Tilbake

 

Bered Hans vei!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Det står: ”Han (Johannes) skal gå frem for Herrens åsyn.” Det er sannelig ikke nok at du kan gi mennesker kunnskap om frelse ved deres synders forlatelse, men det gjelder om, at du selv går frem for Herrens åsyn, så det kan sees og kjennes, at du selv søker den vei som du vil at andre skal gå.
Kunnskap kan man lære seg til av bøker og av å høre andre tale, men Herrens vei går ikke igjennom den tillærte kunnskap, - den går ikke igjennom en kunnskap, som man bare har fått ved å lese og høre om den, men den går igjennom en kunnskap, som man har fått av erfaring ved selv å tro på den Jesus, som man bereder veien for, ved selv å gå frem for Hans åsyn, slik at andre mennesker kan se, at den frelse vi taler til dem om, har vi selv funnet hos vår frelser. For Herrens vei er ikke en død kunnskap, men Herrens vei er lysets vei, så vil du berede vei for Ham, så må du gå frem for Hans åsyn, slik at lyset fra Ham lyser ut fra deg, slik at de mennesker du vitner og taler for, kan se, at lyset fra Jesus har besøkt din egen sjel, ditt eget hjerte, og har gjort deg selv til et salig menneske. Først da, venner, kan vi berede Herrens vei, når den vei er nådd til oss selv.

Det har alltid vært ulykken, at det har vært mennesker, som ville berede Herrens vei til andre, mens den ennå ikke var nådd til dem selv. Tenk, hvor mange lærere som har vært og ennå er rundt om i landets skoler, som skal berede Herrens vei til barnas sjeler, mens den ennå aldri er nådd til deres egen sjel. Og dog skal disse lærere gå og gi barna kunnskap om Herren. Det er naturligvis blitt til en gal kunnskap, for man kan ikke gi kunnskap om Jesus, uten at man selv er opplært av Ham, uten at man selv har fått kunnskap om Ham gjennom erfaringen, gjennom troen på Ham.
Men selv om en slik lærer mange ganger har vært snill nok til å kunne gi barna den riktige kunnskap om den riktige frelse ved troen på syndenes forlatelse, så har han likevel ikke kunnet berede Herrens vei til barnas hjerter – for barna vil snart se, at en slik lærer ikke selv går frem for Herrens åsyn, at han ikke selv går overstrålt av lyset fra det høye.

Og tenk hvor mange prester det har vært, og er ennå, som skal berede Herrens vei til alle de mange mennesker de er blitt prester for, mens Herrens vei ennå aldri er nådd til deres eget hjerte. De skal gi andre kunnskap om Jesus og om frelse, og hva har de så gjort, da de jo ikke hadde den kunnskap for deres eget vedkommende? Mange av dem har gjort det, at de har lagt veien opp over de høye fjell, opp over vitenskapens høye fjell, opp over den menneskelige dannelses høye fjell, idet de har holdt veldige høytflygende predikener og taler. Men man bereder ikke Herrens vei på den måten. På den måten legger man bare hindringer på den. Og det er voldsomt hvor disse høytflygende, disse høytalende predikener med deres høye talemåter og deres vitenskapelige uttrykk, har lagt hindringer på Herrens vei til menneskers hjerter.

Så er det andre prester, som er gått en annen vei, når de skulle gi folk kunnskap om den Jesus, som de ikke selv kjente noe til – de har lagt veien ut i et moras av vrøvl og vås og har vrøvlet og våset slik for deres tilhørere, at intet som helst menneske kunne begripe, hva det egentlig var presten ville, og visst er det, at på den måten bereder man ikke Herrens vei – for Herren går aldri på vrøvlets og våsets veier til menneskehjertet. Nei, på den måten legger man bare hindringer på den, og det er voldsomt, hvor prestevåset og prestevrøvlet har lagt hindringer på Herrens vei til mange mennesker.

Så er det prester, som kanskje verken er gått til fjellene med deres tilhørere i de høye talemåter eller gått ut i moraset, ut bi vrøvlet med dem, men virkelig har gitt dem kunnskap, men en slik kunnskap, at de har brukt all deres kløkt og all deres dyktighet til å legge hindringer på Herrens vei, til å fornekte kunnskapen om frelsen ved syndenes forlatelse, til å advare folk fra å tro på syndenes forlatelse, fra å tro på, at de er hellige – og det er voldsomt hvor mange prester som på den måten har lagt hindringer på Herrens vei til menneskenes hjerter.

 

Gi akt på deg selv!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Så vil jeg si, venner, hva jeg må si til meg selv så titt og ofte: Om også vi kunne si, at Herrens vei er nådd til oss, og at Jesus har fått oss under behandling, så, kjære hellige søsken, la oss dog passe på, mens vi arbeider på å berede Herrens vei til andre, at vi ikke legger hindringer på Hans vei til oss selv – for det kan man gjøre. Det visste apostelen Paulus, og derfor minnet han alltid seg selv om, at det det gjaldt om, det var, at han som forkynte for andre, ikke selv ble forkastet (1 Kor.9,27). Og det samme trenger ethvert troende menneske, som arbeider på å berede Herrens vei til andre, atter og atter å minne seg selv på. Det har jeg da selv så mange erfaringer av, venner, at man kan lese slik i Bibelen eller i gudelige skrifter, at man bestandig bare tenker på: Det kan jeg bruke til en preken på søndag, og det kan jeg bruke til en preken i den forsamling, det kan jeg bruke til å si til ham, og det kan jeg bruke til å si til henne, slik at det ikke blir noe til bruk for en selv, til å berede Herrens vei til ens eget hjerte.
Se, så blir ditt arbeid på å berede Herrens vei til andre en hindring på Hans vei til deg selv. Og det samme kan skje på mange andre måter. Man kan dermed godt, venner, gå og be slik for andre mennesker, at man helt glemmer å be for seg selv, gå og bestandig være så opptatt av å få andre mennesker frelst, at man så godt som helt glemmer sin egen sjels frelse. Man kan være så opptatt av å se andre menneskers synd og behov for nåde, at man rent glemmer å se sin egen synd og sin egen sjels behov for nåde. Man kan være så opptatt av å se på, om andre troende menneskers vokser, at man helt glemmer å vokse selv. Derfor, venner, skal vi minne hverandre, vi hellige, om å passe vel på, at vi ikke ved å berede Herrens vei til andre, legger hindringer på Hans vei til oss selv.

 

Brudgommens kjærlighet
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Han vil ikke være overfor menigheten som en herre overfor sin slave, men Han vil være som en brudgom overfor sin brud.

Det har vært mange troende prester, mange troende misjonærer og mange troende lekfolk, som har arbeidet velsignet for Guds rike og samlet Herren en vakt, levende menighet, men de ville ikke forringes, de ville bli ved å være de store og ha den store myndighet og den store anseelse og den store avgjørelse i deres menighet i alle åndelige spørsmål. De kunne ikke finne seg i at det dannet seg et samfunn av hellige, som ville begynne å leve selvstendig sammen med deres frelser, begynne å kunne unnvære presten, og derfor er det gått, som jeg vet, det er gått til så mange steder, hvor det har sittet en levende prest med en levende oppvekkelse omkring seg – ja, har er gått så lenge presten levde, så lenge presten var der, men når han var borte, så varte det ikke lenge før også oppvekkelsen var borte, før hele samfunnet var borte og hele livet splittet ad, fordi Jesus ikke hadde fått lov å vokse, slik at de mennesker ikke selvstendig kunne leve deres liv sammen med Ham.
Derfor venner, gjelder for alle troende foreldre og for alle troende prester og misjonærer og lekfolk som arbeider for å skaffe Herren en brud, at vi kan ha dette Johannessinn og si: ”Jesus bør vokse, jeg avta” – slik at jeg gjerne vil være til tjeneste for menigheten og gjerne vil si den alt hva jeg vet er sannhet, og gjerne vil la dem høre min røst, når de spør etter sannhet, men dog bestandig viser fra meg selv til Jesus, bestandig sier: Ja, men Jesus skal vokse, og jeg avta, det er hos Ham du skal lære selv å hente sannheten – slik at jeg, når noen kommer forknytt og bedrøvet og søker etter trøst, gjerne vil være dem til tjeneste også i det stykke og la dem høre min røst og bringe dem den trøst jeg selv er blitt trøstet ved, men dog bestandig viser bort fra meg selv hen til Jesus og sier: Han bør vokse, og jeg avta, det er hos Ham du skal lære selv å hente trøsten – ja, slik at jeg gjerne vil være menigheten til tjeneste i alle deler, også som deres rådgiver og veileder, og når noen kommer og spør om mitt råd og min veiledning til å velge det rette, da også gjerne lar dem høre min røst og gjerne gir dem det råd som jeg kan gi dem med en god samvittighet, men dog stadig viser bort fra meg selv og hen til Jesus, stadig sier: Han bør vokse, og jeg avta, det er Jesus selv du skal hen til og søke råd og finne veiledning hos, i hva du skal velge, slik at du kan høre Hans røst også der hvor du ikke kan gå hen og høre noen som helst menneskerøst. Så kommer den fullkomne glede, når man slik kan få dem til å gå til Jesus alle sammen, alle dem som begynte med å gå til oss, - kan få våre barn til å gå til Jesus, mens de begynte med å gå til far og mor, - kan få hele menigheten til å gå til Jesus, mens de begynte med å gå til oss prester. Så kommer den fullkomne glede. Og, kjære venner, vel er det slik at far og mor forringes hos barna, når Jesus vokser slik og får første plass, - da forringes far og mor i myndighet, i makt over barna, men de vil likevel vedbli å være brudgommens venner også overfor barna og derfor også vedbli å være barnas venner. Og visselig er det slik at presten forringes i menigheten på den måte, - hans anseelse, hans makt og myndighet forringes, når Jesus vokser slik til, at det blir Ham, Herren og brudgommen som selv får makten og myndigheten over sjelene, - men presten vedblir likevel å være brudgommens venn, Jesu ven, som Han har brukt til den store gjerning å føre en flokk frelste mennesker til seg. Og om enn presten forringes i myndighet i menigheten, så forringes han ikke i menighetens kjærlighet, brudgommens venn vedblir også å være brudens venn, og den menighet vil ikke glemme sin prest, som kan si: Vi har hatt en prest som har ført oss til Jesus. Derfor, kjære venner, blir det den fullkomne glede – for den fullkomne glede for en mor og far er ikke å ha en stor myndighet blant sine barn, men det er å ha en stor kjærlighet hos sine barn – den fullkomne glede for en prest er ikke å ha en stor myndighet i sin menighet, men det er å finne en stor kjærlighet i sin menighet.

 

Hør brudgommens røst!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Ethvert troende menneske kan få den fullkomne glede, når du kan høre Jesu røst som brudgommens røst tale inne i din egen sjel under alle ditt livs forskjellige forhold.

Det er den fullkomne glede, når du der hjemme i det daglige liv, når allting går sin jevne gode gang, kan høre Jesu røst i din sjel, ikke som en kald herrerøst som byder og befaler, men som brudgommens røst som sier til deg: Jeg vil så gjerne at du skal ha det så godt som mulig og så lett som mulig og være så glad som mulig – derfor gir jeg deg alle disse gode ting og alle disse gode dager – så du riktig kan høre at det er kjærlighetens røst som taler til deg, riktig kan forstå at det er din frelsers kjærlighet som gir deg all denne lykke.

Og, venner, det er den fullkomne glede, når du midt under livets sykdommer og smerter og sorger og motgang kan høre Jesu røst i din sjel, - ikke som en streng herres røst, som sier at han er nødt til å straffe og tukte deg for dine synders skyld med alle disse sorger og smerter, men kan høre den som brudgommens røst som sier: Jeg vil å nødig volde deg noen smerte, så nødig som brudgommen ville volde sin brud smerte, jeg vil så nødig volde deg noen sorg, jeg vil gjerne at du skal ha det så lett som mulig, men jeg er nødt til det, det er noe sykt hos deg, som ikke kan kureres uten ved denne bitre medisin, det er noe sykt i ditt liv, som ikke kan kureres uten ved denne sykdom og smerte og sorg – så du riktig kan høre at det er kjærligheten, som er bedrøvet ved å gi deg den bitre medisin, riktig kan høre at det er kjærligheten, som er så bedrøvet over å måtte bedrøve deg og volde deg sorg – da kan du ha den fullkomne glede midt i sorgen, midt i smerten.

Og det er den fullkomne glede, som hvert troende menneske kan ha, når du slik under all din daglige livsgjerning både i stort og i smått kan høre Jesu røst i din sjel, - ikke som den strenge herre som driver sin tjener eller slave til å arbeide, men som brudgommens røst som taler så kjærlig til sin brud, og sier: Når vi to, når brudgom og brud hjelpes ad, så skal du se at det går, så blir det gledelige arbeide dobbelt gledelig, og det besværlige arbeide blir lett – så du riktig kan høre at det er brudgommen som kommer i all sin kjærlighet for å hjelpe sin brud med det sværeste arbeide, så det kan lykkes.

Se, venner, da har vi den fullkomne glede av vår gjerning. Og den kan også du ha under alle ditt livs fristelser, når du, hver gang djevelen kommer og forlanger en synd av deg, og det onde inneni deg er på ferde og vil følge djevelen, kan høre Jesu røst lyde i din sjel, - ikke som den strenge dommers røst som truer deg med død og fortapelse, om du synder, men kan høre den som brudgommens røst som sier til sin brud: Vær da ikke din brudgom utro ved å tjene djevelen, men la da din brudgom hjelpe deg med å få makt med den onde, med å få ham vist ut av huset og ut av livet og ut av hjertet, la da din brudgom hjelpe deg med å seire over alle de mange fristelser du har, så skal du se, så kommer du nok over det, så får du makt med alt det onde som er i deg. Se, venner, da kommer den fullkomne glede.

- Men skal du kunne ha denne fullkomne glede ved å høre din frelsers og brudgoms røst i alle ditt livs forhold, venn, så må du atter ha det Johannessinn som sier: Han, Jesus, bør vokse, og jeg avta, Han med all sin nåde må vokse, og jeg med hele mitt naturlige menneske, med alle mine naturlige evner må avta.

 

Vokt deg vel!
Av Vilhelm Beck 1829 – 1901

Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Mt. 10,34

Vi skal vite, venner, at djevelen bruker (forskjellige) midler, til å lokke troende mennesker bort fra Jesus og tilbake i det gamle slaveri.
Han bruker de vantro mennesker som vi skal leve sammen med og ha med å gjøre i det daglige. Vi hellige kan jo ikke velge oss ut et Gosenland, hvor vi kan leve alene sammen med hverandre, skilt fra hele verden, men vi skal jo leve med de vantro, og kan slett ikke unngå å ha med dem å gjøre her i livet, på mange måter. Men det er nettopp det djevelen benytter seg av til å lokke troende mennesker bort fra Jesus, ved å få dem til å holde fred med de vantro.
Dette kan skje på mange måter.  Det kan f.eks. skje i politikken. Det er jo troende mennesker som mener, at de skal ha med politikken å gjøre, og alle de forbindelser som de da, gjennom det får med de vantro, er nettopp ett av de midler som djevelen søker å lokke dem tilbake til det gamle slaveri med.
Når du skal være politiker, så må du jo slutte deg til et politisk parti, enten det nå er høyre-venner eller venstre-venner, og disse politiske venner er kanskje ”fiender av Kristi kors”; disse politiske venner er kanskje djevelens aller troeste slaver, rene, skjære vantro mennesker. Dem må du jo så holde fred med. Altså, når du nå skal være politiker, så skal du holde fred med din frelsers fiender, med djevelens slaver. Og når du får politiske venner, skal du jo også ha politiske uvenner, politiske fiender, og noen av dine politiske fiender er kanskje din frelsers beste venner. Det er jo da gruelig, at du skal ha dem til fiender som Jesus har til venner.
Og så etter hvert som man skal delta i all denne politikk, skal med i politiske forhandlinger, politiske møter, politiske valg, ja, så skal man lempe seg etter sine venner, altså kanskje lempe seg etter sin frelsers fiender, så skal man jo være med på å være ond mot sine fiender, altså kanskje være ond mot sin frelsers venner; så etter hvert venner man seg til å rope ”Bravo” til løgn og til ondskap og til å rope ”Bort” til dem, som elsker Jesus og Hans sannhet.

Slik er det sikkert en mengde troende mennesker, som gjennom politikken og alle de vennskap den fører med seg, ganske umerkelig lokkes bort fra Jesus og tilbake i det gamle salveri hos Satan, ganske umerkelig ender med å bli frafalne mennesker.
Derfor sier jeg til hvert troende menneske: Hvis du heller ikke vil velge, som jeg har valgt for min sjels frelses skyld, å ikke ha med politikken å gjøre, men mener at det er din plikt å være med i den, så ta deg i vare, at du ikke slutter fred med Jesu fiender, med djevelens slaver, og at du ikke blir en fiende av Jesu venner. Husk på, at så lenge du er et troende menneske, skal det være splid mellom deg og alle vantro mennesker du treffer på, - Herrens fiender skal være dine fiender, og bare Herrens venner være dine venner, og at den splid må bevares midt i all politikken.

 

Simeons trøst - den eneste sanne!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Les: Luk2, 25 – 32

Vår tekst forteller oss om et menneske, en gammel mann i Jerusalem, som hadde funnet trøst: den gamle Simeon.
Så la oss da, venner, se på, hva som var den gamle manns trøst. Og mens vi hører om det, la det være spørsmålet til hver enkelt sjel blant oss: Og hva er så din trøst?

Det står om Simeon, at Han var ”en rettferdig og gudfryktig mann,” og likevel står det om Ham, at ”ventet på Israels trøst.” Altså, han fant ingen trøst i sin egen rettferdighet og i sin egen gudfryktighet, men han ventet en annen trøst, ventet den trøst som var lovet Israel gjennom profetene. Og med denne forventning gikk den gamle mann stadig til templet i Jerusalem, inntil den dag kom, da Maria kom bærende med Jesusbarnet inn i templet, den første gang Jesus ble fremstilt i et tempel på jord.

Gamle Simeon så det straks: Det er Israels trøst! – og så tok han Marias barn på sine gamle armer og sa: Nå, Herre, har mine øyne sett den frelse, du har beredt for alle folk.
Det var nå Simeons trøst: Jesus og intet annet enn Jesus.

- Og når vi nå spør ute blant folk: Hva er nå din trøst? – så kan vi visst ganske rolig svare: De fleste menneskers trøst er nettopp det, som ikke var Simeons trøst, for de fleste menneskers trøst er, at de er rettferdige og gudfryktige mennesker. Deres egen rettferdighet, deres egen gudfryktighet er deres trøst. Ja, en stor mengde av dem mener endatil, at de kan nøyes med at de er rettferdige, og at de ikke behøver å være gudfryktige; en stor mengde mener det er tilstrekkelig, når man lever som et rettferdig menneske etter landets lover, - gudsfrykten anser de som en overflødig luksus.
Ja, deres egen rettferdighet etter landets lover, det er de fleste menneskers trøst.

Jeg ble engang kalt ut til en syk mann; han ville beredes. Så spurte jeg ham, hvorfor han ville ha den hellige nattverd, om han var en synder. Nei, han var ingen synder. Jeg sa ham da, at jeg ikke kunne gi ham nattverden, for den kunne jeg bare gi til syndere. Men han var fremdeles ingen synder. Så tok jeg Guds lov frem og viste ham. At han hadde nå allikevel en hel mengde synder i sitt liv, som han ikke kunne benekte, og han måtte tilstå det. Jeg spurte ham da, om han ikke nå var blitt en synder. Til det svarte han: ”Han kan ikke gjøre meg noe!” – ”Hvem?” sa jeg. - ”Han, justisråden.” - Det var hans trøst, at justisråden ikke kunne gjøre ham noe; det var hans trøst, at han var rettferdig etter justisrådens lov og ikke kunne straffes etter justisrådens dom; - han hadde glemt, at i himmelen råder det en annen justis, at i himmelen gjelder en annen lov enn på jord, at der blir man dømt ikke bare etter sine gjerninger, men man blir dømt, eter hva Han ser, som ”har øyne som ildsluer” (Åp. 1,14), for hvem den lønnligste tanke og det mest hemmelige begjær ligger åpenbart.
Men, ikke sant, venner, det er mange mennesker som ligner den mann, som trøstet seg med: Justisråden kan ikke gjøre meg noe. Deres borgerlige rettferdighet er deres trøst.

Men så er det jo allikevel da noen mennesker, som innrømmer, at det ikke holder, som innrømmer, at om man kan bestå for mennesker, så kan man ikke bestå for Gud dom, og derfor sier de: Jo, vi må også være gudfryktige.
Og så begynner de da å være gudfryktige, så gudfryktige, at de går i kirke, så gudfryktige, at de går til alters, så gudfryktige, at de leser sitt ”Fader vår” to ganger om dagen der hjemme, kanskje endatil så gudfryktige, at de leser i Bibelen en gang i blant, - og det er så deres trøst, all denne gudsfrykt er deres trøst.
Jeg har så mange sørgelige minner, hva dette angår, fra mine mange presteår fra de mange ganger, jeg har sittet ved gamle menneskers sykeseng og dødsseng og talt med dem om, hva som var deres trøst. Og så har de begynt å snakke om, at de har vært rettferdige og gudfryktige mennesker, og det har vært deres trøst. Det er bare noen dager siden, at jeg satt slik og talte med en gammel mann og spurte om, hva som var hans trøst, og han begynte da også å tale om sin gudsfrykt; og da jeg så mente, at det var en gal trøst, svarte han: ”Ja, men jeg går nå aldri i min seng noe kveld, uten at jeg ber til Gud; - hva sier de til det, hr. pastor?"
Jeg sier det er en falsk trøst, - jeg sier, at dere som trøster dere med all denne gudsfrykt, har glemt et ord, som Herren har sagt: ”Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud” (Mt. 15,8-9).
Jeg sier, all denne gudsfrykt er forgjeves, så lenge det ikke er med noe annet enn munnen, man er gudfryktig, og all denne trøst er forgjeves, så lenge man bare trøster seg med sin egen gudsfrykt. Jeg sier, disse mennesker har glemt et ord av Herren, som sier: ”Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og Han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett” (Luk. 13,25-27).
For det er å gjøre urett å gå i kirke og gå til alters og holde bønn, mens hjertet er langt borte, mens man dog ikke for alvor vil høre sin frelser til og være med blant Hans hellige.
Nei, all vår egen rettferdighet og all vår egen gudsfrykt er en falsk trøst., en løgnaktig trøst, som ”løgnens far” legger inn i menneskers sjel.
Om vi så har vært nokså rettferdige og nokså gudfryktige mennesker, så er det likevel bare én eneste virkelig trøst til, og det er Jesus, gamle Simeons trøst, Israels trøst, med hele Hans nåde til syndere.
Men Jesus kan ikke bli menneskers trøst, uten at mennesker først er blitt syndere; for Jesus er synderes trøst, de fortaptes trøst.
Jesu kan ikke bli alle menneskers trøst, han kan ikke bli din trøst, før du er blitt en synder – ikke slik, som når folk trøster seg med: ”Ja, syndere er vi alle!” – slik at det likefrem er blitt en trøst for dem, at de alle sammen er syndere, - men først når du er blitt en slik synder, at det er din sorg, at det er din frykt, at det er din redsel, at du er en synder, en fortapt synder, en fordømt synder, en forbannet synder, som fortjener alle mulig ulykker: å komme i helvete – først da kan Jesus bli din trøst.
Det er derfor mange mennesker, Jesus ikke kan bli til trøst for, fordi de ennå ikke er blitt slike syndere.

 

Israels trøst
Av Vilhelm Beck 1829 – 1901

Det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst. -
Simeon tok Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. Luk 2, 25. 28-32

Jeg kom engang inn til en mann, som ganske plutselig hadde fått en forferdelig sorg og var umåtelig ulykkelig over det. I døren møtte jeg en gammel kvinne som sa til meg: ”Ja, han er så ulykkelig, han trenger til så mye trøst; trøst ham” – sa hun – ”men ikke på deres måte, men på hans måte."
Hvor vanvittig det enn lyder, så hadde jo i grunnen den gamle kvinnen rett; jeg kunne ikke trøste den mannen ”på min måte,” jeg kunne ikke trøste ham med Jesus, for den mannen var ennå ikke blitt en synder, men ”på hans måte” kunne jeg jo heller ikke trøste ham, for det ville jo være å trøste ham med løgn eller trøste ham med hans egen rettferdighet og gudsfrykt. Ja, jeg tror ikke engang det var noen rettferdighet eller gudsfrykt hos ham, men selv om det hadde vært noen, så kunne jeg likevel ikke trøste ham med den.
Og slik går det, venner, med oss hellige, at verden så ofte sier om oss: det er ingen trøst hos de mennesker, - de trøster oss ikke, når vi har sorg. Og det er jo sant. Jeg har ofte følt det, når jeg har stått overfor slike mennesker: jeg har ingen trøst til dem, jeg har jo bare Jesus, og Han kan ennå ikke være deres trøst, da de ikke er blitt riktige syndere ennå.
Nei, først når du kan si: Nå er jeg blitt en synder, en fortapt synder, en fordømt synder, en forbannet synder, nå har jeg ikke det aller minste selv å trøste meg med, all min gamle trøst var løgn – først da kan Jesus bli din trøst.
- Men hvis det nå er noen her i forsamlingen som kan si dette, så blir spørsmålet: Ja, men er så Jesus blitt din trøst?
For, venner, et menneske kan gå lenge, ja, i mange år som en fortapt synder og lengte etter trøst og vente på trøst og søke den hos Jesus, og likevel kan han ikke få fatt på Ham, og likevel kan han ikke komme til å tro på den fulle nåde fra Jesus og få Ham til sin trøst. Det har jeg sett så mange eksempler på i mitt liv.
Men hvis det er noen av den slags folk her inne i dag,, som kan si: Jeg har ingen trøst, - jeg venter Israels trøst, trøsten fra Jesus, men jeg har ikke fått den ennå, så skal du vite, at teksten i dag inneholder et gledelig budskap nettopp til deg; for det står om den gamle Simeon, som jo også gikk og ventet Israels trøst, at ”det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias."
Og han kom jo heller ikke til å se døden, før han opplevde den dag da Maria kom til ham i Jerusalems tempel, og han så den frelser som Gud hadde beredt for alle folk, - beredt for ham, den gamle mann også.
Derfor er det evangeliet som skal lyde til deg gjennom dette ord i dag, at Den Hellige Ånd, gjennom ordet her, åpenbarer deg, at du som venter Israels trøst, heller ikke skal se døden, før du har sett Ham, som også er salvet til å være din frelser og din trøst.
Bli bare ved å vente trøsten, bli bare ved som gamle Simeon å favne Jesus i Hans ord og Hans sakramenter og i de helliges samfunn. Ja, glem ikke det siste, for la oss huske, at det jo var et menneske, det var jo Maria, som førte Jesus til den gamle mann, slik at han fant Israels trøst.
Bli derfor ved, venn, å søke Jesus ikke bare i Hans ord og Hans sakramenter, men også i de helliges samfunn – for det er jo nok et menneske, en av de hellige, som skal føre Jesus til deg – så skal nok den dag komme, da du skal se Ham som har slettet alle dine synder ut med sitt blod, og som har gitt deg full syndsforlatelse i din dåp, og som stadfester og bekrefter all den nåde i sin nattverd – da du skal se Ham, Jesus, stå i nattverden og stadfeste det i din egen sjel, at Han er din Jesus, slik at Han blir din trøst.

 

Jesus - vår trøst
Av Vilhelm Beck 1829 – 1901

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse. Luk. 2, 29-30

Hva kjennes det så på, at Jesus er blitt vår trøst?
Ja, hva kjentes det på, at Jesus var blitt gamle Simeons trøst? Det kjentes på det, at den gamle mann, da han sto med Jesus på sine armer, kunne si: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred!” – det kjentes på det, at nå var det blitt fred i hans liv.
Og, venner, på det kjennes det også blant oss, at Jesus er blitt et menneskes trøst, slik at det menneske så kan si: ”Nå kan jeg fare i fred, nå er det blitt fred i mitt liv.
Er Jesus blitt din trøst, så kan du fare med fred gjennom livet her på jord, også der hvor du før ikke hadde noen fred, gjennom alt det som ellers forstyrrer menneskets fred. For om du nå er blitt et troende menneske, så blir du likevel ikke dermed fri for mange sykdommer, mange sorger. Det er ofte slik, at troende mennesker må gå igjennom umåtelig svære, smertefulle sykdommer og umåtelig svære, dype hjertesorger; men er Jesus blitt din trøst, så kan du fare i fred gjennom det alt sammen, fordi du kan se den frelse, Gud har beredt for deg i din sykdom, i dine sorger, fordi kan se Jesus stå og trøste deg med, at dine synder er deg forlatt. Så skal du jo ikke straffes, så kan jo sykdom og sorg ikke være noe ondt, men det kan bare være noe godt.
Så kan du fare herfra med fred, fordi du kan se Jesus stå og trøste deg med, at ”det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere” (Joh. 13,7), at ”at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud” (Rom 8, 28).
Er Jesus blitt din trøst, så kan du også fare med fred gjennom alle de fristelser, som ellers forstyrrer menneskers fred. For om du er blitt et troende menneske, så blir du ikke av den grunn fri for fristelser. Akk nei, de samme gamle fristelser blir jo ved å følge et troende menneske like til vår dødsdag. Et troende menneske beholder den gamle djevel til fiende, beholder de gamle verdens barn til fiender og beholder sitt eget gamle menneske, sin egen gamle natur til fiende. Og mang en gan kan kampen være voldsomt hard og fristelsene være voldsomt sterke, når djevelen riktig for alvor går løs på oss for å rive oss fra Jesus; men er Jesus blitt din trøst, så kan du fare med fred gjennom alle disse fristelser; ja, midt i kampen, midt i striden, midt i spliden med Satan og verden og ditt eget kjød kan du fare med fred, fordi du kan se den frelse, Gud har beredt deg i Jesus i dine fristelser; fordi du kan se Jesus stå midt i fristelsene og trøste deg med: ”Jeg skal gjøre det!” (1 Tess. 5,24); ”er du svak, så er jeg sterk og min kraft fullendes i skrøpelighet” (2 Kor. 12,9); fordi du kan se Jesus stå og trøste deg med: Bare du blir ved å be , bare du blir ved å kalle på min hjelp, så skal jeg hjelpe deg gjennom alle fristelser og omsider gi deg makt over dem alle sammen.
Og, kjære, om du er blitt et troende menneske, så blir du ikke av den grunn fri for dine uvenners og fienders ondskap. Tvert imot, når vi først blir hellige, får vi mange fiender. Da får vi hele verdens fiendskap og får føle det for alvor på så mange, mange måter i vårt liv. Men korset er jo nettopp et særkjenne for de hellige, og verdens fiendskap er de helliges kors, verdens ondskap, verdens vrede, det er de helliges ridderkors, det er den måte, vi hellige blir utmerket på i verden. Og når vi riktig skal utmerkes, så kommer martyriet, å bli slått i hjel for Jesu navns skyld av verden, det er de helliges storkors.
Ja, jo mer vi for alvor bekjenner vår Jesus her i verden, og jo mer vi for alvor følger vår Jesus i et hellig liv, desto flere kors henger verden på oss, desto mer blir vi dekorert.

Men dersom Jesus er blitt din trøst, så, kjære, kan du fare med fred gjennom all verdens fiendskap, gjennom alle verdens trusler, gjennom all verdens ondskap, gjennom all verdens baktalelse og løgn, fordi du kan se den frelse, som Gud har beredt i Jesus for deg midt i all verdens forfølgelse, fordi du kan se Jesus stå og trøste deg med: ”Slik forfulgte de (verden) profetene før dere!” (Mt. 5,12), slik har verden alltid forfulgt Herrens venner, og ”alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt” (2 Tim 3, 12).
Så kan du fare gjennom det med fred alt sammen, fordi du kan se Jesus stå og trøste deg med: ”Salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen” (Mt. 5,11-12). Ja, så kan du fare med fred gjennom det alt sammen.
Og om du er blitt et troende menneske, så blir du ikke fri for mange daglige, menneskelige ubehageligheter, for mye vanskeligheter mellom de mennesker som du har i ditt hus og skal leve sammen med hver dag; men dersom Jesus er blitt din trøst, så kan du fare med fred også gjennom alt dette, ikke på verdens vis, som sier: ”Å, la det gå som det kan,” og som kan finne seg i alt slikt tull og dårlig sinn og dårlig vesen til daglig som noe, som nå engang hører til husets orden. Er du et troende menneske, så kan du ikke finne deg i, at ufred skal høre til husets orden, det hører jo til husets uorden. Men er Jesus blitt din trøst, så kan du likevel fare gjennom det med fred alt sammen, fordi du kan se Ham stå og trøste deg med: Jeg skal nok bringe det i orden, som dere selv bringer i uorden; bli bare ved å be for ditt hus, bli bare ved å be for deg selv og de mennesker, du lever sammen med, så skal jeg bringe alt sammen i orden igjen.
Ja, det er kjennetegnet på, at Jesus er blitt din trøst, at du da kan fare med fred alle vegne her i livet.
- Men fremfor alt er kjennetegnet på, at Jesus er blitt din trøst, at du da kan fare med fred i døden, hva øyeblikk det skal være.
Ja, det er også verdens mennesker, som kan fare med fred i døden – underlig nok, - men det er ikke den fred, man får, fordi man har fått Jesus til sin trøst; nei, den fred som verdens mennesker dør med, er en dyrisk fred, som de har, fordi de slett ikke vil værte mennesker mer, - fordi de mener, at ”når man dør, så dør man som bestene,” – fordi man de mener, at når man er død, er hele historien forbi, da blir det alt sammen til intet, og de er leie av å leve lenger og de roper på: ”Bare jeg kunne slippe,” - slippe bort fra alt det, jeg er lei av her på jord, og bli til intet – se, det er den dyriske fred – eller også er den fred, som verdens mennesker dør med, en djevelsk fred, som de har fått ved, at de sover i deres synder; djevelen har dysset dem i søvn, slik at de slett ikke merker noe til deres synder, slett ikke husker på, at de er syndere, og slett ikke husker på, at for en synder er det ingen annen evighet enn helvete.
Det er alt sammen glemt, de sover, og derfor kan de dø i fred.
Når et troende menneske dør, så står det klart for en, at man er en synder, og en synder fortjener en evig død i et evig helvete; men når Jesus er blitt et menneskes trøst, da kan man fare med fred, fordi man ser den frelse, Gud har beredt syndere i Ham, når de skal dø, slik som Jesus var apostelen Paulus’ trøst, da han engang sa til sine venner: ”Dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet” ”Fil. 1,22-24).
Se, da var Jesus blitt hans trøst, slik at han kunne fare herfra med den fulle fred som følger av den fulle trøst.
Og er Jesus virkelig blitt din trøst, så må også tegnet være dette, at du kan fare i døden med fred hvert øyeblikk du lever, fordi du kan se din frelser stå og trøste deg med, at dine synder er deg forlatt, og da skal du jo ikke straffes, da er jo ikke døden lenger ”syndens lønn” for deg, fordi du kan se Jesus stå og trøste deg med, at du ikke skal dø, men bare ”sove,” (Joh. 11,11; Mt. 9,24), og sove kan man jo med fred, når den beste venn står hos en og sier: Jeg skal nok kalle på deg igjen, og da skal du alltid være hos meg, hos din Jesus.
Ja, venner, da er Jesus blitt vår trøst. Amen!

 

Berøring av Jesus!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Og se, en kvinne som hadde lidd av blødninger i tolv år, kom bakfra, og rørte ved kanten av kappen Hans. For hun sa ved seg selv: Om jeg bare får røre ved kappen Hans, så blir jeg helbredet. Men Jesus vendte seg om, og da Han så henne, sa Han: Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg. Og kvinnen ble frisk fra samme stund.

Denne historie står enda noe mer utførlig fortalt hos en annen av evangelistene. Det fortelles slik, at da folket samlet seg i massevis omkring Jesus og trykket og trengte Ham fra alle kanter, da sa Han i det samme: "Hvem rørte ved meg?" - og Hans disipler svarte: Herre, folket trykker og trenger fra alle kanter, og så spør du: Hvem rørte ved meg? - men Jesus sa, at det var en som hadde rørt ved Ham på en annen måte enn de andre som trykket og trengte Ham - for Han merket at det gikk en kraft ut fra Ham.

Så kom da denne kvinne ganske engstelig og forskrekket frem og bekjente, at det var henne som hadde rørt ved Ham - og da var det at Jesus vendte seg til henne og sa: "Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg!"

Det var altså gått ut en kraft fra Jesus til denne kvinne, slik at hun var blitt helbredet fra sin uhelbredelige sykdom, mens det ikke var gått ut noen slik kraft fra Ham til alle de mange andre som rørte ved Ham i trengselen.
Det er da det som Ordet vil legge oss på hjerte i dag, at det er forskjellige måter man kan røre ved Jesus på: Man kan røre slik ved Jesus at det er til ingen nytte, at det slett ikke virker noen ting, - og man kan røre slik ved Jesus, at det går ut en kraft fra Ham til oss.
Og det er viktig, venner, at dette kommer til å stå riktig klart for oss - for også i våre dager kan vi jo si at folket på en viss måte trykker og trenger seg omkring Jesus, slik at de aller fleste mennesker iblant oss både har rørt, og ennå rører ved Ham.
Folket trykker og trenger seg jo ennå stadig, over hele vårt land, omkring Jesus ved døpefonten med deres barn, og rører ved Ham der. Folket trykker og trenger seg jo ennå stadig over hele vårt land, omkring Jesus ved nattverdbordet, og rører ved Ham der - og folket, både barna og de gamle, trenger seg jo ennå omkring Jesu ord, og rører også der ved Ham.
Men en mengde av disse mennesker som slik rører ved Jesus, har slett ingen nytte eller glede eller trøst av det, - de har slett ingen hjelp av det, blir slett ikke ved det bedre mennesker i deres liv, og blir heller ikke ved det frelst fra helvete, når de en gang dør.

Men midt imellom disse mange mennesker som slik rører ved Jesus, er det ennå mennesker som rører ved Ham på samme måte som den blodsottige kvinne, - som rører slik ved Ham, at det går ut en kraft fra Ham til den som rører ved Ham, - som rører slik ved Ham at de får det velsignede ord fra Ham: "Vær du ved godt mot! Din tro har frelst deg!" - som altså rører slik ved Ham, at de blir frelst ved det.

 

Det store svelg
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.

Når vi nå spør: Hva er da dette store svelg mellom de frelste i Paradis og de fortapte i dødsriket for noe? - da må vi huske å forstå de åndelige ting på åndelig vis - for sannelig, det store svelg som hindrer de troende fra å komme over til dødsriket og de vantro fra å komme over til Paradis, er ikke noen som helst ytre hindring, ikke noe som en stor flod eller en stor kløft, som er for bred til å komme over, selv om man gjerne ville. Det er ikke slik å forstå, som om de vantro i dødsriket riktig gjerne ville omvende seg, og riktig gjerne ville over til Paradis, men p.g.a. en slik ytre hindring blir nødt til å bli hvor de er, - nei, kjære, det store svelg er et et åndelig svelg, en åndelig hindring: det er en åndelig umulighet for de mennesker, som er døde i vantro å omvende seg, og det er en åndelig umulighet for de mennesker, som er døde i troen å falle fra. Det er det store svelg: den åndelige umulighet. Det er altså visst, at det er et svelg befestet mellom de troende i Paradiset, - og de vantro i dødsriket, - så de aldri kan komme over til Paradis og bli troende. Her i livet er det jo alltid, Gud være lovet, en åndelig mulighet for, at et vantro menneske kan komme over svelget og bli troende, - men når et menneske dør i sin vantro, blir svelget så stort, at ingen kan komme over det. Så blir det umulig for noe menneske å få sinn til å komme over til de hellige i Paradiset, umulig for et menneske å få sinn til å si ja til Guds ord.
Og på samme måte, venner, er det også med de troende.  Når man er død, død i troen, ja, så blir det store svelg så stort, at man ikke kan komme over det mer, at det vil være aldeles umulig for et menneske, som er blitt frelst av Jesus til Paradis og føler all den trøst som finnes der, over å være kommet bort fra alt det onde, aldeles umulig der for et menneske å få lyst til verden og verdens mennesker, aldeles umulig for ham å forlate Jesus, å tape sin kjærlighet til Jesus.
Ja, det er det store svelg, og det er Guds ord, som sier oss dette. Her i livet kan den vantro omvendes - det blir bestandig vanskeligere, - etter døden er all omvendelse umulig - her i livet kan den troende falle fra, - etter døden er ikke noe frafall mulig.

 

Herodestilbedelsen
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte ham dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.

Da Herodes nå hadde fått vite av de vise at jødenes konge var født, ble han som før sagt, engstelig og fikk straks den tanke å søke etter barnets liv. Han ba de vise å spørre nøye om barnet, og, når de hadde funnet det, komme tilbake til ham og fortelle alt det de visste om det, for at også han kunne komme og tilbe det. Så sa han, men han mente, for at han kunne komme og ta livet av det.

Men nå, du troende venn, er nå du en Jesu tilhenger, lever Kristus i deg og du i Ham, så skal også du sannelig få erfare, at likesom det regjerte en Herodes den store i Jødeland da Jesus ble født der, slik regjerer det også en Herodes den store i deg, når Jesus er født og har begynt å leve sitt liv i deg til daglig. Og denne Herodes den store, det er det gamle menneske, den gamle menneskenatur, slik som du har den fra fødselen av.

Det gamle menneske vil alltid være den store i oss, og vil alltid bruke sin storhet til å forhindre at Jesus kommer til å leve i oss. For når vi spør: Hvorfor er det så mange mennesker, i hvem Jesus ikke lever og ikke kan komme til å leve? - så er det fordi Herodes den store i dem forbyr det og forhindrer det, fordi det gamle menneske reiser seg i hele sin storhet med all sin store forstand, med all sin store fornuft og sier: Nei, jeg vil ikke ha noe med denne Jesus, som jeg ikke kan forstå, å gjøre; - eller det er fordi det gamle menneske reiser seg i all sin storhet med hele sin store selvrettferdighet og alle sine store, gode gjerninger og sier: Nei, jeg vil ikke vite noe av dette Jesusliv, som skal være bare nåde, og som kasserer all min egen rettferdighet og alle mine egne gjerninger.

Slik er det, at Herodes den store regjerer i de fleste mennesker og forhindrer Jesuslivet i å fødes og leve.

Men når nå det gamle menneske ikke kan få forhindret det i oss alle sammen, venner, - når det, tross alle dets innvendinger allikevel er skjedd, at Jesu liv er født i deg. at Jesu liv har begynt å leve i deg, så søker det gamle menneske likesom en Herodes den store, å tilintetgjøre Jesu liv i det troende menneske, og det gjør det gamle menneske ganske på samme måte som kong Herodes forsøkte det. Kong Herodes sa, at han også ville komme og tilbe Jesusbarnet i Betlehem, - men hvis det var blitt noe av den tilbedelse, så hadde Herodes tatt livet av barnet. Og slik er det nettopp, venner, at det gamle menneske søker å slå Jesus i hjel i de troende: ved å tilbe Jesu liv i oss, -  ja, kjære Guds barn, husk vel på hva jeg sier deg, for det har så umåtelig mye å bety for et troende menneske.

Når det gamle menneske ikke har kunnet forhindre Jesu liv i å fødes i oss, så søker han å tilintetgjøre dets liv ved å tilbe det. Så begynner det gamle menneske i oss å tilbe vår tro, å tilbe vår kjærlighet til Jesus, og tilbe vår bekjennelse og hele vår hellige streben. Det går ganske enkelt slik til, at det gamle menneske begynner å rose Jesuslivet i oss, - begynner å tale om, at det er da nå en stor tro du har på Jesus, - at det er da nå en stor tillitt du har til din frelser, at den riktignok er større enn så mange andres tro, som dog kaller seg troende. 
Eller det gamle menneske begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor bekjennelse du avlegger her i livet, en klar og frimodig bekjennelse som man ikke treffer hos rett mange blant de troende. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor opplysning du har om de kristelige ting, en stor klarhet du kan tale med om de ting som angår Guds rikes sak - det er ikke rett mange som kan tale så klart om det. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå noen store bønner du ber - du ber så mange bønner og så klare og så varme bønner og så inderlige bønner, - det er visst ikke rett mange mennesker som ber slik. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da også et riktig alvorlig, hellig liv, du lever, en riktig alvorlig, hellig streben som er i deg - det er visst ikke rett mange av de hellige som tar det så alvorlig, slik en klar grense som du gjør med ditt liv og verdens liv, slik en klar, skarp grense du bestandig setter mellom Guds rike og djevelens rike, ja, det er alvor, det kan man da merke - bare det var slikt et liv i andre troende som det er i deg - ja, du har en stor plass i de helliges samfunn - og hvordan skulle det vel gå en stor del av de andre hellige dersom de ikke hadde deg.

Venner, det er Herodes den store, det er det gamle menneske som tilber Jesu liv inneni de troende mennesker - og blir den tilbedelse lenge ved, så ender det med, at Jesuslivet dør og forsvinner inneni oss. Så, når denne Herodestilbedelse av Jesuslivet begynner inneni din sjel, kjære broder og søster, da er det, det gjelder om at du forstår din "Josef-gjerning," forstår hvordan du skal våke over Jesuslivet i deg, da er det, det gjelder, om det er åpenbart deg av Gud, så at det kan lyde i din sjel: Fly, fly med ditt Jesusliv fra Herodes den store og hans tilbedelse, fly, fly med ditt Jesusliv fra det gamle menneske og hans tilbedelse.

 

Side 1 2