Guds kjærlighet!

   Sterk som døden er kjærligheten. Høys. 8, 6b

   »Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle!» (Rom. 8,32).
   Et annet sted i Høysangen står det: «Hans banner over meg er kjærlighet.» (Høys. 2,4).
   Hadde det bare kunnet gå riktig opp for oss dette, at vi til enhver tid er gjenstand for denne ufattelige kjærlighet! - Men vår synd hindrer oss i det. Vår forstand er formørket og vårt hjerte forstyrret, når det gjelder å forstå seg rett på Gud, og tro Ham. Men Ordet er lyset fra Herren, og der hvor det blir forkynt, der er muligheten til stede for at noe av dette lyset kan slippe igjennom, til opplysning.
   Da får vi glimt inn i dette ufattelige, at Gud elsker oss syndere så over all vår fatteevne!
   Han sparte ikke sin egen Sønn, som vi leser i Skriften! Hør igjen: Han gjorde ikke det! Han sparte Ham ikke, men gav Ham villig, for din skyld!
   Si meg, fatter du det? - Synes du det er rimelig? Eller er du av sannheten, så du sier: «Jeg har bare trettet deg med mine synder, og voldt deg møye med mine misgjerninger.» (Jes. 43,24). Hvordan kan det da være mulig at du elsker en slik som meg!
   »Gud elsker deg fordi du er en så vidunderlig unik skapning!» - Slik kan vi ofte høre det forkynt i vår tid. - Det bedraget blir snart avslørt, der hvor Guds sanne lys får slippe til! At Gud elsker meg, synderen, blir den store gåte jeg aldri fatter, så lenge jeg er her på jord. Og nok aldri vil fatte i evigheten heller!
   Men om du og jeg ikke kan fatte det, så er det likevel sant! - Ordet sier så.