Sannhets erkjennelse

   Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. Luk. 15, 18-19

   Det står tidligere i denne beretningen om sønnen, at «han kom til seg selv.» Han innså, hva han hadde forlatt og hva han hadde fått i stedet. Og han innså, at denne hans reise til det fremmede land langt borte, var en syndig handling - en synd imot Hans far.
   Det er altså en helt presis beskrivelse av situasjonen han kommer med her i teksten. Det er også hva Guds ord forkynner oss alle: «- alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom. 3,23). Derfor må alle komme til denne erkjennelse, før de vender seg til Gud i sannhet. Ikke fordi det ikke allerede er ferdig for dem hjemme - den beste kledning henger klar - men fordi ingen vender seg til Gud med bønn om frelse, uten denne sannhets erkjennelse.
   Sønnen befinner seg likevel - til tross for denne erkjennelse - i en villfarelse. - Noe som også er en vanlig villfarelse for mennesker som har kommet til den samme erkjennelse; han vil nemlig betale for seg med denne!
   Men denne erkjennelse skal bare tjene til å vende blikket ditt hjemover, hvor, som allerede nevnt, den beste kledning, den som skjuler alt, henger ferdig for deg!
   Betalingen har Faderen allerede fått!