Tilbake

Jakobsstjernen
Av C. H. Lunde

Les: Mt. 2, 1 – 12

Stjernene, de tindrende stjerner langt der borte, hvem har vel ikke hundrevis av ganger stirret opp til dem! Og den lille stjerne som plutselig titter frem gjennom skydekket og med sin fine stripe peker veien bortover, hvor ofte har den ikke med sitt talende øyekast trøstet den forlatte vandrer på jordens stier, den ensomme seiler på de dype vann!
Men når så omsider de mange millioner kjerter står der tente oppe i himmelhvelvets uendelige saler, hvordan lyder det da ikke der ovenfra ned til oss likesom en jublende salmesang: ”Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk!” (Slm. 19,2).

Men hvem kan så tyde stjernene?
For mange, mange hundre år siden på ørkenvandringens tider ble det uttalt over Israels folk det eiendommelige ord: ”En stjerne stiger opp av Jakob” (4 Mos. 24,17). Hva ligger da i det? Den som uttalte ordene, sier bl.a. først om seg selv, at ”han skuer syner fra Den Allmektige.” Og overfor stjerne av Jakob, tilføyer han: ”Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær.”
Altså, Den Allmektiges seer gjør tydeligvis stjernen til et tegn på en person, og senere angir han nøyere denne persons forhold ved å betegne Ham som ”en som skal herske” og ”et spir som løfter seg fra Israel.”
Summen av disse ord fører da tankene naturlig hen på det, at ”stjernen av Jakob” er et sinnbilde på en hersker, som seeren vel bare øyner langt borte likesom sjømannen det fjerne fyrtårn, men en hersker, som dog i sin tid skal trede klart frem ute i menneskehetens horisont og så heve seg høyere og høyere inntil denne hersker som en stjerne står i senit og derfra skinner vidt ut over land og hav, dvs., brer sitt herredømme ut i tusener stråler overalt, hvor det er dem som formår å tyde denne stjerne og dens hemmelighet.
Og denne stjerne og denne hemmelighet inneholdes i navnet Kristus, slik som Skriftene på det aller nøyeste utvikler det ut igjennom åpenbaringens lange tider.

Stjernen
Av C. H. Lunde

Les: Mt. 2, 1 – 12

Nå vel, så sto den da der i jødenes hellige Skrifter denne den korte linje: ”En stjerne stiger opp av Jakob.” I slekt etter slekt leste man om det. Men stjernen selv, hvor ble da den av? Ville den da aldri gå opp i Østen?
Intet under, om vantroen da visselig snart ropte: ”Der kan dere se; det blir aldri noe av med all deres tale om profetiene i Åndens rike. Alt går den lovlige naturens gang, vær viss på det!”
At det da også gikk stjernen som det går så mye av det, en utålmodig menneskeslekt venter på, er naturlig nok; den store masse åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte og lot naturligvis stjernen gå seg ut av sinn. Bare noen ganske få tenkte derimot på den og skuet ut etter den. Hva skulle det da bli til? Skulle den profetiske hemmelighet bli en virkelighet, eller var profeten en falsk stjernetyder som alle andre, som har gitt seg av med det?

Akk, hva hender vel? Langt om lenge kom det en dag til Jerusalem noen menn østfra. Det var hedenske vismenn. Med en forunderlig likefremhet spurte de: ”Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett Hans stjerne i Østen.”
Lite ante de, at dette spørsmål falt ned som en bombe over alle.
Men, hvordan visste da disse det, som ingen blant jødefolkets store masse kjente noe til? Hvordan hadde de kunnet tyde denne stjernens hemmelighet? For troen er det en lysende stadfestelse på det Herrens ord: ”Det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe” (1 Kor. 1,28).
Hva har vært mer ringeaktet i verden enn hedningen av jøden!
Men se da nå, hvilket røre disse menns opptreden vekker i jødenes leir! Kongen og hele Jerusalem forferdes endatil, står det. Den trygge vantro lar seg altså skremme; men det er jo heller ikke noe som skremmer slik som lyset. Og hvor fikk så ikke tungene i Jerusalem det travelt! Yppersteprestene og de skriftlærde kunne gi beskjed av Skriftene: Kristus skal fødes i Betlehem. Så sier profeten. Men hvorfor dro man da ikke på stående fot av sted til Betlehem for i det minste å undersøke saken! Kristus, løftets ætt, i hvem alle jordens slekter skulle velsignes, Messias, Judas fyrste, Israels hyrde, den konge som i årtusener var forventet og etterlengtet av jødene. – Han kunne kanskje være i Betlehem, ettersom Hans stjerne allerede lyste over Kanaan, og likevel har ikke dette mer virkning på dem, enn at de etter den første nysgjerrighet og undersøkelse uten videre lar de hedenske budbærere av evangeliet reise av sted, idet det til sist bare viste seg én eneste en, som er riktig interessert i det, og det er kong Herodes; men hvorfor nettopp han? Fordi han bare pønsker på å slå Kristus i hjel!
Akk, hvordan forklare dette?

O, du Østens stjerne, du lar oss i disse vemodige trekk allerede lese din Kristi skjebne! Vi forstår det; verdensmakten vil alltid strebe Ham etter livet; folkemakten vil vel kanskje en stund spile øynene opp, men snart gå Ham likegyldig forbi; skriftlærdhetens makt på alle felter vil slå etter i naturens og Bøkenes Bok, men til sist bare lese seg blind på Ham. Bare da vil det innenfor disse forskjellige maktområder finnes sjeler, som vil søke sin ledestjerne i Ham, når disse sjeler likesom med hedningene er kommet langt bort i erfaring av personlig synd; da vil man stirre ut etter Ham ved natt og ved dag, og får man så først øye på Ham, om det endatil bare er som den mest ubemerkede stjerne dypt inne i den dunkle bevissthets opplatte himmel, å, så kommer håpet, og da vil man ikke gi seg over, selv om man skal ile gjennom alle tvilens ørkener og over alle anfektelsenes hav og land og spørre seg fore på alle kanter, før man når det Betlehem som stjernen stanser over og peker på sin hemmelighet: Kristus, sjelens Siloa (d.e. fredsfyrste)!

Så ser vi dem da atter på vandring, disse tre der østfra. Det store Jerusalem med all dets forferdelse midt i dets viten ligger bak dem. Skjønt ensomme i fremmed land og langt fra hjemmet går derimot disse pilegrimer sin stille og trygge gang i sin tro. Og den lille stjerne blinker til dem og gjør dem varme om hjertet som vennen til vandrerne fra Emmaus (Luk. 24,32).
Men så stanser stjernen. Den peker på et fattig hus i Betlehem. Synes døren da for lav for dem? Koster det dem overvinnelse å søke jødenes konge, Kristus her? Ikke noe antyder det! Men se da i dette nettopp dette troens eiendommelige skjønn på det åndeliges forskjell fra det ytre, legemlige. Det er som om de sang med særegen tydning:

Akk, søker de nedere steder,
I støvet for frelseren greder!
Så får I vår Jesus i tale;
Ti rosene vokser i dale.

Og inn treder de. Dog, hvem kan tenke seg det øyeblikk! Man må ha søkt Jesus for å forstå det. Da først vil man begripe, hva det vil si å ha funnet Jesus. Da går hele fylden av det ord ”tilbe” opp for en. Da skjønner man, hva det er å ”ofre, ofre” alt sitt.
I en slik stund åpner all herlighetens himmel seg for en. Man blir som en av Den Allmektiges seere. Man skuer inn i hele Herrens hjerte. Man griper i Kristus, i barnet hele hemmeligheten til frelse etter Guds evige rådslutninger. Og man faller på sitt ansikt i takkens jubel og gråt over, at Herren i sin usigelige nåde har opplatt den tro for ens hjerte, som er den faste overbevisning om de ting som ikke sees, og likevel sees.
Da smaker man den fred som overgår all forstand. Det er forutfølelsen av saligheten. Jorden eier ikke ord for det; men synge må man like fullt:

La verden meg all ting fratage,
La tornene rive og nage,
La hjertet kun dåne og briste,
Min rose jeg aldri vil miste!