begynner å se på stormen og bølgene omkring seg, synker han i dypet, i avgrunnen. Da bryter ropet frem: «Herre, frels meg!» (Mt. 14,30).
   Hva annet kunne frelse Peter der, uten den hånd som Herren rakte ut?
   Det er også vår situasjon overfor den avgrunn som Skriften omtaler som fortapelsen; vi har ikke noe som kan holde oss flytende, ikke noe vi kan gripe til, ikke noe feste for foten overfor det! Den eneste redning er at Han i sin nåde rekker sin hånd ut. Og det er nettopp hva Ordet om Jesus egentlig er: Han har rakt ut sin hånd til frelse fra den evige fortapelse som vår synd ellers vil trekke oss ned i!
   Om dette vitner Ordet: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og Hans øre er ikke tunghørt så Han ikke kan høre.» (Jes. 59,1).
   Når du får åpnet dine øyne for begge disse sider ved saken; det er bare én redning fra den evige avgrunn; det er Herrens utrakte hånd - og at denne hånd ikke er for kort til å frelse, både når det gjelder deg selv og dine nærmeste, da kommer nok ropet også fra deg: «Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes!»