Tilbake

 

Guds ords stormvarsel
Av N. Aalvik


Les: Mt. 24, 35 – 44

Hva gjør vel sjøfolkene som er ute, når uvær og storm trekker opp? Og soldatene, når signalet går gjennom leiren, at fiendehæren rykker frem? Ja hva gjør vi ikke alle sammen, når det er sannhet for oss, at en truende fare står for vår dør! Og så skulle vi ikke akte på dette Guds ords stormvarsel, ikke låne øre til denne dommedagsbasuns sterke tone! Så skulle vi ikke stanse i hellig frykt og bekymring foran dette virkelighetsbilde av verdens ende og Kristi kommes dag, som det sannferdige vitne her stiller oss ansikt til ansikt med!
Gud forbarme seg over oss, at vi ikke må være som hjertene i Noahs dager, som Jerusalems folk, som ikke aktet Guds langmodighet for en frelse. La det ut av dette Guds ord være ropt oss inn i hjertene: Stå opp, gjør deg rede til å møte på Herrens kommes dag! Den kommer uventet og snart!

”Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.” (Mt. 24,37).
Det er tunge, alvorsfulle ord. Hvem aktet på vitnesbyrdet, og hvem trodde det i de dager? Hvem kjøpte nådetiden til å unnfly den kommende vrede? De drømte om fred og ingen fare, og så var det ikke fred, og så hang syndflodsskyene over deres hoder. De bodde og levde så trygt på strandbredden, og så begynte den slukende flodbølge plutselig å stige. – Hvilket fryktelig bedrag det jo er dette: det haster ikke, ikke ennå, ikke i dag, alltid å regne på fremtiden, alltid å trekke veksler på Guds langmodighets og tålmodighets rikdom.
Arme sjel, som sitter der med djevelens og ditt eget bedragerske hjerte og gjør disse beregninger og overslag: Verdens ende er ikke ennå og heller ikke min. Ser du ikke, at det er Noahslektens lettsindighet og bedrag, som går igjen iblant oss, som holder så mange fanget, og som du også sitter i! Å, vi er sønner og døtre av den samme tid, den samme slekt!
- Nei, det er ikke tid til å sove, men til å våkne, ikke tid til å bli i staden, men til å skynde seg over sletten og ikke se seg tilbake.
”Her er mer å bestille Enn med verdens lyst å spille.” Det er i sannhet på tide å ta vare på våre sjeler. Og som reisefolk gjør vi vel i å bygge og bo i telt, så vi på Herrens ord leirer oss og på Hans bud er rede til oppbrudd. ”Om den dag og den time vet ingen, ikke engang himmelens engler.”

Slik skal også Menneskesønnens komme være. Hvor mange ble frelst i de dager? Det var vel mange som søkte å redde seg her og der, når ødeleggelsens vederstyggelighet sto over dem. Har du ikke sett på syndflodsbildene, hvordan folk og dyr søker oppetter trærne og fjellsidene, men for sent, forgjeves, floden innhenter dem.
Stakkars hver den sjel iblant oss, som lar sin omvendelse, sin frelse stå hen på det uvisse, som venter og håper på en behagelig ellevte time. Hvor sørgelig bedrar ikke mange seg i våre dager, som de gjorde det i Noahs. Også du som har så vanskelig for å finne deg til rette med Guds ord, at porten og veien som fører til livet, er trang, og at finner den, men at mange går på fortapelsens brede vei – du, som nok gjerne for din kjødelige makelighets skyld vil gjøre det store tall noe mindre og det lille noe større, så i det minste alle ærbare og gudfryktige fariseere kunne få slippe igjennom, du vil på Kristi kommes dag se deg ynkelig bedratt. Om du nå ikke vil ta Herrens alvorsord innover deg til selvprøvelse og omvendelse, så vil Hans ord likevel ikke forgå, engang skal det stadfestes og bli til ubønnhørlig virkelighet også for deg. – ”den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.” (Mt. 24,40).
Her får vi lov til å ferdes om hverandre troende og vantroende. Vi er sammen på kirkens åker, på kirkebenk og ved alterringen, hører sammen, leser sammen, ferdes ut og inn i Herrens forgårder sammen. Det ser jo ofte ut som om den ene skulle være likeså god kristen som den annen!

Hvor farlig er det ikke å slå seg til ro med det, at jeg er med i flokken, som bruker frelsens midler. Hvilken forskjell er det da ikke på liv og død! En frelses, den andre går fortapt. En ektefelle i frelsens ark, en annen synker kan hende i fortapelsens avgrunn. En bror og søster går inn til livet, en annen utelukkes. En venn salig, en annen fordømt. Nære, ømme kjær bånd for bestandig skåret over. En evig skilsmisse mellom dem som bodde sammen her og delte så mye sammen.
Å alle dere lette veiløpere, som er så snare til å trøste dere selv og andre med tanken på gjensynets glede, hvor ofte tar dere ikke dette forfengelig! Hvordan står man ikke og trykker hendene til farvel med dette trøstende: Vi sees igjen! Hvordan står man ikke ofte ved sykeleier, dødsleier og gravhøyder og suger gift av dette: det er et evig gjensyn på den store dag! Rett som om det bare er et gledelig gjensyn, og just som om det er en selvfølgelig ting, at de som her har vært knyttet sammen, skal juble hverandre i møte på Kristi åpenbaringsdag!
Nei ikke så. ”Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.” Hvilken rystende sannhet! Hvor må ikke denne tanke gå frem og tilbake i vår sjel med inderlig bekymring for oss selv og andre! La oss se sannheten i øynene og spørre oss selv: Iblant hvilke skal jeg være? Hva skal dagen bli for meg?
”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Slm. 139,23-24).

 

Kom i tide!
Av N. Aalvik


Les: Mt. 24, 35 – 44

Hva var det som frelste fra syndflodens vann i Noahs dager? Ja du vet det jo, og du vet vel også, hva det er for en Guds ark som er kommet i vår leir, som alene frelser over syndflodshavet og igjennom dødsflodens dype vann frem til Ararat på den nye jord.
Du vet jo også hvordan den er bygd, hva den er bygd av, og hvor mange den kan romme. Jesus, Jesus er det, nådens husholdning er det, som Gud i Kristus har opprettet på jord for syndere, alle, deg og meg også.
Men var vel Noah og hans folk dermed frelst ved det, at arken ble bygd? Er vel vi dermed frelst, at Jesus at har tatt bort skilleveggen mellom Gud og oss og har åpnet oss en ny og levende vei inn i helligdommen, at Han har tilveiebrakt fullkommen rettferdighet, liv og salighet for syndere? Nei, nei, gjennom døren må vi, inn i arken, gjennom omvendelsens trange port, inn til fred og forlikelse med Gud på blodets regning, inn i det skjulte liv med Kristus i Gud!
Ja, ut fra Noahdagenes lettsindige, verdslige og gudløse slekt, ut fra ubotferdighetens og vantroens liv, inn i nådestand og barnekår hos vår Gud, inn i personlig livssamfunn med vår frelser, som har kjøpt oss til Gud med sitt blod; - med vårt innerste hjerteliv ut av verdens forrådskamre inn i frelsens kilder i Jesus. Og bli der inne, leve der, stride troens gode strid, være under Åndens saliggjørende nådevirkning, næres igjennom nådemidlene ved det brød om føder til evig liv, - se det er å være i frelsens ark. Er vi der?
Lykkelige sjel som er der! Men bli der også inntil enden, la døren være lukket, la den gode Hellige Ånd få holde stadig vakt; - våk og be, hold skansen til du avløses. Vær godt gjemt i nåden, så frelses du, så skal stormer og nødstider bare drive deg mer inn mot hjemlandets kyst. ”Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg.” (Jes. 43,2).
- Men du, som ennå ikke har spurt og lett etter døren og arken, som hittil ennå ikke har aktet Herrens langmodighet for en frelse, vil du virkelig omkomme med syndflodsslekten?
- Sjel, ennå er døren til arken åpen for deg; - Jesus selv innbyr deg og roper deg i møte, og alle, som har funnet fristed og skjul der, roper til deg: Kom, kom! Men du må visselig skynde deg. ”Sneglen kom også inn i arken; men han var visselig tidlig ute."

 

Dagen kommer!
Av N. Aalvik


Les: Mt. 24, 35 – 44

Om Kristi kommes dag er nær eller fjern? Jeg vet det ikke, ingen vet det, ingen skal vite det. Hold deg fra ”unyttige spørsmål!” (Tit. 3,9).
La oss ikke forville av tidens spåmenn og regnemestere. Én ting vet jeg: den kommer, og hver eneste en av oss skal være med på den dag. Guds ord skal ikke forgå, og det sier snart.
Fedrene levde i de siste tider og ventet på dens komme. Guds folk, Kristi brud, har alltid på sin trengselsvei i sine store nødstider sett forvarsler på dagens nære komme. Og er deres håp og lengsel blitt til skamme? Bedrar noen seg ved det syn på tidenes tegn, at vi lever i den siste tid, og at dette er begynnelsen til enden? Er ikke enhver den siste for alle dem, som ”lever på en dag?” Er ikke enhvers dødsdag inngangen til evighetens åpenbaringsdag? Og hvor nær rykker den oss så ikke inn på livet. Hvem tør si: - den kommer ikke så snart?
Og sett i evighetens lys, er så ikke Kristi gjenkomst nær! Er ikke tidens århundrer og årtusener et stakket forbidragende ”snart” mot evighetenes evighet! Vil det ikke lyde ut av de fleste hjerter, når de ser sin frelser komme i skyen: Han kom snart; - ventetiden, trengselstiden var kort.
Da vil det også stadfeste seg til usigelig angst for enhver som ikke kjøpte tiden til å søke sin frelse her: Syndens glede snart forgikk, men pinen lenge varer. Akk så snart, så snart!

Ja, ja, dagen er nær; - vi lever i dommedagsadvent. På vår tids sterke stormbølger bærer det alltid av sted mot den.

Sions vekter hever røsten:
Våkn opp! - det blinker lyn i Østen,
Midnatts mulm deg ruger over,
Men Herrens time slår, hvem sover?
Dere kloke jomfruer, her frem!
Se Herren kommer ned,
Stå opp, ta lampen med,
La den brenne!
På Jesu bud
Stå opp, gå ut!
Han fører deg hjem til din Gud!

Å store, store dag! Hva vil ikke du åpenbare! Hvor vil ikke du ubarmhjertig sønderrive alle fariseerfiller, brenne opp alle egenrettferdighetens strå- og halm-arker! Hvordan vil ikke enhver få se sitt hjerte vrengt ut, som her stengte til for sannhetens lys! Hvilken oppvåning for alle dem som her lot seg beruse og forføre av Noahdagens sanselighetsdrikk. Hvor skal ikke også alle deres kne bøye seg, som her stemte i med tidens flerstemmige kor: ”La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!” (Slm. 2,3).
Store dag! Deg kan man glemme. Denne verdens forførende røster kan stenge øre og hjerter for din alvorsfulle tale. Dette livs tærende sorger for mat og drikke kan trenge dine tunge tanker og store sorger i bakgrunnen. Noahdagenes ånd er ikke gått under i syndfloden. Den lever i tiden og farer herjende frem, omgir oss på alle kanter som den usunne, drepende luft vi ånder inn. Den er kanskje våre dagers kristenlivs farligste blodigle. La oss derfor alle vokte oss for den. Kom Lots hustru i hu, Israel i ørkenen, Demas, som igjen fattet kjærlighet til den nærværende verden. Her er fare, stor fare. Vær edrue og våk til enhver tid! Det gjelder din sjels frelse eller evige fortapelse.
Troende sjel! – se deg ikke tilbake, men skynd på dine skritt! Hoftene ombundet, lyset brennende, sko på føttene og staven i hånden! Snart er strids- og den byrdefulle arbeidsdag til ende.
Å, ”rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til!” (Luk. 21,28).
Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.” (Åp. 22,12).
”Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus!” (Åp. 22,20).
Amen.