J P Berg

Herrens gjerning!
Av J. P. Berg

Les: Mt. 3, 13 - 17

I dagens hellige tekst handler det om Jesu dåp ved Johannes, men det handler visselig også om vår dåp, om dens kraft, nåde og velsignelse; for den dåp som vi er døpte med, er forbilledlig betegnet ved og begrunnet i Jesu dåp.

Når Herren ni dag lar seg døpe av Johannes, så ligger jo det spørsmål nær, om han, den hellige, Faderens enbårne og elskede, da også virkelig skulle ha behøvd å underkaste seg dåpen ved en syndig manns hånd. Denne tanke, dette spørsmål rørte seg også i døperen Johannes’ sjel; det forstår vi av hans ord til Jesus: ”Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg!” Herren lyser opp i saken ved sitt svar: ”La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.”
For å fullføre all rettferdighet måtte altså Herren la seg døpe; all rettferdighet, det vil si: Alt det som er rett for Gud, rett etter Guds vilje og bestemmelse – her, med nærmere anvendelse: Alt det som var nødvendig, dersom den gjerning som Faderen hadde utsendt Ham til, til fulle skulle bli utrettet, den gjerning, å gjøre syndere salige. Hadde ikke forløseren fullført denne rettferdighet, nemlig å la seg døpe, da hadde Han heller ikke kunnet si på korset, før Han bøyde sitt hode og oppga sin ånd: ”Det er fullbrakt!” Men priset være den evige nåde, Han har ikke glemt noe, ikke forsømt noe, ikke unnslått seg for noe; Han, hvis navn er Jesus, en frelser, har gjort det vel alt sammen.
At Johannes, som det står, virkelig ville hindre Ham, må vi finne ganske naturlig, men også bare naturlig; døperen forsto ikke viktigheten og nødvendigheten av denne dåp; han, den syndens og dødens mann, stilt overfor rettferdighetens og livets mann, anså også seg selv som altfor ringe og uverdig til å foreta den. Og hadde han ikke rett i det? Nei, mine venner, han hadde ikke rett i det. Det var vel vakkert, at han ved denne anledning ydmykt bekjente sin uverdighet, men den rette ydmykhet er likevel den som ser bort fra seg selv, ser bort fra alt annet, og uten innvending og motsigelse gjør det som Herren vil ha gjort, det som Herren krever og pålegger; vi har ikke lov til å si: jeg er for syndig, jeg er for ringe, når Herren har sagt: jeg vil bruke deg slik som du er – det blir min og ikke din sak!

- For øvrig er det også en annen skjønn lærdom å hente av denne Johannes’ motstand, som han måtte la fare på Jesu ord. Han var bare et syndig menneske, et skrøpelig redskap, og likevel var ikke dette til hinder for, at han kunne døpe vår Herre Jesus Kristus selv. Lær av det, at det ikke kommer så mye an på redskapet som på den som bruker det; lær av det, at presten – la ham være slik eller slik ikke kan forhøye og ikke kan forminske, ikke legge noe til og heller ikke ta noe fra den nåde og velsignelse som Herren gir og besegler i sine hellige sakramenter. For er han enn så gudfryktig som døperen Johannes, så er og blir han likevel en synder, og er han en vantro synder, da kan umulig hans vantro gjøre Guds trofasthet til intet. Skulle det være annerledes så kunne vi aldri være rolige verken for vår egen eller for våre barns dåp. Å, det er så godt å komme i hu: det er ikke presten eller noe annet menneske som døper – det er Herren selv som døper; det er ikke presten som rekker meg brødet og velsignelsens kalk – jeg mottar det av vår Herres egen hånd!

Troens standhaftighet!
Av J. P. Berg

Les: Mt. 15, 21 – 28

Hun gikk ut fra sitt hjem, det syndens og sorgens hus, hvor det ikke var godt å være, og ropte etter Ham: ”Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg!” Hun har ropt høyt og inntrengende, det har vært et ekte nødrop – det merker vi på disiplenes tale om henne til Herren. Hun holdt ut og kastet ikke bort sin frimodighet, selv om Han først ikke svarte henne et ord; - hun kom nærmere, tilba Ham og sa med inderlighetens lavere gråtkvalte røst: Herre, hjelp meg! Hun hørte ydmykt på den harde tale som egentlig bare er en skjerpet gjentagelse av Hans foregående ord til disiplene: ”Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!”; ja, enda sto hennes tro sin prøve.
Luther mener, at om vår Herre hadde talt slik til ham, så var han forskrekket løpt sin vei; men hun ble, den arme, svake og likevel sterke kvinne; de små hunders rett til det som falt fra deres herrers bord ville hun ikke gi slipp på. Den forbeholdt hun seg på en rørende, skjønn, man kan si fin måte.
Disiplene sa i sin utålmodighet: ”Vis henne bort!” – dette var snart sagt, men ikke så snart gjort, for her var en som slett ikke ville slippe Herren, før Han hadde velsignet.
Og, mine kristne tilhørere, det er jo nettopp det Herren vil: Han vil, at vi skal stride med Ham i bønnen og ikke gå fra Ham før vi har overvunnet Ham, før vi kan ta bønnhørelsen, velsignelsen med oss. En sjel som denne verken vil eller kan Han si nei til, den må få sin vilje igjennom, den må vende seirende tilbake med et Ja og Amen på sin bønn.
Men da ligger også det spørsmål så nær her; hvorfor Herren oppholdt henne så lenge, og så lenge viste seg tilsynelatende uvillig, ja streng, ja hard mot henne.
Å, visselig er den guddommelige kjærlighet den ømmeste, den inderligste, den dypeste, men nettopp derfor er den også den i sannhet alvorlige, faste, hellige kjærlighet, som ikke lar seg overraske av noen bløtaktig følsomhet, men har målet ubevegelig for øyet: Sjelenes frelse.
Kunne vi ha sett inn i Hans hjerte, da dette møte fant sted, hva hadde vi så sett? Et hjerte som brant mot henne i inderlig medynk, i forekommende nåde, i frelsende kjærlighet, som var rede til å oppofre alt for hennes skyld! Det skulle være henne, - som det også ble – til en rik velsignelse, at Herren lot henne stå der så fattig for seg, noen tid, og skjulte sitt milde, livsalige frelseråsyn for henne. Det gjorde Han for å bringe henne til en grundigere og dypere erkjennelse av seg selv, av sin nød, av sin trang til den frelsende nåde, - vi kan si, for å gjøre seg selv veien, sannheten og livet enn mer uunnværlig og dyrebar for henne; det som syntes frastøtende skulle nettopp dra henne nærmere til Ham.
Den erfaring fra det daglige liv: at det som kommer lett, også går lett, har ikke mindre sin anvendelse i det åndelige. Fikk den trengende og bedende sjel alltid ved det første sukk, det første rop nådens og trøstens overflod av sin Gud, hvordan skulle den da prøves, øves og befestes i troen og håpet, hvordan da bevares i ydmykhet, holdes ned i selvfornektelse, i barnlig underkastelse, i tålmodighet under Herrens hånd?
Vi vet jo også, at Herren priser dem salige, som ikke har sett og likevel tror.
Visselig handlet også Herren slik for sine kjære disiplers skyld; Han kunne nå peke på henne som de ba Ham vise bort, og si til dem: Dere begjærer ikke bare som de som alene er husets rette barn, å sitte til bords og å ha overflod, men dere kives endatil innbyrdes om, hvem av dere som skal sitte øverst, hvem av dere som skal sitte ved min høyre og venstre side, når jeg kommer i mitt rike; men se denne – hun fordrar, hun tror, håper, tåler alt, hun ber bare om den laveste plass, ja hun ber bare med tårer om smulene som faller fra bordet!
Disiplene skulle her også få en forsmak på den store, herlige sannhet, som for jødene, lovens folk, var så vanskelig å fatte: at bare de som er av troen, er de rette Abrahams etterkommere, og at, når det gjelder sjelenes frelse, da er det ikke forskjell på jøde eller greker, på trell eller fri, på mann eller kvinne, men at det da skal det hete om alle som i troen mottar og i troen sannelig bekjenner sin frelser – fra de store apostler like ned til den ringe kana’aneiske kvinne: Dere er alle ett i Kristus Jesus vår Herre!

Til vårt beste!
Av J. P. Berg

Les: Mt. 15, 21 – 28

Herren handlet slik, også for vår skyld, til vårt beste, slik at vi skulle ha dette evangelium i dag til vår formaning og trøst; Han vil gjøre vår vantro til skamme med denne kvinnens tro, vårt hovmod med denne kvinnens ydmykhet, vår vankelmodighet med denne kvinnens bestandighet; Han vil også styrke dem iblant oss som spør i lengsel og trengsel: Herre, hvor er du, hvor lenge bier og tier du? – slik at de i troens tålmodighet og i et levende håp må vente på Herrens tid og time, idet vi vet, at frimodigheten under korset har en stor belønning, ja, får til sist den belønning: ”Deg skje som du vil!"

Kom til Jesus med ”det syke barn!"
Av J. P. Berg

Min datter plages ille av en ond ånd. Mt. 15,22

Medforløste, prekenen om ”det syke barn,” som plages ille av vår salighets fiende, og som må bæres hen til Jesus, om det skal bli helbredet, har lydd og skal lyde gjennom alle menighetens tider fra Herrens og Hans vitners munn. Det lyder også i dag i dette hus for denne menighet, skjønt ved et svakt redskap.
Meningen er den: Kjenn sykdommen og send så, uten å nøle, bud etter legen! Men akk, hvor mange er ikke de, som slett ikke akter på, men forakter denne preken, fordi de er friske som ikke har behov for lege! – og atter – hvor mange slags forvendte tanker gjør ikke menneskene seg om denne sykdommens beskaffenhet og følger: man vil så gjerne få seg selv og andre til å tro, at den ikke er farlig, i det minste ikke livsfarlig; man vil for å spare sin kjære gamle Adam, først forsøke med alle slags milde, lette husråd, som sykdommen bare blir verre ved; så vil man også trøste seg med, at svakheten er så alminnelig, at om man ikke er bedre, så er man da heller ikke verre faren enn de andre, og dessuten – Gud kan man jo sende bud etter, når man vil, Gud kan man jo alltid finne og dermed bli hjulpet og helbredet for all sin svakhet, frelst og benådet endatil i den siste stund; denne Gud er da også så god, så god, at Han umulig kan annet enn å lukke opp for og lukke inn hver den som kommer. Endelig har man også i bakhånd en del vakre gjerninger og i tillegg sin møtegang, sin husandakt, sin dåpsattest og sin skrifteattest, foruten gode vitnesbyrd fra den borgelige øvrighet og fra velvillige naboer.
- Kristen venner, det hjelper ikke, det vil ikke holde; her gjelder og her hjelper bare ett råd: Hen til Jesus med det syndens og dødens barn – ellers blir det ingen legedom, ingen frelse, ingen fred, ingen salighet – hen til Jesus Kristus sammen med den kana’aneiske kvinne!
Hun fikk en velsignet dag; gid enhver av oss kunne gå fra menigheten så lett om hjertet, så glad i sjelen, som hun gikk til sitt hjem! Ja, her begynte det med gråt og endte med frydesang. Vi vet ikke mer om henne og hører ikke mer til henne; men vi tror at hun, den sørgende, den søkende, fant sin Jesus og sin glede for aldri mer å miste Ham og den, - at hun den bedende, den ropende, ble bønnhørt av sin frelser for aldri mer å opphøre med å takke og prise Ham, - at hun, som stred bønnens strid med Herren og i den fattige ånds ydmykhet og bestandighet overvant Ham, nå er hjemme hos Ham, og nå ikke lenger med gråt på kinn leter etter avfallet under sin Herres bord, men er en salig høytidsgjest i Faderhuset og ved Faderbordet.

Er vi bedre stilt?
Av J. P. Berg

Så brøt Jesus opp derfra, og drog bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til Ham. Mt. 15:21-22

Hun kom fra Tyrus og Sidons trakter, og spør vi, om vi da bor i bedre og lykkeligere trakter, så må vi vel svare: ja visst nok, lovet være Gud! – våre trakter ligger jo ikke som hine i hedenskapets mørke, i dødens skygger, men i Herrens lys; her er Kristi menighet med Hans ord og sakramenter, land og folk kalles et kristent land og folk, og her skal det ikke sies: de kan ikke tro, fordi de ikke har hørt.
Å, men la oss dog be i sjelens fulle alvor, at Herren aldri måtte si til oss, til vårt folk: ”Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag!” (Mt. 11,22).
Er da ikke også det land som vi bor i, et land hvor det syndes, syndes ofte, syndes mye, og hvor det er fristelse, fare og fall for ung og for gammel? Er også Herren midt iblant oss med sitt ord og sin Ånd, er da ikke også han her, som ikke vil, a vi skal tro og bli frelst? Er ikke disse trakter atspredelsens trakter, hvor verden og alle de ting som er i verden vil dra sjel, sinn, tanke og forsett fra Gud til seg, hvor de flyktige og forfengelige gleder vil bedåre og bedra oss, hvor sorgene og bekymringene for dette liv vil ta hvilen i Gud, freden i vår frelser, de gode, stille stunder ved Jesu føtter fra oss? Er ikke disse trakter altfor ofte vantroens og fiendskapets trakter, hvor den sanne, den levende tro på Gud og den Han utsendte, mangler, og derfor også denne tros frukter, især da den ypperste frukt, kjærligheten av det rene hjerte, av den gode samvittighet og av den uskrømtede tro? Og er det ikke i disse trakter de skal visne i støv selv de skjønneste kranser som dette liv bandt oss, hvor vi snart skal stride den siste strid, si det siste farvel, gå den siste gang?
Be med meg, venner, at denne siste strid ikke må bli for tung, at dette siste farvel ikke må bli for smertelig, at denne siste gang ikke må bli for mørk!
Ja, så være den bønn i hvert hjerte som her slår: ”Herre Jesus, forbarm deg over meg!” og når denne bønn til sist lyder fra de bleke lepper som snart skal tie i døden, da du vår Herre og frelser, da svar også du til sist med de ord: ”Deg skje som du vil!” Amen.

Ved Den Hellige Ånd!
Av J. P. Berg

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. Luk 1, 35

Vår frelsers rene og hellige unnfangelse er et bevis for, at alle vi andre er født i misgjerning og unnfanget i synd (Slm. 51, 7), for ellers så behøvde jo ikke synden ved Hans unnfangelse å renses ut av menneskenaturen ved Den Hellige Ånd.
Men å, det er så hardt, ja det er så forargelig for vår gamle hovmodige Adam å si disse ord: ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd."
Det har også vært, og det er mange både fariseere og saddukeere, som enten likefrem eller på tilslørt måte forkynner den lære, at det ikke er noen arvesynd, at barnesjelen er som et hvitt, rent stykke papir, som man uten hinder og vanskelighet, når man bare forstår kunsten, kan skrive hva man vil på, følgelig også alt det gode man vil; det kommer bare an på – sier noen – at naturen, den medfødte uskyldige natur ikke forkvakles av plumpe hender, men får utvikle seg fritt og uten tvang etter sin opprinnelige beskaffenhet: så blir det til visse et godt tre med skjønne frukter.
Vi tør ikke tale slik, mine venner, fordi det strider mot all åndelig og kristelig erfaring om vår naturlige tilstand, mot enhver alvorlig fars, mors og lærers erfaring, og – mot Guds ord.
Guds ord sier – det som også stadfester seg for enhver våken samvittighet – at vi alle, av naturen er vredens barn, at alt er innesluttet under synd, at alle er døde i Adam, hvilket vil si, at vi alle, på grunn av vårt legemlige og åndelige slektskap med Adam, bærer følgene av Adams fall, slik at vi kommer til verden med synd. Og dens lønn er døden, som har trengt igjennom til alle mennesker, fordi de alle er syndere og ingen kan se den Hellige uten helliggjørelse.
Til dette svarer de kjente Skriftord, som lærer, at vår Herre Jesus er alle menneskers frelser, - at Han ga sitt liv til en løsepenge for alle, - at Han bar all verdens synd.
Var i fra fødselen av, noe i sannhet godt hos noe menneske, som ved å utvikles på naturlig måte av seg selv kunne bære frukt til livet, da hadde ikke Herren sagt til Nikodemus; ”Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. - Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.” (Joh. 3, 5-6).
Han mener jo med det: etter den naturlige fødsel er ethvert menneske utelukket fra samfunn Gud, fra evig liv; bare ved en ny overnaturlig unnfangelse, en overskyggelse av Den Hellige Ånd, bare ved en ny, en annen fødsel – den, som foregår ved gjenfødelsens bad og fornyelsen ved Den Hellige Ånd, blir det adgang til Guds rike, samfunn, salighet.

Alene ved Jesus!
Av J. P. Berg

Les: Luk. 1, 26 - 38

Herre vår Gud, du som igjen har samlet oss for å tale til oss om synd og nåde: oss skje etter ditt ord! ”Allmektige Gud, gi oss nådig, at vår syndige unnfangelse må bli ren ved Hans, din Sønns Jesu Kristi hellige unnfangelse!” Amen.

Medforløste, det er skjønne ord til oss i den tekst vi hørte; slik ordet til Maria og til alle Herrens troende: ”Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud."
Ja, har vi mottatt det levende vitnesbyrd om Guds saliggjørende nåde her i våre hjerter, - eier vi der den visse fortrøstning, at om enn alt annet slår feil, slår dog aldri Guds nåde feil for oss – da kan v i føre høye tale og si: Gud for – ingen imot!
Men hovedordet i dagens gledelige budskap er likevel dette: ”Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus,” for alene ved denne Jesus, hvis storhet og herlighet sendebudet så forkynner, kunne synderinnen Maria og alle vi andre syndere og synderinner finne den nåde hos Gud, som driver den pinefulle frykten ut; - budskapets glede er den, at Maria skulle føde sin egen og vår frelser til verden.
Hvordan hun, som vel var en Herrens tjenerinne, en av den gamle pakts gudfryktige og troende, som ventet på Herrens frelse, men likevel en syndig Evadatter, kunne bli den mor som alle slekter deretter skulle prise salig, det leser vi også i vår hellige tekst; - det unne bare skje, og slik skjedde det, ved Den Hellige Ånds overskyggende kraft; alene på denne måte kunne det hellige som skulle fødes, kalles Guds Sønn.

Sann Gud og sant menneske
Av J. P. Berg

Les: Luk. 1, 26 - 38

Vi bekjenner i vår kristne trosbekjennelses annen artikkel: ”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria” – det er: jeg tror på Ham, som den, som er både Gud og mann, sann Gud og sant menneske. Kunne vi ikke tro begge deler, så hadde vi ingen frelser, ingen forløser; - men, Gud være lov og pris, denne tro er begrunnet og befestet ved Herrens og Hans apostlers klare og uimotsigelige vitnesbyrd og ved Guds Ånds kraftige vitnesbyrd forøvrig i de troendes hjerter og i menighetens historie.
Når det i hebreerbrevet 9, 12 heter, at Han med sitt eget blod en gang gikk inn i helligdommen og fant en evig forløsning, da tilkjennegis nødvendigheten av, at det i Kristi ene person var både guddom og manndom; i kraft av sitt blod som utøstes på korset, kunne Han alene gå inn i helligdommen for oss, for uten at blod blir utgytt skjer ingen forlatelse – derfor måtte Han være et sant menneske som kunne lide og dø. Og skulle Han finne en evig forløsning, måtte Han i tillegg være sann Gud: til en evig forløsning, mektigere enn synd, død og hele Satans rike, forslår ingen menneskelig makt og gjerning, ”En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid” (Slm. 49, 8-9).
Altså: sann Gud og sant menneske, men da også et menneske fullkommen rent og hellig i sitt vesen; Gud uten synd og menneske med synd kunne umulig være uoppløselig forente til ett i én person, og bare den, som ikke visste av synd, kunne Gud gjøre til synd for oss, ”For en slik yppersteprest var det vi måtte ha (det vil si: en slik yppersteprest måtte vi ha til våre synders renselse og forsoning), - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. (Hebr. 7, 26-27).
Så skal det også bli og være en ny skapning i Kristus – den gamle kan ikke se Guds rike; derfor bar Han jo også våre synder på sitt legeme på treet, Han, ved hvis sår vi er blitt legt, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. (1 Pet. 2,24).
Men hvordan kunne det i Kristus bli dette nye menneske, skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet, dersom det hos Kristus selv fantes noe av den gamle Adams urettferdige og vanhellige vesen? Nei, her måtte det komme en helt ny og uskyldig Adam; - grenene på Ham, som kaller seg det sanne vintre, kunne ikke renses og bære mye frukt (Joh. 15,2)når vintreets egne safter var fordervet. Bare når roten er hellig, blir grenene hellige; vi kunne ikke tale om den ene veiviser, Kristus, dersom også Kristus selv var utsatt for å fare vill og vise feil.
Å, men nå har Gud vært oss så barmhjertig og nådig, at vi sannelig vet på hvem vi tror, til hvem vi går i vårt mest dyrebare anliggende – slik at vi tror på Ham, og går til Ham, i hvem all guddommens fylde bodde legemlig: Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet, ett med Faderen, og også menneskets ekte og rene sønn, som gudsbildet er gjenfunnet hos i sin ufordunklede og opprinnelige herlighet; ja derfor kan Han fullkomment frelse alle dem som kommer til Gud ved Ham (Hebr. 7,25).

Så lovet være Gud for sitt gledelige budskap i dag om Herrens hellige unnfangelse!
”Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg.” - Å gruble nærmere over, hvordan dette kunne gå til, er for det første unyttig og dernest syndig: unyttig, for om den samme engel som kom til jomfru Maria med det store og salige budskap, steg ned fra himmelen til oss og ville forklare oss den guddommelige hemmelighet, så formådde vi likevel ikke å begripe den, - vi som her bare kan se og erkjenne som i et speil, i en mørk tale, bare stykkevis – først da, når vi skuer ansikt til ansikt, skal vi fullt ut kunne forstå og utlegge alle våre velsignede evangeliske tekster, og slik også evangeliet på Maria budskapsdag; - og syndig ville en slik grubling være, fordi den var hovmodig; for vår del sømmer det seg å bekjenne i ydmykhet: ”Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn” (5 Mos. 29,29).
Og hva sømmer seg videre for oss? Vi bør med den fromme jomfru i teksten, med den benådede, den velsignede blant kvinner si: se, vi er dine tjenere og tjenerinner – oss skje etter ditt ord! – Det sømmer seg for oss å opphøye Herren og prise Hans hellige navn for denne rådslutning til vår frelse og salighet.
For øvrig vil vi si til den vantro, til spotteren, hva engelen sa til Maria: ”For ingenting er umulig for Gud,” og vi vil si: du er en stakkars dåre med all din klokskap; du forstår jo slett ikke engang, hvordan et alminnelig menneskebarn, hvordan du selv har fått menneskelig liv, menneskelig natur – hvordan kan du da forstå, hvordan Ordet, som var i begynnelsen; var hos Gud, er blitt kjød og har bodd iblant, idet ”vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Joh. 1, 14).
Og så føyer vi til: vil du ikke tro Herrens unnfangelse ved Den Hellige Ånd, da har og da får du ingen Herre og frelser. Men, dyrekjøpte, alle vi som ikke kunne frelse oss selv ut av synden, ut av nøden, dødsnøden – vi vil med hjerte og munn bekjenne den Gud og mann, som er unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria; - ja, hjelp du oss, vår Herre og Gud, til å bekjenne Ham som all vår tro, trøst, fred og salighet i liv og død!

Vår Herres Jesu ord på korset
Av J. P. Berg

På Golgata, ene og alene der, kan synd og nåde i sannhet bli kjent, den første overflødig, den annen – lovet være Guds barmhjertighet! – enda overflødigere.
Dit hen vil vi nå vende hu og sinn, der vil vi si den ene til den annen: av nåde er vi frelst; der vil vi takke og velsigne Ham som bar den tyngste av alle byrder, syndebyrden, dødsbyrden for oss; der vil vi be, at ingen av oss ved å glemme, forsømme og forakte nåden, må miste den daglige frukt av Herrens hårde lidelse og bitre død. Ja, du Guds Ånd, hjelp du oss til den rette syndserkjennelse, anger og bot, - hjelp oss til den sanne tro og trøst under vår Herres Jesu Kristi kors; - hjelp oss til å under Hans kors ta disippelkorset opp og følge Ham, så vi bærer Hans langfredags minne med oss i botferdige, troende, våkende, bedende og takkende hjerter, inntil vi ser den dypt fornedrede igjen som den høyt opphøyede der, hvor Han har byttet korset om med setet hos Gud Faders høyre hånd, hvor Han er gått inn til den herlighet som Han har bedt Faderen om, at også vi, Hans dyrekjøpte, Hans forløste, måtte se og dele med Ham: - det var jo derfor Han stred og led og vant i dag! Amen.

Medforløste, vi vil i denne andaktsstund høre de ord, vår Herre Jesus talte, da Han bar våre synder på sitt legeme på treet, og be Ham velsigne disse ord for oss, dyrekjøpte, som er samlet her om Hans kors; - å, la os høre og motta dem slik, at de blir uutslettelig innskrevne i våre hjerter, som den dypeste smertes ord, men også som den kjærlighets ord, som er sterkere enn døden.

Herrens første ord på korset var riktig et Jesusord, et ord Ham verdig som bare begjærte én ting: synderes frelse, - som var kommet, ikke for å dømme verden, men for å frelse den: ”Far! – forlat dem – de vet ikke hva de gjør!"
Å ønske dem vel, å nedbe godt over dem som er dine venner, dine kjære på jorden, nå – det faller lett; men forsøk det bare med en fremmed svenn, som forresten ikke har gjort deg noe til sorg eller mishag – akk, det er å frykte, at straks blir ditt ønske over ham, din bønn for ham mer tvungen og kald.
Og forsøk det så til sist med den som gjør deg ondt, gjør deg alt det onde han kan, sårer ditt hjerte med hatets giftige piler, mishandler ditt legeme og spotter deg så i din pine og plage – å, kan du også be til Gud for denne, be, ikke om rettferdig hevn og straff, men om nåde, om tilgivelse, om forbarmelse? Nei, kom du noensinne i en slik prøve, så kunne du det ikke; det kunne bare én gjøre, Han som sa de ord, vi nylig hørte.
Men – vil du si – det er da flere enn Han som har bedt for sine verste fiender; slik leser vi om Stefanus, at han falt på kne under steinkastene og ropte med høy røst: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd!"
Ja, Stefanus og alle Jesu Kristi vitner, som beseglet sannheten med sitt blod, gjorde så, og enhver troende kristen er i stand til å gjøre det, er villig til å gjøre det; men likevel sier vi: ikke de, men Kristus! Vi sier: dersom det ellers var dem i verden, som gjengjeldte hat med kjærlighet, forbannelse med velsignelse, spott og hån med bønn og forbønn, da var det Kristi kjærlighets Ånd, som seiret over naturen og kjødet i dem, som avla vitnesbyrd mot verdens og fiendskapets ånd i dem, - da var disse slike som kunne si: ”Jeg er korsfestet med Kristus - allikevel lever jeg, dog ikke mer jeg men Kristus lever i meg” (Gal. 2), - da var det den samme Kristus, som i dag ber for de blodtørstige, som ba i dem.
Derfor - vil vi kjenne om vi har Kristi Ånd og er Hans, da la oss prøve og ransake oss selv, om det finnes uvilje, bitterhet, nag, hat til noe menneske hos oss, - og gjemmer vi på noe slikt, da er det på tide, at vi lar kjærlighetens røst som roper fra korset trenge inn i vårt hårde hjerte og smelte det.
Ja her, når vi hører denne røst, skal det prøves, om vi ber den bønn rett: ”Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere,” – om vi ber den til velsignelse eller til forbannelse.
Kom, la oss bære alt det som var imellom oss, som ville atskille oss fra vår Herre og frelser og fra hverandre i denne syndige verden, hen på Golgata og der gi hverandre av hjertet de hundre penninger. Og oppstår hevnens onde tanker og onde lyst i oss, da vil vi si: Hevnen hører Gud til, men meg tilhører det å be, at Gud vil være oss arme syndere, meg og min uvenn, nådig; slik lærte Han på korset!
- Tenker vi nøyere på denne Jesu bønn til Faderen, da må vi trekke den slutning, at det jo kunne være nåde å finne og vinne for disse Hans fiender; ellers hadde ikke Herren bedt for dem, for Han gjør ikke noe unyttig.
De hadde vel spottet Menneskesønnen, men ennå ikke Guds Ånd, og at synd mot Menneskesønnen kan forlates, det har Herren selv lært oss (Mt.12).
De må altså ikke ha syndet i forsettlig, bevisst forherdelse mot nåden og mot Den Hellige Ånds klare og inntrengende vitnesbyrd. Akk, men det er dog en elendig og farlig tilstand, når menneskene synder og ikke vet av det. La så være, at de ikke synder i full og vitterlig forherdelse; og dersom vi, mine tilhørere, ville gå slik hen, ubekymrede om det var Åndens eller kjødets veier vi vandret, om det var Guds eller djevelens vilje, vi gjorde, da var vi jo midt på den brede vei som fører i fortapelse.
Ja, om vi endog ved Herrens nåde var kommet så vidt, at vi vandret varlig og ikke som uvise, at vi kom regnskapet i hu og våket i bønnen over vår sjel og over vår vei, skulle vi derfor mene, at denne vår lidende frelsers bønn: ”Far, forlat dem, - de vet ikke hva de gjør,” ikke vedkom oss?
Venner, jeg vil bare minne om Davids vel kjente sukk: ”Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!” (Slm. 19,13).
Å, det er dog ingen dag, uten at vi tenker, taler, handler i skrøpelighet, i ubetenksomhet, i overilelse, i lettsindighet; og det er ingen dag, da dette kommer til så inderlig, så bevisst, så klar erkjennelse hos oss, som det skulle! Eller hvem er den iblant oss, som er så flittig i selvprøvelsen, så årvåken på sin vakt, så vedholdende i bønnen, så varsom på vandringen, så tro i etterfølgelsen som det fullkomne vesen i Kristus Jesus fordret?
Visselig, som vi daglig trenger til en ny full syndenes forlatelse alle sammen, så trenger vi også, om enn ikke i den særegne forstand som hine, til denne vår hellige mellommanns forbønn for oss til Faderen.
Herre og forløser, be du for meg, be du for alle disse hver dag, inntil den siste dag denne din kjærlighets bønn!

Ved vår Herres Jesu kors sto Hans mor og disippelen som Han elsket. «Kvinne, se, det er din sønn!» - sier Han til sin mor; - «Se, det er din mor!» - sier Han til disippelen (Joh. 19,26-27).
Den gamle Simeons spådom var nå gått i oppfyllelse på den velsignede blant kvinner: «- også din egen sjel skal et sverd gjennombore» (Luk 2, 35).
Er det en mor til stede som har mistet sitt eneste barn, som alle hennes glade fremtidsforventninger gikk i graven med, da vil hun forstå noe av Marias smerte; - og likevel vil hun på langt nær forstå den til fulle. Marias barn var det store lovede nådebarn; - det var ikke bare den gode, den kjærlige sønn, hun gråt over, men hun gråt over den sønn som hun bevarte de store, rike, underfulle minner om i sitt hjerte: Englebebudelsen, de himmelske hærskarers lovsang ved Hans fødsel, alle de livsalige ord som ble talt om Ham, som Han selv talte og som Han bekreftet med mektige gjerninger. En sønn på korset, og en slik sønn som et så stort, så hellig, så salig håp var festet til, på korset: Å, et sverd som bare er trengt gjennom én eneste mors sjel!
I dag måtte hun si det annen gang, si det i sjelens dypeste ve: «Sønn, hvorfor gjorde du dette mot oss?»
Nærmest sin mester i livet, nærmest sin mester i døden, sto Johannes ved hennes side. Herren overdrar Johannes sine sønnlige plikter, innsetter ham i sitt sted til den forlattes jordiske verge og forsørger.
Han kjente sin Johannes; - Han visste, at han ville ta imot og vokte det kjærlighetens pant Han etterlot ham i dødens stund, i kjærlighet.
«Og» – står det - «fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»
Maria var, som et gammelt troverdig sagn forteller, elleve år i Johannes' hus og sovnet hen i hans armer femtini år gammel. Hun har da ikke bare sett sin korsfestede sønn, men også sin oppstandne og herliggjorte sønn, sett og kjent Ham som sin Herre, sin frelser, sin Gud, og sverdet som trengte seg gjennom hennes sjel, er blitt til gleden som ingen tok fra hennes hjerte.
Vår Herre Jesus har således midt i smerten, midt i døden tenkt på dem som Han skulle etterlate seg her, dem som sto Ham nærmest etter jordlivets vilkår; - Han har budt dem å leve med hverandre og for hverandre, til gjensidig velsignelse.
Denne kjærlige tanke har Han også med oss; – denne befaling gir Han også oss, om vi vil være Hans disipler. Han vil at vi skal anta oss hverandre til Guds ære og oppfylle Hans lov (Gal. 6,2); - Han vil, at vi skal glede oss med de glade og gråte med de gråtende; - derfor har Han også latt si oss, at det er en rett gudsdyrkelse for Gud og Faderen, å besøke enker og farløse i deres trengsel.
Herren gjør sine troende ansvarlige, den ene for den andre.
Vi som har Jesus sammen, vi skal ha godt og ondt, glede og trengsel sammen, ha husrom og hjerterom åpent for hverandre.

Og la oss få høre det ord som forløseren fra korset henvendte til den botferdige røver: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23, 43).
Jeg har sagt det, mine tilhørere, sagt det mer enn en gang, at ingen botferdig skal styrke seg med denne røver i sin ubotferdighet og tenke: - fant han Gud i sin siste stund, så kan også jeg, som dessuten ikke er noen beryktet person, - jeg kan finne Ham om jeg også nå ennå en stund vandrer min gamle, brede vei!
Akk, tenker du slik, da leker du en forfengelig og frekk lek med din sjels salighet, da kan du nok komme så langt bort fra din frelser, at Han ikke mer kan finne deg, og du ikke mer Ham igjen.
Men en sjel som av synd og død er hardt anfektet og lengtende etter nåden, skal trøste seg med denne røver. Og jeg vil tilføye, at her viser det seg klart, at Gud har utvalgt det som er dårlig, skrøpelig, uedelt i verden, ringeaktet, intet, for å gjøre til skamme det som synes å være noe, for at intet kjød skal rose seg for Ham (1 Kor. 1).
For hva kunne være dårligere, mer uedelt og ringe i verden, mer foraktet av verden, enn denne usle, arme røver? Og likevel – hvem var nå saligere enn ham? Straffet av den jordiske øvrighet, som tilbørlig var, men benådet av alle herrers Herre og alle kongers Konge! Fordømt og forskutt av verden, av alle dem som kalte seg skikkelige mennesker – og hvordan kunne han vente seg annet etter sitt æreløse og forbryterske liv? - men likevel tatt opp til den høyeste ære, den største herlighet, den: å være en arving til det evige liv, å være med Kristus i Paradis!
Så vil vi også merke oss det høyst merkelige, at denne røver kjente og erkjente og bekjente verdens og sin frelser. Dette slutter vi med rette av hans ord: «Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» (Luk. 23,42).
Peter, Jakob og Johannes oppnådde ikke å kjenne sin frelser rett på forklarelsens berg, men her kjente røveren Ham som sin på korsets forbannede tre.
Å forunderlig! - mens fariseerne og de skriftlærde, som jo idelig gransket i Skriftene, som vitnet om Ham, ikke ville erkjenne Ham, da Han kom; - mens den største del av folket, som dog kalte seg Herrens folk og ventet på den lovede Messias, forkastet Ham; - mens både jøder og hedninger sto med spott og hån om Hans kors; - mens den første av apostlene, som dog engang i et hellig øyeblikk hadde bekjent: «Du er Messias, den levende Guds sønn!» (Mt. 16,16) og med ham de andre disipler, som hadde sett Ham mektig i ord og gjerning for Gud og alt folket og håpet at Han var den som skulle forløse Israel, på langfredag fornektet, forlot Ham og flyktet, og ikke mer gjenkjente noe av guddomsherligheten i dette «åsyn, høyt forhånet med blod og sår og ve:» - da vitner en elendig forbryter om en med ham korsfestet manns herlighet, da tror han på en korsfestet manns makt og guddom, da bygger han sitt salighetshåp på en korsfestet manns nåde og barmhjertighet, og blir en botspredikant for spotteren ved den annen side og for flere enn ham.
Medforløste, la oss da oppløfte våre hjerter med lov og pris til Gud for den kjærlighet som også under korsets pine søkte og fant en fortapt, for vår Guds og frelsers dyrebare nåde, som ikke vil den groveste synders død, men hans omvendelse og liv, for Den Hellige Ånds kraftige vekkelse og dragelse til Kristus også i den ellevte time; - og la oss lære, hvordan det er en oppriktig syndserkjennelse, en hjertelig anger og en derav oppstått levende hunger og tørst etter rettferdighet, som får del i det store forsoningsoffer som ble båret frem i dag (langfredag), som griper Kristus på korset, seirer over all dødens bitterhet og blir salig, etter å ha hørt de deilige ord i den siste stund og strid: «I dag skal du være med meg i Paradis!»

På denne sorgens dag (langfredag) iførte også naturen seg sorgens drakt; - fra den sjette til den niende time ble det mørke over hele landet. Og ved den niende time var det et øyeblikk, da Herrens legemlige lidelser og Hans sjels enda sværere lidelser synes å være steget til det høyeste, slik at det ble mørke og redsel i Hans ånd. Det var det øyeblikk, i hvilket Guds Sønn ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mt. 27,46; Mrk. 15,34).
Det er Davids ord i den 22 salmes 2 vers. Disse ord kom nå i Hans tanke og i Hans munn; - det var som om Han ville si: - nå kan jeg gjøre dette Davids nøds- og angstrop til mitt, for nå er også min tilstand, min fornemmelse, som dens som ikke bare er forskutt av mennesker, men forlatt av Gud selv.
Rimelig er det, at hele innholdet av den 22 salme har stått for vår Herres Jesu lidende og trengte sjel; - men salmen, som begynner i angst og ve, ender med den trøst, at Gud ikke skjuler sitt ansikt for den elendige, men hører hans rop, - ender med herlige løfter om Guds rikes fremgang og seier.
Legger vi merke til dette, da innser vi, at det ikke ligger noen håpløs fortvilelse i Herrens fjerde ord på korset. Han sa jo også «min Gud, min Gud!» - altså kjente Han Ham som sin Gud og Far endatil i anfektelsens tyngste stund.
Hva ligger det da i dette utrop, dyrekjøpte? At Han har tømt Guds vredes beger ut til bunnen, at Han har gjennomfølt, gjennomlidd, gjennomstridd i hver en nerve og i sin sjels innerste den lidelse, smerte, angst og kval som vi skulle ha følt og lidd som en naturlig følge av synden og etter Guds rettferdige dom.
Men dersom Han led for vår skyld, det som ble krevd, dersom Han både til legeme og sjel bar våre sykdommer og piner, ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger: Å, måtte Han da se frukt av sin sjels møye, og denne Guds rettferdige tjener rettferdiggjøre mange!
Hvordan kunne nå vi, de til Gud så dyrt kjøpte, forsettlig synde mer,, dersom vi bærer dette langfredags ord: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» i vårt minne, i vårt hjerte, i vår samvittighet? Kom det da i hu: - for at ikke din sjel skal senkes ned i synden, i døden, i helvete, lot Gud sin enbårne Sønns sjel, den elskedes, i hvem Han hadde velbehag, senkes ned i det; - glem da nå aldri, at Han måtte rope disse ord til himmelen i den harde død som Han døde for deg, som var død i synden, så du skulle få leve for Gud – glem det aldri, så du ikke skal ligge der uten nåde og trøst som en Gudsforlatt i din siste nød, din største nød!

Korsets pinefulle straff er en langsom dødsmåte: Blodet rinner hen, kraften svinner litt etter litt og en ulidelig tørst oppstår. Denne måtte også Herren føle: «Jeg tørster!» - sier Han dernest.
Også dette ord er godt å komme i hu, godt å gjemme og ta med. Det skal minne oss om, at Han led tørstens kval og lot seg rekke den sure drikk, for at Han kunne føre oss, om vi tørster etter Gud, Guds rike, Guds rettferdighet, til de klare, med guddommelig nåde og barmhjertighet sakte rinnende vann og vederkvege vår sjel, så vi i all lengsel og trengsel, hunger og tørst kan si: «Herren er min hyrde – det mangler meg ingenting!»
Det skal minne om nattverdtimen, da Han samler oss fra verdens villsomme veier, fra ørkenens tørre steder, fra livets synd og strid, og gir oss å drikke av sitt fredsbeger, av forsoningens og velsignelsens kalk.
Herre Jesus, du har jo sagt, at den som tror på deg, aldri skal tørste, og at den som tørster, derfor skal komme til deg og drikke – å, gjør det da ved din Hellige Ånd, at vi kommer til deg i den sanne tro, som alene kan vekkes opp i den sanne trang, og drikke av din salighets kilde, som veller opp til det evige liv!

Stunden kom, da dødens smerter skulle løses. Da drikken var tatt, sa Herren de i sin betydning så uendelig store ord: "Det er fullbrakt!"
Det som skulle lides og strides på gangen fra krybben til korset, var lidd og stridd; - forlikelsens tjeneste, som Faderen hadde gitt Ham å utrette, var fullført; - med et offer, med det hellige dyrebare, i all evighet velsignede langfredagsoffer har Han, som en apostel sier, for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget (Hebr. 10,14), slik at Hans troende nå kan oppmuntre hverandre til ved Jesu blod å frimodig gå inn i helligdommen (Hebr. 10), og til å tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid (Hebr. 4,16).
"Det er fullbrakt!" - dette er ordet, venner, som skal holde oss oppe, styrke oss i striden, som skal tørre angstens svette av vårt åsyn i døden; - det er ordet, som alle vakte og bange samvittigheter skal bli stille og trøstes med, som alle sønderbrutte hjerter skal leges ved; - det er ordet som vår store anklager skal tape sin sak mot oss ved, miste sin rett til oss - "Et Guds ord kan ham binde!"
- "Det er fullbrakt!" - det betyr: den syndfrie Jesu Kristi blod har utslettet all min synd, Jesu Kristi hellighet og rettferdighet er blitt min hellighet og rettferdighet; - Guds Sønns død er blitt mitt liv; - Guds kjærlighet er blitt slik åpenbart og forklart på Golgata, at jeg vet det visst: Han som ga meg Sønnen, gir meg her og hisset alle gode ting med Ham. Hvem vil nå anklage, når Gud selv rettferdiggjør? Hvem vil nå fordømme, når Kristus er den som er død? Så rikt på nåde, trøst og fred er dette ord, men det er også fremfor noe annet ord rikt på alvor og hellig formaning, for i det ligger hele vår frelse.
Alt er fullbrakt; - Kristi offer i dag er aldeles fullkomment og fyllestgjørende; - du kan fast grunne din kristne tro og fortrøstning, ditt salighetshåp på det.
Men hvordan kan du i dette håps urokkelige bekjennelse si, at Jesus har fullbrakt alt for deg - for deg personlig, dersom du ennå ikke har stått på Golgata som en ærlig synder skal stå der: - i din synds rette erkjennelse, og i Guds Sønns rette erkjennelse, i en dypt følt lengsel etter nåden, med bønnen: Gud vær meg synder nådig! Hvordan - dersom du ikke ennå har gitt den lidende forløser ditt hjerte og sagt til Ham: ta mitt skyldbrev og nagle det til ditt kors, men ta da også dette mitt hjerte og fyll det med ditt liv, ditt lys og dann det til Faderens og din bolig?
Medforløste, skal ordet: "Det er fullbrakt!" - bli oss et frelsens ord og ikke et dommens ord, da må vi be i sammen og det av hele vårt hjerte: Herre Jesus, du som har fullbrakt alt for oss, fullbring også alt i oss, fullkom hele din salige forløsningsgjerning med oss ved din Hellige Ånd, for uten Ham kan vi jo aldri rett kalle deg vår Herre og vår frelser, slik at vi må renses ved ditt blod fra all synd, helliges i din sannhet, ved din dødskraft overvinne syndens og dødens makt, først i vårt hjerte, så i vårt liv!

Det var fullbrakt; - vår smertefulle forløser fikk hjemlov; - Han kunne rope sitt siste ord fra korset: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" (Luk. 23,46).
Han hadde forherliget sin Far på jorden; - ved hva? - ved det, at Han, skjønt Han var i Guds skikkelse, gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, og fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset (Fil. 2, 6-8). Derfor skulle også nå den bønn Han engang ba her nede, oppfylles: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!" (Joh. 17,5).
Han visste hvem Han gikk ut ifra, hvem Han var ett med, hvem Han vendte tilbake til: "Jeg går til min Far," sa Han til disiplene, da Han beredte dem på sin bortgang (Joh. 14).
Men nå, kjære medvandrere, bør vi hver reisedag tenke på, hvor vi går hen: - det er bare to steder å gå til, - å tenke på, hvem sitt navn vi vil stride livets strid og dødens strid: - det er bare ett navn, som det er godt å leve i, og godt å dø i, som vi kan seire ved, - tenke på, i hvem sine hender vi vil befale vår ånd: - bare i Jesu Kristi Fars hender, de allmektige, de trofaste, de barmhjertige hender kan vi frelses og bevares fra den evige død og nød.

Å, måtte vi da enhver av oss, når vi skal bøye vårt hode og oppgi vår ånd, kunne si i sann kristentro, i hellig fortrøstning, i salig forvissning: - slukk kun lampen, lukk kun øyet, syng kun avskjedssangen: "Far, verden, for vel!" Jesus er mitt lys, jeg skal slå opp mine øyne hjemme hos Ham, jeg skal se Herren, alltid være med Herren; - jeg vet på hvem jeg har trodd, jeg vet hvem jeg går til, jeg vet i hvem sine hender, jeg befaler min forløste sjel!
Og så vil vi slutte våre langfredagsbetraktninger med den bønn:

"O, min Jesus, gid jeg kunne -
Jesus, gid jeg kunne dog
Dø med samme ord i munne,
Hvormed du din avskjed tok!
Bøy, o bøy ditt hode ned
Til meg uti dødens sved!
Når jeg skal min ånd oppgive,
Si: du evig min skal blive!"