Vokt deg!

   Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! 1 Kor. 10, 12

   «Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd,» og: «Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg.» (Ordsp. 16,18 og 18,12).
   Slik advarer Guds ord oss sterkt imot å la dette få vokse frem, for det har nemlig sin grunn i løgnen - at et menneske ikke lenger ser sant, verken på seg selv eller den hellige Gud!
   De hellige i Skriften var også utsatt for denne fristelse, da de så at det gikk dem godt en tid, slik som tilfellet var med David bl.a., og som uttrykkes slik: «Jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren.» (Slm. 30,7-9).
   David var blitt trygg i sin stilling, og ikke lenger i Herren alene! - Han hadde glemt det som han minnes igjen her: «- du grunnfestet mitt fjell!» Du alene!
   Du, er du blitt trygg i din kristendom, eller i Kristus?
   »Ydmykhet går forut for ære,» vitner Skriften (Ordsp. 18,12).
   Måtte du og jeg kunne vitne i dag: «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg, Guds Lam. Ene i din rettferdighet Skjules all min skam.»
   Da lever vi i det håp som ikke blir til skamme!
   Men vi glemmer så snart - i vår åndsfattige tid, - at det også er noe å vokte seg for, fordi det fører deg bort fra Herren! Og det er vel noe du også i dag frykter for, ikke sant?