Falsk ydmykhet!

   Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet. Kol. 2, 23

   «Slikt har nok ord på seg for å være -,» skriver apostelen, men er det altså ikke!
   En av kirkefedrene har uttrykt det omtrent slik: «Hadde vi kunnet se vår egen ydmykhet, så hadde vi falt ned og knekket nakken av bare stolthet!»
   Så mye for den ydmykheten altså. Det vil si, den ydmykhet som er av oss. Den er alltid falsk! Den virkes frem i en bestemt hensikt, for at det skal falle tilbake på oss selv som vinning i en eller annen form.
   Det er vårt gamle falne menneske som kler seg i en ny drakt, for å tilsnike seg det som ikke hører det til. Ved en slik selvpåtatt ydmykhet vil en
i virkeligheten - mer eller mindre bevisst - tilrane seg en ære som egentlig ikke tilkommer en.
   Den sanne ydmykhet derimot - for den finnes tross all denne verdens synd - den virkes frem av Gud i vår omgang med Ham. - Og det er ikke en ydmykhet som vi kan se eller rose oss av, for den virkes ikke minst ved at vi får se sant på oss selv og vårt fall - og Guds nådefulle forhold til denne ødelagte skapning.
   Det er sant som apostelen sier deg nå: «- det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet.»
   »Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!» (Ap.gj. 16,31). - Det er den vei Skriften anviser!