Tilbake

Bønnens makt!
Av A. C. Hall

Les: Luk. 18, 1 – 8

Se, Satan begjærer å sikte deg som hvete. Han er din mektige motstander, som truer deg på livet, som ikke nøyer seg med ditt timelige liv, men også vil eie deg evig!
Denne din motstander er så mye farligere, ved det at han dessverre har forbundsfeller i ditt eget, av naturen fordervede hjerte. Og så skulle nøden ikke kunne drive deg hen i bønnens skole? Og så skulle du ikke ville søke hen til Ham som har lovet ”å skynde seg å hjelpe deg til din rett” og gi deg seier over din motstander?
Dessverre, tusener vil ikke kjenne noe til denne deres nød. Jordlivets nød ligger dem så tungt på sinne, at de ikke har noen tanke verken for deres åndelige nød eller for de løfter som Herren har knyttet til den troende henvendelse til Ham i bønnen. De har for lengst hørt opp med å be, men lever likevel sitt liv glade og vel til mote, som om det var fred og ingen fare, selv om det bare er et skritt mellom dem og døden, som for evig skal overgi dem i hans hånd som de så trofast har tjent, og som da, men for sent, åpenbarer seg for dem som deres bitreste motstander, deres farligste dødsfiende.

Det er med tanke på disse mange forblindede navnkristne, at frelseren i dagens tekst med bedrøvelse utaler det tvilende spørsmål: ”Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?"

”Når Menneskesønnen kommer” – Herren har satt frem lignelsen i dagens tekst i forbindelse med Hans tale om gjenkomstens store dag Luk. 17,20-37). Han antyder derfor til slutning lignelsens dypere profetiske betydning.
Dagene før Herrens gjenkomst vil menighetens stilling være å ligne med en hardt prøvet enkes. Svak, tilsynelatende vergeløs og uten beskyttelse vil det se ut som om den skal bli overvunnet; - for ”den har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet” (Ef. 6,12).
Bare én kan skaffe den kjempende og stridende menighet rett og bevare den fra undergang, og det er menighetens Herre, den himmelske dommer, den allmektige Gud. Han vil høre sin betrengte troende skares vedholdende angstfulle bønn og sende sin Sønn til frelse.
Nå er det forbi med trengselstiden, motstanderens makt er brutt, idet han kastes i avgrunnen, menigheten får sin rett og kommer i full besittelse av sin himmelske arvelodd, når den triumferende i himmelen kan synge sin evige seierssang: ” Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor. 15,55 og 57).
Slik svarer Gud, den himmelske dommer, på sine barns vedholdende bønner. Da, men først da vil det til fulle gå opp for oss, hvilke kjærlighetsfulle hensikter Gud har hatt med sin menighets trengsler her nede og med Hans drøying med å skaffe sine utvalgte rett, de som roper til Ham dag og natt.

Inntil da vil vi, så sant vi er menighetens sanne lemmer, med de våpen Herren rekker, ta opp kampen mot vår motstander, og ”glemmer det som ligger bak og strekker oss ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus” (Fil. 3,14).
Og i denne kamp vil vi ikke bli trette; - for målet er jo den evige herlighet hos vår elskede frelser. Hvilket herlig mål! Hvor dragende og lokkende! Hvor fylles ikke våre hjerter med kampmot og iver ved tanken på den herlighet som vinker oss i møte! – Hvor gjerne går vi ikke i bønnens velsignede skole, forvisset som vi er om, at Gud etter sitt ord skal skaffe sine utvalgte rett, de som roper til Ham dag og natt, om Han enn drøyer med å hjelpe dem! Ja i sannhet! Han skal snart skaffe oss rett! For hvor kort er ikke forventningens tid her nede, når den betraktes i forhold til det evige livs herlighet.
- En liten stund vi kjemper, så er alt over som en ond drøm, som er fulgt av en over all måte herlig og salig oppvåkning. Så la oss ikke bli trette, men holde ved i bønn og påkallelse natt og dag om, at den hellige ild må bli bevart i oss, så vi kan være rede til å gå brudgommen i møte med olje på våre lamper, når Han kommer.
Da skal Menneskesønnen ikke lenger ha behov for å spørre, ”om Han skal finne troen på jorden;” – for Han skal finne den hos sin brud, som står smykket og rede til å følge Ham inn i bryllupshuset.

Gi da Gud i nåde for Jesu skyld at ingen av oss måtte savnes i denne evige bryllupsfest! Amen.