Ikke vi, - men Han!

   Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Rom. 7, 19

   Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» (Rom 7,21-23).
   Slik beskriver apostelen videre, sin situasjon som menneske. - Nettopp som Luther også uttrykte det ved et tilfelle: «Jeg kan ikke annet enn å synde og fare vill!»
   Nå er det de som vil hevde som så: Ja, dette er mennesket før det er blitt kristent. Mens det ennå kjemper og treller under loven.
   Dette er en farlig tankegang, som setter et fullstendig stengsel for en sann åndelig frigjøring; fordi det alltid vil holde din oppmerksom rettet mot deg selv, med spørsmålet: - er jeg nå over dette stadiet?
   Hør hva Paulus vitner nettopp i den situasjonen: «- etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.»
   Hvilket ugjenfødt menneske kan vitne slik? Den som treller under loven, elsker ikke loven! - Tvert imot, han hater den!
   Nei, Paulus må - også som en gjenfødt kristen - igjen og igjen få feste blikket på den sanne redning, som han også nærmest roper det ut: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» (Rom. 7,24-25).
   Hører du dette - elendige menneske!