Tilbake

 

Gud lik?
Av Fredr. Ahlfeld

Min kristen, vil du berede deg til festen (julen), så bekjenn da aller først om deg selv (lik døperen Johannes): ”Jeg er ikke Kristus!”
Du vil svare: ”Av hvilken grunn skal jeg bekjenne dette, det har jo aldri falt meg inn, at jeg vil være Kristus!”
Vel har det aldri falt deg inn, at du vil være Kristus av Davids stamme. Men din egen Kristus, din egen frelser har du villet være. Du har selv villet forløse deg fra dine synder. Si meg, om du ikke har drevet en slik virksomhet hos deg selv! Du har visst nok erkjent din synd, og du har lagt den på den ene vektskål. På den andre la du dine gode gjerninger. Men selv var du måler og dommer mellom begge og la til dine gjerninger også ditt ønske og din vurdering av dem.

 

En bedre vei!
Av Fredr. Ahlfeld

Johannes sier: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men Han som kommer etter meg… Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.”
Så mye som solen er herligere enn månen, så mye er evangeliet herligere enn loven, så mye er Kristus større enn Moses og Johannes, så mye er Betlehem og Golgata lifligere enn Sinai. Månen skinner om natten, men også sitt lys har den fra solen, som skal gå opp om dagen. Lyst kan den gjøre, men vi fryser ved dens skinn – varmt og levende gjør solen. Synden kan Moses vise oss i klare trekk, - men forlate den kan han ikke. Bot kan Moses forkynne og en døper til omvendelse kan han sende, - men et nytt menneske kan han ikke skape.

Kristus alene døper med Den Hellige Ånd og ild, med livets ild, som brenner innenfra utad, som brenner og likevel ikke forbrenner – med den Ånd, som født av Gud, gjør oss til Guds barn, men også holder oss i den hellige orden, fordi Han ikke er en Ånd av det naturlige menneske og ikke noen uordenens og forvirringens Ånd.

 

Herrens forutsigelse
Av Fredr. Ahlfeld

Josefus, som beskriver det jødiske rikes undergang ved romerne for oss, forteller at et menneske ved navn Jesus, Ananus’ sønn, allerede fire år før krigen, mens byen ennå levde i fred og gode dager, dro gjennom Jerusalems gater og dag etter dag ropte ut: ”Ve over Jerusalem!” Og om enn den romerske landshøvding lot ham piske, så lenge, at hans ben lå bare, så hadde han ikke noe annet svar på slagene enn: ”Ve over Jerusalem!”
På denne måte ble han ved inntil de dager, da romerne omringet byen med voller og vognborger. Den siste dag ropte han ut: ”Ve også meg!” På denne dag ble han truffet av en stein fra en romersk kastemaskin. Hans siste ord var: ”Ve over Jerusalem!”
Den samme historieskriver Josefus forteller oss, at Jerusalems tempel brentes opp av Titus nettopp på den samme dag i året, som det nesten 700 år tidligere var blitt brent opp av Nebukadnesar på. Den som leser det, han gi akt på det!

- Hvem vil vel hindre oss fra også i reformasjonen, og de redsler som fulgte den, å se et Herrens komme? Han ville sikte sin menighet, som man sikter hveten for agner.  Det gikk nok av bevegelse og forventning blant folkene i forveien for den. Og spør vi etter tegn, da la oss bare høre Melanchthon. Denne forteller, at 30 før Luthers tid ble en fattig munk ved navn Johannes Hilten satt i fengsel i Eisenach, fordi han med skarpe ord refset den katolske kirkes vranglære og misbruk. Da munken i fengslet trengte hardt innpå ham, sa han dem like ut: ”I året 1516 skal det komme en annen, som skal ødelegge deres herlighet – ham vil dere ikke kunne stå imot.” Og da han endelig var død i fengslet, fant man denne spådom også i hans bøker.

 

Guds ords overbevisende kraft
Av Fredr. Ahlfeld

I Rhinland levde engang en fattig enke. Nøden lå hardt på henne. Det ene stykke av innbo etter det annet var solgt. Endelig hadde hun bare et Ny Testamente, som hun kunne råde over. Med blødende hjerte pantsatte hun det hos en jøde. Denne tok det, innbød enda to kamerater til seg og ville lese gjennom Matteusevangeliet med dem, for riktig en gang å le seg mett av Jesus fra Nasaret. De begynte å lese og å le. Men jo lenger de kom, desto saktere ble latteren hos ham, som var opphavsmannen til hele den simple strek. Og da de kom til Golgata, da forstummet hans latter helt. De leste ut. Da de var ferdige, begynte hin enda en gang å lese i boken alene. Men han leste den ikke lenger med latter. Og da han atter kom til Golgata, da gråt han under korset, likesom de kvinner som hadde fulgt Kristus fra Galilea fordum. Og da han hadde lest ut, da sto det fast for ham, at Jesus var den som skulle komme, den som fedrene hadde håpet på, den som profetene hadde spådd om. – Da sto han opp og søkte en prest og ba ham døpe seg i Jesu Kristi navn. – Nå mine elskede, kan nå Guds ord overbevise selv den som ville lese det uten bønn til spott, om at Jesus er Kristus, Guds hellige, verdens frelser – skulle det da ikke overbevise den, som lik en redelig søker går til det med ydmyk bønn?
Men i det stikker feilen, at de fleste som taler mot Kristus, aldri har gjort seg den umake å lese det gamle nådens skrift med alvor og bønn, ja har vel ikke mer tatt det i hånden siden sine barneår.
Vel da, send dine spørsmål dit inn, senk din sjel dit inn! Herren vil gi deg et svar av livet til livet. Ordet vil være en dugg som faller på din sjel. Tvilen vil vike. De tørre enger vil grønnes i deg. Av livskilden vil nytt liv strømme inn i ditt hjerte. Du vil glad bekjenne: ”Aldri har jeg vært så salig, aldri har jeg følt et slikt liv i meg som i denne nådetid.” Du vil sørge over at du noensinne har tatt anstøt av Kristus. Du vil si: ”Det var en ussel tid. Gud skje lov at den er forbi!” Og hvem har utrettet alt dette? Han som byder de blinde å se, de lamme å gå, de døve å høre, de spedalske å renses og de døde å oppstå. Han har gjort det, og ingen annen.

 

I krybbe og stall etter barnet de leter
Av Fredr. Ahlfeld

Vår Herre og frelser sier: ”Himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.”

Denne ekte perle, som dere vet, den er Ham selv, Jesus Kristus.
– Engelen hadde vakt hyrdene opp av deres drømmende håp, deres sjeler var blitt våkne og deres øyne klare. Budskapet hadde tent an som en himmelsk ild. Nå var det ingen venting og dveling. De ville hen dit, hvor barnet var født. Sine hjorder befalte de i Guds hånd, og alle ilte til den lille by. Her het det ikke: ”Én må bli tilbake her, vi kan ikke gå alle, én må vokte våre hjorder, hvordan skulle det ellers gå dem?”
Hvor sjelden er da ikke en slik kjærlighet i våre dager! Når det engang lykkes Herren å bryte seg en dør inn i ditt hjerte, når det lykkes Ham å drive deg et skritt fremad på Hans hellige vei, da legges bremseklossen på dette eller hint hjul. Det faller deg da på sinne: ”Ei, hvis jeg slik følger Hans dragning og vilje, da må jo så mye bli annerledes i hele mitt kall, da må jeg forandre så mye i lyst og glede, i handel og vandel!” Og gangen til Guds ære blir langsommere og snart står den helt stille.

Hine spurte ikke kjød og blod til råds, heller ikke eiendom og gods. De gikk fremad i Guds navn. ”Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!”

- Å hvor sjelden er da ikke en slik broderpakt i våre dager, en slik enighet i Herren!

De var kanskje bare tre; ingen ville bli tilbake, ingen ville holde den annen tilbake. De gikk alle.

Når en mann eller hustru eller sønn eller datter bereder og omgjorder seg for å søke frelseren, da kommer den ene eller den annen part og holder tilbake, her med spott og motsigelse, hist med kald klokskap. Hvor sjelden er ikke en familie helt i Herren! Og om disse hyrder vet vi ikke engang, om de til sammen utgjorde en familie. Men de ble en familie i Kristus Jesus.

- De gikk hen. Engelen hadde gitt dem et tegn, som de skulle kjenne barnet på: ”Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”

Hvordan passer dette kjennemerke til den hedersprangende tale som var gått foran: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad?”  En frelser og en Herre i Davids stad, og dertil i stall og krybbe!

- Kjære kristne, Guds veier er ofte en gåte for den dårlige klokskap. Hvor mange har ikke snublet i denne stall, i denne krybbe, allerede! For hvor mange er ikke Gudssønnen i barneskikkelse, i barnesvakhet blitt en anstøtets og forargelsens stein! Stor og herlig i himmelsk prakt, strålende rik i kongemakt, hadde Han etter deres tanker skullet komme.
Men vet du da ikke, at også du da hadde måttet stå fullendt og ferdig til dommen hos Ham? At Han kom så arm, så ringe, må jo være din inderligste trøst. For fordi Han begynner sitt rike så lite og ringe, anser Han jo også i nåde den usle og ringe begynnelse på sitt rike i deg og lar den vokse under himmelsk dugg og solskinn, likesom Han selv har vokst, og likesom Han har latt sitt rike vokse i det store.

- Hine hyrder tok ikke noe anstøt av det. Tross det usle tegn gikk de glade og ilsomt ut for å søke sin frelser. Og de fant både Maria og Josef, of barnet liggende i krybben. Dette er lønnen for deres stille troskap. De som i troen hadde skuet ut etter Ham, de ser Ham nå også i virkeligheten. De som ikke hadde latt seg forvirre i sitt håp, de ble nå heller ikke skuffet. De hadde nå perlen. Og lyste den enn ikke selv ennå, var enn barnet som et annet barn: Gudsstjernen lyste over det, de gamle spådommer lyste om det, det oppfylte kjennemerke lyste på det.
Krybben ble til et segl, til en Guds røst, som sa: ”Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag.” Denne røst trengte inn og lød like inn i deres sjeler: ”Og dere er de første som bøyer kne for Ham, som hyller Ham. Dere er Hans, og Han er deres. Også i dere har Han velbehag.”

- Gå ut, min kristen, og søk din frelser. Han søker jo deg, derfor kan du finne Ham. Og synes deg enn den dag i dag Hans arme sønderrevne og knuste menighet å være stall og krybbe, Han er dog der inne; søk bare, du finner Ham! Han er dog Guds enbårne Sønn; søk bare, du erkjenner Ham. Han er og blir dog ærens konge, om enn Hans drakt er sønderrevet, om enn herjende stormer blåser gjennom Hans hus. Når du finner Ham, når du erkjenner Ham, vil Han ennå synes deg herlig over alt, og ditt hjerte vil bli fullt av Ham og Hans glede, likesom hine hyrders hjerte. Ja, dette var fullt, så fullt, at det ikke kunne romme, ikke kunne beholde det evangeliske budskaps edle most alene.

”Da de hadde sett det, fortalte de om det ord som var talt til dem om dette barn.”

- Hva hjertet er fullt av, det flyter munnen over med. Og deres hjerter var fulle av den hellige nattefest, deres hjerter var fulle av den nyfødte konge. Senere hen, da Herren hadde begynt sitt store frelsesverk, sier Filip, som selv nettopp har funnet Kristus, til Natanael: ”Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, Ham har vi funnet.”

Slik talte også disse hyrder om det, som de hadde erfart om natten.

 

Seier – tross all forfølgelse
Av Fredr. Ahlfeld

Da Herren ble født, harmedes verden. Hvor troen kommer til liv, hvor menigheten, Jesu Kristi legeme, oppbygges, der harmes den også.

Da Herren var født, brøt forfølgelsen løs. Hvor troen er født til liv, der kan det heller ikke mangle på forfølgelse.

Men Gud skjuler sin kjære Sønn i sitt telt, - Han frelser Ham av Hans forfølgeres hender. Og om enn tusener og atter tusener faller, den kristne holdes oppe likevel.

Og må han enn i sin tid smake døden, selv fra døden kaller hans Far ham til livet. Ja ut av døden må han riktig komme til livet. Han må beholde seier.

- La bare fiender rase mot Herrens menighet som de vil. Om enn tusener av trofaste bekjennere omkommer, hva har det for nød, - evangeliet dør ikke. En skog kan utryddes, men Kristi uanselige plantning grønnes alltid på ny. De bortrevne har også Herren skjult i sitt telt. De ser Guds underfulle veier. De jubler den store utgang i møte, hvor det ord skal bli klart for all verden: ”Hvert menneskeråd til grunne går, Guds råd i evighet består."

 

Herren råder!
Av Fredr. Ahlfeld

Men da de i en drøm ble varslet – Mt. 2,12
Flykt til Egypt! - Mt. 2,13

Den blinde ondskap stiller garnet med list,
Men Herrens krafts hånd det sønderriver visst.

Garnet var stilt ut, slyngen var lagt. Men vi har sunget: ”Vei har du alle steder. Og hjelp i all vår trang. Velsignelser du spreder Og lys på all din gang. Din vilje ingen hindrer, Din omhu blir ei trett Før gledestråler tindrer i øyne som har grett."
Når Israel står i sin trengte stilling, - bak seg fiendens mengde, foran seg havet, da må endatil havet avgi en banet vei.
Når Moses ligger i sin sivkurv på Nilen, og Gud vil frelse ham, så må Faraos datter gå og bade seg, hva enten hun tidligere ville det eller ikke; da må hun ha medynk med det gråtende barn, om enn hennes hjerte hittil hadde vært av stein.
Når David hviler i hulen, og Saul setter seg i dens inngang, og Gud vil frelse David, da må Saul sove med sine folk, om han så enn nettopp var stått opp fra søvnen.
Når Gud vil frelse Daniel i løvehulen, så må løvene være mette, om de så enn hadde hungret i sju dager.
Slik vet Han også her råd. Med lett finger rørte Gud ved de vises hjerter. Han har jo veier inn i alle hjerter, som ikke har lukket og stengt seg for Ham i forherdelse.
Han har bud som går om dagen, og bud som går om natten. Til de vise sender Han et nattlig bud. Han befaler dem i drømme, at de ikke skal vende tilbake til Herodes.
Han ga vel mer enn en av dem denne drøm, for at de riktig skulle erkjenne dens visshet. Og de dro på en annen vei tilbake til sitt land.
Dermed var usett og ubemerket det første garn sønderrevet.

- Men det andre truet ennå. Da sender Gud det samme bud for annen gang. Han går jo trygt, ingen vekter kan stanse Ham, ingen snik fritte Ham ut. Gud befaler Josef i drømme: ”Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det” (Mt. 2,13).
Og Josef dvelte ikke. Han tenkte ikke: ”I morgen er det atter en dag.” Han sto opp, tok barnet og dets mor om natten og dro bort til Egypt. Guds befaling var hans pass, Guds engler hans følgesvenner, og så dro han da til det fjerne land.
Underveis anholdt ikke noe menneske ham. Han kom til Egypt. Dette land, som vel selv var fullt av synd, brukte Gud likevel til skjulested for sine hellige.
For det romerske rike var det brødkammer i hungersår; for Guds rike måtte det bli et tilfluktssted for den hellige sæd, som livets brød skulle vokse frem av for verden. Dit hen flyktet Abraham i dyrtiden; der ble Jakob frelst fra de sju hungersår. Dit hen flyr Josef med Maria og barnet og der forblir de, inntil Herodes var død.
- Også det andre garn er sønderrevet; barnet var ikke mer å finne, da Herodes sendte sine folk og drepte alle barn i Betlehem og hele dets omegn.
Ved den ene mann Josef hadde Gud gjort Herodes’ råd til intet.

 

Åpne Ham ditt hjerte uten svik
Av Fredr. Ahlfeld

Bor det hykleri i ditt hjerte, så går din frelser ikke dit inn.
Johannes sier like ut til dem, som spør ham: ” Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.” Til det hadde hans Gud kalt ham.. Ikke mer og ikke mindre ville han være. Han forble i det kall, som han var kalt til. Det bekjente han også fritt og freidig.
I ørkenen holdt han sin preken, der ute i sanden blant de døde steiner, hvor det bare hist og her sto en god urt, hvor biene bare hist og her hadde lagt honning i klipperifter. Der ropte han: ”Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!”
Han mener med ørkenen også noe annet. Han mener det folk som var blitt til en ørken. De gamle trosbekker var tørket hen i folket, den stille Guds- og broderkjærlighets blomster var visnet. Folket var blitt en stor åndelig ørken. Bare hist og her fant han en levende kilde – bare hist og her hadde en Jerikorose ennå så mye livskraft i seg, at den atter ble levende, når regnet og duggen eller også uværet fra Gud falt ned på den.
I denne store folkeørken ropte han: ”Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!” – Min kristen, hva er ditt hjerte? Også en stor ørken. Sand og stein er det nok av der inne. Sand – denne verdens gods, visdom og lyst, som tidens strøm river bort fra din strand og legger fra seg igjen annetsteds. Stein – de forherdede steder i oss, hvor synden er blitt oss en annen natur, hvor vi ikke kan avstå fra den, hvor vi mener, at vi ikke lenger kan leve uten den.
Og hvor lenge må du vel ikke lete i dette ditt hjerte, før du finner et sted, hvor livsvannet sprudler frem av den levende klippe! Hvor mange dager i ditt livs golde tummel må du ikke gå igjennom, før du finner en dag, som er overskygget av Elims sytti palmer, som er forfrisket av de sytti vannkilder, som springer under dem! Hvor mange bekymringstistler står der ikke for hver plantning av trosblomster! Hvor mange plantninger til din fordel og din lyst står der ikke, før der engang kommer et bed, som i sannhet er beplantet med Guds ære! Høye selvtillitens fjell og dype vantroens og fortvilelsens avgrunner veksler med hinannen. Men hvor er vel den stille troens jevne land å finne? Akk det er så sjeldent som et fruktbart sted i ørkenen.

Men slik skal du stille ditt hjerte frem for Herren. Mal det ikke ut for Ham i gullfarger. Det er dog bare aftenrødens farger, som snart må vike for natten. Han avkler fariseerne deres fåreklær. Den skjønne kalkning på gravene skyller tiden av. Slanger og øgler må hvert år skifte ham. Tro bare ikke, at du kan lokke Herren ved rose deg selv for Ham. Jordiske kjøpere lokker man ved å prise sine varer. Men Ham, som har frelst din sjel fra undergang, som har løskjøpt deg fra helvete, Ham lokker man ved å klage for Ham din elendighet og din fattigdom.

Så erkjenn da, at det nye menneske i deg, nådens og fornyelsens begynnelse i deg, heller ikke er annet enn røsten av en som roper i ørkenen: ” Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!”
Og hvem roper den det til? Oss selv alle sammen. Vi vil ikke forkynne for andre og selv gå fortapt.

Å at nå enhver iblant oss rett ærlig ville tilstå seg selv, hvor goldt det er i hans hjerte – å at nå enhver i den nye begynnelses kraft ville rope inn i denne ørken, slik at det lød igjen som et ekko fra hovmodets fjell, slik at det i tifold gjenlyd klang gjennom vantroens daler: ” Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!”

Ja, gjør den rett ved å rive ned alle stolthetens og egenviljens høyder – gjør den rett ved å utfylle alle vantroens avgrunner med Guds ufortjente nåde! Slik bygges det Herren en jevn vei i deres hjerte.

 

En dyrebar olding, som har hjemlengsel
Av Fredr. Ahlfeld

Les: Luk. 2, 25 – 32

Vi betrakter med hverandre: Hjemmet, hjemlengselen og hjemgangen.

Herre Jesus, du er kommet fra ditt hjem, ned fra din himmelske Fars trone. I deg har vi sett, hvor skjønt det er der oppe, hvilken kjærlighet som der møter oss, og hvordan det ved din Fars hjerte er rom for oss alle. Du har beredt oss sted der oppe, du har gjort oss velbehagelige for din Far, hvis vrede vi hadde fortjent ved vår skyld.
Du har også banet vei for oss dit opp, idet du kom ned til oss. Den som tror på deg skal bli frelst. Og for at vi skulle dras hen til troen, har du gitt oss ditt dyrebare ord og de hellige sakramenter.
Å Herre, hvilken kjærlighet er da ikke dette, som ikke har forsømt noe, av alt det som kan tjene til vår frelse!
- Nå ber vi deg, lokk oss og dra oss ved denne kjærlighet, slik at vi vil opp og inn til deg! Har vår armod og vår død drevet deg til å komme til oss, hvor skulle da ikke din herlighet og kjærlighet drive oss til å komme til deg! Herre, skinn så klart med ditt hjerte og din himmel ned på den arme jord, så de bånd som binder oss til oss selv og til verden, må briste, og vi må fornemme en hjemlengsel i våre sjeler, som ikke gir seg tilfreds, før vi er kommet hjem.
Hør oss for din kjærlighets skyld og velsign dertil også i dag ditt dyrebare ord på oss. Amen.

Hjemmet.

I Herren elskede menighet. Vi har ingen blivende stad her, men søker den kommende. Vi er likesom et gress, som blomstrer om morgenen og snart visner, og om kvelden hugges av og tørker hen. Vår hytte er bygd på bredden av en strøm. Daglig bruser vannene forbi under den; daglig river de et stykke av grunnen den står på bort; endelig styrter den sammen en dag.

- Under alt hva vi gjør, forløper fristen. Under synd eller gudsfrykt, under dovenskap eller flid, undersøvn eller våking, under smerte eller glede, under angst og gru for døden eller under håp på døden fortæres vår pilegrimsvandrings dager på samme måte. Den unge kan dø, den gamle må dø.
– Men dermed, at vi kan eller må dø, har vi ennå ikke noe hjem der oppe i herlighetens rike. Ikke døden, men nåden fører til hjemmet.
Å det finnes mange hjemløse på jorden. Da Israel i sin landflyktighet bodde ved Babels elver og der hengte sine harper i piletrærne, var det egentlig også hjemløst. Babylon ville det ikke anse som sitt hjem, der ville det ikke bli hjemme, og til sitt Kanaan kunne det ikke komme, før tuktelsens år var til ende.
Også nå strides det ofte i mange år frem og tilbake om enkelte menneskers hjemstavnsrett; i mange år vet de ikke, hva som da egentlig er deres hjemstavn. Men langt flere hjemløse finnes det i åndelig betydning, De vet at de ikke kan bli her på jorden; de vet at deres pilegrimsherberge her snart kan bli sagt opp; de vet at med den store husherre kan man ikke akkordere likesom med den jordiske huseier, og at hos Ham kan man ikke ved klage eller tross få noen utsettelse. Og likevel tenker de aldri alvorlig på å skaffe seg borgerrett i hjemmet der oppe. De henger og svever mellom her og hinsides og har ikke sitt hjem noe steds.

- Ved hvem, kjære kristen, har du nå et hjem der oppe i herlighetens rike?  - Ikke ved deg selv, for du har ikke vært der oppe; ikke ved deg, for du har ikke ved noen fortjeneste vunnet deg rett og grunn der oppe; alene ved det lille barn som ble født i julenatten, og hvis stjerne er gått opp for alle folk på helligtrekongersdag. Derfor er Kristus kommet til verden, derfor har Han tatt jorden til sitt hjem, for at vi skulle ha et hjem der oppe. Derfor har Han tatt bolig her som vår bror, for at vi skulle få bolig der oppe som Hans brødre.
Det uttaler Han i sin yppersteprestelige bønn, hvor det heter: ”Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt” (Joh. 17,24).
I et annet ord uttaler Han: ”Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg (Joh. 12,32). I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er (Joh. 14,2-3). Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh. 14,6).
- Ja, kjære menighet, enhver har et sted der oppe. For enhver er det beredt sted fra evighet av, men enhver må også ta det i besittelse, mens han er på jorden.
Akk, kjære kristen, her mangler det ofte på boliger for folk, der mangler det ofte på folk i boligene. Den som ikke er blitt ett med Kristus, den som ikke tror på Ham, kan heller ikke dra inn i sin bolig. For bare i Ham har vi den, og bare i troen har vi Ham; altså tar vi bare denne bolig i besittelse i troen.
Hustruen har her på jorden hjemstavnsrett i mannens fedreland og hjemsted, men bare den ektevidde hustru. Kristus er våre sjelers brudgom og mann. Sjelen har sitt fedreland og sin hjemstavnsrett hos Ham: men bare den sjel som er viet med Ham i troen; den som Han er blitt trolovet og forent med i sin menneskebliven og i den hellige dåp, og som har forent seg med Ham igjen i levende tro. Slik er den himmelske hjemstavsrett ordnet på begge sider.
- Og slik har da også du det herligste hjem. Du har ditt sted i det Jerusalem som er der oppe, i staden med perleportene, som har Herrens barmhjertighet som sol og Lammet som lys. Av dette hjem støter ingen deg ut mer. Du sitter ved det evige nådebord, du har livets brød i din Herre selv; du hører med blant dem som vi synger om:

Den store, hvite flokk å se
Som tusen berge full av sne
Med skog omkring av palmesving,
For tronen hvem er de?
Det er den helteskare som
Fra verdens store trengsel kom
Og har seg todd i Lammets blod
Til himlens helligdom.
Fra syd og nord, fra øst og vest
De samles til Hans løvsalsfest,
Og Lammet selv
Ved livets elv
Er både vert og gjest.

På dette hjem hadde den gamle Simeon tenkt mye. Han var from og gudfryktig, og det vil jo si: - han var med hjertet der oppe i himmelen, han vandret i himmelen.
Den Hellige Ånd var i ham, og Han bærer jo himmelen ned til jorden og hever over alt oppad fra jorden.
Er det også slik hos deg, kjære kristen? Er hint hjem deg sikkert? Har du grepet det i troen? – Har du ikke gjort det, så gjør det snart, for at du ikke lenger skal flakke omkring som en hjemløs. Har du i troen tatt denne evige bolig i besittelse, da faller det første lys av stjernen av Jakob inn i din sjel, i din ungdom eller i din alderdom. Du jubler: ”Jeg har et hjem der oppe!” Ditt liv får sin rette skikkelse. Du synger:

Hjem jeg lenges! Akk, i verden
Er så koldt, så mørkt, så ødt;
Måtte snart min arme ferden
Være endt og sorgen bøtt!
Hjem jeg lenges! Ei jeg trives
Her i jordens jammerdal.
Til Guds Salem hjertet drives,
Opp til Lammets bryllupssal!
Hjem jeg lenges! Nåderike
Fader, la meg hjem få gå,
Bort fra synd og sorger vike!
Snart mitt hjemland skal jeg nå.

I denne visshet om ditt salige hjem erfarer du da også noe av Simeons hjemlengsel.

 

Hjemlengsel

Det er vel kjent, elskede kristne, at alle fjellfolk henger ved sine berg og daler med den inderligste kjærlighet. Når de er utvandret til lavland og slette, så har de ingen ro der. Har de det enn langt fattigere og mer kummerlig i hjemmet, så drages de likevel tilbake dit. Det er deres hjemlengsel.
Kristne, elskede menighet, er et folk fra høyden, de stammer etter sin bedre del fra det skjønneste og reneste høyland. De er i utlendighet i denne verdens arme lavland, - de bor her i Meseks telt (Slm. 120,5). Rette kristne må daglig stå i lengsel etter hjemmet, daglig føle hjemlengsel.
- Nå, kjære kristen, føler du den? Gleder du deg til den time, da din himmelske Far kaller deg hjem? Tusener må, såfremt de vil si sannheten, svare: ”Nei, jeg har ennå ikke erfart noe av denne hjemlengsel; jeg befinner meg så vel her, jeg ville aller helst bli her bestandig; jeg gruer for den time, da jeg skal forlate dette gledesliv. Ordet om hjemmet der oppe har for meg ingen sannhet; mitt hjem er her; jeg vil ikke bort herfra!”
Her er det altså slett ingen hjemlengsel, sjelen er bundet til jorden; enn ikke hele Guds kjærlighet, slik som den har åpenbart seg for oss i julenatten, på langfredag og påskemorgenen, har formådd å løsne båndet, å bringe noe pust av himmellengselen inn. Det beste mangler, troen på hjemmet, dets konge og dets herlighet. Stakkars menneske som så gjerne vil forbli her og likevel ikke kan det, som må av sted og dog ikke vil av sted!

 

- Andre taler undertiden om lyst til å dø. La oss se, om den er den rette, om det er hjemlengsel.
Når det blir mye av livets møye, når byrden som må bæres blir tung, da hører man mang en si: ”Akk, gid døden ville komme og løse opp for meg, jeg lengter bort fra dette jammerliv!”
Hvordan er det med slike, har de virkelig hjemlengsel? Nei, det er ingen lengsel etter Herren, men bare en lengsel etter å bli kvitt sin byrde. Det er også bare sjelden noe dypere alvor i slik lengsel. Uvilkårlig kommer man ved det til å tenke på fabelen om hin gamle mann som vaklet frem under en byrde ved, som han ville bære hjem, satte seg på en stein ved veien, la sin byrde ved siden av seg, slo hendene sammen og sukket: ”Gid døden ville komme!” Og i samme øyeblikk kommer døden og spør ham: ”Her er jeg, hva vil du meg?” Og den gamle svarte: ”Ikke noe annet enn at du skal legge min byrde på skulderen min igjen.”
Ja, når det blir alvor med dødens komme, vil alle hine heller bære byrden lenger.
- Mer enn en enke har jeg hørt si ved mannens kiste: ”Akk gi de ville begrave meg med det samme!” I det øyeblikk mente de det langt alvorligere under sin byrde enn hine. Deres fremtidige liv lå for dem som et høyt fjell, som de ennå ikke kunne se noen sti over. I tillegg kom lengselen etter den mann som var gått hjem, han som de hadde levd med i kjærlighet og fred. Men det var likevel ikke den rette hjemlengsel. Det er ikke mannen som gjør hjemmet, men Herren. I et slikt sukk ligger det alltid et stykke vantro, som om Herren ikke kunne ernære og forsørge de stakkars enker med sin barneflokk lenger. Og i tillegg kommer også et stykke menneskeforgudelse.
Herren hadde lenge vært der oppe; Ham hadde sjelen verken sukket eller lengtet etter; men nå da mannen var der, ville den aller helst etter ham med det samme.
- Så hører man igjen mang en trofast kristen, når han betrakter sitt hjerte med dets daglige snubling og fall, uttale det ønske: ”Akk var jeg dog der, hvor det ikke lenger finnes noe gammelt menneske, ingen fristelse, ingen snubling og ikke noe fall!”
I dette sukk er det vel enda mer alvor enn i det forrige. Men enhver som noensinne har uttalt det, skal tenke over, at Herren også er her. Han er mektig i den svake, Han holder oss, når vi bare griper Hans hånd likesom den synkende Peter på havet. I dette sukk ligger det alltid noe av forsakthet, av kampfrykt og kampflukt.
- Betrakt da den sanne hjemlengsels menn. Først har vi i vår tekst den gamle dyrebare Simeon. Han bryter ut i de ord: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!”
Han har nådd sitt mål på jorden. Å ha sett Kristus med troens øyne, å ha tatt Ham på troens armer, det er nok. Den som har det, han har himmelen på jorden, han vil nå også gjerne ha himmelen i himmelen. Denne Kristus som han her har sett i troen, i det brutte lys, vil han nå også se i hele Hans kjærlighet og herlighet. Lemmet vil til sitt hode, bruden til sin brudgom. Simeons ord klinger for oss som en sjømanns rop om våren: ”Havet er åpent, vinden blåser gunstig; spenn ut seilene, lett ankeret; vi vil over til den andre kyst, til hjemmet!”
- Paulus føyer til Simeon. Han ville også gjerne bort fra jorden, men hvorfor? Kanskje fordi apostelembetet med dets møyer og forfølgelser falt for tungt for ham? Det sier han ikke et ord om. Alene Hans Herre, drar ham. ”Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet” (Fil. 1,23-24).
I disse ord av det store Kristi vitne er også hjemlengselens rette art tegnet. Han vil gjerne hjem; men Herren har å bestemme tiden. I hans ønske er det ikke noe stormende, ikke noe egensindig. Enten han blir her eller han går hjem er han sin Herres tjener.
- La oss nå ennå søke oss en mann fra de senere århundrer, en mann av vår kirke, hos hvem lengselen etter hjemmet treder oss i møte i en riktig sunn skikkelse. Mange av dere har hørt nevnt hertug Ernst den fromme av Gotha. Han var født 1601 og døde 1675. I sin ungdom hadde han fektet under Gustav Adolphs faner; i hans ungdomsår og i hans alderdom var det hans oppgave å bygge Guds rike i sitt lille land og å lege sårene av den tunge krig. Da hans siste sykdom kom, sto han menneskelig talt i den høyeste lykke. Han satt på sin fyrstestol og hans undersåtter elsket og æret ham som en far. Hans hustru satt ved hans sykeseng; hans barn, som han trøstig kunne legge septeret i hånden på, sto omkring ham. Ikke noe manglet ham, og likevel lengtet han hjem. Hver morgen og kveld lot han dødssanger synges for seg ledsaget av instrumentalmusikk, for å komme sin død i hu og for at det himmelske og evige måtte stilles ham for sjelen. Navnlig hadde han sin store glede i vår sang: ”Hjertelig kjær har jeg deg, o Herre! osv.” Ofte lot han den si frem for seg av sin gemalinne, og da knyttet han samtaler til det om det evige livs søte glede og om Jesu Kristi aller søteste kjærlighet. En gang spurte han de omstående, om ordet om det evige liv smakte dem så søtt som ham. Av det ord: ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” hadde han slik lyst og glede, at han ikke ville gi det bort for all verden, ja ikke for tusen verdener, fordi den sterkeste djevel ikke kunne omstøte den trosgrunn som var i det.
- Det var en hjemlengsel på god grunnvoll og av det rette slags. Gud gi, at den måtte opptennes i oss alle! Den som har den, han sier med glede: ”Jeg lengter etter mitt hjem;” for ham faller strålene fra stjernen av Jakob også på hans hjemgang.

 

Hjemgang

I Herren elskede menighet! Enhver død er en bortgang, en bortgang fra livet, en gang for Guds trone og i graven. Men for hvem er den en hjemgang? Bare for den, i hvis sjel ordet ”nå” i vår tekst står. ”Nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!”
Har da dine øyne sett Ham i Hans herlighet, i Hans kjærlighet til deg og i Hans offer for deg?
Å at vi da alle måtte kunne si ja, eller, om vi ikke kunne det ennå, dog snart måtte lære det!
Det er dog noe kostelig å bli avløst, å fare hjem i fred! Verdensbarnet, bedratt av andre og av seg selv inn i sin siste stund, farer herfra med redsel.. Det farer og vet vel hvorfra det farer, men ikke hvor hen. I fred kan det ikke fare; for de ugudelige har ingen fred. Den troende kristen har fred. Er han blitt rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus, så har han fred med Gud ved sin Herre Jesus Kristus. Hans synder er forlatt ham; det som lå mellom Gud og ham, har forsoneren ryddet av veien; barnet kan komme hjem.
Men også fra jorden går det med fred. Ingen bitterhet er blitt tilbake i hjertet, alle torner er trukket ut.
Da vår Herre hang på korset, da Han holdt sin hjemgang, da tornene gjennomboret Hans hode og naglene Hans hender og føtter, da var det dog ingen vrede i Hans hjerte. Av Hans siste ord er det ikke noe som dømmer Kaifas eller Judas eller Pilatus. De er alle medinnbefattet i den store bønn: ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!” (Luk. 23,34).
Det er fred.
En far eller mor velsigner de etterlatte barn; de bringer ennå en gang fredsfyrsten nær til dem med sine siste ord, for at Han skal bli boende i og blant dem, og så sover de inn. Det er fred.
- Og hvor går de hen? I fred til freden. Jesus er vår fred. Hos Ham har vi først den fulle fred med Gud, hos Ham et helt og forsont hjerte, og hos Ham finner vi den fulle freds menighet og blir selv lemmer av den.
- Fremstilte jeg for dere bildet på den rette hjemlengsel, i en tysk fyrste tidligere (se forrige nr.), så se nå bildet på den rette hjemgang, i en borger. En kjøpmann i Lübeck, som allerede var oppgitt av legene, forlangte av sine, at de skulle la stadsmusikantene komme og ennå spille for hans leie, for at han nå kunne erfare, hva David synger: ”Du har vendt min klage til dans for meg” (Slm. 30,12).
Hans hustru ville få ham fra det, fordi hun fryktet for at det ville gi ham et slett ettermæle for verden. Men han sto på sitt; de ble hentet og kom. På spørsmålet om, hva de skulle spille, befalte han, at man skulle synge den salme for ham: ”Hjertelig kjær har heg, o Herre osv.,” og ledsaget den med musikk. Idet de begynte, vendte den døende sitt ansikt mot veggen. Da de hadde endt sangen, spurte hans hustru ham, om han begjærte en til. Men han var sovnet hen under den seierssang. Og den feirer en skjønn dødsstund, som sover inn med det vers:

 

Herre Jesus, du er min,
Jeg har deg i troen funnet;
Du er min, jeg er din,
For du har meg til deg bundet,
Søkt meg, kjøpt meg, vunnet meg,
Jesus, ta min sjel til deg!
Deg befaler jeg min ånd;
Du for din døds skyld det gjøre,
Hold meg med din høyre hånd,
Og opplat meg himlens dører!
Ja, du kommer. Saktelig,
Jesus, ta min sjel til deg!

Da skinner helligtrekongerslyset inn i dødsnatten. Da er det hjem, hjemlengsel og hjemgang.
Treenige Gud, gi også oss av nåde disse tre! Amen.