Tilbake

 

Jesus min konge!
Av J. J. Jansen

Kan hende spør du: ”Hvordan skal jeg gjøre Jesus til min konge?”
- Vi vil knytte svaret til Jesu – jeg kunne nesten si fortrolige – samtale med Pilatus i en annen av dagens tekster: ”Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst."
Har dere lagt merke til hvor ganske annerledes Jesus innlater seg med Pilatus enn med Herodes eller med noen av de rettroende jødiske autoriteter? – Det kommer av, at Jesus skjønte, at det hos Pilatus var noe, som ga håp om, at han kunne bli ”av sannheten."

Det var noe hos Pilatus, som dro ham til Jesus. Men han undertrykte det og avbrøt samtalen med Jesus. Et fryktelig øyeblikk i hans liv. Gjør ikke som ham gjorde. Når du i en god stund kjenner, at Jesus og Gud er deg nær i dine tanker, da undertrykk ikke de gode følelser.
Det er i et menneskes liv tider eller øyeblikk, da man er nær ved å bli en kristen. La ikke disse tider og øyeblikk gå spilt.

Er du av sannheten? – Opptar spørsmålet om kristendommen deg i ditt lønnkammer? – Jeg tror, det opptar mange av dere. Tenk på de underlig rene, gode stunder, du har hatt, men kanskje ikke talt om.
Du har kjent i ditt hjerte en mer eller mindre klar følelse: ”Det må bli annerledes med meg.” En trang til et rent, godt menneskeliv – til utfrielse fra syndens makt – fra en bestemt synd kanskje. Eller du har kjent en trang til personlig forening med Gud, til å kjenne deg som Faderens barn. Du har kanskje sukket i ditt lønnkammer: ”Å om jeg kunne be!"

Hvem er av sannheten? – Den som frigir denne trang i sitt indre. Den som ikke lenger undertrykker den, men gir etter for den og lar den få virke i hjertet.  Da kommer Jesus ”med sin nåde og legger den på hjertets sår.” Du får hjelp av Ham for ditt særegne hjertesår. Da bindes du til Ham med evige bånd. Så fører Han deg kjærlig til kristendommens dybde og til dens høyde.

Men mange spør på veien – å hvor ofte jeg har blitt spurt -: ”Er jeg frelst? – Jeg har så ufullstendig tro. – Jeg har ennå ikke kjent den sønderknusende syndserkjennelse."
- Det er kanskje noen av dere, som kjenner seg igjen i disse – ofte pinende spørsmål. Jeg svarer: ”Vær frimodig, du som oppriktig vil søke Gud og vil gjøre Hans vilje."
Avbryt ikke – som Pilatus – din samtale med Jesus. Vær frimodig. La ikke menneskeord skremme deg bort. Men hør på Ham, som sier: ”Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.”  Han slukker ikke ”den rykende veke,” om det så bare oser litt av den. Han steller med den og ånder på den, så lyset blir klarere og klarere, og hjertet blir gladere og gladere. Amen.

 

Løft deres hoder!
Av J. J. Jansen

Hvorfor utsetter så mange å vende seg til Gud, inntil det er for sent? – Fordi dommens alvor aldri gjennombevet deres sjel. De tok aldri annen adventssøndags budskap (tekst om Jesu annet komme) med seg hjem.

La oss lese videre i vår tekst. Der står det noe forunderlig. Det kommer så plutselig. Vi må uvilkårlig lese det to ganger, før vi er sikre på ordene. Jeg mener de ord: ”Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til” (Luk. 21,28). ”Sommeren er nær” – den evige sommer, da ikke noe mer skal visne, og ikke noe mer fryse bort i ditt liv.

Vi forstår, at Jesus ved sine ord ikke vil bøye ned eller engste endatil den svakeste kristen. Han så uten tvil, at disiplenes hoder bøyde seg i engstelse under Hans svære ord. Da skynder Han seg å si: ”Det er ikke meningen. Nei, når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder. For dere forløsning stunder til!

Vi vil ikke grue oss til, at vårt indre skal åpenbares for Hans øye. For da vil den også bli åpenbar den lille tro på Ham og kjærlighet til Ham i vårt innerste, som avgjør alt.

Vi har en forløsningsdag å se tilbake til: Dagen på Golgata. Vi har en forløsningsdag å se frem til – dommens dag.

Verdens dødskamp er de troendes forløsningsstund. Det er dette, som gjør døden så lys og lykkelig for oss. En bekjent kristen kvinne var i en sykdom inne i døden. De som sto omkring trodde, at hun led svært i den tilsynelatende hårde dødskamp. I virkeligheten hadde hun bare en livsalig følelse av den kommende verden. Hun fortalte det siden, da hun kom seg igjen.

Det er en glad ting å leve med Gud og med Jesus her på jorden. Men gleden er forferdelig blandet med tårer. Vi har en forløsningsdag å se frem til, da hver tåre skal tørkes av. ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort” (Åp. 21,4).

 

Råd
Av J. J. Jansen

Jeg skulle engang gi råd angående et vanskelig spørsmål. Det var enda det: ”Hvordan er brød og vin i nattverden Jesu legeme og blod?” Da ga jeg det råd: ”Kan de ikke utsette spørsmålet, til vi treffer Jesus, da kan vi spørre Ham selv."

 

I tvilens fengsel
Av J. J. Jansen

Da nå Johannes i fengslet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med sine disipler og spurte Ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Mt. 11,2-3

Har du vært i tvilens fengsel? Har du kjent grunnen vakle – den grunn som bar ditt liv? – Har du skimtet vanviddet, som begynner der, hvor livet ikke lenger bæres av troen? – Har du kjent den lidelse å tvile om Jesu person eller om at Han er din frelser?

Taler jeg i dag om vantroens, ”fritenkeriets” kalde, fiendske tvil? Nei, da måtte jeg tale annerledes. ”Fritenkeriet” er en synd. Vantroens vesen er fiendskap mot Gud, dens fornektelse er opprør mot Gud. Den påberoper seg kanskje ”vitenskap,” ”fornuft,” ”tenkning.” Men dens virkelige vesen er fiendskap. Vantroens sete er – som troens – i hjertet – i viljens dyp.

Nei, jeg taler i dag om den tvil som smerter.
Det er to slags tvil. Hva er skillet? – Det er smerten.

Jeg vil gå litt nærmere inn på denne smerte, slik som noen av dere har erfart den. Tvilen likesom forkrøpler ditt religiøse liv og hindrer deg fra å løfte ditt hode som kristen. Hvordan gjør den dette? Den gjør det på den måte, at den hindrer deg fra å komme til, hva jeg vil kalle en glad grunnvisshet. For hva er tro etter sin egentlige realitet? – Den er den grunnvisshet du lever på.

Pontus Wikner, som fremfor noen har gjennomlevd dette, sier til Jesus: Den gang da tvilen kom og tok deg Jesus bort, måtte jeg si med David: ”Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet."

Min tilhører, jeg har bedt heftig, dypt ut av mitt innerste, om mange ting, - men jeg tror ikke, at jeg har bedt noen bønn så inntrengende og ut av mitt innerste som denne: Gi meg mer glad visshet om Kristus!” Og jeg fikk det. En kjenner seg likesom på gyngende grunn i sitt religiøse liv. – Det er pinen.

På de ene siden kjenner man i seg den religiøse trang. Dere har den alle sammen i deres indre. Alle hjertets fibere drar mektig til Gud og til Jesus Kristus og til menigheten. På den annen side kjenner man tenkningens rett med dens undersøkelser og spørsmål.

Så knytter det seg.
Hva er det, som gjør knuten så pinlig? Det er, at tro og tenkning blir enten – eller for oss. De er det ikke, for Gud har skapt oss til å tro, og Gud har skapt oss til å tenke, - men det stiller seg slik for oss. Gårdmann og husmann, embetsmann og håndverker, grosserer og arbeider pines av dette enten – eller. Ja, jeg har kjent et menneske som har fortalt meg, at han endatil som barn led ved dette.
Og hvorfor taler vi så lite med hverandre i dagliglivet om religiøse ting? – Er det bare av mangel på religiøs interesse? Jeg tenker likeså mye, fordi man ikke tør tale rent ut. Man synes ikke, man kan tale som man har det, fordi man står overfor noe, man skal mene. Det er så fortvilet å skulle mene!

Hvis tro og tenkning står for en som et enten – eller, så synes det klart, forferdelig klart, at man må gjøre ett av to, enten rive hjertet ut av seg eller undertrykke tenkningen.

Noen river hjertet ut av seg, prøver å kue og tilintetgjøre den religiøse drift til personlig samfunn med Gud i Kristus. Jeg taler om dem, som kjenner med gru, at det er sine hjerterøtter de skjærer over. En nålevende kristen forteller, at han engang traff igjen en kamerat, som hadde kastet kristendommen fra seg. De talte sammen, og kameraten mente, at hans innerste tørst var tilfredsstilt ved vitenskap og tenkning. Men samtalen endte med, at det brast ut av ham: ”Å, hvor lykkelig du er, som kan tro!” Og de klare tårer kom i hans øyne. Jeg for min part mener, det var tro i de tårer. Men det var kanskje også en brist i hans karakter.

Andre velger troen og undertrykker sin tenkning. Ha aktelse for dem, som gjør det – troens martyrer. Dersom det var slik, at det er et enten – eller mellom tro og tenkning, da ville jeg ikke et øyeblikk være i tvil om, hva jeg skulle velge. Men er det knutens løsning? Nei. Hva er løsningen? Jeg vil si det: Gi deg personlig hen til Gud og tenk fritt. Jeg mener selvfølgelig ikke fri tenkning i absolutt forstand. Den finnes ikke på jorden. Vår tenkning er alltid bundet i et personlig grunnsyn. Men jeg mener: tenk aldeles sanndru og åpent.

Omvend deg og tenk fritt. I dette ”og” ligger sannheten. Enten – eller er usannheten.
Du vil kanskje si: ”Men blir jeg ikke da nettopp fritenker?” Det er mellom fritenkeriet og den omvendte kristnes fri sanndru tenkning en forskjell som mellom himmel og jord. Sky ”fritenkeriet” med dets fiendskap mot Gud, som du skyr dyret i deg. Men tenk sanndru og åpent. ”Bare ikke da min tro forminskes,” sier du kanskje. La heller din tro forminskes, enn at det skulle være noe i den som ikke er sanndru.

Dersom du virkelig vil frelse fra synden ved Jesus Kristus, så stol på Gud. Han hjelper deg sikkert til en god og fast og full kristen tro. Se døperen Johannes. Det var en overordentlig svær tvil han hadde. Han tvilte på, at Jesus var frelseren. Men han ble ikke forstøtt, han ble hjulpet. Det skal også du bli. Vær ikke altfor redd.

Eller kanskje din tvil er denne: Er Jesus min frelser? Har jeg del i Ham med min så mangelfulle omvendelse og anger? – Vær ikke altfor redd. Du har del i Ham. Men ondt er det å tvile, det er visst. Det var en svær smerte for døperen. Dog, det er i denne smerte, troen ligger skjult. Det er nettopp med troens små vinger, du flakser i tvilens bur og støter deg så smertelig mot stengene.

Smerte er livets reaksjon mot sykdom. Den smertefrie sykdom er ofte den farligste.
Tvilen er sykdom. Derfor skal vi ikke kjæle for tvilen eller holde det for noe stort å tvile. Det er hos noen mennesker hva jeg vil kalle en ren tvilesyke. Likesom enkelte er slaver av den vane å drikke alkohol, så er andre slaver av den vane å tvile.

Tvilen er en sykdom, selv da, når den er uttrykk for religiøs sanndruhet og med Guds hjelp fører til dypere, kraftigere tro. Selv da er den en sykdom om enn på en viss måte en sunn sykdom.

Den må helbredes.
Hvordan skal vi søke å bli helbredet for tvilen? Hva gjorde Johannes? Han spurte. Grunnrettskaffen som han var, spurte han åpent. Først i sitt eget indre. Han lot spørsmålet, så smertelig det var, komme frem åpent og sanndru: ”Er denne Jesus virkelig Kristus, frelseren?” Men det gikk ham som det alltid går: Tenkning er sunn og nødvendig, men den gir ikke tro. Det ble rent ille for Johannes. Da gjorde han noe underlig. Han sendte bud til den han tvilte om. Det får du også gjøre.

Tvilen er en sykdom. Du får sende bud til legen. Det var det Johannes gjorde. Men husk nå på, at når du kommer til legen, må du tale åpent og si ham akkurat hvordan du har det. Det er jo det, det gjelder om hos en lege. Ikke sant? Det var det Johannes gjorde. Han sa Jesus åpent og sanndru sine tvilende tanker. Det må også du gjøre. Brødrene vil kanskje mistenke og forstøte deg.
Han vil ikke gjøre det.

Merle d’Aubrigné forteller i sin bok: ”To kongeriker og to konger,” om en kvinne som kom til en prest og begjærte å få den hellige nattverd. Presten stilte de sedvanlige dogmatiske spørsmål til henne, - men hun kunne ikke svare på noe. Han spurte henne forgjeves om Kristi forsoning, og hva hensikt Han døde. ”Ja,” sa han, ”jeg kan ikke stede deg til alters.” Hun vendte seg da for å gå, idet hun bedrøvet sa: ”Jeg kan ikke svare på spørsmålene, - men jeg kunne dø for Ham.”

Hun ble antatt til alters.
Det mangler kanskje ikke deg nøyaktig det samme, som manglet henne, - men passer det ikke allikevel? – Er det ikke noen av dere som har det slik: ”Jeg kan ikke klare spørsmålene, men mitt hjerte henger ved Ham.” Kom til Jesus med det lille grann tro du har. Tal til Ham. Si til Ham, at ditt hjerte henger ved Ham. Å hvor åpent du da kan tale til Ham om din tros mangler og spørre. Johannes fikk det svar som hjalp ham. Også du skal få det svar som hjelper deg.

Det gjelder deg det ord Han talte: ”Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut."

Det er så ondt å tvile kjære Far! Hjelp oss til en klar,
glad visshet om deg, og om vår frelser. Amen.

 

Hver dal og hvert fjell skal…!
Av J. J. Jansen

”Hør! En røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn! Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne."
Er det i Judeas ørken, er det mellom klippene ved Jordan, Gud ikke kan komme frem? Nei, hvor er det? Det er i ditt hjerte. Men er ikke allting mulig for Gud? Nei ikke dette – ikke uten videre iallfall. Det må først gjøres et arbeide – Guds ingeniørarbeide. Der er fjell som må sprenges bort. Der er daler og forsenkninger som må fylles. Der er bakker som må senkes, steiner som må ryddes bort.
Jeg vet ikke hva som er vanskeligst, fjellet eller dalen, men tror nesten det er fjellet. La oss først tale om fjellet.
I nåtidens veibygging omgår man nå og da fjellet. Man legger veien utenom det, ved foten av det. Men det går ikke an i Guds ingeniørarbeide av den grunn, at fjellet strekker seg over hele hjertet.
Jeg hører mange innvende: ”Men jeg er virkelig ikke så hard. Det er nettopp dette jeg har imot kristendommen,” sier du, ”at den gjør oss verre enn vi er. Alle som kjenner meg vil bevitne, at jeg er nokså vennlig og myk og medgjørlig.” Ja på andre områder, men ikke i det åndelige, ikke overfor Gud. Det er ganske merkelig å iaktta, hvordan ellers myke, godslige mennesker blir lukkede og likesom forsteinet overfor alvorsord om hjertets forandring.
”Jeg har ikke behov for omvendelse.” Det er fjellet. Har ikke mange av dere merket i seg likesom en hard uvilje mot kristendommen? – en tross?
Fjellet må sprenges bort.
Hva er det for et minebor, Gud har til å bore i fjellet? Det er samvittigheten, den ubestikkelige røst i ditt indre. Men det er også de underlige førelser i ditt liv. Ofte er det lidelse og sorg. Jeg må få lov til å fortelle dere et trekk fra min sjelesørgergjerning. Det var ved en ung bondes sykeleie. Sykdommen var farlig og meget smertefull. ”Å at du skal ha så store smerter!” sa jeg. ”Å ja,” sa han, ”men jeg har tenkt på, at det er jo det jeg har bedt om. Jeg har bedt Gud sende meg noe, så jeg kunne bli omvendt."
Hva er sprengstoffet Gud bruker? Det er Hans ord. ”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd” (Hebr. 4,12).
Det kan vare lenge, det kan vare kort, men en dag blir Gud deg for sterk. Da kommer gnisten til sprengstoffet og tenner. Da sprenges fjellet – viljen vendes – hjertet blir mykt for Gud i anger. Be Gud om at Han sender deg gnisten. Og du skal se, at ditt hjerte er forandret, før du tenker det mulig.
Hjertet, sa jeg, blir mykt for Gud i anger. Da fylles dalen. Dere vet, at når ingeniøren har sprengt fjellet, så får han også noe å fylle dalen med. Hva er dalen i deg? – Det er din synd, den synd som senker ditt personlige nivå. Den synd som er forbundet med ditt daglige liv – med din gjerning eller med din nytelse.
Du må besvare det spørsmål: Hva er din synd? Det er ofte nettopp den du ikke vil nevne. Men det er den, du må angre. La deg ikke nøye med den frase: ”Jeg er en synder!” Du må angre din bestemte synd. Og du må begynne å gjøre noe godt, i stedet for det onde du har gjort. Vokt deg for den uvirksomme anger, den dovne sønderknuselse. Du må gjøre noe for Gud, sier døperen. ”Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså.” Til tollbetjentene sa han: ”Krev ikke inn mer enn det dere har fått pålegg om!” Til soldatene sa han: ”Press ikke penger ut av noen med vold eller falske anklager, og la dere nøye med den lønnen dere har."
Han nevner enhvers særskilte synd. Hva tro du han ville sagt til deg, om han hadde kjent ditt liv og dine livsvaner? Kanskje han ville nevnt de fine småsynder, som især dine nærmeste vet om, de steiner som hindrer Jesus fra å inn hos deg. Hardhet og overmot i din opptreden, ofte forent med dyktighet. En viss pirrelighet og grettenhet overfor din ektefelle og dine barn. Hardhet og ved leilighet en viss grusomhet mot dine underordnede.
Du vil gjøre noe for Gud. Nå vel, vær vennlig mot dem som du er sammen med. Begynn å gjøre livet glad og lyst for dem. Det ville kanskje døperen sagt til deg.
”Haugene” er ikke så harde som fjellet, - men de er ofte slemme hindringer. Hva er haugene? Det er tvilene. ”Det er så mye i kristendommen som jeg ikke kan forene med min fornuft. Derfor kan jeg ikke bli en kristen!” Å kom til Gud med dine tvil. Han både tilgir dem og helbreder dem. Bare ditt hjerte er vendt til Ham.
Det er ellers forunderlig, hvordan ”tvilene” ofte svinner, når viljen vendes, og hjertet lukker seg opp. Det vil si, når fjellet er sprengt. Den danske filosof Dr. Heegaard, som før var fritenker, uttaler i fortalen til sin pedagogikk disse ord. Som iallfall for meg i sin tid var gripende: ”Lidelser og dype sorger har gjennomrystet min sjels innerste og fra grunnen kullkastet det fundament som jeg tidligere bygde på. I oppriktig tillit til vitenskapens herlighet stolte jeg på, at jeg her under alle forhold ville ha et sikkert tilfluktssted. Den illusjonen har briste. Da været kom, brast vitenskapens tauer som skjøre tråder. Da grep jeg den hjelp. Som mange har grepet før meg: Jeg søkte og fant freden i kristentroen. Dermed har jeg ikke oppgitt vitenskapen – bare at jeg nå stiller den på en annen plass. Men dette vitner jeg, at når det mørkner for blikket og alt håp synes ute, da gis det bare én ankerplass: den enfoldige kristentro. Vel den, som ikke lar det komme til det ytterste, men kaster sitt anker i tide.” Amen.

 

Denne er satt til et tegn som blir motsagt!
Av J. J. Jansen 1844 - 1912

Les: Luk. 2, 33 – 40

Gud min Far! Hjelp meg å trenge gjennom motsigelsen frem til troen. Amen.

Gamle Simeon hadde grepet det lille barn på sine armer. Men i virkeligheten så var det nok det lille barnet som hadde grepet Simeon om hjertet.
Det er godt å være grepet av Kristus.
Er du det?
Eller er du en synder, som ikke beveges i hjertet av spørsmålet etter Gud?
Det er godt å være grepet av Kristus Men det følger en kamp med, som kan gjøre hjertet trett, å så trett somme tider. Det er kampen med motsigelsen, utenfra og innenfra. Og den i vårt eget indre er tyngst å kjempe med. Når den kampen har gjort vårt hjerte riktig trett, er det at fristeren sier: ”Befri deg fra denne tyngsel. Kast kristendommen bort, så blir du fri og lett!"
Men vi kan ikke det; fordi vi er grepet av Kristus og ikke kan leve uten Ham.
Det gjør godt, når hjertet er trett av kampen med motsigelsen, å treffe en som er over denne strid, en som riktig har funnet hvile i Gud, troens fulle trygghet og fred. Du har kanskje truffet noen slik? I vår tekst møter det oss en gammel mann som hadde det slik. ”Jeg har sett din frelse. Jeg har fred.” Slik var det med ham. Men nettopp ham er det som forkynner Maria og oss: ” – denne er satt til et tegn som blir motsagt."
Simeon hadde nok opplevd kampen med motsigelsen. Mange som leser om ham, tenker bare på hans hjertefred den dagen i templet. De færreste tenker på, hva han hadde gjennomgått i forveien. Til hjertets hvile var han ikke kommet uten hjertets kamp, det er sikkert. Ved ”sverdet gjennom sjelen” hadde han fått sitt hjertes tanker åpenbart. Men fred hadde han funnet. Han står der som et løfte om, at den som oppriktig spør etter Gud, skal finne fred i Jesus Kristus, om enn hjertet kjemper seg trett med motsigelsen.
”Denne er satt til et tegn som blir motsagt.” Det er ikke straks så lett å forstå, at Kristus kalles ”et tegn.” Iallfall har det ikke vært det for meg. Jesus sa engang, at ved den store katastrofe, når Han kommer igjen til dom, skal først Menneskesønnens tegn åpenbares på himmelen. Det vil si, at det skal skje noe som gjør menneskene oppmerksomme og varsler, at nå kommer Kristus. Der er meningen klar. Det er på samme måte, som at morgenrøden er solens tegn. Men er Jesus selv et tegn? Hvis tegn er Han?
Dernest sier Simeon, at Han er et tegn som motsies, ja, at Han er satt til det.
Når morgenrøden viser seg, så vet man, at solen kommer. Man motsier ikke det. Når er det, at vi motsier et tegn? – Det er, når vi ser tegn på noe som er oss imot.
Jesus fra Nasaret, hva er Han tegn på? Hvis tegn er Han? Vi får svar i et ord hos Johannes: ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham” (Joh. 1,18).

Tror du på Gud? At Han er til? – Du hører visst ikke blant dem, som lar dette spørsmål ligge og er likeglad med det, eller rettere sagt, forsøker å være det, men du hører kanskje blant dem, som mener, at de tror på Gud, fordi de aldri har gjort opp med seg selv, hva de tror. Men troen er ingen godtkjøps ting. Sverdet har ikke trengt inn i din sjel. I Jesus er Gud fremstilt for våre øyne. Jesus er Guds tegn. Fordi Han er Gud av Gud. I Jesus er det blitt klart for oss, hvordan Gud er, og hvordan Gud tenker. At Gud er aldeles over verden og menneskene, og på den annen side i mennesket, ved Jesus forent med menneskene.

Vi må her først og fremst tenke på Jesu undergjerninger. La oss stille oss ved Lasarus’ grav. Jesus, et menneske, sto der overfor den makt som vi vet, at ikke noe menneske har kunnet beseire hittil – døden. Han byder: ”Lasarus, kom ut!” ”Da kom den døde ut.” Noen dager etter lå Jesu eget lik i graven; Men Han sto opp fra de døde den tredje dag.
En kjent fritenker i nåtiden sier, idet han mot sin vilje styrker vår tro, de merkelige ord: ”Dersom Kristus hadde utført de mirakler, man har tillagt Ham; dersom Han ut av den gjerrige døds knoklete hånd hadde vristet livets stjålne juvel - - - - ville Han ha vunnet menneskeslektens kjærlighet og tilbedelse. Hvis menneskene blant seg får se en, som er konge over døden, vil alle kne bøyes til jorden."
Nå vel, vi har sett Ham. Vi har erfart, at Jesus river livets juvel ut av dødens knoklete hånd.
Likevel er det nok av motsigelse i den kristne også. Men det er en forskjell. For vantroen er motsigelsen et lett åk, ja en glede. For oss er den et tungt åk; vi kjemper med den. Har du ikke kjempet med den?
Men er det slik, at du kjemper med den, ærlig for Gud, er det slik, at du taler ydmykt med Gud i ditt hjerte om det i kristendommen som støter an mot din tanke, eller iallfall kjennes som det gjør det, da skal du få trenge gjennom motsigelsen. Da gjelder de ord deg: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Mt. 11,28).
Men om du hengir deg til fornektelsen og forkaster Gud i Kristus - - å gjør ikke det! Gjør det ikke! Lytt ikke til dem som sier: ”Forkast Gud og bli fri; fornekt Guds Sønn og bli glad!” Om din beste venn sier til deg, som en kamerat en gang sa til meg: ”Da jeg kastet kristendommen fra meg, ble jeg fri og lett og sterk” – så lyd ham ikke, men be for ham.

 

Et tegn som blir motsagt!
Av J. J. Jansen 1844 - 1912

Les: Luk. 2, 33 – 40

Det som vi har talt om hittil (se: ”Alt av nåde!” Nr. ---), er motsigelsen mot Guds forhold til verden – miraklet. Vi vil gå over til å tale om en annen motsigelse, om det forresten er en annen. Det er motsigelsen mot Guds forhold til synden – forsoningen.

Jesus sier: ”Omvend dere og tro evangeliet (det glade budskap);” men evangeliet (det glade budskap) er, at Han har gitt seg selv til gjenløsningsoffer for deg og meg og alle syndere. Så vi kan bli lykkelige Guds barn, bare vi vil.

I Kristus, som er ”tegnet,” har vi Guds tanker åpenbart for oss. Men det er ofte en forunderlig motsetning mellom Guds tanker og våre tanker. Så lenge vårt hjerte er lukket for Guds Ånd, tenker vi, at synden – det forholdsvis ubetydelige som vi har syndet, ikke kan være så farlig, men vel ordner seg for oss som for andre. Synden hører jo med til menneskenaturen, og på den annen side er Gud så kjærlig.

Jesus, Hans personlige liv og Hans overbevisning, står helt igjennom imot disse tanker. Hans personlige liv, hvor ingen har kunnet finne synd, står som et bevis for, at synden ikke hører til menneskenaturen. Og Jesu overbevisning er, at denne din og min synd er noe dypt i vårt hjerte som skiller oss fra Gud, ja evig, om det ikke blir legt. Han visste ingen annen råd enn å ”gi sitt liv til en løsepenge.” Synden er noe så forferdelig og skjebnesvangert, at Gud lar sin Sønn lide for vår synd, for at vi som tror på Ham, ikke skal fortapes. Dette er Jesu overbevisning. Hvilken motsetning til våre tanker!

Å hvor omvendelse og gjenfødelse forarger! Å hvor forsoningen i Kristus frastøter det naturlige menneskes tenkesett. Slik kan man ikke erkjenne synden. Så farlig kan det ikke være. – Ja Han er et tegn som blir motsagt.

Men Simeon sier også, at Han er satt til det. La oss merke oss det. Altså må det være etter Guds tanke. Kristendommen må være til motsigelse og forargelse for det naturlige menneske. Så er det da ikke noe under, om vi får kjenne, at den er det. Men det er ikke Guds tanke, at det skal hindre oss fra å finne det evige liv under motsigelsen. Det er kanskje din tanke; men ikke Guds, merk det. Guds tanke, og den vil jeg stole på, er at den som kjemper med motsigelsen, allikevel kan ta imot nåden og være Guds barn.

Det kommer an på, hva vi tar oss til med motsigelsen. Gud vet, at den er der. Han lar Simeon i det til Maria og oss. Men allikevel innbyr Han oss – som om motsigelsen aldri var der – til å ta imot Hans nåde i Kristus – alle dine synders nådige forlatelse og et nytt, vidunderlig rent, godt liv for din ånd og ditt hjerte. Akkurat slikt, som du i dine beste stunder har tenkt deg. Motsigelsen i Kristus, som du kanskje synes er en uovervinnelig hindring, - etter Guds tanke er den det ikke. Og du vet jo på den annen side også, at kristendommen, som for ditt vedkommende synes umulig på grunn av motsigelsen, for andre syndere er blitt deres liv. De har bak motsigelsen funnet livet med lys for deres hjerte og glad frihet for alle evner. Hvorfor da ikke også du?

Saken er, at Jesus Kristus, virkelig er det Han sier. Han har utrettet det, Han kom for å utrette. Han gir, hva Han lover, hvile for dem som ”strever og har tungt å bære.” Saken er, at kristendommen virkelig er et deilig nytt hjerteliv, men under motsigelse, skjult under motsigelsen.

”Men,” sier du, ”hvordan skal jeg komme igjennom? Hvordan er de kommet igjennom motsigelsen, de som har funnet livet i kristendommen?”

De har ydmyket seg for Gud.

De har latt spørsmålet etter Gud, det ligger i alles sjel, få makt i hjertet. De har åpnet sin samvittighet for sannheten og latt seg overbevise om, at det står ille til med dem. De har gitt etter for Den Hellige Ånd og bedt av hjertet: ”Gud vær meg synder nådig!” Da er vår innerste vilje vendt til Gud, og da er kraften og margen tatt fra motsigelsen. Den har tapt sin kraft til å skille oss fra den Gud som vi elsker. Vi kan nok få kjempe med den, så hjertet blir trett; men det er likevel vendt til Ham i tillit, som gir hvile. Vi er grepet av Ham og kan ikke slippe Ham. Og vi har en forunderlig trygg visshet om, at Han ikke slipper oss, men at Han gjør hver fristelse og vanskelighet slik, at vi kan tåle det, helt til Han lar oss smake den fulle fred og hvile, og vi får si med Simeon: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!” (Luk. 2,29-30).

Du sier kanskje: ”Jeg tør nok ikke håpe så stort her i verden.! Si ikke det. Vent mye av Gud. Amen.

 

Hvordan skal jeg bli en kristen?
Av J. J. Jansen 1844 - 1912

Les: Joh. 1, 16 – 18

Dersom den tanke er kommet opp i deg: ”Hvordan skal jeg bli en kristen?” – altså hvordan du skal bli en virkelig kristen? – ja så spør jeg deg: ”Vil du bli en kristen?” – Svar for Gud i ditt sinn.
Du kan bli det – du kan bli grepet av Gud og gjennomstrømmet av det nye liv; men vil du? – Og jeg som taler, får også ta spørsmålet til meg og besvare det i mitt sinn.
Det er et svært spørsmål – kanskje større enn du i dette øyeblikk tenker. Man synes menneskene ser så omtrent like ut, noen litt bedre og noen litt verre, bare en liten gradsforskjell, og likevel er det en forskjell som mellom liv og død. – ”Født av Gud” eller ”ikke født av Gud.”
Dere må ikke vredes på meg, fordi jeg setter kristendommen så høyt. Jesus gjør det, og Han overdriver ikke.
Den som er født av Gud, kan se tarvelig ut ved siden av en, som ikke er født av Gud; men den siste har, det den første ikke har – liv i Gud.
Tenk deg en epleblomst ved siden av en diamant – blomsten fordunkles av steinen. Ingen ville gi en halv krone for epleblomsten. For diamanten betales tusener kroner; men det nytter ikke diamanten allikevel; for epleblomsten har, det steinen ikke har – liv.
Det er denne svære forskjell vi har i naturen, mellom liv og ikke-liv, det er den som kommer igjen i det åndelige: Født av Gud eller ikke født av Gud.
Bringe frem et nytt liv i menneskenes indre – det er det Jesus gjør. Det er det Han kan, det er det Han kan med deg.
Og det et menneske higer etter og drages av, det er – liv.
Leve- leve – kjenne, at man lever, det er det menneskene vil.
Hva er det for et liv Jesus gir? – Det Han levde i sitt eget indre. – Det er det som står i evangeliet i dag: ”Av Hans fylde har vi alle fått.” – Hva er Jesu personlige fylde? Samfunnet med Gud. – Det er Jesuslivet. – Det er nøkkelen til Hans karakter. Hans personlighet er helt igjennom full av én ting: Samfunnet med Faderen.
Gjør bekjentskap med Jesus i Det Nye Testamente og dere skal se, hva som var Hans liv; hva som var Hans glede, som Han levde på; hva som gjorde Ham så ren og så kjærlig. – Det var Hans samfunn med Faderen. Og det er det som går over til oss, når vi røres i hjertet av Bibelen, når vi beveges religiøst, slik at vi vil hengi oss til Gud.
Hvordan kan det gå over fra Jesus til oss? – Det kan jeg ikke si deg. Men det skjer. – Vil dere kreve bevis? – Det er lett å føre. Tusener av mennesker har erfart det: Da de kom i forening med Jesus, skjedde denne rotforandring i dem. Gjenfødelsen skjedde. Den mektige nye kjærlighet kom.
Vil du?
Er det noen av dere som engstes for å svare? – De bever tilbake. Gjenfødelsen forekommer dem som noe så altfor stort og gåtefullt.
Bli ikke bange.
Det er så naturlig for oss å gjenfødes som for en blomst å springe ut. Ikke noe er mer unaturlig for et menneske ennå leve uten Gud.
”Av Hans fylde har vi alle fått” – fått. Vi kan ikke bringe det frem, vi har fått det.
Det er likesom med luften og åndedrettet. Vi lever ved, at vi ånder. Du ånder nå, jeg ånder, ellers døde vi av mangel på luft. Lungenes forunderlige maskineri tar luften inn i oss. Vil dere tenke dere. At det ikke var noen luft, da nyttet det ingenting om lungene arbeidet. Lungene kan ikke bringe frem en kubikkcentimeter luft, de kan bare ta inn den luft som er omkring oss.
På samme måte i det åndelige. Hva er luften som er omkring oss? – Det er Gud – Jesuslivet. – Bare la dine åndelige lunger begynne å arbeide.
”Hva mener du da,” sier dere kanskje, ”med, at vi skal la våre åndelige lunger begynne å arbeide? Det skal altså noe til fra vår side. – Hva er det?
Mange av dere mener, at jeg vil svare: ”Troen.” Det vil jeg ikke. Det er svært, hvordan djevelen har forvridd dette om troen, så det for mange synes som en hindring i stedet for en betingelse.
Jeg vil bruke et annet ord. Jeg vil si: ”Bønn.” Hva var det de gjorde, de som kom til Jesus og ville ha hjelp av Ham? – De ba Ham likefrem om det, de ønsket. Og Han hjalp dem.
Be, og du skal få. – Jeg har ikke så mye erfaring. Men det kan jeg si deg ut av erfaring: Be, og du skal få.
Er det kanskje nettopp troen, du synes du mangler? – Be om den, og du skal få. Ja om det var selve viljen, du ikke synes er dyp og sterk nok – be, og du skal få. Be Gud vende og styrke viljen din, så gjør Han det.
Å det er rart, mine tilhørere, hvor lett det er å bli en kristen. Har dere ikke lets, at ”Gud virker i oss både det å ville og det å virke.” – ”Av Hans fylde får vi.”
Det gis – å det gis.
Si til Gud: ”Kjære Gud, min Far, som har ført meg så underlig og godt i det år som er gått og i alle år – å jeg skjønner så tydelig, at du vil jeg skal bli frelst fra det som gjør meg uren og ond. Gi meg liv, gi meg liv i Jesus Kristus!”

 

Guds frelse!

Av J. J. Jansen 1844 - 1912

 

 

Les: Luk. 2, 1 – 4

Så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Å at det måtte komme deg riktig inn på hjertet, at det er en som elsker deg, og at det er Gud din Far, den Hellige, du har syndet mot.
Det er kommet noe inn i menneskehjertene som skiller oss fra Gud, ikke bare så, at vi er likegyldige mot Gud, men slik at det er en motstand mot Ham i vårt indre, på samme tid som det er en trang i vårt innerste til samfunn med Gud; men trangen er bundet ved motstanden.

Det er det verste synden gjør med oss, at den skiller oss fra Gud ved denne motstand i vårt innerste. Det er fortapelsen.
Du har kanskje ikke riktig tenkt på det. Du har kanskje tenkt på en eller annen synd, som har besudlet ditt liv og brakt deg til å falle styggere enn du kunne tenkt. Men allikevel – det verste ved synden er ikke det enkelte stygge fall, men den mektige mørke drift i oss til å leve uten Gud, å bli lykkelige skilt fra Gud.
Denne skilsmisse mellom menneskehjertet og den levende Gud, hvordan skal den leges?
Det er en ond ånd som holder det spørsmål borte fra oss, så det har kanskje ennå ikke kommet opp i ditt hjerte. Det har kanskje ennå ikke fått en plass blant de spørsmål som setter deg i bevegelse. Men for Gud er dette spørsmål Hans kjærlige bevegende grunntanke.

Svaret er: ved Jesus Kristus, som ble født av Maria i Betlehem, siden korsfestet under Pontius Pilatus, men oppsto fra de døde den tredje dag.
Denne korsfestede er blitt historiens midtpunkt. Årene nevnes etter Jesus Kristus. Det lykkes ingen revolusjon å rokke Ham fra sin plass. Han er det ene himmelfestede punkt, som alt i verden må dreie seg om med eller mot sin vilje.

Se tilbake på menneskeslekten før Kristi fødsel – kjempemessige forsøk av verden på å være seg selv nok, på å leve uten Gud. Men verdensrikene ender i en sump av synd, hvor den gamle slange seierrikt hever sitt hode.
Likevel under folkehavets mektige herlige overflate går stadig en smertens underdønning – et sukk etter Gud.
Du har kanskje erfart dette sukk i dit eget indre en eller annen stund. Hedningfolkene forsto ikke riktig sitt eget sukk. Vi forstår det bedre, vi som ser det i julebelysning.
Midt iblant verdensrikene står Israel med profetiene, disse forunderlige fremsyn, denne visshet lenge forut om verdens frelser, som ble født under keiser Augustus og pint under Pontius Pilatus.
David ser, at en av hans etterkommere er Guds Sønn, som underlegger seg verden og gjør alle dem salige som forlater seg på Ham. Og Jesaja ser en som er hedningenes glede, men også en fornedret Guds tjener som lider for menneskenes synder. Det er Jesaja som sier: ”Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. …Hans navn skal kalles ”Veldig Gud” (Jes. 9,6), og et annet sted: ”Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham” (Jes. 53,6).
Mika ser Ham – den evige – utgå fra Betlehem, den lille by syd for Jerusalem.
Israel med profetiene er likesom en utstrakt hånd som peker frem mot frelseren. Jødefolket står midt i folkehavet på åpenbaringens klippe og peker frem mot Kristus.
Hedningenes sukk sier: ”Kommer Han?” Jødenes åpenbaring sier: ”Han kommer!” Da skjedde det i Betlehem som dere vet, vårt evangelium forteller om.
Maria fødte et barn som hun visste var Guds Sønn, og som siden sa selv, at Han var Guds Sønn, frelseren.
Da skjedde det som etter Guds tanke – måtte skje for å lege skilsmissen mellom menneskene og Gud. Gud forente seg med den falne slekt, da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.
Frelsen ved Sønnen var visstnok besluttet fra evighet av og virket fra første synd frelsende for menneskeslekten, ellers hadde nok verdensutviklingen og historien sett annerledes ut; men da - i den natt – skjedde det.
Ingen synder blir forent med Gud bare ved det, at det er tanke på eller ønske om det fra menneskets eller Guds side. Det må skje noe, Før broen er bygd over fossen, kan det nok være tanke på å komme over eller ønske om det; men ingen kommer over på tanken. Broen må bygges.
Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne.
Jeg synes ikke, at du min tilhører eller jeg kan forsvare annet enn å gjøre oss rede for vårt forhold til Jesus Kristus.
Stå ikke bare som en kald tilskuer ved menneskenes fiendskap mot Gud og Guds forening med menneskene i Jesus Kristus. Du er en av dem. Ditt hjerte er en av dem, som Faderen i sin kjærlighet har tenkt å dra til Sønnen. Så har Gud elsket deg, at Han har gitt sin Sønn den enbårne, for at du ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Det angår deg dette juleevangelium. Å at du da ikke ville stenge for det med den tanke: ”Det angår meg ikke.”
Det angår deg.
Har du ikke forsøkt å ha nok i verden med dens krefter og gleder, å leve uten Gud, å nyte livet og glemme Gud? Tør du si, at det har lykkes, så du er frimodig og glad ved det? Du har kanskje kvalt din trang til forening med den levende Gud blant kamerater og likesinnede? Du har kanskje prøvd å slukke din sjels tørst etter den levende Gud i syndens beger? Du ligger kanskje ynkelig bundet av den onde i en eller annen synd? – Ved Jesus, som ble født av Maria i Betlehem, er det skjedd som skal til, for at du kan forenes med din Gud i ditt hjerte og vinne seier over din synd og bli et frimodig og glad Guds barn.

Og du som har gitt eter for trangen i ditt hjerte til samfunn med Gud, du som har kjent kraften og gleden av det som skjedde ved Jesus, men kanskje svakt, kom nærmere til frelseren, for at du riktig kan få se Ham, likesom hyrdene gjorde, da de hadde hørt budskapet. Lær Ham mer og mer personlig å kjenne i de fire evangelier. La gå at det vil reise seg mange spørsmål for deg på mange punkter, så skal det likevel i det hele tatt bli fastere og fastere for deg, at Han er den Han sier; at frelsen er skjedd ved Ham, menneskets forening med Gud.
Det er skam, hvor lite vi forlater oss på Ham som frelser, hvor lite vi gjør oss godt av den nåde, at vi ved Ham er Guds kjære barn, hvor lite vi med hjertet nyter den trygghet, at det skal gå oss godt i allting til evig tid. Vi forlater oss for lite på Ham, derfor kjenner vi så lite frelsens salighet i vårt hjerte, for ”salige er de som forlater seg på Ham!” Amen.

 

Tro Ordet!
Av J. J. Jansen 1844 - 1912

Les: Luk. 12, 15 – 20

Disse hyrder trodde det de hadde hørt, derfor gikk de nå inn i Betlehem og fant Maria og Josef og barnet.
Her lærer Guds Ånd, hvordan vi skal motta julegaven og prise Gud for den.
Når vi hører evangeliet, så skal vi ikke slå det hen og glemme det, heller ikke skal vi si: ”Nei, det kan jeg umulig tro!” men vi skal tenke på det og tale med hverandre om det, da vil Guds Ånd, som er i Ordet, hjelpe oss å tro det. Og når troens liv begynner å røre seg i oss, skal vi oppmuntre hverandre, ransake Ordet og søke samfunn med andre troende som er kommet videre i sin tro. For Maria og Josef har barnet imellom seg. Jesus er i sin menighet på jorden, de hellige har Ham i sin midte. De har Ordet og dåpen og nattverden, og i det er Han hos dem.
Mon vel de troende kan samles uten å ha Guds ord imellom seg?
Men likeså visst som de har Guds ord, likeså visst har de Jesus imellom seg. Nettopp Ham er det de samler seg omkring. Der, i menighetens nådemidler, finner du Herren.
Si ikke i ditt hjerte: Hvordan skal jeg kunne svinge meg opp til himmelen og nå Jesus? Eller: Hvor skal jeg valfarte hen for å finne Ham? Eller: Hvilke gjerninger skal jeg gjøre, så Han kommer og åpenbarer seg for meg? Visselig, Han er deg nærmere enn du vet: Han er i Ordet.
Men der skal du ikke vente å se den herlige med øynene, men du skal la sannhet være sannhet, tro Ordet, og så skal du erfare med samvittighet og hjerte, at Han virkelig er der; for alt hos Herren er uanselig for det legemlige øye og den naturlige forstand.
Hva så vel hyrdene? Jo, de så det som var sagt dem: Et barn, svøpt, liggende i en krybbe. Men var det likt seg, at dette skal være alt folkets frelser, Guds salvede og englenes glede?
Hyrdene trodde, derfor fant de, det som var sagt dem av Herren, og det var dem nok. De tvilte da ikke på, at dette barn var den lovede frelser for jøder og hedninger.
Du finner også i Herrens menighet, det Han selv har sagt: Forkynnelsen om Ham, som går ut i all verden, dåpen i den treeniges navn, nattverden i brød og vin, som Han stiftet i den natt Han ble forrådt. Mer enn Han selv har sagt, skal du ikke forlange å se.
Til hyrdene var det sagt: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
De trodde Ordet, fant det slik og priste Gud.
Til oss har Guds Sønn sagt: Jeg er død for deg og oppstanden og er med dere alle dager, og dette er tegnet: Evangeliet skal forkynnes, dåp og nattverd forrettes. Finner du det ikke slik? Akk, tro da også, og fortell andre om Jesu nærværelse og kjærlighet og nåde, - og når de andre taler med deg om det, da gjør som Maria: bevar ordene, og overvei dem i ditt hjerte. – Pris deretter Gud med ord og gjerning.
Begynn nå for alvor, kjære kristen, å love og takke Herren i denne juletid, og bli ved med det alle dager. Skylder du ikke Gud det? Han har gitt deg sin Sønn, og du takker Ham ikke for det! Bort da med den forbannede vantro, med sløvheten, med den pinende lovtrelldom og med det forvendte, syke hjertes klynk og klager! Ved Guds Ånds nåde kan du være enfoldig og barnlig tro, slik at du midt i dette livs kummer får love og prise Herren.
Jeg vet nok, at du må føle synd og sorg,, men jeg vet også, at Herrens glede kan og skal herske over all vår synd og sorg. For Gud elsker deg og har gjort deg til sitt barn. Lyd Hans Ånd så skal den også svare i ditt innerste: Frelst, - frelst og salig. Høylovet være Herren! Ja, det sier vi med hverandre: Gud være lov for sin usigelige gave!

Stå opp, Guds menighet, deg fryd,
Slå strengelek og harpelyd,
Gi Gud i himlen æren!
Bryt ut og syng, du Jesu brud:
Min ånd den gleder seg i Gud,
Min sjel den lover Herren!

For store ting har Han meg gjort,
Og all min sorg er svunnet bort,
Guds vei den skal jeg kjenne,
Han åpnet har sin Faderfavn,
Hans lov skal høres som Hans navn
Alt inntil verdens ende!