Hjertetrangen!

   Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Rom. 10, 10

   «Hjertetrangen anfører sangen, emnet er Jesu Kristi blod!»
   Kanskje er du av den engstelige typen, som ikke våger deg særlig frempå i forsamlinger, med mye folk til stede o.l., men du vil så gjerne prate med noen, og dele med noen, det du har opplevd, og opplever, i samfunnet med Herren. Det er blitt en hjertetrang!
   Også når du påkaller Hans navn i bønn, bekjenner du hjertets tro, både for de som er i himmelen og for de makter og myndigheter Paulus taler om. (Ef. 6,12).
   Her er mange som vil føre deg inn i trelldom: du må bekjenne, du må vitne, ellers blir du jo ikke frelst! Slikt må du aldri legge øret til. Det eneste som er gitt deg til frelse er Jesus Kristus og Ham korsfestet, aldri mer!
   Når dette begynner å gå opp for ditt hjerte, ja, da kan du ikke annet enn å bekjenne. Men på det vis som faller seg naturlig for deg.
   Slikt trelldomssnakk fører med seg mye åndelig uredelighet. Bl.a. at mange under dette press, vitner om ting som ennå ikke er blitt levende for dem selv, fordi de føler at de må, om de skal bli anerkjent.
   Det er ikke et lovbud apostelen legger frem for deg i teksten her, men ganske enkelt en konstatering av hvordan det er! Slik går det til!
   Likevel - du som er kommet til tro - forsøk å tøye grensene så mye du kan, når det gjelder å vitne åpent om din frelser, tross hjertebank og menneskefrykt. - Ikke fordi det er pålagt deg, men fordi du når frem til flere enn du aner, selv om du synes ditt vitnesbyrd er både stotrende og lite ved. - Dessuten vil du få så mye velsignelse tilbake av det.