Aldri for sent!

   Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse. Klag. 3, 26

   Ja, det er godt, men det er ikke dermed sagt at det føles godt. Og det er så visst ingen enkel sak for oss dette, for en slik ventetid kan ofte bli lang, så det oppleves som om Herren ikke lenger bryr seg om vår sak.
   Slik klager ofte de hellige i Skriften også; les bare Salmenes bok. Men Han kom aldri for sent.
   Vår tro prøves i slike tider, og det blir gjerne til ydmykelse for oss, og en ny forståelse av, at alt vi får av Ham må vi få av nåde, for Jesu skyld!
   Jesus dro mot hjemmet til Lasarus og hans søstre, da Han fikk beskjed om at Lasarus var syk, men Han drøyde før Han dro! Da Han endelig kom dit var Lasarus død og hadde allerede ligget fire døgn i graven.
   Da sier den vantro hopen: «Kunne ikke Han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?» (Joh. 11,37).
   Også disiplene så det - naturlig nok - som at Han nå hadde kommet for sent, og Lasarus’ søster Marta, strakk seg så langt i sin tro, at hun sa: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.»
   Ja, det er gjerne «lettere» for oss å tro slikt, enn å tro i forhold til en konkret sak vi har for oss her og nå!
   Men Jesus hadde en hensikt, en god hensikt, med det som skjedde her: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
   Det var dette Han ville vise dem, at selv da, når det er blitt umulig for oss, og alt i denne verden, da kan Han fremdeles løse det!
   Det er ting som også for oss kan se ut som: For sent! - Men vi kan da få oss en overraskelse på den store dag!
   »La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» (Joh. 14,1).
   Det er Jesu ord til sine, også i dag!