Tilbake

 

Oppvakt
Av Ludvig Hofacker

Når et menneske gjør den store oppdagelse om sitt hjerte, at synden har reist opp en skillevegg mellom ham og hans Gud – hvordan bærer han seg da sedvanligvis ad for å rydde bort denne ulempe? Han vil rive skilleveggen ned, han treller og arbeider seg i hjel for det, han vil ved sin egen streben og virken komme inn i himmelen og i samfunn med Gud.
Men det hjelper ikke. Ved vår virken kan vi ikke oppnå det. Hvorfor skulle frelseren være født, hvorfor skulle Han ha vandret sin bane til ende, sin lidelsesbane til Golgata, og derfra ned i graven, og derfra opp til Faderens herlighet? Hvorfor skulle vi ha ens å forbarmelsesfull foranstaltning, som man kaller Guds rike? Hvorfor skulle det hete i vår tekst: ”Din konge kommer til deg?” Kort sagt, hva skulle vi vel ha hele Bibelen til, dersom vi kunne gjøre det, dersom det kom an på vår streben og anstrengelse? Nei, Han må gjøre det, Han må begynne, fortsette og fullende det – og alt, det vi har å gjøre, er bare å overlate oss til Ham og la Ham gjøre med oss, som Han vil. Det er det eneste som forlanges av oss.
Stig derfor bare ned fra de tårn du selv har bygd deg – de er bedragerske bygninger og duger ikke for Hans øyne. Tilstå, at du er ussel og elendig – jo mindre du kan, desto mer kan Han – jo mindre du virker, desto mer virker Han – jo mindre du hjelper, desto mer hjelper Han – jo dypere du stiger ned, desto nærmere er du din frelser, desto vissere kommer Han til deg.

 

Den rette grunn!
Av Ludvig Hofacker

Frelseren vil på hin (dommens) dag felle en meget dypere, en meget skarpere dom (enn det verdslige sinn).

Han vil si: Jeg var sulten, og dere ga meg å ete, jeg var tørst, og dere ga meg å drikke osv. Hva dere har gjort eller ikke gjort for en av mine minste brødre, det har dere gjort eller ikke gjort for meg.
Her må vi merke oss de ord: jeg, meg, mine. Frelseren vil altså dømme etter det sinn, som vi i denne verden har hatt for Ham og Hans barn. Og det er en dom, som ikke hjertets overflate, men dets grunn blir dømt ved.

”Den som tar imot dere,” sier frelseren, ”tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot Ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn. Og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdig manns lønn. Og den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!” (Mt.10, 40-42).

Å mine kjære tilhørere! Tenk på denne vektige, denne ikke kjødelige, men åndelige, denne hjerte og nyrer prøvende dom. Det er ikke våre handlingers storhet eller ytre skikkelse, som gir dem deres verd eller uverd, men det er det sinn, som ligger til grunn for dem, den drift, som de er sprunget ut av – dette er det, som bestemmer deres vekt. ”Om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige,” sier apostelen, ”og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet (1 Kor. 13,3).
Man kan gjøre mye av hensyn til andres dom, eller også for å oppfylle de fordringer man gjør til seg selv – man kan arbeide ivrig i Guds og nestens tjeneste av egenkjærlighet og egenrettferdighet, mens man av ren kjærlighet til frelseren, av enfoldig lydighet mot Ham ikke vil løfte et halmstrå opp fra jorden engang. Derfor, hvor ganske annerledes vil ikke denne dom bli, enn hva verdens sinn innbiller seg! Der vil mangt et fariseisk menneske, som har hjulpet utallige og var kjent i hele land som en menneskevenn, måtte stå ved den venstre side og bli henvist i den evige ild, mens frelseren på den annen side ikke vil la et beger kaldt vann, som man har gjort for Hans skyld, eller en bekjennelse til Ham og Hans minste brødre, som kanskje bare besto i et øyekast eller et ord, bli ulønnet.

Mang en, som fornuften priser from og salig, har Han for lenge siden slettet ut av sin bok, - men det, som ikke falt i øynene, det som ble oversett eller endatil betraktet med forakt av verdens hovmodige ånd, det som sprang ut av ydmykhet og ren kjærlighet til frelseren, det er opptegnet i Guds bok, det skal hin dag åpenbare, og kongen av nåde belønne det.

Hvem er da i stand til å utføre slike kjærlighetsgjerninger, som kan bestå på åpenbaringens dag? Bare de, som ved en levende tro er blitt innpodet i Kristus.

 

For de fattige!
Av Ludvig Hofacker

Det gis også fariseere, som har kristelig erkjennelse: kjenner saliggjørelsens lære godt, har allerede hørt mye om frelseren, vel talt om Ham selv også, og er likevel døde i hjertet. Disse holder sin kunnskap, sine læresetninger, sine vers, som de har i hodet, det som de har lært utenat, og som svømmer på overflaten av deres hjerte, men aldri har trengt inn i deres indre og liv, for det sanne, og for dem eiendommelige gudelige liv.
Disse er vel de mest utilgjengelige for Guds ords kraft. Det de leser eller hører av det, er allerede kjent for dem og en gammel avgjort sak. Er Guds ord skarpt, så tenker de: det er godt for de ubotferdige – er ordet trøstende, så tyder de det helt og holdent på seg selv – taler ordet om troende, om Guds barn, så er det dem som menes – taler det om vantroende, så menes det andre med det. Slik blir Ordets kraft aldeles brutt og avstumpet på deres hjerter. De mener at de har forpaktet til seg himmelen. En jammerlig hjertetilstand! –

Hvem er da mottagelig for Guds ords kraft? Det svarer frelseren oss på, når Han sier: Evangeliet forkynnes for fattige, og i slutten av det ellevte kapittel hos Matteus, som vår tekst er hentet fra i dag, sier Han: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Den som trykkes ned av ytre lidelser, den som tvil om hans egen visdom er våknet opp hos, den som er blitt urolig i sin samvittighet, slike sjeler er forberedte til å bli truffet av Guds ords kraft. Men hvor alt dette ikke finner sted, der finner den bitre og ydmykende sannhet ingen inngang, og når et slikt menneske likevel blir rystet ved Guds ord, så er det som et dobbelt underverk.

 

Se det Guds lam, som bærer verdens synd!
Av Ludvig Hofacker

O du Guds lam, som bærer verdens synd, forbarm deg over oss! Hjelp oss til rett å betrakte din store Jesuskjærlighet! Henvend våre hjerter ene og alene til deg selv, så finner vi fred! Amen.

”Se det Guds lam, som bærer verdens synd!” – slik roper døperen Johannes til dem som sto hos ham,, da han så Jesus komme til seg. Slik ropte apostlene til menneskeslekten. Slik ropes det ennå etter Guds vilje og ved Hans barmhjertighet til de dypt falne, men dyrt kjøpte sjeler, til de fattige og elendige, gjennom ordet og sakramentene, gjennom menigheten og mang en reddet sjel.
Men innholdet av disse ord er også kjernen av hele den hellige Skrift. Om det vitner loven og profetene, Det Gamle og Det Nye Testamente. Når frelseren sier til sine disipler: ”Ta dette og drikk! Det er mitt blod som utgytes til syndenes forlatelse,” – når apostelen Peter skriver: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Ved Hans sår er dere blitt legt,” – når Paulus skriver til efeserne: ”I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse,” – når Johannes sier: ”Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens,” – se, så betyr alle disse ord ikke noe annet enn: Han er det Guds lam, som bærer verdens synd. Og hvor mange ord av Det Nye Testamente, ja også av Det Gamle Testamente, måtte jeg ikke ennå anføre, dersom jeg ville nevne for dere alle de steder, hvor det tales om Jesus som Guds lam! Hele den levittiske gudstjeneste vitner om det og er en skygge av denne Det Nye Testamentes store åpenbaring. Påskelammet som hvert år ble slaktet og spist, var en henvisning til Guds lam i Det Nye Testamente. Les bare profetene, les spesielt profeten Jesaja, hvor herlig han beskriver frelseren som det Guds lam! Les i Det Nye Testamente, dere vil vanskelig finne én eneste side, hvor det ikke på nærmere eller fjernere måte henvises til, at Jesus er det Guds lam, som bærer verdens synd. Over alt søker Gud i sitt ord å gjøre menneskene oppmerksom på denne store sannhet, å lede dem hen til og gi deres hjerte et inntrykk av den. Ja, man kan si, at denne sannhet er midtpunktet av all Guds åpenbaring for menneskene. Og det er egentlig Jesu vitners oppgave, at de vitner om dette, at de roper til seg selv og de sjeler som er dem betrodde: ”Her er det Guds lam, Jesus Kristus – her er Immanuel – her er trøst – her er fred og glede – her er syndenes forlatelse og det evige liv – her er alt det ditt hjerte kan søke og begjære i evighet. Uten opphør skulle vi vitne: Se, det er din frelser, din forløser, som har kjøpt deg, verken med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og med sin uberettigede og uskyldige død. Og derfor vil også jeg i dag våge å foreholde og rope til dere og meg det dyrebare forsonings ord: ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd!"

 

Mal Kristus!
Av Ludvig Hofacker

Men hvordan skal man beskrive Ham? Skal man fare opp til himmelen og hente Kristus ned? Skal man beskrive Hans usigelige makt og majestet, Hans kongerikes og herredømmes umålelige omfang, den guddomsglans som omgir Ham, som hele skapningen bøyer seg med tilbedelse for, og ved hvilken himmel og jord en gang skal rulles sammen som en bokrull (Åp.6,14), Hans skapermakt og herlighet, og hvordan Han sitter over kjerubene ved Guds høyre hånd? – skal dette være gjenstanden for beskrivelsen? Skal det være det bilde man maler av Ham? Eller skal vi fare ned i avgrunnen og hente Ham opp fra de døde og vise sjelene, hvordan Han nå fyller alt i alle? Skal man beskrive Hans dommerembete, og hvordan Han har øyne som ildsluer og skal føre alt det frem for lyset som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og hvordan all verden må fremstilles for Ham og alle øyne skal se Ham, også de som har gjennomstunget Ham, og hvordan Han skal komme igjen med stor kraft og herlighet i himmelens skyer? Visst nok må man si også dette om Ham – også Johannes vitnet i vår tekst i dag (Joh. 1,19-34) om Hans guddomsmajestet – også apostlene har med stor frimodighet vitnet om det, at Gud har fastsatt en dag, som Han vil dømme jorderike med rettferdighet på, ved en mann, som Han har utvalgt til det, og Han har bevist det for alle, idet Han har oppreist Ham fra de døde. Men dette er likevel ikke Hans fornemste egenskaper, som apostlene pleier å utheve, når de vil innby og lokke sjelene til Hans samfunn. Johannes sier oss tydelig i vår tekst i dag, hvordan man må beskrive Ham, nemlig som det Guds lam, som forsoningslammet, det store påskelam, det ubesmittede Guds lam, som er ofret for verdens synd.  Frelseren har etter sin oppstandelse selv lagt det vitnesbyrd i sine disiplers munn, som de i sin preken skulle bære frem om Ham, nemlig ”slik måtte Messias lide” – sa Han – og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag” (Luk. 24,46-47.
Denne forkynnelse har også apostlene ført over alt – de forkynte om Kristus, den korsfestede og gjenoppståtte, - de forkynte at det gis en kjærlighet som har elsket oss først og inntil døden på korset. Og Paulus sier til galaterne, at han har malt Kristus Jesus den korsfestede for deres øyne, og at han ikke har noe annet å rose seg av, enn Kristi kors. For han sier: ”Det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden” (Gal.6,14).

Derfor, o sjel! - vil du lære Jesus å kjenne, så gå til Golgata og besku Ham der! Der er det Guds lam, som bærer verdens synd.

 

Seier ved Lammets blod!
Av Ludvig Hofacker

I Det Gamle Testamentes tider gas det også anledninger som lam ble ofret ved. Hint påskelam, hvis blod var strøket på israelittenes dørstolper i Egypt, forhindret jo morderengelens innbrudd, da han slo i hjel egypternes førstefødte. Men alle hine offer og også påskelammets blod hadde bare sin betydning og sitt verd i det nytestamentiske lams offer, i Jesu Kristi offer. Han er det sanne offerlam, utvalgt til det av Gud, før verdens grunnvoll var lagt, og åpenbart i tidens fylde for å finne en evig forløsning. Offer og gaver ville Faderen ikke ha, men et legeme gjorde Han i stand for Ham, til å bli et offer for verdens liv. Så gikk da Jesus Kristus hen, ren og uten synd, og lot seg villig myrde for sine brødres synder, og opplot ikke sin munn, likesom et lam som føres hen for å slaktes, og som et får, som er stumt for den som klipper det. Han var et bilde på saktmodighet og ydmykhet, et mønster på tålmodighet og overbærenhet. De slo Ham, Han tålte det. De spottet Ham – Han hørte det og skjelte ikke igjen. De løy på Ham – Han lot det skje. For Han visste at all denne lidelse var nødvendig til Hans brødres frelse. De naglet Ham til korset – Han ba for dem: ”Far forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!” De gjorde Ham alt mulig ondt – Han elsket dem og forløste dem med det blod som ble utøst ved deres mishandling, dem, Hans egne bødler – for det fløt også for dem, uten at de visste det.

Se det Guds lam, som bærer verdens synd. Med denne sin oppofrelse, med sin tålmodighet, med sin villige hengivenhet i Guds vilje, med sin kjærlighet inntil døden, med sin dødskamp og blodige sved har Han forsonet verden, den verden som har falt fra Gud, den verden som Guds vrede hvilte på – for Han mellommannen mellom Gud og mennesker, bar våre synder og har tatt hele Guds vrede over synden på seg.
Å en skrekkelig byrde! – alle synderes synder! Men Gud være lovet! Lammet har vunnet – Han har holdt ut – Han har båret den – offeret er fullbrakt – det behøves ikke mer noe offer – frafallet er innelukket, synden beseglet, misgjerningen dekket og en ny rettferdighet tilveiebrakt (Dan. 9,24). Han har funnet en evig forløsning. Jesus Kristus har båret og tatt bort synden, slik at den i evighet ikke skal kommes i hu mer for Faderens ansikt.
Å det er et skjønt og betegnende uttrykk Johannes bruker om det: ”som bærer verdens synd,” d.e. som tar den bort ved å bære den. Den er altså ikke mer til stede – den er altså senket ned i glemselens hav – den tør altså ikke trede atskillende mellom meg og min Gud – den er begravd, dekket, tilhyllet, forsonet i lammets sår. Å avgrunn, som har slukt alle synder og drept dem ved Jesu død1

 

En soning for verdens synd! 1 Joh. 2,2
Av Ludvig Hofacker

Se det Guds lam, som bærer verdens synder. Verdens! Hvor alminnelig, hvor vidt omfattende!  Altså ikke bare sine landsmenns synder, ikke bare Guds folks synder, ikke bare dette eller hint fromme menneskes synder, ikke bare sine utmerkede tjeneres synder, - å nei, verdens synder har Han tatt bort. Altså er alle menneskers sjeler ervervet, vunnet, forløste og forsonet – hele verdens folkeslags synder, de sorte, de brune, de hvite menneskers synder har vår frelser båret. Sjel, bedrøvede sjel! Det er frydefulle ord, det er et gledens budskap, at verdens synder ble tatt bort. Så angår det altså også deg, også meg – også jeg er regnet med, også på min arme syndige sjel har den trofaste frelser tenkt, da Han tiltrådte sin tunge gang til Getsemane og Golgata. Er det mulig, også på meg? Ja, slik er det! Johannes bevitner det, apostlene roper det ut: ”Denne er en soning for verdens synder.” Det sier de trøstig. Det er en alminnelig forbarmelse, en alminnelig nåde, som følgelig også kommer meg til gode, fritt og fullstendig. Det er noe å tilbe for, det er noe å takke for, det er en gjenstand for uopphørlig lov og pris. Nå behøver ingen synder å fortvile mer – den som fortviler, han nedsetter Guds ære – den som angrer sin synd, han være hvem han vil, han skal komme til ære – dersom Hans synder enn var som purpuret, så skal de bli hvite som snøen – om de enn var som skarlagenets farge, så skal de likevel bli som den hvite ull i lammets blod.

O gled deg, gled deg, hjerte! Du skal din frelser se,
Som ved sin død og smerte deg åpnet himlene –
Du der med takk skal trede din venn så ganske nær
Og skue Ham med glede, som Han i sannhet er.

 

Guds forbarmelse!
Av Ludvig Hofacker

Den som mottar Ham (Jesus) i troen, han treder igjen inn i sitt opprinnelige forhold til Gud; Gud blir igjen hans Gud; han blir løst fra den forbannelse som hviler over mennesket; han kommer igjen inn i rekken av de skapninger som er til Guds forherligelse.

Menneskeheten er forløst; den Guds Sønn som er ikledd menneskelig kjød, Han som ligger som et barn i Betlehem, Han har gjort og utført det; menneskeheten er forsonet, Halleluja!

Å kjære tilhørere, hva skal jeg si? Gud har visst nok ære av verdens skapelse og oppholdelse; men at Han har gjort den skade god igjen, som synden har forårsaket, at Han ikke har tilintetgjort slike opprørere som vi mennesker er, men sett ned til oss med forbarmelse, slik at Han ikke har spart sin enbårne, men sendt Ham ned i denne arme onde verden og gitt Ham hen til et menneskeliv, til et tjenersliv, ja til misdederdøden for å kunne benåde den opprørske menneskeslekt og vise seg igjen for den som dens Fader, dette er en enda mye større undergjerning, enn skapelsen. For i skapelsen har Han først og fremst vist sin allmakt, visdom og kjærlighet; men der har Han åpenbart sin forbarmelse, sin evige forbarmelse; i denne hendelse har en nytt ukjent dyp av Hans fullkommenheter åpnet seg for alle himmelens beboere, ved det, at Hans forbarmelse, Hans ømme, Hans høyeste forbarmelse er blitt åpenbar og er strømmet ut over en forbannelseverdig slekt.

Det visste man ikke før, at en slik forbarmelse fantes i Gud mot Hans skapning, før den var blitt lokket frem ved synden og åpenbart i Kristus.

Å under over alle undere!

 

Velbehagelig i Kristus!
Av Ludvig Hofacker

I Kristus er vi igjen gjort velbehagelige. Hele Guds Faderhjerte, som tidligere bøyde seg ned til oss, Hans arme skapninger, med den inderligste medlidenhet, men likevel ikke kunne ytre seg mot oss, kan nå igjen åpne seg for oss med hele sin velbehagelighets og evige uutgrunnelige kjærlighets rikdom.

Vi er skapninger, som Han kan vise og forherlige sin barmhjertighets uendelige rikdom på. Gud har utvalgt oss til sitt eiendomsfolk; for Han, kongen, vil ha et prestelig folk som tjener Ham i hellig prydelse, som hele Hans udelte velbehag kan hvile på. Det er Hans salige hensikt med oss.

Å kjære brødre og søstre! – det er nåde, stor nåde. Hvem torde driste seg så vidt med sine forhåpninger? Hvem torede, som et syndig støvmenneske, svinge seg så høyt med sine tanker, dersom ikke selv hadde gitt oss rett til det og pant på det ved den enbårne Sønns hellige kjødspåtagelse?

Derfor være Ham ære og makt og pris i det høye fra nå og til evig tid! Amen.

 

Vi finner ikke årsaken til vår frelse i oss selv!
Av Ludvig Hofacker

Vi finner ikke årsaken til vår frelse i oss selv og vår virksomhet; vi er og vi kan ikke være våre egne frelsere og saliggjørere.

Denne sannhet vil vi betrakte.

Man skulle riktignok ikke trenge å avhandle denne sannhet i en kristen menighet.

Hvorfor har Gud sendt sin Sønn til verden, dersom vi selv skulle være årsaken til vår salighet, og ikke Kristus? Hvorfor høytideligholder man en juledag og overhodet en kristen fest, dersom vi kunne vinne salighet ved vår egen vilje, løping og anstrengelse (Rom. 9,16), dersom vår rettferdighet og dyd er tilstrekkelig til å oppnå frelse?
Man behøver heller ikke å være mye opplyst ved Den Hellige Ånd akkurat, for å innse, at vår rettferdighet er høyst mangelfull og elendig og ikke duger til noe for den Hellige Gud. Endatil en hedning, kan ved en smule oppmerksomhet oppdage dette; man kan til nød erkjenne det bare med fornuftens øyne. Men allikevel er da denne sannhet vidt og bredt en ukjent sak.

Spør et barn og si: Barn! – hvilke barn blir frelst? – hvilke barn kommer til himmelen? Du vil sikkert få det svar: - de gode, de snille barn, de barn som ikke er egensindige, ikke ulydige.

Spør en gammel synder, en grov synder, og si: Menneske! – hva blir man frelst ved? Hvis han svarer alvorlig, så vil han si: - når man retter seg etter sin samvittighet og gjør det som er rett.

Spør hvem du vil, nesten overalt vil du få det samme svar. For at noen sier: ”man blir frelst ved troen på Kristus,” kommer for det meste bare av en kunnskap, som så å si bare er klistret utenpå dem, men ikke har noen rot i dem. Når man undersøker saken nøyere hos dem, så merker man snart, at også de grunner saligheten i menneskets egen handling.

Men du vil kanskje si: Skulle det være en så ganske ufornuftig mening? Jeg varer: Nei, ufornuftig er den akkurat ikke; fornuften kjenner ingen annen vei til salighet enn sin dyd. Og dersom de mennesker som taler så mye om denne vei, bare engang begynte å gå på den rett alvorlig, så ville de snart bli ledet til noe bedre, etter Kristi ord: ”Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv” (Joh. 7,17).
Ufornuftig er altså denne vei på ingen måte, men tvert imot meget fornuftig. Men allikevel kan vi nå ikke bli salige ved vår egen gjerning. Jeg skal si dere årsaken til, at det er umulig, den er simpelthen den: - fordi vi er syndere og med all vår anstrengelse ikke kan bringe den rettferdighet som gjelder for Gud, og som også er den eneste Han tar imot som gyldig, i stand hos oss.

Kjære tilhørere, det finnes kanskje mye hos oss, som gjør oss verdige til menneskers velbehag; vi har kanskje en menneskelig, borgerlig rettferdighet; men en rettferdighet som gjelder for Gud, en som Gud kunne ha velbehag i oss på grunn av, det har ingen.
Når et menneske ikke stjeler, ikke røver, ikke slår i hjel; når et menneske er ordentlig, flittig, sparsommelig; når han betaler skatter og avgifter redelig; når han ikke er en slåsskjempe, ikke en dranker, når han ikke tyranniserer tjenere og ikke plager sine medmennesker; når han fører et stille og rolig liv; så er dette klart nok en prisverdig ytre tukt; da vil kanskje mennesker gjerne omgås med ham; hans naboer, hans husfolk, hans venner, øvrigheten, all de som kjenner ham, elsker ham kanskje; han har en borgerlig, en menneskelig rettferdighet; men en rettferdighet som gjelder for Gud er dette ikke; Guds velbehag kan han ikke fortjene ved det.

Og når han går hen og stoler på denne sin gode vandel, og mener, at Gud vil elske ham så meget mer, fordi han oppfører seg borgerlig vel, og endatil legger seg hen på sin dødsseng og sier: ”jeg kan gå rolig inn i evigheten, for jeg har en god samvittighet,” så er han en narr, som i sin egenkjærlighet og blindhet berøver seg selv sin salighet.

Til en rettferdighet som duger for Guds øyne, hører det mer til enn et borgerlig rettskaffent liv.

Se, kjære menneske, dersom din fortjeneste skulle være tilstrekkelig for Guds hellige øyne, så måtte du oppfylle og ha oppfylt loven. Du måtte, ettersom hele loven består i kjærlighet til Gud og din neste, ha en slik kjærlighet til Gud og din neste, som den som kreves av loven.

Loven sier: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt” (5 Mos. 6,5).
Du kan lett forstå, at det til en slik kjærlighet til Gud ikke er nok, å føle noe i ditt hjerte av og til, som ser ut som kjærlighet eller takknemlighet mot Gud; men til en slik kjærlighet til Gud kreves, at du akter Gud for det høyeste gode, henger ved Ham med ditt hjerte, alltid omgås med Ham i dine tanker, nærer den inderligste lengsel etter Ham, har det største velbehag i Ham, overgir deg helt og aldeles til Ham, og er nidkjær for Hans ære.

Hvem er den som kan anse seg for ren, når han prøver seg i disse sannheters lys?

Loven sier videre: ”Du skal elske din neste som deg selv.”
Du kan også her lett forstå, at det til en slik kjærlighet til din neste, at man elsker sin neste som seg selv, ikke er nok, at man ikke biter og fortærer sin neste (Gal. 5,15), men til en slik kjærlighet til sin neste hører, at man ikke bare mener det redelig med ham, av hjertet unner og og ønsker ham alt godt, i ord og miner viser seg vennlig mot ham, og står ham bi med trøst, råd og dåd, men at man også med tålmodighet bærer hans svakhet og ved saktmodig formaning søker hans forbedring.

Enhver prøve seg nå etter disse ord, og se til, hvor mye egen rettferdighet og ros for dyd han da beholder til overs, - og se, om du endatil skulle finne, at du har holdt alt dette, så vil det til en rettferdighet som gjelder for Gud, ennå i tillegg kreves, at alt slikt var flyte ut, og fremdeles fløt ut av en frivillig ånd hos deg, at denne lovens oppfyllelse var kommet frem av din natur likeså naturlig som vindruer kommer frem av et vintre.

Man behøver jo ikke å befale et vintre, at det skal bære vindruer og ikke epler; det bærer dem av seg selv; det er dets natur å bære druer. Se, slik måtte det også ha vært din natur, din lyst, en frukt av din innerste livsspire å elske Gud og din nestefullkomment og helt, dersom du ved det skulle tilveiebringe en rettferdighet for Gud.
Ja, enda mer, til en rettferdighet som gjelder for Gud, vil det også kreves, at du i hele ditt liv, fra det øyeblikk av, da du begynte å tenke, like inntil ditt siste åndedrett, aldri, enn ikke med en eneste tanke, hadde feilet mot budet om kjærlighet til Gud og din neste. Bare under disse betingelser hadde du oppfylt loven, og bare da hadde du en rettferdighet som gjelder for Gud; bare da kunne du bli frelst ved deg selv og din egen gjerning. Men en slik rettferdighet har ikke noe menneske; bare Kristus har den, ellers ingen. Derfor kan ingen være sin egen frelser og saliggjører.

Men du vil kanskje si: - dette krav er overdrevet. Når jeg ikke stiller kravet så høyt, så kan jeg nå tenke meg et menneske, som ved sin redelige anstrengelse har øvd seg så mye i å gjøre Guds vilje og hevet seg slik til likhet med Gud, at han vil være verdig til salighet.
Jeg svarer: - disse fordringer gjør Guds ord og din egen samvittighet, hvis du vil høre på dens stemme,; de er altså ikke overdrevne. Men vi du ikke rette dine tanker etter den Hellige Skrift og erfaringens regler, så kan du visst nok i din innbilning sette sammen et bilde for deg, av et menneske som ikke bare har hevet seg til likhet med Gud, men allerede fra fødselen av var engleren. Men se, det er da også nettopp bare et bilde, som du i virkeligheten aldri treffer, et løgnbilde, et verk av din egen innbilning.
Av dette, kommer det jammerlige snakk om dyd, som de blinde, som skal veilede andre blinde, ofte fører. De setter seg hen og maler ut for seg alle slags bilder av seg selv og av mennesket, slik som de innbiller seg, at det er og skulle være; men da de i dette ikke ser hen til sine handlinger og sitt hjerte, så frembringer de i sin stolte innbilning den ene løgn etter den andre.

Så skal altså min egen dyd aldeles ikke gjelde for noe, vil du kanskje si? – det skal altså ikke hjelpe meg hos Gud, at jeg har levd ustraffelig fra min ungdom av? Jeg har alltid voktet meg for synd; jeg har stadig beflittet meg på redelighet; jeg har øvd meg i å elske min neste; jeg har stått ham bi med råd og dåd; jeg har verken røvet eller myrdet; jeg har ikke vært som denne eller hin toller; skal det aldeles ikke hjelpe meg noe til min salighet?
Jeg svarer: Nei, ikke noe, aldeles ikke noe! Uten fortjeneste må du bli rettferdig og salig, av bare nåde, likeså vel som den ugudeligste toller. Vår egen dyd, som de hovmodige syndere brisker seg av, gir oss ingen, aldeles ingen, fortjeneste. Den gjelder ikke noe for Gud.

I menneskenes øyne kan den vel gjelde, men ikke for Guds øyne; den er gjennomtrengt av synd og urenhet; den er forgiftet i sin første kilde; den flyter ikke av ren kjærlighet til Gud og nesten, men av all slags trakting etter egen ære, egen fordel, egen fornøyelse, ofte endatil av det aller arrigste fiendskap mot Gud og Jesus, som man vil sette seg opp imot som sterk, som god og som hellig i og ved seg selv: kort sagt: vår egen dyd og dens fortjenester for Gud gjelder ikke noe, fordi den ikke oppfyller loven og for største delen kommer av løgn.

Altså, vår egen dyd og dens fortjenester duger ikke til noe, og å sette sitt håp til den er en styggedom for Gud.
Det sier ikke jeg, men Herren (Mt. 5,20; Joh. 3,36; Rom. 3,28; 4,5 osv.).

 

 

Ikke halvt i oss selv, halvt i Kristus!

Av Ludvig Hofacker

 

 

Vi finner altså ikke årsaken til vår frelse i oss selv, men heller ikke i halvdelen i oss selv og halvdelen i Kristus.

 

I denne villfarelse, at man vil grunne sitt håp om salighet både på seg selv og på Kristus, er mange mennesker hildet.
Jeg vil ikke tale om dem som vil ha Kristus bare til å bøte på deres mangler, og som sier: Ja visst har Kristus forløst oss, men bare for så vidt, at mennesket også skal gjøre sitt, - og det som da står tilbake, det som mennesket ikke kan gjøre, det skal Kristi fortjeneste bøte på.
Den som taler slik, er ennå åndelig blind og kjenner verken den menneskelige naturs fordervelse eller Kristi fortjeneste og kjærlighet.
Men det finnes også velmenende, oppvakte sjeler, som står i den elendige innbilning, at Kristi fortjeneste ikke er den eneste grunn til vår salighet, men at også mye nå bidras til dette fra vår side. De tenker: - når jeg engang blir slik og slik; når jeg engang er blitt renset fra mine synder; når jeg engang ikke mer begår noen synd; når jeg engang riktig merker livet av Gud i meg, så vil jeg håpe å bli salig; men så lenge alt dette ikke finner sted hos meg, kan jeg ikke ha noe grunnet håp.

De setter altså sitt håp til det som Gud ved Kristus vil eller skal utrette i dem, ikke på Kristi fortjeneste utenfor dem.

Men dette er uriktig, så fornuftig det enn ser ut.

 

Betrakter man denne mening rett, så springer den ut av den samme falske fornufttanke, som den falske mening vi har omhandlet ovenfor (at grunnen til frelse skal finnes i mennesket selv).
Også disse mennesker vil bli rettferdige ved loven; de vil, om enn med Kristi hjelp og kraft, frembringe en tilstand i seg, som skal være verdig til Guds velbehag, og da vil de tro, art dette velbehag hviler på dem.
Men Gud lar ikke synderen komme til en slik tilstand; ve det menneske som til sist innbiller seg, å ha hevet seg opp til en slik tilstand! En slik en er falt ut av Den Hellige Ånds nådetukt, og nærmer seg forherdelse. Nei, et dypt skjult hjertets hovmod ligger til grunn for en slik streben; man vil gjerne finne sin frelse i det, at man kan speile seg i sitt eget bilde; men Gud står de stolte imot (Jak. 4,6; 1 Pet. 5,5).

 

Ettersom Han nå gjør dette, så må en slik sjel, som er hildet i denne falske innbilning, føre en jammerlig kristendom; han kommer ikke til å gjøre sikre skritt.

Hvordan går det Ham? Når han mener, at han en dag har holdt seg godt, så er han fornøyd og tenker: nå er du da kommet et godt stykke nærmere til målet for din streben; Guds velbehag hviler på din lydighet. Men kan han ikke gi dette vitnesbyrd, så er han forsakt. Den ene gang føler han seg som i himmelen, den annen gang som i helvete; den ene gang mener han å stå i troen, den annen gang overveldes han av vantroen; den ene gang har han frimodighet til Gud, den annen gang flykter han for Ham.

Det er en elendig, jammerlig tilstand. Man tenker: dersom jeg bare hadde bønnens Ånd, dersom jeg bare kunne leve i en bestandig og uavbrutt omgang med Gud, så hadde jeg vunnet.

Nå anstrenger man seg; man utmatter seg; man vil tvinge det frem. Det lykkes kanskje engang en dag; da er man glad; nå, mener man, har man endelig funnet det; nå anser man seg sterk og er en hel kristen, og ser vel endatil en smule ned på andre, som ikke kan gjøre det så godt. Men bi bare kjære sjel! – i morgen lyder kanskje tonen ganske annerledes hos deg. Man har tvunget det frem en dag; man har lagt seg rolig til sengs; man våkner opp om morgenen; man streber å fornye seg i Ånden; man vil gjøre som man gjorde dagen før; men se, da kommer dette eller hint i veien, og det vil ikke lykkes; man blir forlegen, utilfreds både med seg selv og frelseren, og likeså høyt som man sto dagen før, likeså dypt ligger man den neste dag i støvet.

En annen vil bygge håpet om sin salighet på alle slags indre opplysninger, nådebevisninger, erfaringer av frelserens vennlige nærhet, og vil gjøre disse indre erfaringer til den grunn som for alltid skal holde hans trosanker fast.
Men hvordan går det? Han kan kanskje ha en så frimodig tro i dag, at hans sjel og hans kjød fryder seg i den levende Gud, noe som er en stor nåde; men om det tillates deg i dag å smake Guds kjærlighet på en så følelig måte, så følger det ikke av det, at det også i morgen eller om et halvt år må være likeså i ditt hjerte. Gud kan kanskje la deg føle en indre tørrhet og tomhet; du kan kanskje, ved ditt hjertes ondskap og lettsindighet, på en jammerlig måte arbeide deg selv inn i mørket; - si meg, hva skal da holde ditt anker, når Guds ansikt er skjult for deg? Ja! – da står man rådvill; man har mistet sin grunn; man trekker den slutning: ettersom jeg ikke fornemmer Guds vennlighet, så har Han ingen fredstanker med meg; man er i fare for å lide et jammerlig skipbrudd.

 

Se, kjære tilhørere! – vi mennesker er som sådanne underkastet bestandig veksling; for vi lever i denne arme foranderlige, ustadige verden.
I dag er det ikke som i morgen, og i morgen ikke som i dag. Det er en omveksling i vårt indre, likesom i den ytre natur, hvor klart og skyet vær, storm, regn, snø og solskinn veksler med hverandre.
Dersom nå noen på en varm, skjønn sommerdag ville rive ned sitt hus og slå opp sin bolig under et tre, og ville si: ”Her vil jeg bli; her vil jeg bestandig bo; himmelen er jo helt klar, det rører seg ikke et kjølende vindpust;” – hva ville vi tenke om et slikt menneske? Vi ville tenke: det menneske må være forrykt; vi ville si til ham: Kjære menneske, hva tar du deg fore? – tenker du ikke på, at på dagen følger natten, og etter klart vær regnvær, og etter sommeren høsten og vinteren?
Men den samme dårskap begår de mennesker som søker grunnen til sin salighet i sitt sinns munterhet, i alle slags nådebevisninger, i alle slags fornemmelser av Herrens nærhet, eller endatil i sin kristelige kjærlighet, i sin iver i å våke og be osv. og som tenker: - det er blitt ganske annerledes med meg; derfor kan og tør du tro, at du skal bli salig.

Å, på hvilken løs og usikker grunn bygger ikke slike sjeler! Vårt hjerte er ikke alltid ens stemt; det blir også vinter i hjertet; det kommer også uvær; det kommer alle slags stormer; det kommer anfektelser og mørke; den ene dag er ikke som den andre; da må man ha noe fastere å forlate seg på, enn bare den klare himmel.

 

Og si selv, er da ikke Guds høyeste nådebevisninger, er ikke våre beste gjerninger virket av Guds Ånd blandet med synd og urenhet fra vår side? Hvem vil finne noe rent hos menneskene? Når Gud lar sin nådesol skinne i ditt hjerte, rører det seg ikke da noe urent i det? Hvilke egenkjærlige tanker og bilder beveger det seg ikke ofte i vårt hjerte, når vi utfører de beste gjerninger? Hva må man ikke ofte fornemme, når man ligger for Gud i bønnen, noe som visst er et hellig anliggende. Hvor lett og uforvarende blir ikke tankene ført hen til andre, ofte meget upassende, ofte endatil syndige ting, men hjertet roper etter Gud, den levende Gud!

Luther har bekjent om seg, at han ikke trøstet seg til å be et Fader Vår, uten at fremmede tanker kom inn i mellom.

Men om også dette ikke skjer, og du kanskje kan be i Ånden og med inderlighet, stiller da ikke undertiden, endatil midt under bønnen, den egenkjærlige tanke seg i bakgrunnen av din sjel: nå kan du det; denne gang gjør du det godt; eller kanskje endatil: det skulle vært umaken verd, at noen hadde hørt på deg!

Har det ennå aldri hendt deg, at du, kanskje nettopp etter at du i ditt lønnkammer hadde bedt, søkt og fått syndenes forlatelse hos din Far, er gått ut blant dine husfolk, og har villet kvele denne eller hin av dine medtjenere og si: betal meg det du skylder meg? Kanskje har nåden hindret utbruddet av din ubarmhjertighet; men i ditt hjerte har det likevel ligget.

 

Å vi arme, elendige syndere, vi helt igjennom fordervede mennesker, vi som ikke er dyktige til å gjøre noe godt som av oss selv, og som besudler og besmitter det gode som Gud vil virke i oss, - hvilken dårskap begår vi ikke, når vi vil bygge håpet om vår salighet på det reneste og beste, som er eller foregår i oss!

Nei, vi må kaste vårt anker dypere; ellers driver stormen oss ut i det åpne hav, og vi lider skipbrudd.

Det heter i en gammel salme:

 

Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på;
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.

 

Det er Guds nådes lys som varmer
Og overstiger all forstand;
Det er Hans nådes åpne armer,
Som alle hjelpe vil og kan;
Hans lengsel etter alle står,
Skjønt mange aldri til Ham går.

 

Den eneste vei!

Av Ludvig Hofacker

 

 

Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på;
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.

 

Denne (Guds) forbarmelse ligger ikke i oss, men utenfor oss, i Kristus.

”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp!” – ved hva? – ved vår rettferdighet eller fromhet eller hellighet? Nei, ”ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde” (1 Pet 1, 3), - ved det som skjedde med Kristus allerede for atten hundre år siden og ennå angår oss.

Lovet være Gud, at Han ennå tillater oss å senke vårt håps anker i den evige grunn, som alltid holder stand, og – som apostelen Peter (dog ikke bare Peter, men alle apostlene) sier – ”sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse” (1 Pet. 1,13).

 

Gud så vel vår usselhet, vår svakhet, vår vantro og vår ubestandighet; Han visste vel, at det hos oss aldri går helt rent og hellig til, om det så enn er vårt redeligste alvor. Derfor har Han stilt frem Kristus som en nådestol ved troen, til en evig nådestol.

Betrakt Jesus, Han hvis fødselsfest vi høytideligholdt for noen dager siden (preken på søndag etter jul); betrakt dette barn! I Ham er nåden åpenbart; dette barn er våre synders forlatelse; dette barn er nåden; dette barn er saligheten og håpet om den.

Fra dette barn, som siden ble en gutt, en ungdom, en mann, som siden led, blødde og døde, kan vi ikke ta noe bort. Fra hele denne store kjærlighetsgjerning av Gud kan vi ikke ta noe bort ved vår utroskap, vår ubestandighet; men heller ikke legge noe til det ved det gode som vi har eller mener oss å ha, - Jesus, slik som Han fremstilles i historien, forblir Jesus, hvordan så enn vi er; Kristi liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart er opptegnet i historien, er noe som har skjedd, som ikke kan gjøres ugjort igjen; det er en evig tilflukt, en daglig tilflukt, en blivende, sikker, uforanderlig tilflukt for alle arme syndere.

 

Dersom et menneske altså vil bli salig, så må han sette sin lit til ene og alene til Kristus og den gjerning som Kristus har fullbrakt for menneskene, sine brødre Han må ikke bygge sitt håp på noe hos seg selv. Han må ikke mene, at Faderen tar imot noe annet, enn Kristus; han må ikke vite noen annen grunn til, at Gud skulle høre ham, enn Kristus; han må lære å akte alle sine gode gjerninger, om de enn var de aller helligste, for skarn og skade; han må som en ugudelig lære å tro på Ham som rettferdiggjør de ugudelige for Kristi skyld.

Den som går denne vei, han blir sikkert delaktig i Guds fred. Men denne Guds fred må han da igjen ikke gjøre til en grunn for sitt håp, men, om han enn har funnet fred med Gud, så må han likevel ikke kjenne noen annen grunn til Guds velbehag eller til sin frimodighet i bønnen, enn Kristi fortjeneste.

På den måte avdør man alt mer og mer fra sin egen rettferdighet og blir ikledd Jesu Kristi rettferdighets smykke. På den måte lærer man stadig fastere å gripe det håp som er budt en i Kristus. På den måte blir man helliget på legeme og sjel; for da blir Guds navn helliget i oss, når Han er alt for oss. På den måte trenger man alltid dypere inn i samfunnet med Gud og blir fruktbar på gode gjerninger, fordi Guds kraft er mektig i de svake.

Men alt dette igjen er da ikke grunnen til vår salighet, men Kristi fortjeneste er og blir den eneste, den evige årsak.

Den helligste kristen, hvor store fremskritt han enn har gjort i sin kristendom, har derfor likevel ikke noe mer grunnet krav på saligheten, enn den synder som i dag finner nåde og forlatelse. Lammet som er slaktet – slik som det ble besluttet i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt, og for atten hundre år siden er utført og fullbrakt av Kristus – det er og blir den eneste årsak til vår salighet i alle evigheter.

 

Bare Kristus kan hjelpe oss frem, kjære tilhørere! Hans liv må gjøre det, ikke mitt liv; Hans kjærlighet, ikke min kjærlighet; Hans tålmodighet, ikke min tålmodighet; Hans bønn må gjøre det, ikke min bønn.

Det er bare en og samme hjelp for oss alle, for en Peter så vel som for røveren, som på korset får sine misgjerningers lønn, for Jesu hellige mor, så vel som for synderinnen, som ved Jesu føtter gråter etter nåde; bare én hjelp, nemlig den, at det er et lam som kom til verden og lot seg slakte for verdens liv.

Dette må hjelpe oss frem, ikke bare én gang, men hver dag. Daglig må man oppgi seg selv og søke livet i Kristus; daglig motta det for intet og som en gave av den nådesfylde som er åpnet i Kristus.
På den måte blir man ved troen på Kristi fortjeneste hjulpet frem gjennom alt mørke, gjennom all svakhet, gjennom den daglige elendighet og fornemmelse av sin synd. Man blir hjulpet frem, inntil man står for Guds troen, og vet, når man står der, ingen annen grunn til at man er salig, enn Kristus, som det heter i en salme:

 

Når i Guds ny’ Jerusalem
Opprinner gledens år,
Jeg kommer som en synder frem,
Helbredt ved Jesu sår.

 

Tro ikke, kjære tilhørere! – at denne vei er for lett! Sannelig, for naturen er den aldeles utilgjengelig; bare sannhetens Ånd kan ved sin allmektige kraft føre en synder inn på denne vei og holde ham oppe på den. Her må du fornekte dine beste gjerninger, dine beste meninger, alt ditt eget, ja deg selv, for at Jesus kan beholde sin ære, som Jesus.
En tung, ja ufremkommelig vei for innbilte syndere og dem, som følger den selvkloke fornuft; men fremkommelig for arme syndere, som oppgir seg selv, for umyndige, for barn!

 

Men kanskje sier du: - det vil jeg nok tro; men hvordan skal jeg bære meg ad for å komme ut av mine egne veier og inn i denne salige stand?

På dette svarer jeg: - det kan visst nok verken jeg eller du; også til dette igjen må Jesus helt og alene hjelpe deg; for Han er en fullkommen frelser, en frelser i alle deler.

Tenk bare ikke mer på å hjelpe deg selv; hør bare opp med å ville tvinge frem troen; tenk bare ikke mer på å opprette noen egen rettferdighet; la bare din hånd synke kraftløs, for du utretter likevel ikke noe.

Men la frelseren ha den ære, at Han er en så fullkommen frelser for alle syndere, som kan og vil hjelpe deg, og bi på Hans hjelp og sukk etter den. La din synd og syndighet ikke avskrekke deg fra å se opp til Ham; sukk til Ham, så godt du kan; fortell Ham din skade, men tenk ikke lenger på å helbrede den selv. Før du vet av det, skal du kunne kaste ditt anker på den evige nåde, og ditt anker skal få fast grunn.

 

Helt i Herrens hånd 1
Av Ludvig Hofacker

 

Les: Rom. 12, 1 – 5

 

Kjære tilhørere! En Herrens disippel som levde i forrige århundre, sier et sted i en sang:

Gud! Flyter enn en dråpe blod i mine årers strøm,
Som ei din egen er, du den i vrede døm!

Dette er å tale kjekt og bestemt, dette er å tale som det seg bør. Visstnok kunne man støtes over det og tenke: Akk, når dette fordres til salighet, når et slikt sinn må finnes hos en Jesu disippel, hvem kan da bli frelst? Hvem ville våge å følge frelseren etter, når dette kreves til Jesu sanne etterfølgelse? Slik kunne vel forsakte sjeler tenke.
Men fornuftmennesket og verdensbarnet ville vel si til seg selv: denne mann har ikke ment det alvorlig med dette ord; han har sagt det i fantastisk svermeri eller i et anfall av åndelig overspenthet; det er overdrevent og unaturlig; for når man er rolig til sinns og ikke revet hen i en dikterisk drøm, kan man ikke tale slik.
Kjære tilhørere! Hva skal vi si til disse ord? Forholder det seg slik, skal en Kristi disippels sinn være et slikt, eller ikke?
Jeg for min del må si: jeg tror, at denne mann har talt rett, og truffet frelserens mening. Han ville ikke si, at han var uten synd, at han ikke bar på det gamle menneske mer, men han var slik gjennomtrengt og besjelet av brennende kjærlighet til frelseren, at han ikke ønsket å leve for seg selv mer, men ene og alene å være og leve i sin Herre og mester. Av denne brennende kjærlighet til frelseren fulgte det nå, at han forbannet enhver dråpe blod i sine årer, som ikke fløt for Kristus, ned til helvetes avgrunn.
Dette er det ekte sinn hos en Kristi etterfølger. Og et slikt fordrer også apostelen Paulus i vår tekst, idet han sier: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.”
Han ber jo i disse ord romerne om, at de vil gi seg helt hen til Ham som har elsket dem først, slik at de måtte være Hans eiendom for tid og evighet.
Dette er i grunnen det samme som han skriver til Korinterne: ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppstod for dem” (2 Kor. 5,15).
Det er slik sett fullkomment kristelig talt, og Gud gi, at Hans Ånd måtte la oss alle ha de samme tanker i våre hjerter:

Gud! Flyter enn en dråpe blod i mine årers strøm,
Som ei din egen er, du den i vrede døm!

Spør man verden, så kjenner den en ganske annen vei og en ganske annen kristendom, - en kristendom som det gamle menneske fullt ut finner sin næring i, - en kristendom som vel ser ut som kristendom, men likevel er noe ganske annet, et hyklerisk skinn og dødt vesen.

Skinnet har seg verden kåret;
Døde verker har den båret -
Den i dem sin Kristus har.

Dette er den gangbare mynt i verden; men det sanne vesen, hjertets fullkomne hengivelse til Kristus, er en unntagelse.
Gå nå engang omkring fra hus til hus, og spør det ene menneske etter det annet: Hør, kjære menneske, hvordan bør man rettest innrette sitt liv etter Guds vilje, - hva hører med til sann kristendom, til den rette gudsdyrkelse? Hør bare etter, dere skule få de mest forskjelligartede svar.
Noen ville si: den sanne kristendom består i, at man fører et rolig, fredsommelig liv, ikke fornærmer eller krenker noen og holder fred med enhver, så vidt det er mulig. I det minste skulle man slutte seg til, at mange mennesker er av denne oppfatning, når man legger merke til deres dommer over de avdøde. Hvor ofte må man ikke høre: Dette menneske er sikkert salig! Spør man: Hvorfor? - da lyder svaret: Han har ikke gjort noen fortred, enn ikke det minste dyr. Dette er det altså, som bringer salighet, - dette er den ekte og sanne gudsdyrkelse! Om en hele sitt liv igjennom har vært et ubotferdig, uomvendt menneske, en fiende av frelseren; om han har gitt sitt hjertes hemmelige lyster næring, eller bekjempet og fornektet dem ved Kristi kraft; om han har dødet det gamle menneske og korsfestet kjødet med alle dets lyster og begjæringer; om han som en naken og elendig synder har lagt seg under Kristi kors, og er vandret over til den andre siden, ikke i tillit til seg selv, men i tro på Guds frie nåde i Kristus – det kommer det etter deres mening slett ikke an på, det spørres det ingenlunde om.
Dette er alt: Han har ikke fornærmet eller krenket noen, altså er han salig. Legg merke til dette ufornuftige ”Altså.” Man skulle trekke den konklusjon: Altså har han vært et ordentlig menneske, en god borger; men de trekker den konklusjon: altså er han salig.
Vet dere, hva frelseren har sagt til sine disipler? ”Hvis ikke deres rettferdighet” lyder Hans ord, ”overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike” (Mt. 5,20).
Men nettopp disse skriftlærde førte et meget ærbart liv, adlød øvrigheten, og levde i det ytre ustraffelig. Men tross all denne deres dyd var de frelserens bitreste fiender, forfulgte Ham og brakte Ham til sist på korset.

Andre mener at den sanne kristendom og den rette gudsdyrkelse består i, at man gjør så mye godt som mulig.
Dette ville være rett, om man forsto det rett. Men hva består dette, å gjøre godt, i? Man gir noen penger av sin overflod til de fattige eller understøtter velgjørenhetsinstitusjoner, eller man gjør annet som ikke faller tungt, og i det består den sanne gudsdyrkelse, hvis lønn er himmelens salighet, mener man.
Men tross dette kan man meget vel gi sitt kjød næring, tross dette kan man meget vel smigre sine lyster og pleie sin bekvemmelighet, meget vel være en Mammonstilbeder, en egenkjærlighetens trell, en levemann, en fråtser, en dranker. Alt dette kan man være og likevel gjøre godt; det er ganske bekvemt, man hviler på sine gode gjerninger som på en bløt hodepute og bringer sin våknende samvittighet til taushet ved å si til seg selv: Folk har rett, du er en menneskevenn og har et godt hjerte; dine brøst og dine synder har du vel som andre mennesker, men for ditt gode hjertes skyld vil ikke Gud regne det så nøye med deg.
Av slike tanker fremkommer da ytringer av det slag som jeg nylig leste i en bok, i hvilken den sikreste vei til himmelen angis å være, at man gjør riktig mye godt mot de fattige.
Jeg har forundret meg mye over denne tale; for finnes det vel noe mer urimelig enn denne påstand? De fattige folk, som ikke eide et par daler som de kunne kjøpe himmelen med, de var da meget å beklage.
Vet dere, hva apostelen Paulus skriver? ”Om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet” (1 Kor. 13,3).

 

Helt i Herrens hånd 2
Av Ludvig Hofacker

Les: Rom. 12, 1 – 5

Spør dere andre (se også forrige nr. av bladet): Hva anser dere for sann kristendom? – så vil de, om de taler oppriktig, svare omtrent slik: Jeg tenker å bli salig på følgende måte, og holder dette for den sanne kristendom: jeg betrakter flittig Guds ord og føler meg glad ved det; - om morgenen når jeg har stått opp går jeg aldri til mitt arbeid, uten at jeg har forrettet min morgenandakt med hele mitt hus, likesom jeg om kvelden ikke går til hvile, før min kveldsbønn er lest; - hver søndag går jeg i kirke og om mulig ikke bare en, men to ganger; - ved Herrens bord innfinner jeg meg fire ganger årlig, og lar meg meddele forlatelse og renselse for de synder jeg imidlertid kan ha begått. Slik dyrker jeg min Gud, og jeg tror, at det er den rette måte.
Kjære tilhørere! – det er en sann fariseerånd. Hvordan står det da til med ditt hjerte? Bor kjærligheten til Gud i det? Har du også Den Hellige Ånd, drives du av Kristi kjærlighet, er din kristendom også kraft og liv, er det om å gjøre for deg, at alle dine gjerninger, ord og tanker skjer etter Guds vilje, til Hans velbehag, pris og forherligelse? Jeg tror ikke, at dette har vært tilfellet med deg hittil; for om så var, ville du ikke sette en så fast lit til noe så ytre.
Spør deg selv, om det ikke passer på deg også, det en Kristi disippel anfører som en vidt utbredt villfarelse:

Kirkegang med sukk og beden, Tilvant mildhet i sin ferd,
Embetsflid, godgjørenheten, redelighet, ære verd,
At man straffer, som man bør, den som overtrede tør,
Kan ei – må vi enn den prise – alltid kristendom bevise.

For til tros for alt dette kan man dog ta feil av den rette vei, - kan man dog vandre i verden med et uomvendt, ubotferdig og vanhellig sinn, gi gjerrighet (pengekjærhet) og kjødslyst fullkomment råderom, og tumle seg om på urettferdighetens veier; med andre ord, man kan synes å være og selv anse seg for en kristen, og likevel ingen kristen være.

Andre ville svare, når de ble spurt om, hva den sanne gudsdyrkelse består i: man må beflitte seg på dyden.
Dette er ganske riktig, forutsatt at det vet, hva de sier; for i vår tid er det mye snakk og mye skrik om dyd, men likevel har man ikke kunnet få vite, i hva denne dyd egentlig består.
Men så vil jeg spørre disse folk, hvordan skal jeg da egentlig bære meg ad, når jeg vil beflitte meg på og vie meg til dyden; jeg finner jo sa mange hindringer hos meg, så mye ulyst til dyden og så mye lyst til det onde, så liten tilbøyelighet til det gode og så mye til synden; hva skal jeg da gjøre?
Imot dette vet de straks et råd; avlegg, sier de, hver dag en udyd; du behøver bare å avlegge den ene etter den annen, så vil du bli fri og dydig, og når du blir ved slik, blir du til sist helt ren og fullkommen god.
Man kan visselig ikke gi noe dårligere råd enn dette, og jeg tenker at de, som taler slik, ennå aldri har gjort enn det minste forsøk på å utføre det, som de råder til; for hadde de bare for en liten del tatt fatt, måtte de visselig ha funnet, at det er høyst urimelig å gi et slikt råd. Synden er ikke noe klesplagg som man kan av- og iføre seg etter eget behag; dens røtter slynger seg dypt inn i vårt innerste åndelige liv; ja, om en ville tilbringe hele sitt liv med å utrydde én synd ved egen kraft, så ville det ikke lykkes ham; men han skulle komme til å bekjenne, at han hadde arbeidet forgjeves og ødslet bort sin tid til ingen nytte.
Sett at du ville utrydde egenkjærligheten av ditt hjerte, at det lyktes deg å bli herre over dens grove utbrudd, og at du ved egen kraft, - hvilket dog er umulig, - brakte det så vidt, at du ikke hadde mer behag i deg selv, hva ville så følgen bli? Du ville føle behag i det, at du ikke lenger hadde behag i deg selv, at du hadde brakt det så vidt i å døde din egenkjærlighet, og så ville det annet onde bli verre enn det første; for tidligere var du en hovmodig synder, nå ville du være en hovmodig og egenkjærlig helgen; men en slik en er mer vederstyggelig for Gud enn hin.
Men det forsøk det bare engang, vie deg til dyden bare en ukes tid med sant alvor og oppriktighet mot deg selv.
Å! – når de folk som taler så mye om dyden, bare engang alvorlig ville iverksette det som de taler om, så kunne de ennå komme til sannhetens erkjennelse, til erkjennelse av deres egen elendighet og usselhet, og til erkjennelse av, at Kristus er uunnværlig, og kanskje på denne måte nå frem til en sann omvendelse.

Men hva er nå den sanne og åndelige gudstjeneste? Det sier apostelen oss i vår tekst, når han ber oss om å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Ikke skal vi fornekte dette eller hint; ikke skal vi bringe Herren dette eller hint offer, men oss selv.
Kjære sjel! - deg selv vil Herren ha, og det helt og aldeles som sin eiendom. Det er altså ikke gjort med det, at du nå og da henvender deg til Ham i bønnen; det er ikke gjort med det, at du for Hans skyld avstår fra mye som du hittil har elsket, at du avferdiger den store Gud, som du jo tilhører med legeme og sjel, med noen velgjerninger som du viser de fattige, mens du i alt annet søker ditt eget; det er ikke gjort med det, at du beflitter deg på en from, dydig vandel; Han vil ha deg selv; Han vil, at du skal leve i denne verden, som Hans eiendom, som Hans livegen; at du ikke skal rose deg av noe uten av Ham; at ditt liv skal være til Hans ære alene, og at du, om du endatil skulle synde og falle ut av denne kjærlighetsplikt, skal sørge og bedrøves over, - ikke at du har syndet mot deg selv, men mot din Herre.
Dette skal være vårt hjertes ønske og begjæring, det skulle vi sukke etter, at vi, hva enten vi legger oss eller vi står opp, hva enten vi våker eller sover, går eller sitter, lever eller dør, må være Ham til ære, som har elsket oss.
Dette er apostelen Paulus’ mening, når han sier: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal 2,20).

 

Helt i Herrens hånd 3
Av Ludvig Hofacker

Les: Rom. 12, 1 – 5

Men – vil kanskje mangt et hjerte spørre – må man da i det hele tatt ikke skikke seg etter verden, når man har gitt Kristus sitt hjerte? Skulle det ikke være mulig å tjene Herren, og likevel beholde dette og hint, som mitt kjød og mitt gamle menneske så ugjerne skiller seg fra; må jeg da gi opp alle mine kjæreste lyster? – skal jeg elske Jesus mer enn meg selv? Det ville da være hardt. Ja, mine kjære tilhørere! ja, kjære menneske! – det må forekomme deg tungt eller ikke; i Guds rike gjelder bare ett, ett: - enten, eller – enten Kristus eller Belial, enten Gud eller djevelen, enten død eller liv; bort fra verden og til Kristus, så er det gjort.
Når en konge drar i krigen, og han skulle ha folk blant sine krigere som står i hemmelig forståelse med hans fiender, kan han da tåle dette? Nei, i krig må man høre enten til det ene eller til det annet parti; å stå midt imellom begge, går ikke an.
Kjære tilhørere! – det har nå i nesten seks tusen år vært krig mellom lysets og mørkets rike; enten tilhører våre hjerter det ene, eller det annet. Men Jehova er en nidkjær Gud og vil ikke gi noen annen sin ære, ei heller avgudene sin pris; derfor lot Han allerede gjennom profeten Elias si til den gamle pakts folk: ”Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg Ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham!” (1 Kong. 18,21).
Og slik sies det også gjennom Johannes til den nye pakts folk: ”Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn” (Åp. 3,15-16).

Men, spør kanskje en og annen; hvordan skal jeg dog komme til, å overgi mitt hjerte fullt til Jesus; hvor tar jeg kraften til å fornekte meg selv helt fra, og hengi meg til Ham som et villig offer? En slik svarer jeg: for menneskene er det umulig, men for Gud er all ting mulig. Frelseren sier til sine disipler: ”Når Han, trøsteren, kommer så skal… Han herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere”. (Joh. 16,14).
Når denne hemmelig blir åpenbart deg ved Den Hellige Ånd, så vil du kunne dette, og så vil du gjerne gjøre det.
Når et menneske føler sin svakhet, når det som han til nå har støttet seg til, ved sin skrøpelighet brister under ham; når hans synder blir ham for tunge og går over hans hode, og det stiger opp et alvorlig spørsmål hos ham, om det også for ham er en frelser, ved hvem han kan finne barmhjertighet, se, da er en slik på den rette, salige vei til å overgi sitt hjerte helt til Jesus. For når han har funnet barmhjertighet hos den som ikke støter noen fra seg, så vil han for dette store, uutsigelig dyrebare funn, for denne perles skyld, selge alt det han har. Da står hjertets overgivelse til Jesus ikke lenger for hans sjel som et hårdt: Du skal! – men som et: Du tør; - da klager han ikke mer over, hvor vanskelig, hvor umulig det er, men gleder seg over, at han kan bli frelserens eiendom, og leve til Hans ære i denne verden.

Kjære brødre og søstre! – se hen til Jesus i Hans store kjærlighet til oss! Han er blitt et offer for meg, skulle det da ikke også være mitt hjertes ønske, å bli et offer for Ham? Han har gitt seg selv hen for meg (et dypt, innholdsrikt ord), Han har ikke beholdt noe for seg selv, glemt seg helt og aldeles for min skyld, og jeg skulle glemme Ham, skulle ikke overgi meg villig til Ham til et takkoffer. Han er gått i døden for meg; Han har tålt forsmedelse og den dypeste fornedrelse for meg, og jeg skulle ennå pleie min egenkjærlighet, og ville være stor og ansett i denne verden, som Han var så foraktet i; jeg skulle ikke ønske alle ærgjerrige, tomme, ugudelige tanker ned til helvetes avgrunn?
Han har bøyd sitt hode; det var fullt av blod og sår, av smerte og forhånelse, og jeg skulle ennå omgås med hovmodige tanker, og bære mitt eget hode høyt og stolt i denne verden? Han har lidd så mye marter og pine på legeme og sjel, og jeg skulle senke meg ned i vellyst, og søke glade dager for mitt kjød? Hans hender ble gjennomstunget, og jeg skulle gjøre mine til urettferdighetens redskaper? Hans føtter ble gjennomboret, og jeg skulle vandre med mine på ufredens og fordervelsens vei? Han ble festet naken til korset, og jeg skulle glimre i prakt og forfengelighet? Han har funnet en evig rettferdighet med så bitre smerter, og jeg skulle røve Ham Hans heder og ville opprette en egen rettferdighet?
Akk nei, Alt være trådt i støvet, forkatet og aktet for skarn for Hans skyld! Å1 – den hvis blikk Guds Ånd fester på Kristi kors, han er død og begravd med frelseren etter kjødet og vakt opp etter Ånden, slik at han kan vandre med Ham i et nytt levnet, ikke lenger finne behag i seg selv, men leve ene og alene til Hans ære, Hans velbehag, Hans glede, ved Hans døds og oppstandelse kraft.

 

Visstnok er ikke, når man slik har trolovet seg med frelseren og forskrevet seg til Ham til evig eiendom, kampen dermed forbi, for denne varer så lenge denne hytte står, og det åndelige menneske må daglig fornyes, daglig bæres frem på ny, som et Gud velbehagelig offer. Men nå kan man gjøre det; nå gjør man det gjerne; man vet hvorfor man lever; man går fremad, hurtig og frimodig på denne kongelige vei. Hva man da nyter, hva hjertet da tør føle, hvilken samvittighetens fred, hvilken sjelens trøst, det vet visstnok ikke verden, det er skjult med Kristus i Gud.

 

Helt i Herrens hånd 4
Av Ludvig Hofacker

 

Les: Rom. 12, 1 – 5

 

” Min sønn! Gi meg ditt hjerte!” (Ordsp. 23,26).
Hele hjertet fordrer frelseren av oss. Men ikke noe er mer elendig, ikke noe er mer jammerlig enn et halvt hjerte, en delt kristendom. Jeg taler av egen erfaring.
Når man vil forsake synden, men likevel ikke helt; når man vil leve for frelseren, men likevel ikke helt; når man gjerne ville og likevel ikke vil, så er det dårlig bevendt med det hele, og hele livet er et elendig selvbedrag.
Se, av dette kommer det, at du så ofte ikke føler noen fred, noen trøst og vederkvegelse i ditt hjerte; at du i dag er i himmelen, i morgen i helvete, i dag glad, i morgen bedrøvet. Alt kommer av, at Jesus og Hans rettferdighet og kjærlighet ennå ikke er forklaret i ditt hjerte, at du ennå ikke har gitt deg hen til Ham til fullkommen lønn for Hans smerte.

Nå, mine kjære! – hva skal vi da gjøre? Jeg skulle dog mene, at Jesus var det vel verd, at vi lot Ham styrte ned alle andre guder i våre hjerter, slik at Han som den eneste konge kunne bo i vårt indre, som i sitt tempel og sin helligdom.
Jeg tenker, at dette skulle være vår daglige bønn, at Jesus måtte forklares i våre hjerter, at, som Han vil være vår, udelt og ubeskåret, helt vår med alle sine nådeskatter, også vi måtte være og bli Hans udelte eiendom.

Akk, søk Ham dog, mens Han er å finne; be Ham om en alvorlig vilje; for en vilje, frembrakt av Guds Ånd, bryter gjennom stål og stein, ja selv gjennom djevelens låser og lukker. Hvem er viss, hvem er klok, hvem lar seg tale til, hvem lar seg råde, hvem er rede? Den som vil være den Herres Jesu eiendom, han stemme i med, når jeg nå ber for meg og for dere:

Akk! Herre Jesus! – jeg ber deg for meg og for alle, som er forsamlet her, la oss dog alle helt og aldeles være og bli din eiendom. Store Jesus! – hva har ikke du gjort for oss arme, hvor stor nåde har ikke du vist oss, slik at vi ikke nok kan utsi eller prise den.
Men vis oss nå også denne barmhjertighet, befest våre til dels ennå svært ubefestede, umyndige hjerter, så vi bygge på deg alene som den sanne grunnvoll, og lever, lider og dør, deg til ære, som alene er det verd!

Styrk, o styrk de matte krefter, At de dog må holde stand!
La dem ei i verden etter: Bryt dem vei, o frelsermann!
Bort forsakthet, bange nølen, Bort fornuftbetenk’lighet!
Bort med kjødets ømme følen, Sky for alt, det såres ved!

Å gi oss alle en riktig lyst, en riktig iver til å bare leve for deg, til å være bare dine etterfølgere i denne verden, slik at du på hin dag med glede kan fremstille oss for din Far som dine forløste. Herre! – hjelp oss for din kjærlighets skyld, Amen!

 

Av fallets følger

Av Ludvig Hofacker

 

 

Hvor skriver den seg da fra, denne stoling på egen innsikt, denne innbilning om egen viten, denne egenrettferdige selvklokskap, dette noe i mennesket som opphøyer seg, og bare tilskriver seg selv den rette innsikt, bare seg selv den rette visdom?
Det er ikke fra Gud, men fra djevelen som sa til Eva: ”Men Gud vet at den dagen dere eter av det (kunnskapens tre), vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt” (1 Mos. 3,5).
Se det var snaren; så vis som Gud, ja enda visere vil det menneskelige hjerte være. Av det kommer den knurring over Guds veier, denne mestring av Hans foranstaltninger, av det kommer det, at potteskåret, leret sier til den som danner det;  hvorfor gjør du meg slik? Det er selvklokskap som det finnes mange eksempler på i den Hellige Skrift, slik so vi for eksempel leser i Israels barns historie.
Da de sto ved Kanaans grenser, ville de sende speidere inn i landet. Herren sa: Ikke send noen speidere av sted! De derimot sa: Vi vil sende, og de gjorde det også. De forsto det bedre enn Herren; de var mye klokere, mye visere, enn han. Men da nå speiderne brakte dårlige etterretninger fra Kanaans land, ”da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, hele menigheten sa til dem: Gid vi var døde i landet Egypt eller her i ørkenen! Å, om vi var døde!” (4 Mos. 14,1-2).
Så visste de det atter mye bedre enn Herren: Han skulle latt dem bli i Egypt; Hans visdom måtte la seg mestre av dem.
Senere hen ville de dra opp på fjellet mot amorittene. Moses sa ”dra ikke dit opp, for Herren er ikke med dere.” Nei, het det hos dem, vi drar opp, og de dro også virkelig opp og ble slått. (5 Mos. 1; 4 Mos. 13 og 14).
Se, alt ville de vite bedre enn Herren. Det var frukten av deres selvklokskap, som de visselig måtte bøte hardt for.

Man skulle i sannhet ikke kunne tro, at et usselt menneske kunne formaste seg til å være stolt av sin egen klokskap, av sin egen innsikt og på en viss måte ville måle seg med Gud selv. For vi behøver jo bare å se på oss selv, og vi må tilstå, at vi vet lite, eller mer, slett ikke noe, at vi, om det enn er gitt oss noen skjønnsomhet og innsikt med hensyn til det ytre, så kjenner vi likevel ikke noe til tingenes grunn og vesen, og med hensyn til det guddommelige er vår naturlige forstand innhyllet i mørke.
Se nå engang på naturen, betrakt frøet som legges i jorden: vi ser at det vokser opp, at det blir et tre men hvordan det skjer, har ennå ingen av denne verdens vise med all deres visdom grunnet ut, ennå har ingen begrepet, hvordan det går til, at et gresstrå vokser frem. Og disse usle uvitende mennesker vil trede op og gå i rette med Gud!
Kaster man et blikk på verdens visdom og kunnskap og går igjennom, hva den har funnet opp uten den Hellige Skrifts lys, akk for en uklarhet, dunkelhet, ja ofte hvilket tykt mørke støter vi ikke på de; den ene fremstiller sine meninger som den funne sannhet, en annen noe annet og til sist er alt sammen bare usannhet og bedrag.
En gammel hedensk vismann har riktigst og grundig uttalt seg om denne salgs visdom, nåe han sier: ”Enden på hans lange forskninger var den, at han nå visste, at han ingenting visste.” Denne hedning er kommet lenger enn mange som synes seg kloke blant de kristne.
Og at vi ingenting vet i guddommelige ting, det vil bli klart for enhver som bekvemmer seg til å søke sannheten og som for alvor vil omvende seg; han vil si Ja og Amen til hint ord av en gammel sang: ”Hva er blindere enn vi syndere?” Ja, kjære tilhørere, hva er blindere? Jeg kjenner ikke noe blindere. Og likevel vil synderen se, likevel vil han være klok, likevel vil han vite, hva som tjener til hans sjels frelse, før han har lært det av den som er verdens lys.
Snart går han for langt til høyre, snart for langt til venstre; snart er han for langt oppe, snart for langt nede, og om han enn i ti tilfeller har innsett sin dårskap, så handler han likevel i det ellevte tilfelle igjen etter sin egen visdom, i stedet for at han, da han selv mangler visdom, skulle be om den av Ham som er den selvstendige visdom.
Å det er en forferdelig dyp, nesten uutryddelig rot denne selvklokskap; det koster sannhetens Ånd forbausende mye møye og tålmodighet før en synder bare kan komme til å erkjenne, at han ingenting vet, noe som jo er en sannhet, og at han må la seg vise den rette vei og føre på den, likesom et barn i enfoldighet og uskyldighet lar seg lede av sin far.

 

 

Vend om til Ham!

Av Ludvig Hofacker

 

 

Når et menneske, idet det stoler på sin egen viten, hever sin fornuft opp på tronen, så er han for det meste meget langt fra å tro, at han er forpliktet til helt og ubetinget å oppfylle Guds vilje. Han kan vel kanskje vite det med sin forstand, men med hjertet tror han det ikke; han fremstiller seg derfor heller ingenlunde overfor Gud som en ussel skapning, som skaperen kan handle med etter eget forgodtbefinnende; han mener at han har en frihet til å handle som han vil, og han tror at han viser sin skaper en stor gunst, når han bare bekvemmer seg til å anerkjenne sin avhengighet av Ham, i skyldig ærbødighet.
Likedan er det med vår selvklokskap med hensyn til vår evige frelse, som særlig kommer for dagen ved omvendelsen.
Når et menneske våkner opp av syndesøvnen og ved Guds nåde kommer til den beslutning: jeg vil omvende meg til Gud, min Herre, - hva var vel da det sømmeligste og beste for en slik blind skapning som mennesket er, som ikke vet hvor og hvordan? Naturligvis dette, at han kastet seg ned for Jesu føtter og sa til Ham: jeg vil gjerne bli frelst, men vet ikke hva jeg skal gjøre; for jeg er helt blind, slik som ditt Ord også sier meg; derfor ber jeg deg, vis du meg den rette vei, send du meg lys, omvend meg du, så blir jeg omvendt. Ville ikke dette være det naturligste for oss blinde mennesker? Men hvordan gjør nå de fleste unge kristne? – de løper og løper på egenhånd; de begynner etter sin egen tanke og mening; og etter sine egne innsikter fortsetter de det.
Nå kommer det hindringer, så det må bli innlysende for dem: din vei er ikke den rette, du blir sittende fast. Men de blir ikke avskrekket ved det; raskt griper de fatt i noe annet, og det igjen etter sitt eget godttykke, Også disse gode meninger strander å viser seg å være falske. Men mennesket blir ikke snart klok av egen skade. Og slik kan man holde på lenge å ville hjelpe seg selv; man kaster ut 100 nye planer, og når de alle er strandet og gått opp i røyk, så begynner man på den 101ste.
Se, hvilken selvklokskap, hvilken stoling på egen innsikt. Å hva koster det Herren, før Han får overbevist et menneske om, at det er blindt, før det kaster seg som en blind for Jesu føtter og bare ber om lys, likesom de blinde i Jeriko som ropte uopphørlig: ”Herre, du Davids sønn, miskunn deg over oss!” (Mt. 20,30).
Akk, kjære sjeler, dere som kanskje allerede lenge har arbeidet dere trette og forgjeves gjort dere møye, la dere da frata deres selvklokskap, deres høye tanker og gode meninger om deres innsikt; la dere da føre dit hen, at dere ikke vil vite mer, enn hva deres frelser lærer dere; la dere gi et barnlig, enfoldig sinn; da skal dere grønnes og deres lys skal bryte frem som morgenrøden.

 

Mang en gang følger denne innbilning om egen klokskap, denne fornuftstolthet mennesket endatil inn i hans dypeste mørke, inn i hans anfektelser. Akk, da vil han ofte være klokere enn Gud og mestre Hans ord, som skulle være en lykte på hans sti.
Det finnes sjeler som er dypt anfektet over sin elendighet, som gjerne ville være frelserens udelte eiendom, men deres synder atskiller dem og deres Gud fra hverandre; deres syndeskyld trykker dem, og de kan ikke tro at frelseren også har funnet en forløsning for dem. I tillegg til dette kommer ofte Satan, som plager sjelen, inngir den fortvilte, gudsbespottelige tanker, og driver den slik i klemme, at den knapt kan dra været. Men selv til grunn for denne dypeste nød ligger ofte en egensindig selvklokskap, som man aldeles ikke vil oppgi. Man tar ikke Guds ord slik som det står. I det står ”at det er glede i himmelen over en synder som vender om,” i det står, at ”Jesus er kommet for å frelse syndere, at Han er en soning for hele verdens synd.” Men – sier en slik sjel – det angår ikke meg. Og hvorfor ikke? Jeg har ingen følelse og ingen kraft av det.
Se her denne egenkjærlige mening, som den ikke vil oppgi fordi den nå engang har funnet for godt å fatte den. I tillit til sin egen innsikt har den stilt opp denne setning, som den ikke vil la seg berøve.
Altså, når Guds ord skal angå en, så må han fornemme en følelse og kraft av det. Hvor står da dette? Ikke noe sted i hele den Hellige Skrift, og likevel setter mang en sjel sin egen innbilning over det ubedragelige Guds ord og blir liggende i forsakthet og gir djevelen rom, han som man skulle møte med det ubedragelige ord, som man skulle byde spissen med en - om enn nok så tørr tro på det.
Da ville denne, om enn nok så svake tro, være et lys som skinte inn i et mørkt sted, inntil dagen brøt frem og morgenstjernen, Jesus Kristus, kunne fullkommen og i hele sin herlighet gå opp i hjertet.
Slik har allerede mang en troende slått seg gjennom mange åndelige, ikke små anfektelser, og det alene ved en naken tro på Guds ord, hvis verdensovervinnende kraft han trodde, om han enn ikke følte den.
Slik har Luther kjempet seg igjennom mang en anfektelse, og hans tro er ut av enhver ildprøve gått frem mer gedigen og herligere.

Om Guds rikes skjulte herlighet!

Av Ludvig Hofacker

Les: 2 Kor. 6, 1-10

Kjære tilhørere, verden har en herlighet, det kan ikke nektes; - men det er ingen indre, kun en ytre herlighet; - den har ingen annen grunnvoll å hvile på, enn døden, som den er hjemfallen til.
Ja, slik er det, skjønt denne verdens mennesker higer og griper likeså begjærlig etter den som uforstandige barn griper etter alt det som glimrer, hva enten det er godt eller dårlig, verdifullt eller verdiløst, skadelig eller uskadelig; - selv om det naturlige menneske griper om alt det som behager dets forblindete, ugudelige øyne, uten hensyn til om det bringer ham sann nytte eller evig skade; - død og fordervelse er lønnen og betalingen for hans møye og arbeid, hans higen og springing.
Det visste jo allerede kjøkemesteren ved bryllupet i Kana (Joh. 2,10), og den daglige erfaring stadfester det inntil denne stund. Verden byr deg vel først god vin; - dens herlighet synes deg å være skjønn og yndig; - men vinen blir alltid dårligere og dårligere, mer og mer bitter, ja bitter som galle, inntil den avler en orm som ikke dør, og en ild som brenner i deg og ikke slokkes.

Helt annerledes forholder det seg med Guds rikes herlighet. Her er også en herlighet, men en sann, bestandig, varig, uvisnelig herlighet, - ikke en herlighet som hører denne verden til, som forgår, men en herlighet som hører den evige, uforanderlige Gud til, som var før fjellene ble til, og før verden ble til og alt det som nå er denne verdens lyst, og som den henger og klynger seg fast til, som til sine avguder, - og denne Hans herlighet skal også være til for alle dem som gjør Hans vilje, når verden med dens avguder for lenge siden er brent opp og ikke mer er til.
Ja, det finnes en herlighet som tilhører den Gud som alene besitter makt og majestet og rikdom og uendelig fylde, og for hvem jordens ”folkeslag er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål.” (Jes. 40,15).
Uten Ham er alt det som opphøyer seg og vil være stort blant menneskene, ikke noe annet enn usselt, skrøpelig støv. For Han alene er stor, og alle menneskers kne må bøye seg dypt i støvet for Ham.

Det finnes en herlighet som tilhører Guds rike.
Herlig er først og fremst kongen i Guds rike, Jesus Kristus. ”Overmåte stor er du, Herre min Gud,” sier David, ”høyhet og herlighet har du ikledd deg.” (Slm. 104,1).
Jesus Kristus – man behøver jo bare å nevne Hans navn, så vet det hjerte som kjenner Ham, straks, hvilken stor og herlig konge det tales om; - en konge som ingen annen konge ligner, alle kongers konge og alle herrers Herre.

Han er Evig Far. (Jes. 9,6); - Hans herlighet strekker seg tilbake i den uendelige evighet, da ennå ikke noe var til av alt det som er til; - den strekker seg igjennom alle verdens tider, som Han har brakt frem av sitt eget vesen; - den når ut over verdens fullkomne forvandling, inn i den nye stad, som har Lammet som lys og sol, han, Alfa og Omega, den første og den siste, som var og som er og som kommer, den Allmektige. (Åp. 1,8).
Hva kan sammenlignes med Ham? Han har livet i seg selv; - Han er den levende, livets fyrste; - hvor det er liv, der er det bare av Ham, strømmer frem og veller ut bare av Hans makts, majestets og herlighets fylde. Sku inn min ånd, i Guds Sønns herlighet, i Hans herlighet som led på Golgata, i det slaktede lams herlighet!
Nå hersker Han; - nå er alle engler Ham underdanige; - nå vet de fullendtes rettferdiges ånder ikke noe annet, enn Hans pris og Hans store navn. De tusener ganger tusener, som står for Hans trone, forkynner Hans ære, som med en veldig torden: ”Verdig er du til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse; - fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt. (Åp. 5, 9. 12).

Så langt som jord og himler går,
Hans herlighet og ære når,

fra den ene evighet til den annen!

Kristi skjulte herlighet!

Av Ludvig Hofacker

Les: 2 Kor. 6, 1-10      

Det hersker en stor herlighet i Jesu Kristi sanne, levende menighet, ikke i den døde kristenhet, ikke blant dem som ”i det ytre regnes til Hans menighet,” men daglig fornekter Ham ved gjerninger, ord og tanker, men i Hans sanne menighet, i den usynlige kirke, som kun består av slike sjeler som har erfart Jesus Kristus på sitt hjerte og lært Ham å kjenne som sin frelser og forsoner.
I denne utvalgte menighet bor den usynlige Guds herlighet.
Hør hva apostelen sier i vår tekst om de kristnes herlighet: Medarbeidere og Guds tjenere kaller han dem. Skulle ikke det bøye en slik ussel, syndig skapning som et menneske er, ned i støvet, at han får tillatelse til å være den store majestetiske, den herlige og den hellige Guds medarbeider og tjener?
Og hva sier apostelen videre om dem? ” Som de som ingenting har, men likevel eier alt.” – og hvorfor eier de alt? – fordi de eier Kristus, all verdens Herre.
Et armt menneske skal eie alt, skal eie naturens skaper, sin egen skaper. Og den som tror det, den som eier Ham, hvor liten vil ikke verden med alle dens lyster og gleder og goder bli for ham, - hvor langt overgår ikke denne tro verdens usselhet!

Herlig er Guds rike; - for kongen, Jesus Kristus, er herlig, og herlig er Hans menighet, og den går også bare herligheter i møte; - for Jesus forblir den samme, i dag som i går, og likeså i morgen og i evighet, og slik må det bli herligere for hver dag, så lenge Han forblir Herren.
Men hvem tror vår forkynnelse, og for hvem er Herrens arm åpenbart? Hvorfor er det så mange iblant oss, som denne herlighet ikke rører, ikke beveger, ikke driver til å søke det som er der oppe, og å haste med å bli et lem av den sanne og levende menighet?
Hva kommer dette forstokkede sinn, denne blindhet, denne mangel på åndelighet av? Hva kommer den av? Den kommer dels av det menneskelige hjertes medfødte, naturlige fordervelse, som ikke fatter de ting som hører Gud til, og i sitt sinn, som er vendt mot det synlige, aldeles ikke kan skatte og vurdere det usynlige og dets herlighet.
Men dels kommer den også av Guds rikes herlighets skjulte, stille karakter, skjult under korsets skikkelse og dekke. For Guds rikes herlighet er skjult; - det er et korsrike, som er opphøyd i ringhet, herlig og stort i det små og uanselige, sterkt og rikt i svakhet og armod.
Derfor behager det ikke de menneskers øyne som kleber fast ved det ytre, som forstår seg godt på det som hører kjødet til, men ikke på det som hører Ånden til.

Skjult var jo allerede kongens, Jesu Kristi herlighet, og er det ennå. Se på din konge, sjel! Å, når du betrakter Ham med kjødelige øyne, så vil Han ikke behage deg; - for Han har ingen skikkelse og ingen herlighet. (Jes. 53,2). Der er ikke noe som skulle kunne behage et øye som er vant til det glimrende.
Se hvor fornedret, hvor ringe, i hvilken tjenerskikkelse din konge vandret på jorden; - Han har ikke noe prektig, ikke noe glimrende ved seg, ikke noe som kunne dra menneskenes øyne hen på Ham. Han går omkring som et alminnelig menneske, en alminnelig lærer; - et uopplyst øye ser ikke noe særegent hos Ham, det gjør bare den som Faderen i himmelen åpenbarer det for, bare den erkjenner Guds Sønn i Ham, full av nåde og sannhet. (Mt. 11,27).
Og hvor er Hans ytre herlighet, hvor er det glimmer som pleier å omgi denne verdens konger? Den er ikke å finne noe sted. Hans store herlighet er Hans lidelse, Hans døds- og korsskikkelse.
Gå til Getsemane, og se der ørens konge, hvordan Han skjelver og bever og krummer seg i støvet og strider med døden, slik at Hans svette ble som blodsdråper som falt på jorden. Gå til Gabbata, og se Ham mellom sine plageres hender (Joh. 19,13): - se, hvordan blodet strømmer nedover Hans hudflettede rygg, hvordan Hans prydelse er en tornekrone, Hans kongelige drakt et gammelt purpurklede.
Ja vel, Hans herlighet er skult. Gå til Golgata og se! Der henger din konge på korsets tre, Han er den aller mest foraktede og uverdigste; - verden forkaster Ham som et utskudd av menneskeheten, Han, som verden ikke var verd.
Å den konges Jesu Kristi herlighet var meget skjult og tildekket; - i det ytre ikke annet enn mishandling og forhånelse, spott og ve. Og likevel, i det indre, hvilken herlighet, hvilken saktmodighet, hvilken kjærlighet, hvilken tålmodighet, hvilket hjerte! – ja et hjerte som lot seg gjennombore til synderes frelse, et hyrdehjerte som ofrer alt for å redde sine får!
Å, det er intet under, når en arm synder i Ånden setter seg ned under Hans kors, ved Hans føtter, og sier: Her vil jeg bli, - min hyrde, forakt meg ikke og støt meg ikke bort, - jeg vil kysse sømmen av din kjortel, ved dine øyne skal mitt blikk henge fast hele min livs tid.

For nettopp det som vanærer Kristus for de blinde menneskers øyne, er Hans prydelse; - den oppstandnes og opphøydes prydelse er ennå Hans sår, og skal alltid forbli det. Ethvert kristenhjerte gleder seg til det å engang se Ham ansikt til ansikt i denne prydelse. Det er en kristens håp, det er gjenstanden for Hans lengsel, det er Hans glede. Med blikket vendt mot det er troen den seier som overvinner verden.

Kristi skjulte herlighet! 2

Av Ludvig Hofacker

Les: 2 Kor. 6, 1-10

 

Kristus skjulte sin herlighet under korsets skikkelse, så lenge Han levde på jorden, og derfor er også Hans menighets herlighet skjult; - den bærer Jesu navns spott. For det er ennå ikke åpenbart, hva vi skal bli; - Guds rike er ennå et korsrike.
Derfor akter verden heller ikke på, hva som er i en benådet sjel; - den kjenner ikke en slik sjel, for den kjenner ikke Ham.

Hør hva apostelen sier i vår tekst om, hvordan det går Kristi lemmer. De må vandre i ”ære og vanære.” Men ingen av delene fortjener de; - for æren tilhører Herren alene, men vanæren derimot er deres lodd, de som engang skal få sin synd åpenbart på dommens dag.
De må vandre ”med dårlig rykte og godt rykte,” likesom frelseren selv gikk med dårlig og godt rykte. De anses ”som forførere og er likevel sannferdige.” De som forførere av verden, som selv er forført ved Satans bedrag; - men sannferdige er de for Gud, som prøver hjerter og nyrer, - ”som ukjente og likevel velkjente;” – ukjente for verden etter deres sanne indre verd, som de har i Sønnen for Guds øyne, det som Gud gir dem. Ukjente med hensyn til deres samfunn med Jesus, deres vandel i det nye liv, deres bønn og gråt, deres kjærlighet og håp og hele deres Jesussinn; - men likevel kjente for Gud, for Herren kjenner sine, og deres navn er skrevne i Livets bok; ”- som døende - og se, vi lever! ;” – for de bærer jo den Herres Jesu død med seg om i legemet, for at også Jesu liv må åpenbares i deres legeme (2 Kor. 4,10).
Som de som ”er straffet, men ikke slått i hjel.” De føler vel Faderens tuktende ris, for den Herren elsker, den tukter Han, men Han overgir dem ikke til døden, men de lever et skjult liv med Gud i Kristus.
”Som sørgende, men alltid glade.” Sørgende i verdens øyne, som anser enhver som ikke vandrer på den brede vei, som melankolsk og tungsindig, men alltid glade i Ånden, i nytelsen av den salighet og fred som Kristus gir.
”Som fattige som likevel gjør mange rike.” Fattige på penger og gods, men rike og velsignet med all slags åndelig velsignelse av himmelske gode ting i Kristus. ”Som de som ingenting har, men likevel eier alt.”
Slik er den herlighet de har. Vel er den ennå skjult under kjødets svakhet, tildekket under korset, som de bærer etter Jesus, gjemt under Jesu navns spott, - men allikevel lyser det frem noe av Guds rikes skjulte herlighet, som ikke skal bryte frem i sin fulle glans, før Kristus, som deres liv er skjult i Gud med, åpenbares.

Hvor deilig er vår konges brud
I smykket som hun fikk av Gud,
De helliges rettferdighet.
Den er det hun seg pryder med.
Den prydelse hun der usynlig har,
Men hist i den hun vorder åpenbar.

For skal vel denne herlighet for alltid forbli skjult? Skal Kristi menighet alltid være et korsrike? Gud skje lov, nei!
Snart er de mørke kampens dager, de tunge prøvelsens timer forbi. Snart skal menighetens sukk oppfylles, - den som allerede så lenge har ropt: ”Kom! Herre Jesus!”
Å, når Han kommer, når Guds stad kommer til syne, når herligheten blir åpenbar, når skapningens sukk blir stilt, når den åpenbares, som sier: ”Jeg gjør alle ting nye!” – hvilken dag skal ikke da bryte frem hvilken herlighets og evig salighets dag!
Å hvilken fryd det skal bli, når Herrens menighet, som en smykket brud, får tillatelse til å gå inn i det nye Jerusalems porter, hvor ingen uren kommer inn, men bare de som er tvettet og renset i Lammets blod!

Side 1 2