Johannes Gossner

Dagen etter skjedde det at Han gikk inn i en by som heter Nain. Og mange av disiplene Hans gikk med Ham. Det gjorde også en stor folkemengde.

Han hadde stadig mange vitner med seg, og det fortjente Han. Faderen sørget stadig for at folk omgav Hans Sønn, - hørte og så Ham, så Hans ord måtte bli kjent og Hans gjerninger åpnbare - så Hans vitner siden måtte kunne si: "Det er ikke skjedd i en avkrok - alle folk har sett og hørt det." Hvem gleder seg ikke så ofte han leser: "Mange av Hans disipler og meget folk fulgte Ham, - var hos Ham og hørte Ham!"

Hvem ønsker ikke, at riktig mange disipler - og alle folk, - ennå i dag, hørte og betraktet Jesu ord og gjerninger, fulgte etter Ham og hang ved Ham! Til Nain, som lå nær ved Kapernaum, kom Han den gang heller ikke tilfeldig - Han visste vel hva som ventet Ham der, og Han visste stunden, når Han måtte være der og gå inn porten.

Og gjør oss alle, store, små,
Til dine følgesvenne,
Som hjerteglade med deg gå,
Om jorden skulle brenne!
Ta oss med til himmerik,
Der vil vi evig takke deg,
Og nåden din velsigne!
Herre Jesu!

Da så Han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem, de holdt på å skylle garnene. Han gikk da ombord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og Han satte seg og lærte folket fra båten.

Ethvert hjerte er en liten båt som farer hen over dette livs brusende hav. Frelseren som er den rette styrmann, trer av seg selv gjerne inn i enhver av dem, når den står åpen for Ham og ikke allerede er besatt av en annen styrmann som ikke styrer hen til den rette havn.

Han kom den gang ubuden inn i Peters båt, - skulle Han da ikke komme inn i din båt, når du ber Ham om det? Jo, frelseren bad endatil her Peter, - som Han jo kunne ha befalt det, - om han ville legge litt ut fra land. Frelserens ydmykhet er uten like. Hvem var Han? Hvem var Peter? Og Han ber den arme fisker! - vi ser også at Han over alt skaffer seg en prekestol slik som det passer for Ham. I dag måtte Peters båt tjene som det.

Bare et lite stykke ut fra land skulle den legge, slik at folket rett kunne se Ham, og Han folket. Han ville gjerne ha sine tilhørere for øye, og de skulle også rett ha Ham for øye.

Når man hører en preken, eller leser Guds ord, skal heller ingen tilhører eller leser slippe Ham av sine øyne eller sitt hjerte, og i tillegg tro fast: "Han ser også meg og vet, hvordan jeg hører etter."

I dag forkynner Han fra båten, - en annen gang på fjellet og deretter igjen på fri mark, - der hvor Han finner tilhørere. Du kan også høre Ham over alt hvor du er, - i stuen, - i verkstedet, - på veien eller på marken, når du bare lytter etter Hans stemme. Han lar seg høre over alt og taler til sjelen, når og hvor den behøver det, - når man bare gir akt på sitt indre og er oppmerksom på Ham som bor i hjertet og alltid har sin prekestol der.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Alt, selv sannheten, har sin tid i hvilken den må sies og ikke sies.
Du må ikke straks bringe videre til andre og alle og enhver åpenbaring av Jesu nåde og kjærlighet, som er blitt deg til del, hvis du ikke vil miste den igjen, - men du må vente til det blir tid, til det har en hensikt, når du ikke har og skal ha deg og din ære, men bare Herrens vilje og ære for øye.
Det hadde visst vært i utide og til stor skade, hvis disiplene straks hadde kunngjort denne begivenhet, så sann den enn var. De måtte først beholde den for seg selv og la den virke i deres hjerter. De måtte først oppleve hele begivenheten og erfare alt med Ham, først deretter kunne og torde de skrive alt.

Å Herre Jesus forklar deg også i oss alle, og gi at vi må høre deg, tro deg, bli hos deg alene, stole på deg alene og forherlige deg i alt! Amen.

Men gå og si til Hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham, slik Han sa til dere.

Nest etter englene, skulle disse fromme kvinner være de første evangelister, fordi de først og ivrigst søkte Herren. Disiplene skulle først høre det av dem.
Herren glemmer ikke sine - Han visste hvordan de ventet, hvor engstelige de var, hvor gjerne de ville høre noe om Ham, derfor gir Han dem også tidlig denne glede og holdt ord, på den tredje dag, nettopp som Han hadde lovt. Herren har dog alle for øye, om Han enn gleder noen tidligere, andre senere. Han gleder likevel alle som bier på Ham, og som ikke lar seg nøye med den døde, men lengter etter den levende.
Var disiplene også kommet så tidlig til graven, så hadde de også hørt dette glade budskap av englenes munn og hørt det tidligere.
Herren kan likevel ikke vente lenge, Han sender beskjeden til dem og kommer dem i forkjøpet. En trofast Jesus! De har oppført seg dårlig under Hans lidelser, ved Hans pågripelse på Oljeberget, men Han har glemt alt. De har gjort Ham skam, voldt Ham kummer, Han har beredt dem glede, fordi Han så hen til deres hjerter, som tross all svakhet likevel hadde tiltro til Ham og lengtet etter Ham. Og navnlig Peter - ham i særdeleshet må det sies, fordi han vel har grått de bitreste tårer over sitt fall, var full av sorg og kummer, og derfor lengtet inderlig etter å ha sin frelser hos seg igjen, for at Han kunne lege hans sår og gi ham nåde og forlatelse igjen.
Alt dette ser Jesus - Han vet hvem som er mest sønderknust, mest bedrøvet, hvem som gåter bitrest, og derfor tenker Han i særdeleshet på slike sønderrevne hjerter og lar spesielt dem høre: "Jeg lever, og dere skal leve!"
Hvordan ¨å Peter ha vært til mote, da kvinnene kom og sa: "Frelseren lar dere, og spesielt Peter, si ved en engel, at Han er oppstanden - dere skal få se Ham der hvor Han satte dere stevne." Hvor er ikke hans hjerte blitt trøstet og vederkveget! "Altså tenker Han på meg, altså har Han meg ennå kjær, altså tør jeg ennå la meg se for Ham!"
Å hvor inntrengende en slik hilsen fra frelseren er! Den driver ut fra all nød og fyller hele hjertet med fred og glede! Hva var vi, når det ikke var noen Jesus til, eller ingen slik Jesus, som nettopp i særdeleshet tar hensyn til de usleste syndere og på det ømmeste antar seg dem! Var enn ditt fall aldri så stort, enda verre enn Peters fornektelse, da han bannet og svor på, at han ikke kjente Jesus - var du enn den største synder - om du bare gråter bittert, om ditt hjerte blør over ditt fall, så overser ikke Jesus dette, Han vet det, føler det, og den engel, det evangeliets sendebud er allerede bestilt, som skal bringe deg en hilsen fra Ham og si deg, at Han også er død navnlig for deg, for dine synder, og at Han er oppstanden til din rettferdighet - og du skal se og erfare Ham. Amen.

Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.

Man kan altså ikke si: "Hva bekymrer himmelen seg om jorden? Hva bekymrer himmelens beboere seg om oss, som bor på jorden?"
Nei, himmel og jord henger nøye sammen; de tilhører begge én Herre, de er begge forent under ett hode, og himmelen vil nettopp hente sine beboere fra jorden og befolkes med jordens sønner og døtre.
Den som fortapes på jorden, fortapes for himmelen, fortapes for Kristus og Hans engler. Alle jordens beboere er kalt til den himmelske herlighet; de er alle vunnet ved Kristi dyrebare blod. Vi skal evig glede oss med Gud og Hans engler, det er vår bestemmelse. Det har kostet mye, vår Herre døde for det. Hans blod henger ved enhver menneskesjel. Dette ser englene, derfor er de bedrøvet over tapet av enhver sjel og gleder seg over dens gjenfødelse.
Da vi nå gjør Kristus og Hans engler en så stor glede, når vi lar oss finne av den gode hyrde og lar oss bære på Hans skuldrer inn i himmelen, så vil vi la oss finne av Ham hver dag, og svinge oss opp på Hans skuldrer på nådens vinger ved bønn og påkallelse; vi vil bli hos Ham og i Ham uatskillelig og evig, - vi vil uavlatelig vitne for alle syndere: "Kom, Jesus tar imot syndere og eter med dem og gir dem det evige liv. Han gleder seg, Hans engler gleder seg, hele himmelen jubler, når dere kommer og hengir dere til hyrden, går på Hans gressganger, hører Hans stemme og følger Ham." Amen.

Du livets Ånd, gi liv i dem,
Som nå er syndedøde,
Du himmelild, driv sikre frem
I bot for deg å møte!
Du nådens Ånd, gi troen kraft
Og la din dugg og friske saft
Til frukt oss gjennombløte!

De som var utsendt var fariseere. Og de spurte Ham og sa til Ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias, og heller ikke Elias eller profeten? Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner.

Når du intet er hvorfor gir du deg da ut på å gjøre slikt? Hvor fra har du tillatelse til det? ikke fra oss.

Fordi han ikke ville være det, som de ville gjøre ham til, nemlig etter deres bilde, så ville de heller ikke at han skulle gjøre noe. Et menneske som intet er og intet vil være, tenkte de, tør uten vår tillatelse ikke å gjøre noe.

Men Johannes visste hva han gjorde, og hva han burde og måtte gjøre. Derfor svarte han og sa: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner. Min vanndåp brisker seg ikke, like så lite som jeg - den er bare en henvisning til Kristus. Den skal føre dere til Ham som skal døpe dere med Ånd og ild, dersom dere kommer til Ham og mottar Ham.

Han stod midt i Israel, og Israel kjente Ham ikke. Hadde de spurt slik etter Ham som etter Johannes, - var de kommet slik til Ham for å lære Ham å kjenne, som de kom til Johannes, så hadde de lett kjent Ham.

- Akk, Han er ennå stadig midt i Israel, og Israel kjenner Ham ikke! Kristus er midt i kristenheten, og kristenheten kjenner Ham ikke. Han står midt i kristenheten med Ordet og sakramentene - den har Hans evangelium, dåpen og nattverden og i dem Han selv. Men hvor få er det ikke som kjenner Ham, hvor få er det ikke som har Ham!

Det er kommet så vidt at mange ikke engang kjenner Ham av navn, og mange bekjenner Ham med munnen og fornekter Ham med gjerningene. Ja, det gis mange såkalte kristne, som treder opp imot Ham og forhåner Hans guddom og Hans forsoning, Hans Ånd og dens nådevirkninger, og i beste fall lar Ham gjelde for en morallærer, et dydsmønster. Og den store hop gjør dristig regning på Hans nåde, Hans blod og fortjeneste, og gjør Ham til et syndeskjul og en syndetjener.

Å, hvor ukjent er ikke den sanne, levende Kristus i kristenheten!
- Kjenner vi Ham som har opptrådt i vår midte gjennom sitt Ord og sine sakramenter? Er Han vår venn, og er vi Hans? Kjenner ethvert hjerte her Ham som sin Jesus og frelser? Har Han, min kjære leser, åpenbart seg for deg, ikke blott i forstanden, ved Ordets ytre bokstaver og sakramentenes tegn, men også i ditt hjerte, ved sitt evangeliums guddomskraft og ved sakramentenes gjenfødende, nyskapende og levendegjørende virkninger? Er Han i deg, og du i Ham? Er Han daglig tilgjengelig for deg, slik at du kan si: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg" (Gal. 2,20).
Kan vi si at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde. Vi vet at Guds Sønn er kommet, og har gitt oss forstand så vi kjenner den sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus - Han er den sanne Gud og det evige liv (1 Joh.2, 3-4).

Å hvilket skjønt ord: "Han er midt iblant dere!"
Men hvor bedrøvelig for dem som ikke kjenner Ham! Hvor salig for dem som kjenner Ham og vet hva de har i Ham - som sporer Hans nærhet og bærer Ham i sitt hjertes innerste, og omgås med Ham som med en hjertens venn!
Hvor salige er ikke alle som kjenner Kristi uransakelige rikdom. Som har åpen adgang til den, og hver dag kan øse nåde over nåde av den. Som kan si: Vi har forløsning ved Hans blod, nemlig syndenes forlatelse. Salige er de som disse ord gjelder! "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1 Joh.2, 1-2).
Salige er de som kjenner Ham som den som har sagt: Jeg vil be Faderen, og Han skal sende dere en annen trøster, Sannhetens Ånd - min fred gir jeg dere, - kjenner Ham som den som har gitt så mange andre løfter, som har sagt at Han selv vil komme til oss med Faderen og bo i oss, og bli hos oss alle dager inntil verdens ende!

Hvilken skade er det altså ikke, at det ennå den dag i dag kan sies om så mange likesom den gang: Han står midt iblant dere, Han dere ikke kjenner! Hvor mye går ikke tapt for dem med Ham!

Å la oss derfor alltid lære Ham nøyere å kjenne, la oss alltid trakte mer etter å erfare hva Han er og vil være for oss!

Evangeliet er altså et kall, - en innbydelse, - ikke til hoveri eller tungt arbeid, men til lutter nytelse og salighet, - til Guds herlighet i himmelen.

Til sist skal vi inngå til vår Herres glede og nyte Hans herlighet med Ham, - fryd, glede og elskelig vesen evig og alltid. Hva kan være mer tiltrekkende og henrivende for menneskene, enn at Han fremstilte det kall, som vi er kalt ved, under bildet av et gjestebud, - en stor nattverd, som alle mennesker gjerne kommer til, når de er budne.

Men denne vert, - som dog er sannheten selv - tror de ikke rett, men mener at Han vil fremstille dem for domstolen og gjengjelde dem ondt med ondt. Og dog har Han lutter fredstanker med dem og vil ikke annet, enn at alle mennesker skal bli salige og komme til sannhets erkjennelse. Og dette er sannheten, at Jesus Kristus er kommet til verden for å gjøre dem salige eller å berede dem en stor, evig nattverd ved sin lidelse og død - for Han har med sin blodige sved og sin bitre død fortjent og vunnet for oss dette store måltid, - den evige salighet. Ved Ham har Faderen tilberedt det. Lammet, - som er slaktet - har kjøpt oss til Gud med sitt blod og har gjort oss til konger og prester, så vi må få ete brød i Guds rike. For det heter fremdeles:

Da tiden for gjestebudet var inne, sendte Han sin tjener for å si til de innbudne: Kom, for nå er det ferdig.

Tjenerne, - evangeliets forkynnere - har altså det oppdrag ubetinget å innby, uten annen fordring enn blott å komme og ta del i nattverden. Man skal ikke først gjøre seg fortjent til den. Den skal ikke forutbetales, alt er allerede betalt og tilberedt. De budne har ikke annet å gjøre enn å tro og å komme og sette seg til det dekkede bord og nyte, fritt og for intet.

Av nåde er vi blitt salige, ved troen og ikke av oss selv, så at ingen skal rose seg, for vi er Hans gjerning.

Nattverdens time, - kallet til nattverden, begynte på Kristi tider og vedvarer til den ytterste dag, for alle mennesker til alle tider og på alle steder skal bli innbudt og kalles. Det er alt beredt for alle, - Kristus er død for alle, har fortjent og vunnet saligheten for alle.

"Gå ut i all verden og forkynn for all skapningen," het det, da Han utsendte sine tjenere. Ingen sjel er utelukket. Alle som kommer, blir mottatt med glede. Men ikke alle kommer.

For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.

Den som ikke bruker og benytter saliggjørelsens dager og nådens tid, over ham kommer hevnens og angstens, fordervelsens og dødens dager - skrekkelige dager.

Hvilke skjønne, behagelige dager var ikke de, da Menneskesønnen var på jorden! Hans kjærlighet strakte hele dagen ut sine armer mot menneskene for å innby dem til å komme i Hans skjød! Hvor vennlig tok Han ikke imot alle som kom og trodde! Men hvor fryktelig var ikke hevnens og vredens dager over Jerusalem, førti år senere!

Hans kjærlighet har allerede her forutsagt dem det og advart dem for å forskåne og redde dem, men de lot seg ikke advare. De brydde seg ikke om livet, de elsket døden og dommen. Alt hva Han sa, er bokstavelig inntruffet og oppfylt. Fiendene, romerne, hedningene kom, omgav Jerusalem med voller og bolverk, engstet byen fra alle kanter, angrep den og jevnet den med jorden, slik at ingen stein i den vakre byen ble igjen på stein. Folket ble i tusenvis korsfestet og grusomt drept eller atspredt og forkastet i alle fire verdenshjørner som agner. Og er det like til den dag i dag.

Dette skal nå være en advarsel for alle kommende tider og slekter - for slike hevnens og vredens dager kommer over ethvert land, - over ethvert folk, - over enhver by, - over enhver menighet, - over alle familier og enkelte mennesker, som ikke erkjenner og ikke benytter den beleilige nådens tid, - de saliggjørelsens dager som gis dem, men støter bort livets ord, den tilbudte nåde, forherder deres hjerter imot det og blir ved i deres synder og i deres hjertes blindhet.

Den som nå ikke vil hjemfalle til Guds hevn og vredesdom med den store hop, som sedvanligvis ikke gjør det bedre enn Jerusalem by og jødenes store hop gjorde det, - den som ikke vil gå under med den, han la seg advare, og han høre, hva apostelen Peter sa til jødene på pinsedagen: "La dere frelse fra denne vrange slekt." De som nå tok imot ordet, ble lagt til Herrens menighet, og de ble også, - da hevnens dag kom, - reddet. Og Pella, et redningssted, hvor de ble befridd fra alle de dommer som gikk over Jerusalem, ble anvist dem. Og de ble holdt oppe til legeme og sjel.

Den som ikke vil gå til grunne med verden, han må gå ut fra verden og vende seg av hele hjerte til Kristus. Utenfor Kristus er død og fordervelse. I Ham alene er salighet og redning. Frelseren hjemsøker alle mennesker, likesom Han har besøkt jødene og oppfordret dem til omvendelse og tro. Den som nå ikke blir vár eller akter på denne hjemsøkelse, - denne nådens banking på hjertet, han faller i dommen og går fortapt. Men den som erkjenner og tar imot Herrens hjemsøkelse, han kan synge:

O salighetens dag, så blid,
O glede her i livet!
Når oss i denne nådetid
Den synd blir fullt tilgivet,
Som tungt på Jesus lå!
Og når vi nyte må
For sjel og legem, hva Han har
Fortjent oss, da vår straff Han bar!

Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden.

Å, hvilke viktige advarsler og formaninger for alle troende også, med hensyn til de redsler som går forut for dagen for Hans komme!
Det aller viktigste og mest nødvendige er: Ta dere i vare, så ikke deres hjerter tynges - for når hjertet tynges ved sanselige nytelser i spise og drikke, ved atspredelser, ved fornøyelse eller ved gjerrighet og hedensk sorg for føde og klær, da blir også det annet: "Våk og be" umulig. Et atspredt hjerte, tynget og av verden oppfylt hjerte kan ikke be og gidder ikke våke. Derfor heter det: "Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be" (1 Pet. 1,7). "La oss våke og være edrue" (1 Tess. 5,6).
Frelseren forbyr oss ikke å spise og drikke, men å fråtse og beruse oss, den dyriske lyst, den umettelige begjærlighet, å gi kjødet så mye det vil ha, - det som aldri får nok, og som forlanger mer, jo mer man gir det. Frelseren har forutsett menneskenes tilstand i de siste dager, at like før Hans komme skal fråtseri og drukkenskap ha nådd den høyeste grad, likesom vi jo nå ser for våre øyne den forferdelige misbruk av berusende drikker, den umåtelige tilberedelse og utbredelse av det giftige brennevin. Når, i hvilket annet århundre er det blitt tilberedt og forbrukt mer av denne ødeleggende drikk, enn nettopp nå? Og hva gjør hjertet mer udyktig til å våke og be, enn denne skrekkelige pest? Likevel, det er ikke bare brennevin og andre berusende drikker, men enhver umåtelighet i spise og drikke, i sorg og jaging etter denne verdens goder, etter ære i verden, etter kjødets lyster, er en tyngelse av hjertet, et fiendskap mot Kristi kors, en bukens tjeneste og et avguderi som snører hjertet til for Gud og Kristus, som nedtrykker ånden og lammer all lyst til årvåkenhet og bønn - likesom også bekymringens torner kveler det guddommelige ords sæd, hindrer dets vekst og gjør det umulig for den å bære frukt. Et hjerte tynget av umåtelig og bekymring er en stein- og torneåker, som alle spirer til gode, alle troens og kjærlighetens, nådens og Åndens spirer kveles i og alle gode inntrykk forsvinner snart igjen, fordi de ikke kan feste rot og vokse.
Ta dere altså i vare for alt det som tynger hjertet, svekker tanken på det ene nødvendige, forstyrrer omgangen med den som kommer , og skal komme, og som nedtrykker ånden, slik at den ikke kan heve seg til Ham som har kalt oss til sin herlighet. Den som ikke øver seg i dette og alltid holder seg beredt, han vil, som frelseren sier, plutselig bli overfalt av den dag som er varslet - for den skal komme som en snare over alle dem som bor på jorden. Da kan ingenting forandres mer, det er ikke mer noen tid til omvendelse.
Tenk nå alle på: hvordan ønsker dere å bli funnet på denne skrekkens og vredens dag, i hvilken tilstand? - i drukkenskap og fylleri? - i et overdådig gjestebud? - ved en forlystelse for sanseligheten? - på et ball? - i et skuespill? - i kjedsomhet og forfengelig tidsfordriv? - ved et spillebord? - ved ågring og jaging etter vinning? - ved bedrageri og ved å forurette nesten i handel og vandel? - ved trette og strid om mitt og ditt, eller for æres og egennyttes skyld? - i vellystige tanker, begjæringer og nytelser? - ved lettsindig spøk og atspredelser? - med et hjerte fullt av forfengelige tanker og begjæringer, uten Gud, uten Kristus, uten fred og et hellig sinnelag? Ville dere slik bli overfalt av hin fryktelige dag, av hine tegn på himmelen og jorden, av hine havets og bølgenes brusing, av hint himmellegemenes bulder? Ville dere slik kunne løfte deres hoder og med glede kunne se Menneskesønnen komme i himmelens skyer? Skal denne snare uten like komme slik over dere, som den kommer over alle de jordens beboere som er uten Gud i verden? Eller hvordan ønsker dere å være på denne dag? Ikke sant, som tjenere og tjenerinner, som venter på deres herre med ombundne lender, med lys i hendene? Som bruder som med het kjærlighet, med hellig utålmodighet bier lengselsfullt etter den brudgom som har vært forventet i lang tid? Som slike, som avviser alle hjertetyngende nytelser, alle unyttige sorger, og lar dem fortrenges av lysten og lengselen etter å være hos Herren, av den hovedgrunn, å måtte kunne betrakte Herren, enten vi er hjemme eller på vandingen? Ja, slike hjerter må vi ha, som, som Paulus sier, er styrket og ustraffelige i hellighet for Gud og vår frelser i vår Herres Jesu Kristi komme med alle Hans hellige (1 Tess. 3,13).

En annen lignelse fremsatte Han for dem og sa: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.

Åkeren er blitt forbannet for syndens og fallets skyld, som de første mennesker i Paradis gjorde seg skyldige i. Bare torner og tistler skulle den bære, hvis ikke mennesket i sitt ansikts sved, med sur møye søkte å utvinne det nødvendige brød av den.

Mennesket, jordens beboer, var også under denne forbannelse, ikke noe mindre enn jorden - for også menneskets hjerte er en slik forbannet åker som bare bærer klinte, torner og tistler.
Menneskets dikting og trakting er ond fra ungdommen av. Det er unnfanget og født i synd, og ikke noe godt bor i det.

Derfor har Gud forbarmet seg og til alle tider sådd godt korn - for "etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Han innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt verden" (Hebr. 1, 1-2).

Verden er altså Hans eiendom, Hans åker. Om enn denne åker ved djevelens misunnelse og ved synden, er blitt fordervet og ødelagt for Ham, så har Han likevel søkt å få den i stand igjen, og gjøre den fruktbar ved sitt eget blod.

Han, arvingen, Sønnen, ble selv menneske og har arbeidet på den i trettitre år, svettet blod, skjelvet og vært storlig engstet, har latt seg hudstryke, tornekrone, drepe og har hengitt sitt blod og sitt liv for å sette åkeren i stand igjen, for å kunne så ut den gode sæd som kan og skal bære god frukt.

At Guds ord i Det Gamle- og Det Nye Testamente er en god sæd, tviler ingen som har erfart dets kraft i sitt hjerte på. Det er som en ild og som en hammer som knuser klipper - (Jer.23,29) det er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd (Hebr.4,12).

Når dette ordet faller i en god jordbunn, har det kraft til å bære tretti, seksti og hundrefold frukt og helt omskape mennesket i hjerte, mot, sinn og alle krefter når det oppfattes i troen.
Derfor skriver Jakob: "Ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler" (Jak.1,21).

Den store åkerdyrker har altså sådd godt korn på sin åker, især da Han lot evangeliet forkynne for alle skapninger.

Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort.

Fienden er ingen annen enn djevelen, som allerede i Paradis sådde klinte, mens åkeren ennå var aldeles god, og mennesket var skapt etter Guds bilde i rettskaffen rettferdighet og hellighet.
Han forledet de første mennesker til ulydighet, til lyster, til stolthet og derved til alt ondt.
Nå var åkeren, menneskets hjerte, åpen for ham. Han kunne så i det hva han så ville.
Det først fødte menneske, Kain, ble straks en brodermorder, og hans etterkommere ble så onde og åkeren så full av ukrutt, at Gud måtte ødelegge verden. Han måtte drukne hele menneskeslekten på åtte mennesker nær, for å begynne en ny verden med disse.

Men også da kom klinten snart til syne - hos Kam, ved byggingen av Babels tårn, ved Sodoma, og ikke bare hos alle de folk på jorden som utartet til hedninger, men selv hos den utvalgte slekt Abrahams etterkommere, viste det seg klinte nok like til Kristus - Han som brakte den nye sæd - kom, og det den aller beste sæd fra himmelen, og sådde den selv, så vel som ved sine apostler på åkeren.

Men også etter Kristi bortgang fantes stadig og finnes ennå klinte, vantro, ulydighet, synd og vederstyggelighet på jorden, i og utenfor Guds menighet.
Årsaken, sier Herren, er denne: "Mens folkene sov." Disse mennesker er vel ingen andre enn vokterne, lærerne som skulle berede, bearbeide, bevokte og bevare åkeren, slik at Satan og hans hjelpere ikke skulle ha noen adgang til den, - som skulle avverge ham og advare folkene mot ham, - som skulle holde ved i bønn og påkallelse og søke å pleie hveten og holde den ren, vanne den og be om at den må vokse og trives.

Når de unnlater dette, så kommer fienden som sniker seg omkring dag og natt og søker hvem han kan oppsluke, og trenger inn i menighetene, i familiene og i hjertene med falsk lære, med onde grunnsetninger og slette eksempler, med falske skriftfortolkninger, med menneskesetninger, særegne meninger som blir gjort til hovedsaken m.m.
Da skulle lærere, foreldre, og alle som er overgitt oppsikt med de unge eller med undergivne, eller for hvem menneskenes frelse er maktpåliggende, våke, be, advare og formane til å bli ved ordets rene lære, og ved Jesu Kristi saliggjørende ord bli på sannhetens og gudfryktighetens vei og oppfylt med rettferdighets frukter.

Denne søvnighet som åpner port og dør for fienden, djevelen, slik at han kan så klinte blant den skjønne hvete er skrekkelig! den er livsfarlig og årsak til vår egen og andres fordervelse, hvis sjeler vi skal gjøre regnskap for.

Man leser det 33 og 34 kapittel hos Esekiel om de åndelige vokteres og hyrders embete og ser hvilken skyld de pådrar seg når de sover.

og den kommer også til syne over alt på alle den kristne menighets åkere. Herren har så skjønt stiftet og begynt sin menighet. Hvor herlig var ikke den første menighet i Jerusalem, alle var et hjerte og en sjel, og hvor snart viser ikke også der klinten seg. Ananias og Saffira, hvilken klinte! men Herren utryddet den også straks, for at den ikke skulle utbre seg videre.
Hvor skjønn, hvor begavet og benådet var ikke den korintiske menighet, - men hvor snart viste ikke klinten seg, slik at Paulus skrev: "Rens ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny, usyret deig."
Og slik er det vedblitt til nå.

Og se, det blåste opp en kraftig storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene.

Frykter da ikke stormene deres Herre og skaper, når Han farer på havet og er i skipet med sine disipler? Visst ikke! Han fremkaller dem meget mer, og Han lar dem blåse. Er det vel noen ulykke i byen og på havet som Herren ikke gjør?

Ofte er den lille båt som Jesus befinner seg i med sine disipler, dekket med bølger og uværet truer den med undergang. Dette er bare et forbilde på alle de forfølgelsens og fristelsens stormer som innvortes og utvortes kommer over Kristi menighet i alminnelighet og går over menighetene og de enkelte kristne.

Hvilke stormer, - de grusomste forfølgelsens stormer, - kom ikke over Kristi menighet i de tre første århundrer! Hvor ofte var ikke båten skjult av bølgene! Og hvor finnes vel en troende som ikke opplevde slike, og som ikke gjorde samme erfaring, at fristelsens og anfektningens bølger ofte slo sammen over hans sjels båt og skjulte den så helt, at ikke noe av den var til syne?
Hvem har noen sinne innlatt seg med Jesus og ikke blitt ført av Ham over havet, og i anfektningens stormer vært nær ved å lide skipbrudd? Hvem har noen sinne foretatt seg noe i Guds rike til Herrens ære og til menneskenes frelse, uten at verden og Satan vakte opp et uvær og stormet og raste i mot, og skjulte båten, gjerningen, foretaket, med spottens og forsmedelsens bølger, ja med håndgripelige forfølgelser?
Den som følger Jesus når Han går i båten, kommer ikke uten stormer over sitt livs hav.

Det er det verste. Uværet stormer og raser så fryktelig, og Han tar seg ikke av sine! Han kan sove, eller late som om Han sover, som om Han ikke visste, eller ville vite noe om sine disiplers fare, de som dog i tillit til Ham er gått med Ham, har utsatt seg for fare og som vel trodde seg sikre fordi Han var i båten, og som mente at da hadde det ingen fare.

Når man i begynnelsen har Herren så nær og føler Hans bistand så kraftig, så blir man litt etter litt lunken og sikker, blir doven i bønn og årvåkenhet, blir søvnig og slumrer, og når da en storm kommer over oss, forekommer det oss som om Jesus sov. Som om frelseren var likesom død, og slett ikke bekymret seg om oss mer.
Men Israels vokter slumrer og sover ikke. Han våker likevel over sine om Han enn synes å sove, og om vi enn mener at Han ikke bekymrer seg mer om oss.
Å nei, det kan Han ikke! Vi er tegnet i Hans hender, ikke et hår på vårt hode er glemt - Han vil bare vekkes.
Bønnen kan vekke Ham, og Han vil at vi skal anrope Ham. At vi skal komme til Ham i vår nød, at vi skal føle, at uten Ham er vi fortapte mennesker.

Da gikk disiplene bort til Ham og vekket Ham og sa: Herre frels oss! Vi går under.

Det eneste middel i all vår nød er å trede hen til Ham, gi seg til å be og vekke Ham opp med en troende, tillitsfull bønn.
Rop til Ham i ditt hjerte, av din sjels dyp, likesom salmisten.
Skulle Han som dannet øret, ikke høre? Når en urettferdig dommer, som verken frykter Gud eller mennesker, endelig hører og bønnhører en stakkars kvinne for hennes uavlatelige bønns skyld, skulle da ikke den barmhjertige og nådige høre sine utvalgte barn, som roper til Ham natt og dag? (Luk. 18, 1- 8).

Når ingen nød er til stede, er det heller intet nødrop, ingen alvorlig bønn til Herren: bare nøden lærer en å be.
I det sedvanlige liv føler vi ikke vår avhengighet, vårt intet, vår avmakt og svakhet. Først når nød, trengsel og fare banker på vår dør og drar inn til oss, blir vi vár, hva vi er, og at vi slett ikke formår noe. At en hver småting kan slå oss ned, uten at vi kan stå opp igjen. At vi i stormen ikke kan stå på våre egne ben, ikke kan holde fast ved eller støtte oss på noe uten alene på Herren.

Er det ingen nød og fare på ferde, så lar vi Herren sove, og sover selv, d.e. vi innbiller oss at vi ikke akkurat trenger så mye til Ham, at Hans nærhet just ikke er så ganske nødvendig, som om man også kunne hjelpe seg uten Ham.

Mens vinden var god, lot disiplene Jesus rolig sove, - men da stormen kom følte de snart med skrekk nødvendigheten av Hans oppvåkning og Hans hjelp.
Men er Han ikke alltid den oppholder som gir liv, ånde og alt, også når det går godt, når ingen fare er til stede? Gir Han ikke også den gode vind som driver båten frem, så den seiler sikkert? Dette merker man ikke, tror det ikke, takker ikke for det - derfor må Han legge seg til å sove, d.e. unndra oss sin følelige nærhet, må la stormer og motvinder komme, undergang og fordervelse må true oss, så vi må se oss om etter Hans nærværelse og nærhet, og erkjenne at uten Ham kommer vi ikke noen vei.

Han må stå opp og vise sin makt i oss, ellers forgår vi.
Å, så la da ikke Herren sove i deres hjerter, vekk Ham alltid før faren, be til Ham uten opphold, så vil faren ikke være så skrekkelig og så truende med fordervelse.

Den som kan si: "Herren er mitt lys og min frelse," kan også si: "for hvem skulle jeg frykte?" "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela. En strøm - dens bekker gleder Guds stad. Den Høyestes hellige bolig. Gud er midt i den, den skal ikke rokkes."

Ja, når du våker, så sover heller ikke Herren, og du kan si: "Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes."

Vi ser det på Bibelens gamle troshelter, at når man ikke lar Herren slumre inn, d.e. når man ikke lar troen på Herren, bønnen til Ham, omgangen med Ham slumre inn, eller blir matt og trett, så står man fryktløs i stormer utenfra og innenfra.
Likevel, om vi endatil like som disiplene har forsett oss, har forsømt å være årvåkne, og har glemt at vi må ha Herren hos oss, og om faren først må vekke oss, så er likevel ikke alt tapt av den grunn, - Herren er ennå nær, Han er i vår båt: et nødskrik, "Herre frels oss! Vi går under!" kan vekke Ham.

Dette har jeg talt til dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen.

I lignelser, gåter og dunkle talemåter, som de vanskelig kunne forstå, har frelseren talt med sine disipler hittil. Det var klart, men ikke for dem, fordi de ennå ikke hadde Ånden og kjente meningen. Men etter oppstandelsen og Den Hellige Ånds utgytelse, da Han hadde fullendt alt og selv var forklaret, da har Den Hellige Ånd også forklaret Jesus og Jesu navn i dem da var tiden og timen kommet, da Han kunne tale forståelig med dem og ved Den Hellige Ånd åpenbare dem alt og gjøre det klart for dem.
Disiplene kunne aldeles ikke finne seg i Hans lidelser og Hans fornedrelse, som Han også sa til dem: "Dere skal alle ta anstøt av meg." Men etter oppstandelsen, da de så hvor Hans lidelser førte til, og hvordan Faderen forherliget Ham ved lidelse og død, da kunne Han si fritt ut: "Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" (Luk.24,26) da kunne Han opplate Skriften for dem, da forsto de Ham og ble glade for, at de så Ham igjen, på ny levende og forklaret. Og da Han til slutt fór opp til himmelen for deres øyne og englene forkynte Hans gjenkomst, da Den Hellige Ånd kom, og Han slik holdt ord, da ble alt klart og herlig for dem.

Når fire tusen ikke var for mange for Ham, skulle da du og dine være det? Når Han kan mette så mange med få brød i ørkenen, hvorfor da ikke deg, du lite troende? Når Han allerede til alle tider har gjort så mange tusener syndere salige, hvorfor da ikke deg? Når Han til enhver tid har mettet alle dem, som hungret og tørstet etter rettferdighet, hvorfor da ikke deg? Når Han aldri har støtt noen bort som er kommet til Ham, eller latt ham gå umettet, uhørt og uten velsignelse fra seg eller latt ham forsmekte, hvorfor skulle Han da behandle nettopp deg så hårdt? Hadde du vært blant de fire tusen, så hadde Han ikke utelukket deg, - Han har ikke vist bort noen, og derfor hadde Han også gitt og mettet deg med de øvrige.
Slutt deg derfor nå til dem som følger etter Ham og gjerne hører Hans ord, og hold deg til dem. Kom hver søndag til de troendes forsamling - der er hver søndag, i hver preken en brødforøkelse - er enn forkynnerens ord små brødsmuler, få små fisker, så velsigner dog Herren dem og formerer dem, slik at alle kan ete og bli mette. Og når du er iblant dem, så blir også du mett, og du får enda til overs, slik at du endatil kan meddele andre. Ja sannelig, dette under virker Herren uten opphør ved Hans ords lesning eller forkynnelse, om tusener eller millioner av tilhørere er til stede. De få Guds ord som forkynnes, blir dermed velsignet og formert under våre hender, så de trøster, styrker, oppliver og saliggjør alle dem som spiser, d.e. tror og mottar dem.
Dette under kan du daglig berede deg i ditt lønnkammer eller sammen med dine i din stue - les og betrakt bare Ordet, tro og et, grip det og fordøy det - og da vil det forøke seg i deg og mette deg. Du vil gå derfra mektig, styrket og opplivet på ny som en som spist seg mett ved et rikt dekket bord - og alle de som har betraktet og trodd Ordet sammen med deg, vil ikke være mindre forfriskede og mettet.
Da Han hadde mettet dem lot Han dem dra fra seg, lot dem gå hjem. De hadde vel ellers ikke gått fra Ham mer. Men man må også gå tilbake til sine sysler igjen, og ikke alltid bare høre og ville ete av underbrødet ved underbordet. Har man spist seg mett, så må man igjen arbeide og gå til sitt dagsverk. Alt har sin tid! Amen.

Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole.

Hans fødsel, Hans barndom, Hans trettiårige ubemerkede liv i den arbeidsomme tømmermanns hytte i det stille Nasaret, var ikke alt dette fullt av saktmodighet og ydmykhet? Hele Hans offentlige liv fra ørkenen og Jordan av inntil korset på Golgata, var det ikke lutter saktmodighet og kjærlighet mot alle Han gikk iblant, selv mot sine bitreste fiender?

Hans marterdød på korset, Hans lidelser i Getsemane, Hans fremstillelse for prestenes, Pilatus' og Herodes' domstol og Hans gang til døden, var ikke alt dette fullt av saktmodighet og ydmykhet? Og var Han etter sin død, i sitt nye oppstandne liv annerledes? Annerledes de førti dager etter påske? Å nei! Slik kunne man ønske seg det alltid, som om det var de førti dager etter påske.

Men det som mest skulle glede oss, er at Han nettopp var mest saktmodig og kjærligst mot syndere - fordi for disse er egentlig Guds saktmodighet og kjærlighet blitt menneske i Ham, for disse er Han fortrinnsvis kommet til verden. Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse, ikke rettferdige, og for å søke det fortapte.

Hvorfor kom Han i Sakkeus' hus? Hvordan kom Han denne synder i møte? Hvorfor så Han opp til ham i treet? Hvorfor innbød Han seg selv til ham? Hvordan lot Han ikke Sakkeus' hus oppleve frelse? Hvordan forandret Han ikke denne synders hjerte og vesen, med sitt komme til hans, synderens, hus, slik at han ble en av Guds hellige og elskede! Hvor gavmild ble ikke den gjerrige! Hvor rettferdig den urettferdige! Hvilken hellig ble ikke tolleren ved Jesu komme!

Hvordan kom Han ikke i fariseerens hus bare for blidt å belære ham og for med guddommelig vennlighet og kjærlighet å benåde og saliggjøre synderinnen ved sine føtter! Hvor himmelsk mild redder Han ikke den kvinne som var grepet i hor, ut av sine anklageres hender!
Hvordan kom Han til tolleren Matteus? Hvordan bærer Han seg ad med ham? Et mildt ord: "Følg meg!" er nok til å omskape synderen og tolleren til en disippel, et vitne, en apostel og himmelens utsending, slik at han straks står opp, forlater alt og følger etter Jesus.
Hvordan kom Han til de tre søsken i Betania? Han sitter iblant dem som en venn blant venner. Hvor høyt elsker Han dem ikke alle, så forskjellige deres karakterer enn er! Han sier enhver, det som er nødvendig for ham.
Hvordan sto Han ikke siden med tårer ved Lasarus' grav, og kaller den døde tilbake til livet!
Hvordan tiltaler Han Judas, han som forrådte Ham, idet han gav Ham det falske kyss? Hvilket saktmodighetens og kjærlighetens ord til et slikt falskt menneske: "Venn, hvorfor er du her?"
Hvilket svar kan tyven og morderen på galgen vente av sin medkorsfestede frelser for sin bønn om å tenke på ham i sitt rike? Intet annet enn den kjærlige, umiddelbare bønnhørelse: "I denne dag skal du være med meg i Paradis."
Hvordan møtte Han dem, som kalte Ham Be'elsebul? Blidt svarer Han uten vrede og trette: "Jeg er ikke besatt! Men jeg ærer min Far og dere vanærer meg." Og da de lette opp steiner, kastet Han ikke på dem, men Han, den saktmodige, skjulte seg og gikk bort.

Og hvis man vil se Jesu saktmodighet i den skjønneste skjønnhet og guddommelig milde skikkelse, så betrakt Ham i Hans siste lidelse, midt iblant sine fiender. Ved forhøret for domstolen, ved soldatenes forhånelse, ved tornekroningen og hudstrykningen, ved Hans korsgang gjennom Jerusalems gater til Golgata, på korset selv, og hør Ham be for disse mennesker: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!"

Og Han hadde disipler som Han hadde elsket så høyt, og som i Hans nød hadde forlatt Ham og fornektet Ham, og sverget på at de ikke kjente det menneske. Og likevel, hvordan så Han på den falne Peter? Hvordan kommer Han ikke, den saktmodige, til dem alle etter oppstandelsen, etter seieren! Han tenker ikke mer på deres synder og utroskap. Han står tidlig opp, for vennlig å hilse dem som sine brødre, og endelig viser Han seg selv for den ene etter den andre, og for dem alle på en gang, og "straffen" er: "Fred være med dere!"

Likevel, den saktmodige kan også skjelle, skjelle på sine disipler, da de gikk til Emmaus og lot hodene henge og ikke trodde Hans forutsigelse, ikke trodde Skriften, ikke trodde dem av deres venner, som sa: Han er oppstanden. Da skjelte den saktmodige, men likevel slik, at hjertene brant i dem. Og Han går inn med dem i deres hytte, bryter brødet med dem og åpenbarer seg for dem, slik at de blir likesom henrykte, og visst nok aldri ville gitt bort den refselsen over deres vantro, for all verdens gull.

Enhver, som ennå vil utmale seg bildet av den saktmodighet, som Jesus er kommet med, vil finne stoff nok til det i de hellige evangelier. Og hvem skulle ikke ville gjøre det for å bli rett levende overbevist om, at ikke bare ved Hans inntog i Jerusalem på en aseninne, men gjennom hele Hans liv, ble det herlig oppfylt som var sagt ved profeten, som sier: "Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg saktmodig!" Likesom Han engang kom saktmodig til sitt folk Israel, slik kommer Han ennå saktmodig hver dag til alle som vil motta Ham.

Han har sagt: jeg kommer til dere, jeg vil ikke forlate dere farløse - jeg er hos dere alle dager inntil verdens ende, jeg står for døren og banker, og den som hører min røst og lukker opp for meg, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham.

Ja sannelig, Han kommer til ethvert hjerte, så visst som Han vil, at alle mennesker skal bli frelst. Så visst som Han er kommet til verden og er død for syndere.

Han overser ingen. Han er ennå i dag slik sinnet mot alle nålevende, som Han var sinnet mot alle dalevende. Han søker ennå den dag i dag å gjøre alle syndere salige, og innbyr dem til seg, for at de må ta imot nåde av Ham. Enhver Sakkeus, fra hvilket tre han enn ser seg om etter Ham. Enhver Magdalena, som kaster seg ned for Hans føtter. Enhver røver, som ber Ham om å tenke på seg, i Hans herlighet. Enhver Peter som bittert gråter over sitt fall og begjærer tilgivelse og himmelriket av Ham. Enhver syndespedalskhet, enhver sjeleblindhet, enhver hjertets sykdom, helbreder Han. Enhver død oppvekker Han av syndens grav, enhver djevel driver Han ut av sjelen, enhver sorg og byrde tar Han ennå bort fra alle dem som tar imot Ham - som tror.

Å visselig, Han kommer, Han kommer til deg. Han har sikkert allerede ofte vært der og banket på, har ropt i din sjel: "Den som tror på meg, har evig liv! Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut. Den som hører mitt ord, han er det som elsker meg, til ham vil jeg komme med min Far, og ta bolig hos ham."

Som Han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til Ham: Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet! Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!

Denne kvinne gikk det til hjerte, hun følte sannheten av Jesu ord så dypt, at hun ikke kunne avholde seg fra å si ut, det som var i hennes hjerte; hun tenkte nemlig: "Hvilken sønn er det ikke! - hvor salig er ikke denne sønns mor!"
Hun tenkte likevel mest på det ytre, på slektskapet med det menneskelige hos Jesus, ja mest på den ære og glede å ha et slikt barn, derfor belærte Jesus henne, og henviste henne til Ordet. Ja, sa Han, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det! Dette er mer og bedre enn å være i kjødelig slektskap med meg. Den som hører Guds ord og gjør etter det, er meg så kjær som min mor, er min bror, min søster.
Så er det da ikke noe som overgår Guds ord, og å høre og bevare det; ved det kommer man i det inderligste samfunn og slektskap med Jesus; det er og blir alltid det beste middel til å komme Ham riktig nær, til å bli funnet i Ham, delaktig i Ham; for Han sier jo tydelig nok: "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham - og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham" (Joh. 14, 21.23).
Dette er dog mer enn å ha legemlig født og mottatt Ham.
Så mangler det oss altså slett ingenting; vi vet den vei, det middel, ved hvilket vi kan oppnå den største ære og herlighet, det inderligste samfunn med Gud og Kristus. Lovet være Gud! Amen.

Og hans spedalskhet ble straks renset.

Som trodd - så gjort. Troen setter Jesu helbredende hender i bevegelse. Hvor Han ser tro, der strekkes Hans hånd straks ut for å hjelpe.

Ingen spedalskhet er for uren og for heslig for Ham. Han rører ved den og helbreder den når troen tilber Ham.

Å du kjære frelserhånd, som strekker deg ut etter de spedalske og rører ved dem, du har jo alle ting i himmelen og på jorden i din makt, strekk deg også ut etter min sjel og rør også ved min spedalskhet, jeg vet og tror, at dersom du vil så kan du rense meg!

Hvor snart er ikke synden borte fra hjertet og hjertet rent når Jesu gjennomborede hånd berører det. Hvor ren er ikke den sjel som Han renser! Og hvor forgjeves bestreber man seg ikke for å bli ren for spedalskheten, for å bli syndfri, når man ikke går til Jesus, tilber Ham og tror at bare Han kan utslette synden og saliggjøre hjertet.

"Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke forteller det til noen, men gå og vis deg for presten, og bær fram det offer som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem." Mt.8,4.

Frelseren ville ved sitt eksempel vise oss at man ikke skal stille sine gode gjerninger til skue, så folk taler om det og peker med fingeren på en: "se, han har gjort det og det!" Vi skulle skjule det gode vi gjør, og ikke utbre det eller la andre utbre det - for dette gjør forfengeligheten, og den har sin lønn i dette.

Jesus ville at den helbredede bare skulle bekjentgjøre det der hvor loven bød ham det, nemlig hos presten som måtte undersøke enhver som var helbredet for spedalskhet, og når han fant ham fullkommen ren, gi ham det vitnesbyrd at han igjen kunne oppholde seg blant mennesker.

Ved det hadde Jesus også den hensikt, at prestene skulle erfare og bli overbeviste om Hans guddommelige sendelse.

Han har aldri gjort undergjerninger for å prale, men for å helbrede åndelig og legemlig sykdom, kun til menneskenes frelse og velgjørelse på legeme og sjel, ja endatil sine fiender.

Det ord av Jesu munn: "se til at du ikke sier det til noen," er et stort ord, større enn det første: "jeg vil, bli ren!"

Det annet er verre å si etter Ham enn det første. Og om vi også mang en gang sier det, og ber andre tie stille, så kan vi selv ikke tie og det kommer ut: "uten å ville rose meg," sier man, " har jeg gjort det og det" osv.

Hver den som virkelig har lært av Jesus Hans: "Ikke si det til noen" han har lært av Ham å virke det største under i sitt eget hjerte.

Herre, lær oss da det!

Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus. Men da folket så det, ble de grepet av frykt, og de priste Gud som hadde gitt mennesker så stor en makt.

Folket hadde øyne til å se Herrens undere, men ikke de lærde; de kunne lukke øynene for ikke å se det og ikke å tro.
Hvor lykkelig følte ikke folket seg, idet de så den verkbrudne virkelig stå opp, ta sin seng og sin bærebåre opp og å gå munter og glad hjem med dem - på et ord i fra Jesu munn! Som Han sa det, så gjorde Han det. Folket gledet og forundret seg ikke bare for den helbredes skyld; men det priste overhode Gud, at Han hadde gitt menneskene eller et slikt menneske en slik makt, at Han hadde sendt en slik makthaver eller undergjører til verden, som kunne ta bort synd og sykdom bare med et ord.
Dette er den største velgjerning av Gud. Hva var vi, om det ikke var noen Jesus? Hva hadde vi, om vi ikke hadde noen frelser - ingen syndeutsletter, ingen syndervenn? Om en endatil kunne ta bort alle legemlige sykdommer og skrøpeligheter, selv den timelige død, men ingen kunne utslette og ta bort synden, skylden, straffen, fordømmelsen, lovens forbannelse, Guds fortjente vrede, dommen og helvete, som truer synderen - hva ville det bli av alle mennesker? Derfor er Jesus ikke bare som undergjører, lærer og forbilde på dyden, så kjær og dyrebar for oss, men mye mer som syndeutsletter, forsoner og forløser fra døden og djevelen, fra dom og helvete, som vår rettferdighet, saliggjørelse og løsepenge, vår eneste tillit og styrke, vårt eneste formål. vårt A og Å, vår tros opphavsmann og fullender, Veien, Sannheten og Livet, uten hvilken vi ikke kan komme til Faderen. Alt det som kalles menneske, burde glede seg med dette folk og prise Gud for, at Han har sendt oss Jesus og gjort Ham til frelser, til visdom, til rettferdighet, til helliggjørelse og forløsning for oss; prise Ham for at Han har lagt alle våre synder på Ham, slik at vi kan ha fred og få legedom ved Hans sår. Amen.

Åtte dager deretter var Hans disipler igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere!

Åtte dager lot altså frelseren ham vente. Hvor lange må ikke disse dagene ha forekommet ham, hvor mye må ikke hans tvil ha plaget ham! De andre disiplene gledet seg hver dag over å ha sett Herren; han hadde hver dag bedrøvelse og kamp. Å ikke tro, er en fortvilet sak; tro, så blir du salig.
Men Jesus forbarmer seg også over slike Tomasser. Etter at Han først har latt dem bli myke, og har latt dem erfare vantroens plage, så kommer Han og gjør vantroen til skamme, er uutsigelig vennlig og nådig, gjør det som de gudfryktige - for dette var Tomas til tross for sin vantro - begjærer.
Han står igjen midt iblant dem og sier: "Fred være med dere!" - også da Tomas er til stede; Han bringer freden også til ham og gjør mer for ham enn for de andre, alt det han forlangte, for

Deretter sier Han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende!

Frelseren gjør alt, finner seg i alt, når Han bare kan vinne hjertene og gjøre dem salige. Hvor nådig og vennlig behandler Han ikke Tomas! Hvordan føyer Han seg ikke etter menneskene! Han lar seg og sine sår undersøke av Tomas, for at han kan overbevise seg om, at Han i sannhet har virkelige sår, om at Han er den som hang på korset, om at Han ikke er noen ånd, ikke noe spøkelse eller syn, men et sant menneske og virkelig oppstanden og helt levende.
Dette var jo også visselig rett og godt og Guds styrelse; for å bevise oppstandelsen riktig håndgripelig, måtte en disippel være riktig sen til å tro, og ikke tro på Jesus før han hadde lagt fingeren i Hans sår og befølt dem med hendene.
Men hvordan kan nå vi bli likeså levende og håndgripelig overbeviste? Hvordan kan vi legge fingeren i Jesu sår og føle på dem med våre hender? Å, vi kan enda mer, når vi tror, og slik holder oss til den usynlige korsfestede og oppstandne, som om vi så Ham. Han er oss jo nærmere i Ånden, enn Han var Tomas og disiplene i legemet. Vi har Ham i vårt indre, - vi kan i en enda høyere grad, enda mer levende erfare og nyte kraften av Hans blod, saligheten i Hans sår, virkningen av Hans død og freden av Hans oppstandelse i vårt hjerte og i hele vårt vesen, enn de den gang.
Først senere, da de ikke så Ham mer, men trodde på Ham, uten å se Ham, da Ånden var rikelig utgytt over dem, da først erfarte de rett Hans døds- og oppstandelseskraft, da de var i Ham og Han i dem. Og slik kan og må det også være hos oss, når vi tror!

Dette var den første bekjennelse av Jesu guddom av disiplenes munn; og Han hadde ikke kunnet ta imot den, dersom Han ikke var den sanne Gud og det evige liv.
Så var Han da, ved sin oppstandelse, blitt kraftig bevist å være Guds Sønn, - å være Gud. Så var det da åpenbart og anskuelig, ja håndgripelig godtgjort for de utvalgte vitners øyne og ører, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, og tilregnet dem ikke deres synder.
Da Han i sin svakhet led og døde, skalv og bevet, svettet blod, hang på korset forlatt av Gud og bøyde sitt hode - da kunne de ikke tro på Hans guddom og på forsoningen, men nå, da Han var oppstanden i kraft og herlighet og levende på ny, - sto der med sine seiersmerker, nå måtte de tro og bekjenne: "Min Herre og min Gud!" Nå var det åpenbart, at Han ikke led for sine synders skyld, men hadde ofret seg for verdens synd, og at Hans offer var antatt og hadde fullgyldig forløst verden; nå hadde det vist seg, at Han var en seierherre over død og grav, over synd og helvete, at Han var sann Gud og sant menneske.

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

Dette er noe for oss; vi har det nå av Hans egen munn, at det ikke er nødvendig å se Ham her, for å tro på Ham; man kan, uten å se Ham, tro seg frelst.
Vi tenker eller kan nå tenke_ Akk, kunne nå også vi få se Ham, om bare én gang, så kunne vi også bedre tro på Ham. Nei, sier frelseren, det er ikke nødvendig; troen gjør salig; den som ser, har ikke mer, har ingen annen Jesus, enn den som ikke ser og likevel tror; - han har hele Kristus, all Hans fortjeneste, all Hans kraft og nåde, hele saligheten, som Han har vunnet.

Peter sier: "Hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om Ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft" (2 Pet. 1,3).
- "I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse - barnekår, Den Hellige Ånd, arverett og alt," sier Paulus i alle de kristnes navn i Efesus og Kolossæ, som heller ikke så Herren, men likevel trodde på Ham.
Likesom de tre tusen på første pinsedag ble salige og mottok Den Hellige Ånd, så snart de trodde på Jesus uten å ha sett Ham, slik er også den dag i dag enhver som tror uten å se, like så salig som Tomas og alle disiplene, som så Ham og følte på Ham med deres hender.
Uten tro er det umulig å bli rettferdig og salig og å behage Gud, men uten å se kan man det, takket være Herren for, at Han har banet en vei til salighet, som også vi kan oppnå den på!
Han styrke bare vår tro, og bevare oss ved sin guddomsmakt i troen, slik at vi kan nå vår tros mål, nemlig sjelenes frelse.

Og da Jesus kom til synagogeforstanderens hus og så fløytespillerne og den larmende hopen, sa han: Gå bort! Piken er ikke død, hun sover. Men de bare lo av ham.

- fordi de jo visste, at hun virkelig var død, - men ikke for Ham - for for Ham er døden bare som en søvn - Han vekker fra døden som fra søvnen.
Menneskene forstår ikke Jesu ord - derfor ler de av Ham og Hans ord. Den som ikke tror, må le av Jesus lære - for etter den verdslige fornuft er alt det som Jesus lærer og lover, bare dårskap. Jes helligste lærdommer er mest utsatte for verdens spott og latter, som f.eks. oppvekkelse, omvendelse, gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, Guds og Jesu nærhet og iboelse i hjertet o.l., - det kan den verdslige fornuft ikke begripe, ikke tro - derfor ler den og spotter. Han bryr seg dog ikke om det, men:

da folkehopen var drevet ut, gikk Han inn og tok piken ved hånden, og hun reiste seg opp.

Pøbelen, de vantro og spotterne må bli drevet ut, når Herren åpenbarer seg og vekker en sjel til livet - Han vil ikke ha dem i nærheten. Han vil være alene med sjelen eller da bare ha slike øyenvitner som tror og ber. Den Han slik griper ved hånden, står visselig opp og går. Den Jesus slik nærmer seg, han lever og gleder seg over livet av døden.
Slik gjendriver Herren dem som spottet Ham, slik gjør Han vantroen til skamme, slik må døden gå av veien for Ham, der hvor Han treder inn.
La Ham komme inn i ditt hjerte, innby Ham, lukk døren opp for Ham, be Ham: "Kom til meg!" likesom Jairus ba Ham, og Han kom. Skulle Han da ikke også forbarme seg over deg og din sjel, skulle Han da ikke komme til deg og også forvandle din død til liv? Er ikke sjelen oppvekkelse mer maktpåliggende for Ham enn legemets oppvekkelse? Kom Han til verden og døde for de døde legemer eller for sjelene? Er det ikke Hans embete, hensikten og øyemedet for Hans kjødspåtagelse, liv, lidelse og død å gjøre sjeler salige? Har Han ikke sagt: "Den som tror på meg, har det evige liv, ...og er gått over fra døden til livet?" Din sjel skal leve, så snart du i troen mottar Jesus i ditt hjerte og lar Ham bo der. Gjør du bare, det Paulus gjorde, så skal det skje - bøy dine knær, det er vel umaken verd.

Og dere, fedre og mødre, som har døde barn eller slike som heller til verden eller til døden og er nær ved å dø, gjør som Jairus gjorde, gjør deres barn den samme tjeneste som han gjorde sin datter. Likesom han for hennes skyld kom til Jesus og ba Ham komme i sitt hus og oppvekke hans datter, så gå også dere til Jesus i troende bønn og be Ham om deres barns oppvekkelse. Skulle Han ikke høre dere, Han som selv har barna så kjær, som overhode ikke elsker døden, men livet og gjerne meddeler det? Å, når mange foreldre ba like så mye for deres barn, som de sørger for deres timelige vel, når de var så flittige til å føre dem til Jesus, som de er ivrige for å anbringe dem i verden, hvor mange foreldre skulle da ikke oppleve den glede, at deres barn ble oppvakte, omvendte, fødte på ny og frelserens eiendom!

Men hvem kan forklare denne lignelse om såmannen? Hvem tør våge å si hva Herren har ment? Det kan bare Han selv, og Gud skje lov, Han har gjort det! For Hans disipler som følte sin uvitenhet, spurte Ham og sa: "Hva skal denne lignelse bety?"

Vi vil også spørre Ham selv, og også be Ham, at vi rett må forstå Ham, at Han må gjøre den mening rett klar for oss, ikke bare bokstavelig, men også åndelig, så vi må rett oppfatte og dypt overveie meningen av denne lignelse og anvende forklaringen på oss selv.

Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.

Der hører vi det av Herrens egen munn, at det må gis. Ingen kan ta seg til det, ingen, enn ikke de forstandigstes forstand kan forstå Herrens ord, når det ikke gis dem.
Den som kaster seg med sin egen forstand og kraft over Guds ord, og mener han skal utforske det, begripe og oppfatte det, han feiler storlig og blir aldri vis til frelse. HMatt 11:26 26 Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag. an forstår ikke Herren. Han ser bokstavene og ordene. Han mener å forstå dem, men han utlegger dem feilaktig og treffer det ikke. Hemmeligheten, den rette mening og forstand blir skjult for ham, d.e. de er seende og ser ikke, forstår ikke, selv om de hører og leser.
Den rette og gagnlige forstand og mening av det guddommelige ord, selv de enkleste, er en hemmelighet som Herren selv må oppklare ved sin Hellige Ånd.

Det naturlige menneske, om han enn er nokså lærd og forstandig, fatter det ikke, det må læres av Gud. Derfor sier frelseren: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag."

Man må komme til Guds ord med bønn og ydmykhet, man må være en uvitende disippel og sitte ved Jesu føtter. Man må høre det av Ham, la seg gi det av Ham, la Skriften opplates for seg av Ham. Han alene har nøkkelen til den og gir den til hvem Han vil, dog gir Han den gjerne til de enfoldige, ydmyke og bedende, som erkjenner og bekjenner sin uvitenhet og uforstand.

Hvor mye kommer det altså ikke an på, at vi ber og sitter ved Jesu føtter som ydmyke disipler, slik at det må gis oss å vite og å lære å erkjenne Guds rikes hemmelighet, som er skjult for hele verden, for all menneskeforstand, og som bare Gud kan meddele.

Men når denne hemmelighet ikke blir oss åpenbart, så forstår vi ikke noe av hele Bibelen og av alle Guds ord og åpenbaringer, og blir til skamme med vår forstand.

Gud lar seg ikke frata noe, alt må utbes. De ydmyke og enfoldige gir Han nåde og visdom, de hovmodige står Han imot og viser dem til sist, at deres visdom er dårskap og at de i deres visdom har forfeilet veien til visdom.

Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.

Allerede i mer enn atten hundre år ble - og ennå denne dag blir - over alt hvor Hans navn forkynnes, de blinde seende, de lamme får føttenes bruk, de døve blir hørende, de spedalske rene, de døde står opp, og Hans evangelium var alltid - og er ennå - en Guds kraft til salighet for alle dem som tror det og ikke tar anstøt av Ham.

Men nå må vi vende spørsmålet om og rette dette til oss: "Er nå vi de, som har denne samme Jesus? Er Han også kommet til oss? Har vi slik mottatt Ham, slik trodd på Ham, at vår blindhet og vårt mørke er forvandlet til lys, så at vi i sannhet fra lamme er blitt gående, at vi ved Ham er blitt renset fra syndens spedalskhet, at våre ører er blitt opplatte for Guds ord og evangelium, at vi har erfart syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds vitnesbyrd i våre hjerter, slik at korsets ord verken er oss til anstøt eller en dårskap, men at det er - og evig vil bli - oss Guds visdom og Guds kraft?"

Er dette skjedd i andre, men ikke i oss, da er Han vel deres Jesus, deres Kristus, så er Han dette for dem - de kan si: "Vi har funnet den, om hvem Moses og profetene skriver," eller som Johannes sier: " Det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord – og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus."

Men de som ikke har erfart dette, som ennå er blinde og lamme, spedalske av synden, døve og døde, som lever sitt liv hen uten Jesu historie, de kan jo ikke si: Den samme Jesus er også min Jesus, min frelser. Han er også kommet for min skyld. Har også åpenbart seg for meg, som den som har kommet og forløst meg. Men dit må det først komme. Slike mennesker må først komme til Jesus som Johannes' disipler, og se og høre hvilke nådeunder Jesus virker på syndere, blinde, lamme, spedalske, døve og døde. De må som de syke og elendige i Menneskesønnens dager, tro, og i troen be ved Jesu føtter: Herre, om du vil så kan du lege meg, gjøre meg seende, hørende, gående, ren og levende. De må holde ved med bønner, som kana'aneerkvinnen, inntil deres sjeler blir salige, inntil deres synder er dem tilgitt, inntil de er opplyste, benådede, og har fått livet av Gud, har fått nådens Ånd, åpne ører og øyne, og fred med Gud.

Å, dere kjære! måtte Han som dere bekjenner med munnen, også være deres hjertes Gud og frelser! Måtte alle, ikke bare for Skriftens bokstav, men for de gjerningers skyld, som Jesus har gjort i dem, i deres eget hjerte tro og visselig vite, at Han er deres Herre og mester, deres frelser og forløser!

Hvor evangeliet forkynnes, der er også Jesus med all sin guddomskraft til å helbrede blinde, lamme, spedalske, kort sagt, alle sjelens sykdommer og til å gjøre hele mennesket salig, og det enhver som tror - likesom de i Kornelius' hus, hvor Den Hellige Ånd falt på de hedninger som lyttet til, mens Peter ennå talte og gjorde dem alle salige, slik at Peter, og siden alle jødekristne erklærte: "Så har da Gud også gitt hedninger omvendelse til livet, og renset deres hjerter ved troen."

Jesus Kristus er i går og i dag og i all evighet den samme. Og Han virker og gjør ennå stadig det samme som Han engang har gjort. Han lar seg ikke uten vitnesbyrd i noens hjerte, som tror. Hvor Han kommer til og drar inn, der viker all blindhet, all synd, spedalskhet og død - og liv, lys og salighet kommer med Ham, og er vitner om Hans ankomst, Hans inngang, Hans nærværelse, Hans frelse og Hans forløsning - de er bevis på, at Han er den som skulle komme.

Ingen blind kan gjøre seg selv seende, ingen spedalsk seg selv ren, ingen død seg selv levende. Heller ikke kan noe menneske forløse et annet, eller noen forsone Gud. Det må han i evighet gi slipp på å kunne. Derfor, den da som har funnet lys, liv, rettferdighet og frelse, forlatelse, utløsning og fred med Gud, han har Kristus, han har Guds rike - han har et levende bevis på, at Han er kommet, som skulle komme. At Gud har sendt sin Sønn til verdens frelse, og at Jesus er den sanne Kristus og alle menneskers frelser, i særdeleshet de troendes.

Dette har jeg talt til dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen.

I lignelser, gåter, dunkle talemåter som de vanskelig kunne forstå, har frelseren hittil talt med sine disipler. Det var klart, men ikke for dem, for de hadde ennå ikke Ånden og forsto meningen. Men etter oppstandelsen og Den Hellige Ånds utgytelse, da Han hadde fullendt alt og selv var forklaret, da har Den Hellige Ånd også forklaret Jesus og Jesu navn i dem. Da var tiden og timen kommet, da Han kunne tale forståelig med dem og ved Den Hellige Ånd åpenbare dem alt og gjøre det klart for dem.
Disiplene kunne aldeles ikke finne seg i Hans lidelser og Hans fornedrelse, som Han også sa til dem: "Dere skal alle ta anstøt av meg."
Men etter oppstandelsen, da de så hva Hans lidelser førte til, og hvordan Faderen forherliget Ham ved lidelse og død, da kunne Han si fritt ut: "Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" da kunne Han åpne Skriften for dem, da forsto de Ham og ble glade over, at de så Ham igjen levende og forklaret på ny. Og da Han til slutt fór opp til himmelen for deres øyne, og englene forkynte Hans gjenkomst, da Den Hellige Ånd kom og Han slik holdt ord, da ble alt klart og herlig for dem.

Josef og Maria, Hans far og mor, undret seg over det som ble sagt om Ham av Simeon, da de ofret det offer som var befalt i Herrens lov. Da kom den gamle, fromme olding drevet av Ånden inn i templet, kjente straks barnet, tok det på sine armer, priste Gud og sa: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel” (Luk. 2,29-32).
Å høre slike ting så høytidelig uttalt over dette barn i templet av en ærverdig olding, som var full av Den Hellige Ånd, måtte visstnok fylle dem med forbauselse; det måtte undre dem, at Han ikke bare skulle være Israels trøst, sitt eget folks prydelse og glede, men også hedningenes lys, alle menneskers frelser.
Hvem skulle ikke glede seg over det, hvem skulle ikke også unne andre det, at alle skulle bli hjulpet ved Ham, og at Han ikke kom og brakte frelse bare til et land og et folk, men til hele verden, til alle folk og nasjoner.
Hvordan skulle vi ellers ha oppnådd det? Hvordan skulle de tidligere århundrers og våre dagers hedninger kunne bli salige? Gud har alltid, allerede før, ved og etter Jesu fødsel, tenkt på hedningene, og bestemt Ham for alle. Over dette vil vi ikke bare undre oss, men tilbe og takke; for det er en stor nåde og ufortjent forbarmelse. Han skyldte verken jøder eller hedninger å gi dem sin Sønn; det var lutter hjertelig barmhjertighet.

Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.

Velsignelsen gikk foran, men forutsigelsen av lidelser og smerte fulgte etter. Det må gfi noe av seg å bli velsignet av en slik ærverdig, åndfull olding, som var ført til templet av Gud selv. Da han var full av Den Hellige Ånd, så kan det ikke være annerledes, enn at en strøm av nåde og fred fløt ned over de velsignede ved hans velsignelse; men ikke for at de bare skulle glede seg og ha gode dager med dette barn, men også for at de skulle lide med det, og til det skulle velsignelsen forut styrke dem.
Denne Simeons forutsigelse om Jesus må enhver som mottar Ham og hjertelig forbinder seg med Ham, la være sagt til seg. Jesus er ennå satt til fall og oppreisning for mange i kristenheten, i alle dem som mottar Ham og bærer Ham i deres hjerter, likesom før i Israel, også som et tegn som blir motsagt. Alle de som har Ham, hører til den sekt som overalt møter motsigelse” (Ap.gj. 28,22).
Den som fritt bekjenner Jesus i ord og gjerning, den som virkelig og i sannhet vandrer i Ham, han blir nettopp av den grunn mange til fall og mange til oppreisning; noen vil forarge seg til døde, andre oppbygges og oppreises ved Ham. Mange vil skjelle og spotte, forfølge og korsfeste, andre vil gå i seg selv, erkjenne deres synder, og begynne å tro og bli salige.

Jesus er egentlig ikke satt til fall, men bare til oppreisning; Gud har satt Ham til grunn- og hjørnestein, for at alle skulle oppreises ved Ham, grunne og oppbygge seg ved Ham; men menneskenes ondskap, deres fiendskap mot Ham, deres ulyst til å omvende seg, deres uatskillelige vennskap med synden og verden forvolder, at de motvillig støter seg på steinen, tar anstøt og knuses, så de faller, - og så blir denne hjørnestein, som er gitt dem til liv og oppreisning, til fall og fordervelse for dem.

Men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, - vedblir Simeon - for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. Luk 2, 35

Akk, hvor mange sverd trenger det ikke igjennom hver sjel som har Jesus og elsker Jesus! Verden, kjødet og Satan smir tusener sverd, som de gjennomborer og sårer disse Jesushjerter med.

Hvordan kan noen komme gjennom verden med Jesus, uten å bli gjennomstukket med sverd, uten å bli hugget og slått, både innen- og utenfra.
Jesus er et smertens og korsets barn; man må lide med Ham, man må bli korsfestet, hudstrøket og tornekronet med Ham. Ofte må man også svette blod, likesom man også ofte i den største nød og hjerteangst må føle seg forlatt av Faderen. Derfor sier også Paulus: ”Jeg er korsfestet med Kristus.”

De som hører Kristus til, korsfester deres kjød med lystene og begjæringene. Og frelseren selv forutsa sine disipler: ”I verden har dere trengsel; den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse; dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Kan dere drikke den kalk jeg drikker?”

Sitt kors, sin kalk var det første Han tilbød sine disipler, da Han innbød og vervet dem til sin etterfølgelse.

For at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.
Ja, korset, motsigelsen, anstøtssteinen, snublesteinen – alt det som Simeon sa, skal åpenbare hjertenes tanker. Trengselens ild, forfølgelsen, forsmedelsen og spotten åpenbarer så vel fiendene, som de flaske venner, de sterke som de svake disipler. På begge sider kommer det for dagen hva som bor i hjertet, enten fiendskap eller sann, ekte uovervinnelig kjærlighet til Herren.
Da vil mange finnes trofaste; men mange også uekte, når de ikke kan holde ut trengselens og forfølgelsens hete. For mange har det vel i munnen, men få i grunnen.
Det som nå ikke er grundig, det holder ikke mål. Når alle sikter med motsigelens, spottens og forhånelsens piler og spyd mot et menneske som erkjenner Kristus, likesom mot en målskive, så må han ha Kristus ikke bare i hodet og i munnen, men dypt i hjertegrunnen, når han skal bestå og ikke fornekte Ham. For Kristus er, som før, så også nå, i enhver sann kristen et tegn som blir motsagt, - et tegn som alle sikter på; en ekte kristen kan umulig komme igjennom uten motsigelse.

Da de – Jesu foreldre - hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret. Luk 2, 39

- dog først til Betlehem, hvor de hadde fått besøk av de vise, og som de straks måtte dra til Egypt fra.
Han kom jo for å oppfylle loven, og Han la seg selv under loven, for å løse oss fra den d.e. fra lovens forbannelse, idet Han oppfylte loven for oss, og tok på seg og bar dens forbannelse i vårt sted.
Derfor har også allerede Hans foreldre nøye iakttatt alt, det som Herrens lov krevde med hensyn til Ham, og holdt seg strengt etter dens bokstav. Og etter at de hadde brakt alt det i orden som offentlig skulle gjøres, vendte de tilbake til deres stille, ubemerkede liv i det lille, foraktede Nasaret, for å bli der, ukjente og uomtalte, inntil Gud ville kalle Ham frem.

Men barnet vokste og ble sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over Ham.

Han kom ikke til verden som en fullkommen mann, men som et umyndig barn. Han fantes i geberder, skikkelse og gaver som et annet menneskebarn. Han var ingen unntagelse, men ville tilbakelegge det menneskelige livs løp som et annet menneske, og begynne med umyndighet og barnlig svakhet, som alle andre som var født av kvinner.
Derfor vokste Han og tok til i alder og år likesom andre barn, ble sterkere og sterkere i ånden, i kunnskaper og gaver, forstand og visdom; alt innfant seg litt etter litt, som hos alle mennesker.
Han måtte også lære alt, Han måtte lære lydighet som det står i Hebr. 5,8. Selv om Han var Guds Sønn, så lærte Han likevel lydighet av det Han led – så Han ble lydig til døden - ja, døden på korset. (Fil. 2,8).
Og likesom de mange er blitt syndere ved ett menneskes ulydighet, så er mange blitt rettferdiggjorte ved Hans lydighet.
Dette er årsaken til, at Han vokste opp slik og fant seg i alt, likesom andre mennesker.
Alt hos Ham er fortjenstlig, alt er forsonende og godtgjørende for oss. Alt hva vi i vår oppvekst har gjort dårlig og bakvendt, hva vi har forsømt og fordervet, det har Han gjort godt igjen, forbedret, helliget, renset og fullkommengjort, slik at vi, like fra Hans barndom av, har en forsoner, en garantist, et offer, en forløser og frelser i Ham.
I enhver alder ser vi Ham som vår løsepenge og vårt lam, som i alle vårt livs faser og år har båret og bøtt for våre synder; men også som det forbilde som skal oppmuntre og styrke oss til å bli som Han var, - også å vokse slik og tilta i visdom og åndelig forstand, som i alder, og som den, som også har fortjent makten til å kunne dette for oss.
Ingen fødes som en fullkommen mann i Kristus, men som et barn, som en diende, som først må vokse og tilta. Men mange som knapt er nyfødte barn, vil straks være utvokste og fullkomne menn i Kristus. Vi må først begynne, før vi ender.
Johannes deler de kristne i barn, unge og fedre. Og alle apostler formaner alltid deres troende til å vokse og tilta i Kristi kunnskap og kjærlighet – til alltid å bli mer fullkomne, til alltid å skride frem i helliggjørelse med gudsfrykt, til å øve seg i gudsfrykt, til å ikke være trege i Herrens gjerning, men rette de synkende hender og de trette kne, til å avlegge det gamle menneske, til å døde syndens lemmer og kjødets gjerninger ved Ånden og iføre seg det nye menneske, og til å rense seg fra all kjødets og åndens besmittelse.

Så står altså heller ikke det for intet i Bibelen: Men barnet vokste og ble sterkt (i Ånden).
Når Han vokste, skal da ikke også du vokse og bli sterkere i Ånden? Du innbiller deg kanskje, at du allerede er stor, voksen, sterk og ferdig? Men, som det står om Ham: Og Guds velbehag (nåde) var over Ham, så kan vel heller ikke vi vokse og tilta og bli sterkere i Ånden, uten at Guds velbehag (nåde) er med oss, og om den må vi flittig og uavlatelig be og tigge; for av vår egen kraft og fornuft kan vi ikke vokse i Kristus, ikke bli sterke og alt sterkere i Ånden.
Nåde (Guds velbehag) er det element, som vi alene kan vokse og bestå ved. Når Guds nåde måtte være og var med Ham, hvor mye mer da med oss! Hva vil vi begynne på uten nåde?

Etter dette drog Jesus over til den andre siden av Galilea-sjøen, også kalt Tiberias-sjøen. En stor folkemengde fulgte Ham, fordi de så de tegn som Han gjorde på de syke.

Jesus var meget ofte omringet av en mengde mennesker, av tusener - dette gleder vi oss over, og ønsker at det ennå var så, at det alltid ble så. Å, at dog alle mennesker omringet Ham, kom til Ham, hang ved Ham og etterfulgte Ham!

En gang fór Han hen over den galileiske sjø, og mye folk fulgte Ham, fordi de så de tegn Han gjorde på de syke. Tegn og undere ser folk gjerne på, som på noe nytt, usedvanlig - om så bare et sjeldent dyr kommer til en stad eller til en landsby, så løper jo alle til. Men når det gjelder om å tro og for alvor etterfølge Jesus, da innfinner bare få seg. Det klaget Han selv over: "Dersom dere ikke ser tegn og under, så vil dere ikke tro."

Når Han rett talte til deres samvittighet og ville ha hele deres hjerte, - da Han sa, som i dette kapitel, (Joh. 6): "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod" - "dersom dere ikke slik forener dere med meg, at jeg er i dere, og dere i meg - så har dere ikke liv i dere," da gikk de alle sin vei, og Han beholdt med nød og neppe bare de tolv, og blant dem var en djevel. Og når Han talte om lidelse og død og korsfestelse, forlot også disse Ham og fornektet Ham. Men Han ble likevel ved og støtte dem ikke i fra seg.