Tilbake

 

Messiasriket!

Av Herm. Lunde

 

Det spesielle, ved messiasriket er, at det er et rike for syndere.  «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til om­vendelse,» det er Messias' kongsord.  I dette ligger, at messias­tanken er en reisningstanke, rettet til alt og alle. Derfor be­gynner også riket med de falne. Kongen vender seg ikke til de første, men de siste. Oppgaven tar derfor straks fatt med de vanskeligste.  Begynner likesom bakfra.  Så går nok også med det lettere. Derfor er messiasriket fremfor alt det store barmhjertighetens, kjærlighetens og nådens rike for syndere, som vil ut av verdenslivet og dets forvil­lelser og først og sist vil ut av den verden, som de kjenner rase i sitt eget kjød og blod.

Men hvor er så dette rike å finne?

Her må vi vokte oss for å gjøre dette rike til ett med institusjoner, som omfatter noe av det, vi kaller synlig kirke på jord, slik at vi fastslår, at f.eks. det katolske, reformer­te, lutherske eller sekteriske samfunn skulle vere det uttrykk for messiasriket. Slikt er en av de store misforståelser og har blant annet gitt seg sitt mest villedende preg i den katolske påstand: «Utenfor kirken ingen salighet.» Ganske vist er også kirken et arnested for den idéenes ild, som messiastanken har tent. Og kirken har til oppgave å nere denne hellige ild inntil dagenes ende.  Men det ville vere en likeså skjebnesvanger villfarelse å innsnevre dette messiastankens rike til et blott og bart kirkerike, som det var jødenes villfarelse å omgjøre det til et blott og bart jøderike. Nei, messiasriket lar seg ikke innramme av geistlige eller verdslige grenser.  Det blir ikke noe geografikart verken i den ene eller annen betydning.  Best ser vi dette når Jesus sier: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem.»  Og er altså Jesus der, så er selvfølgelig også hans rike der, om så de to eller tre i det ytre tilhører et anerkjent kirkesamfunn eller ikke. Derfor er alltid det egentlige ved messiasriket dets åndelighet. Alt sikter på hjertet som utgangspunkt og på den sjelelige strømning som går ut derfra.

 

 

 

Omvendelse til livet!

Av Herm. Lunde

 

 

Hjertet er ørkenen. Hva passer nemlig bedre til sangens bilderike betegnelser enn hjertets krokete og ujevne veier med dets vandrende tanker og lidenskaper, dets dype daler i fall og elende og dets steile fjell av synd like opp til forherdelsens umuligste høyder!  Og hvordan få rettet på dette, jevnet det ut og fylt kløfter og avgrunner i livets forkommenheter og fortvilelser!

Spør vi så teksten og dermed Johannes om, hvordan han gikk frem overfor løsningen av denne oppgave, så har han til den, som virkelig vil ha hjertets ørken forvandlet, bare et praktisk svar, og det er:

 

"Omvend deg!"

 

Og legg merke til, at dette i grunnen er det eneste ord, som Johannes har uttalt, mens han virket på jord. Det er røsten i ørkenen.  Slagordet til alle og på alle måter, ettersom enhver trenger det. Og det vil klinge igjennom verden, så lenge den står. For det er Guds røst, sann­hetens øks, lagt ved roden av all livsløgn og slik sva­rende til kravet i samvittigheten, når den først våkner opp til å se sin ørken i seg.

Og nå vi, du og jeg, - ja, vær viss på, at denne røst i dette øyeblikk også når til oss. Skal det da gå etter ord­språkets «som man roper i ørkenen, får man svar», eller vil vi høre og lyde røsten?

I siste tilfelle gir jeg deg et inderlig råd. Begynn ikke med å spørre om, hva omvendelse er, d.e., gå ikke in i dine egne tanker eller i andres forklaringer for å finne ut et eller annet ordbegrep! Nei, men gå ganske likefremt inn i din ørken, det er, ditt liv, din ferd og din samvittighet, der, hvor du er alene og ensom, nettopp som en vandrer i ør­kenen, og spør deg så selv: Trenger jeg til å bli en annen enn den jeg er, i mine tanker, vilje, arbeide, lyster, lidenskaper, kjød og blod? Trenger jeg til å komme ut av denne verden, hvori jeg ligger med mine hemmelige eller åpenbare gjerninger? Trenger jeg til å få ro inne i meg selv, med fred i hjertets besynderlige kamper, lidelser og, innvikletheter?  Trenger jeg til å få mer mot på livet og mer lys inn i dødens engstende mørke? Trenger jeg til å gjøre litt godt igjen, hva jeg har gjort av ondt og ille eller har forsømt? Trenger jeg til mer livsens varme for min forfrosne sjel, litt mer glede, litt av dette, som fyller tilværelsen med sin usigelige lykkefølelse og takknem­lighet, godhet og kjærlighet?

Ja, slik kunne vi holde på å spørre, jeg hadde nær sagt i 800 år, og vår spørring ville bli den samme, når vi sluttet, som da vi begynte. Men hvis vi da under all denne spørring merker, at det inne i vår sjel uavbrutt svares: Ja, ja, slik er det. Nettopp det trenger jeg. Og jeg ville gi alt for å få det.

Hør, da roper røsten i ørkenen: Omvend deg, og du får det alt sammen. Det ligger for din dør og venter på deg.

Hvordan?

Ikke slik, sier røsten, at du bare gjør helt om og går samme vei tilbake, som du gikk frem, for på egenhånd og med egen kraft og egne midler å få det gamle utslettet. Nei, det fører bare til dette frem og tilbake, som er like langt. Og du kommer da aldri ut av ringen i ørkenen. Hva det gjelder om er ganske visst å gjøre helt om og komme bort, absolutt bort fra de gamle veier, men så? Ja, sier Johannes, ser du da ikke skikkelsen, som profeten for 800 år siden så dukke opp bakom seg? Nå er Han her i ørkenen likeså virkelig som jeg og du.  Det er Jesus Messias.  Han, som bærer all verdens synd. Og å vende om er først og sist å gå til Ham. Han eier det, vi så spørrende og lengtende trenger til. Og det samler seg i det ene ord: Syndsforlatelse!  Derfor sier også røsten: Omvend deg til syndenes forlatelse! I syndsforlatelsen ligger nemlig utgangspunktet for det menneskeliv, der trenger til å begynne forfra. For skal man makte det, da må det begynnes med fred i samvittig­heten.  Fra den strømmer glede og mot inn i hjertet.

 

Nåvel, der ute i det yrende menneskeliv treffer jeg så mange sjeler. Jeg ser hvilken ørken de vandrer i. Og jeg roper av full hals inn i larmen: ”Omvend deg, før livet sluker deg!” Men de hører meg ikke. Hører enda bare verdens røst. Vil ikke se ørkenen i seg.

 

Men du som er kommet så langt, at du har fått øyet åpnet for ørkenen i deg i all dens øde og tomhet, ensomme fugl som flakser med vingene, dødsens trett kanskje, og som ikke makter å fly lenger, men vil ha hvile og fred, - vil ikke du høre røsten? Den lyder til deg som en deilig melodi fra gammel tid og sier i sin vemod: ”Kom til Ham, som har ventet på deg hele livsdagen lang, din frelser, med syndsforlatelsen til evig liv! Kom, - og vandringen i ørkenringen er forbi.”

Er det noen som vil høre denne røst?

 

 

 

 

 

Tvilesyken

Av Herm. Lunde

 

Tror noen, at vi får løst gåten ved å begynne med å spekulere, inntil hver eneste trådende ligger utredet i floken?

Nei! Jeg skal minne deg om noe.  Har det aldri hendt deg i livet, at du har støtt på en personlighet, som i særegen grad har tiltrukket deg? Og som du hadde riktig lyst til å lære å kjenne? Hvis så, - hvordan bar du deg da ad? Satte du deg ned og veide og målte denne person­lighet med alskens funderinger, inntil du rakk frem til å kjenne og forstå ham?  Nei, - hva gjorde du? Du gikk simpelthen til ham. Og så, ja, så var isen brutt.  Du lærte ham å kjenne. Tanke møtte tanke. Mening vekslet med mening.  Sjel åpnet seg for sjel. Og til slutt møttes kanskje nettopp de største motsetninger.

Og, se, - nettopp dette skal du også gjøre overfor Jesus.

Da vil du erfare, oppleve, at ingen i verden møter deg med mer forståelse enn han.  Du behøver ikke å tale lenge med ham i din ånd, før du merker, at han slett ikke lukker seg igjen som en gåte.  Det er bare i deg selv, at det uløste ligger.    Vi er trange, vrange og innviklede i alle våre tanker, tvil og innvendinger. Men han er åpenheten selv.  Klar som den dypblå himmel å se inn i. Visstnok kan vi ikke helt trenge inn i hans vesen, like så lite som i himlens bunn. Men det evige liv i kjærlighet stråler ut av ham som soler og stjerner fra himlen.  Det varmer hjertet.  Lyser for det dunkle øye. Åpner utsikter for all avmakt overfor livets og dødens lidelser. Og til slutt, - ja, så vet man ikke ordet av det, før man kjenner Jesus bedre enn noen annen per­sonlighet.  Han blir den mest intime venn.  Broderen, som deler livets slektskap med en. Frelseren, som vi elsker med all hjertets dypeste takknemlighet.

Og spørsmålstegnet? Det løser seg opp i svaret: Jesus, du er Guds Sønn! Ikke forlanger du da noe vitnesbyrd om det av noe menneske.

 

 

 

 

Fast ved Ham - tross alt!

Av Herm. Lunde

 

 

Tenksomme menighet, - jeg vet, at du tror på dette Jesu liv. Jeg vet, at du bekjenner det.

Men allikevel, la oss spørre hverandre: Lever vi dette liv?

Det er et alvorlig spørsmål. Men la det bare bli alvor i det!  Har du ikke lagt merke til, at all glede uten alvor, aldri blir noen god glede? Jeg sitter så ofte i julen og ser på barnas usigelige glede. Dobbelt griper vemodet meg da. Hvorfor kan jeg ikke være glad som dem? Jeg er jo en kristen, og det skulle da høre til mitt vesen å glede seg, ja, glede seg alltid. Men jeg gråter. Hvorfor? Jeg vet ikke noe annet svar en dette: Jeg lever ikke Jesuslivet helt! Der er så mye skyld, så mange forsømmelser og ikke bare skrøpeligheter, men likefremme synder. Og hva kan det da nytte, å påberope seg Jesu liv?

Kjempende menighet, - mon vi ikke møter hverandre i dette svar: Vi kan ikke annet, vi kan ikke slippe dette Jesu liv. Det har fanget oss. Det er vårt liv, selv om aldri så ­mye ellers anklager oss. Men desto dypere sukker vi ut: frelsermann, du som bar all verdens synd bær også min og bær meg til slutt inn i det evige livs gledelige jul! Det blir nåde over nåde. Men hvor vi skal takke deg! Amen!

 

 

Møte mellom ånder

Av Herm. Lunde

 

Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! Ap.gj. 7,56

 

Martyrtimen.

Hvor reddsom synes den ikke ved første øyekast med hele dens apparat av misforståelser, hat, mordlyst og gru!

For Stefanus, - hva galt hadde han da gjort? Ikke noe annet enn å bekjenne Jesus Kristus!
Men det var for en del men­nesker, som satt inne med makten, galere enn galest. Hadde han myrdet, stjålet eller annet av samme slag, det hadde ikke på langt nær satt sinnene slik i bevegelse som dette. Hvorfor? Fordi det ble oppfattet som angrep på det, som var fastslått som grunnlag for samfunnets religiøse tro og bekjennelse og i og med dette som et angrep på Gud selv.

Og så brøt stormen løs. Men ikke noe var vel fjernere fra sannhet enn dette. For Jesus var ikke mer en motsetning til samfunnets gudstro enn treets blomst og frukt er mot­setning til dets rot. Og var det noen, som forsvarte Gud, så måtte det vel være Hans Sønn og alle denne Sønns disipler og venner, som var ett med Ham og gjennom Ham ett med Gud.

Hadde nå religionens ekte ånd vært der, så hadde motsetningene møtt hverandre og sagt: Vi vil hjelpe hverandre til at finne sannheten. Du har kanskje mer, jeg har mindre. Så slår vi oss sammen for å få det hele. Så kommer liv i Gud med tro, kjærlighet og broderskap.

Men her var ved siden av dette også liv i lidenskap med troens intoleranse og kjærlighetens egenkjærlighet. Og denne religionens uekte ånd fik dessverre overtaket over den ene motsetning. Derfor møtte denne ene meningsmotset­ning ikke opp til søken etter enhet i sannhet og sammen­smeltning i det. Nei, den kom der som den myndige, den herskende, den utelukkende. Den sterkeste i kraft av makten.

Og så kom steinene frem.

Men, ser du nå Stefanus midt i steinregnet? Blant de rasende mennesker? Hører du deres skrik? Ser du Saulus sitte der i fariseisk tilfredshet og passe på klærne? Hele denne den blinde fanatismes religiøse kok? Med øyne ly­sende av hat? Med tenner, sammenbitte i stivsinn?

Å, det er som alt godt i mennesket er strøket av dem. Og likevel var de med seg selv og sine visse på å være de mest patent rettroende mennesker i verden og de egentlige Guds barn. Og det var visselig ikke noe hykleri i dette fra deres side.

Men gudsbarn med steiner i hendene for at drepe en menneskebroder, - det umulige i dette hadde de ikke øye for. Ja, så blind gjorde fanatismen dem, at de endatil tro­dde å tjene Gud ved å drepe et menneske, fordi det hadde en annen religiøs mening enn de selv.

Men, se så på Stefanus, - og er det da mulig for deg å legge merke til steinene og alle disse mennesker, hårdere og skarpere enn steinene? Nei, det er som om Stefanus hever seg ut og høyt opp over all verdens strid og larm. Om ham er bare fred og ro og lys. Og mens menneskene lukker alt igjen for ham og ikke kan tåle ham på jorden, åpner Gud hele sin himmel for ham og tar ham i døden inn i hele sin strålende kjærlighet, mens det fra Stefanus' hjerte veller ut et største forundringens rop: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!»

Nå ligger steinhaugen over Stefanus, og den har ligget der i mer enn tusen år.  Men skal vi da nå bare stirre på steinene, på forargelsen og så på ny gripe steiner av haugen og kaste dem på kristendommen, fordi mange kristne i sin begrensning er hårde som flint?

Skal vi ikke åpne øyet helt for runene på disse steiner med det de forteller om, hva et kjempende menneskeliv ble til under all verdens steinkast? Står ikke kristendommen som skinnende middagssol over denne steinhaug? Dens makt i livet? Dens seier i døden?

La da også disse steiner tale! Amen.

 

 

Syndens følger

Av Herm. Lunde

 

Jødenes gamle gudshus. Helligdommen på Sion. Det eneste tempel som Jesu stammefolk har eid. Grunnlagt på hundreårige profetier. I sin blomstringstid fylt med en tilbedelse så dyp, som noe hjerte på jord kan be, gråte og synge det frem. Senere utartende til den røverhule, som ikke engang Herrens svøpe kunne rense helt. Til slutt synkende i grus, - og nå? Ikke stein tilbake på stein.

Hvorfor? Fordi det ikke ble ved å være et gudshus, fylt av ånd fra Herren. Den ånd som rådet, var verdens, kjødets.
Derfor hadde det ikke noe å bygge på av evig verdi.