Opprørets forferdelige følger

   For mange var falt og drept. For denne krig var fra Gud. 1 Krøn. 5, 22

   Det åpenbare opprøret mot Gud er den forferdeligste snare et menneske kan falle i! Det er denne nød Jesus ser - og ber for - da Han under korsfestelsen henvender seg til sin Far i himmelen og ber: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!» (Luk. 23,34).
   Ikke så, at de ikke visste at de gjorde, og var skyldige, i noe ondt, men de visste ikke hva de bega seg ut på, da de korsfestet Guds Sønn!
   Det samme gjelder enhver som i dag reiser hodet, og angriper Guds ord og dets innflytelse, eller angriper Hans vitner her på jord. De vet ikke hva de står overfor, og hvilken dom de bringer seg selv inn under!
   Da Paulus gjorde dette, fikk han det spørsmål i sitt møte med den levende og oppstandne Jesus Kristus: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Ap.gj. 22,7).
   I motsetning til hva han var på det tidspunkt, ble Paulus seg mer og mer bevisst etter hvert, hva han hadde gjort, da han forfulgte Guds menighet.  Det var noe som stadig forferdet ham resten av hans liv her nede, og forårsaker at han omtaler seg selv som «den største av alle syndere» (1 Tim. 1,15), til tross for at han var helt på det rene med, at også denne synd var ham forlatt!
   De trenger virkelig forbønn, de som lever i denne villfarelsen også i dag - bønn om at de må våkne opp i tide; for Gud er også dommens Gud, når nådetiden er til ende! «For mange var falt og drept. For denne krig var fra Gud!»
   »Vår fremtidsdag er lys og lang,» synger Guds menighet - men en Guds fiende har ingen fremtid!
   »For de onde har ingen fremtid, de ugudeliges lampe slokner.» (Ordsp. 24,20). .