Stor kjærlighet!

   Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. 1 Joh. 3, 1

   Det er to utsagn i denne teksten som viser, at det å være et Guds barn, det er ikke noe en skal behøve å gå omkring å lure på om man er. - Det er noe det er meningen man skal være viss på!
   »Se!» Slik begynner teksten. - Det er altså mulig å se det! «- det er vi!» Slik avsluttes den. - Ingen tvil her!
   Men hvordan skal vi så se det? Her gjør de fleste den feil, at de begynner å se på seg selv. Det er klart, man kan se på seg selv og se at man ikke er et Guds barn. At man f.eks. ikke ønsker noe nærmere samfunn med Jesus, men er fornøyd med en ytre kristendomsform. At man ønsker å fortsette i det som Guds ord klart holder for synd, fremfor å vende seg fra det, og bekjenne det som synd o.l. - Men å se at man er et Guds barn! - Hva med det!
   Det er visse tegn som også følger et Guds barn, så som at man ønsker å leve rett for Gud, at man må søke til Jesus med sin synd, det vil si, at man søker Ham i sin nød over seg selv o.l. - men vissheten har ikke sin grunn i noe av dette, men i det faktum at «alt er ferdig!» (Mt. 22,4). - At Herren allerede har tatt imot deg - før du kommer - i sin Sønn, Jesus Kristus! Alt er ferdig i Ham!
   Til dem som har sitt håp knyttet til dette, sier apostelen her: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi!»
   »Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh. 1,12).
   Den som kjenner innholdet og betydningen av Jesu navn, han vil kunne si det slik: «Alle dem som tok sin tilflukt til Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn!»
   Kan hende kan du nå si med frimodighet: «- og det er jeg!»