Jesus hold meg ved ditt kors!

   Gå ikke fra meg, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra meg! Slm. 38, 22

   Er det noe en kristen kjenner vel til etter hvert som han lever i samfunn med Gud, så er det opplevelsen av forlatthet, av dette å stå alene blant mennesker. Han får erfare det Skriften forkynner, at verden ikke forstår, og heller ikke kan tåle Guds barn.
   Du må derfor regne med å bli forbigått, ikke bli regnet med, betraktet som underlig, som en som tar ting altfor alvorlig, ja, av mange sett på som en fanatiker. Å leve tett til Jesus er ikke bra for karrieren her på jord - ofte ikke i kristen sammenheng heller.
   En kristen blir derfor mer og mer avhengig av at iallfall én står med - Han som han kjenner som trofast! Som Paulus ved et tilfelle uttrykker, da alle forlot ham i en vanskelig og farlig situasjon: «Men Herren stod hos meg og styrket meg.» (2 Tim. 4,17).
   Hvis en kristen da - f.eks. på grunn av et fall i synd, eller følelse og opplevelse av utilstrekkelighet - synes å erfare at også Herren viker fra ham, så finnes det ikke ord på denne jord for hva han føler. Da bryter snart dette inderlige ropet frem også fra en kristens indre: «Gå ikke fra meg, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra meg!»
   Men hør du! - Du skal også få lov til å fortsette ditt rop slik som David gjorde, uansett hva som måtte ha brakt deg i din vanskelige situasjon: «Skynd deg å hjelpe meg, Herre, min frelse!»
   Uansett så er Han din frelse! - Han som er frelse for alle som i sin nød tar sin tilflukt til Ham! Så vær frimodig! - Vær frimodig for Jesu skyld! Alltid! - Du har jo Hans ord på det!