Tilbake

Ved Lammet alene!
Av H. E. Hansen

3. Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. 4. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam. 5. Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. 6. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. 7 .Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. 2 Mos. 12, 3-7

«Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt,» hadde Herren sagt til Moses, «så skal han (Farao) la dere dra herfra» (kap. 11,1).Og etter å ha forkynt Farao, hva denne plage skulle bestå i, gikk han i «brennende harme» (kap. 11,8) ut fra denne elendige mann, som så lenge hadde forhånet den levende Gud og i grenseløst hovmod hadde dristet seg til å ta opp kampen med Jehova.
Moses og Aron visste altså, at det store, det avgjørende vendepunkt nå sto for døren. Og hvor har ikke hele deres sjel vært lutter øre, da Herren på en så høytidelig måte begynte: «Tal til hele Israels menighet og si!» (v.3).
Ved hvilke midler vil Jehova rive det lille, svake, undertrykte folk ut av verdensrikets jernarmer? På hva måte vil Han frelse det fra den grusomme, mektige Faraos hånd? Disse spørsmål hadde opptatt dem lenge, og jo mer de så motstanden vokse, dess vanskeligere syntes svaret å bli.
Nå skulle gåten løses for dem; - de skulle få svaret fra Guds egen munn. Vel hadde Herren allerede tidligere sagt, at den siste plage skulle virke til, at Farao ikke bare ville gi Israels barn tillatelse til å fare, men at han endatil skulle «drive dem ut med alt det de hadde» (kap. 11,1).
Men de kjente jo tilstrekkelig til Faraos vankelsinn og visste, at han allerede gjentatte ganger hadde samtykket i folkets befrielse, men deretter, når plagen opphørte, igjen angret det og tatt sin tillatelse tilbake. Det var grunn til å frykte, også nå, for en gjentagelse av det, og det lå nær å mene, at befrielsen aldri ville skje, med mindre Israels barn med våpen i hånd tilkjempet seg denne selv, støttet i dette av Guds undere.
Mon ikke Moses og Aron derfor venter, at de nå fra Gud skulle motta formaninger til Israel om å iføre seg sin styrke, om å ta all sin kraft sammen, at enhver skulle gripe til det våpen han kunne få fatt på, og at alle, store og små, måtte stå som én mann og kjempe for sin frihet?
Men i så fall blir de høylig skuffet. «Tal til hele Israels menighet,» heter det: «På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus» (v.3).
Hva for noe? Ikke til smeden for å gjøre våpen i stand, men til kvegfolden for å hente hvert sitt lam skal Israel på en bestemt dag styre sine skritt! Ikke til en stor folkeforsamling for å legge kloke planer og oppflamme hverandre ved begeistrede taler skulle de kalles sammen; - men enhver skal henvises til sin egen familie, til hjemmets stille arne!
Sannelig, en slik forordning syntes kun lite svarende til øyeblikkets alvor. Når de så, hvordan Farao samlet sine krigere, de stående hærer med de veldige krigshester og de mektige stridsvogner om seg; - når de tenkte på, hvordan kongen i sine erfarne vismenns råd gjorde opp de mest sinnrike, de mest gjennomtenkte planer, da måtte vel Israels forberedelser til det store slag forekomme dem jammerlig fattige, ja liketil skadelige.
Et lam skulle de ta seg, dette det svakeste, det mest fredsommelige, de mest hjelpeløse av alle dyr. Det skulle de ha å stille opp imot Egypts hester og vogner.
O du guddommelige ironi overfor dine motstanderes bram o høye visdom! Salig den som har fått Åndens øye til å kjenne deg, og «som ikke tar anstøt av deg» (Mt. 11,6). Men vi lærer så sent, at «en konge ikke frelses ved sin store makt, en helt ikke reddes ved sin store kraft» (Slm. 33,16); - at Han som bor i himmelen, «ingen glede har av hestens styrke, og ikke behag i mannens ben» (Slm. 147,10).
Så ofte som verdensmakten utfolder sine hjelpemidler imot Guds menighet, og dennes jordiske ringhet går opp for oss, så frykter vi. Men vår sier overfor verden har ikke det minste å gjøre med ytre jordisk makt eller avmakt. For «intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få» (1 Sam. 14,6). Guds folks «(strids)våpen er ikke kjødelige» (2 Kor. 10,4). Guds barns styrke eller svakhet er alene avhengig av deres indre hjerteforhold til Herren. «Ved min Gud springer jeg over murer,» sier den hellige sanger (Slm. 18,30). Og Paulus spør med rette: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Rom. 8,31).
Når Guds folk har «har fått sin synd forlatt,» da skal «ingen innbygger si: Jeg er syk!» (Jes. 33,24). For ved syndenes forlatelse settes mennesket inn i samfunnet med den levende Gud og blir ett med Ham (Joh. 15).

Den indre utsondring, hjertenes atskillelse fra Egypts syndige vesen, var derfor for Israel den aller sikreste vei til utfrielsen fra den ytre trelldom. Og det er denne vei, Herren fører dem inn på ved den gitte befaling. Ved denne tvinger Han dem til å rette de nå så urolige tanker innad og oppad.
Hadde han henvist dem til jordiske våpen, til menneskelige foranstaltninger, ville de ha festet seg til dem og i større og mindre grad dvelt med sin tillit til dem. Men med ikke noe annet for sine øyne enn det svake, lam som var atskilt fra folden, så de seg i sin nød alene henviste til deres Gud. Men jo mer et menneske vet seg forlatt av alt jordisk og ser sin redning utelukkende avhengig av Gud, dess mer trenger det store regnskap seg frem for bevisstheten. Selv den som ellers er tilfreds med seg selv, kjenner i en slik ytterlig nød samvittighetens anklage. «Du har ikke fortjent, at Gud skal hjelpe deg,» heter det. «Dine synder kaller ikke på frelse, men på dom over deg. Og fordi Gud så ofte kalte på deg, og du lukket ditt øre for Ham, så vil nå heller ikke Han høre deg i din nød.»
Ved å stille det så å si på «bar bakke» og blotte det for alle egne hjelpemidler og vise det hen til lammet som deres eneste hjelper mot Egypts makt, hjalp derfor Guds visdom Israel først og fremst til bot. Som aldri før har Israels barn i de siste dager før uttoget følt sin skyld for Gud. Så ydmyke knefall, så brennende bønner, så oppriktig syndsbekjennelse som de, som nå ble gjort rundt omkring i familiene, hadde aldri før vært gjort. Og midt i syndserkjennelsen sto det ikke stilt uten håp. Gud hadde gitt dem et frelsens middel i Lammet.
Hvilke underlige tanker har ikke Guds Ånd vakt i deres hjerter, da de gikk der og betraktet dette fromme, uskyldige lam, som etter Guds befaling skulle lide døden for dem! Den Gud som fordum «kjente den behagelige duften,» fra Noahs offer (1 Mos. 8,21); - som med velbehag hadde sett til deres fedres, Abrahams, Isaks og Jakobs offere, Han skule også i nåde se ned til dette offerlam, som de med angerfulle hjerter ville bringe Ham, og for dette lams skyld forlate dem deres synder og ikke handle med dem etter deres fortjeneste. Men en slik bot og en slik flukt til Guds nåde er en makt så stor, at intet verdensrike og ingen Farao er i stand til å stå seg imot den. For «Herren – den levende Gud - er nær hos alle dem som kaller på Ham. Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel, Han hører deres rop og frelser dem» (Slm. 145,18-19).
Selv de ugudelige aner, hvilken makt de kristne eier i sin egentlige våpenrustning, som ikke er noe annet enn deres bønner og tårer for Gud. De forferdes, når de ser dem trede frem med disse våpen. Den onde Maria av England ytrer således om Cromwell, som hun førte krig med: «Jeg frykter mer for én av denne manns bønner enn for tusener av hans soldater.»
Måtte da de kristne selv forstå å vurdere disse sine våpens fortreffelighet! Vår kolde, forstandsmessige, vantro tid, som har så lite skjønn på det indre, det åndelige, men forgaper seg i det ytre, det materielle, legger svære fristelser for de kristne til å glemme, hva deres egentlige styrke består i.
Mon vi i vårt arbeid for å skaffe kirken en mer betryggende stilling i staten, for å løse den ut av det favntak som den verdslige makt omslutter den med, skulle stå der, hvor vi nå står, hvis vi mer hadde kjempet med de rette våpen: våre bønner og våre tårer for Gud?
Sannelig, møter og høylydte klager for menneskene bringer ikke Guds menighet noen forløsning fra det som besværer den; - enda mindre uforstandige og hårde dommer over dem som menes å være skyld i kirkens fornedrelse. Først, når de kristne retter klagen mot seg selv og vender dommen innad; - når de erkjenner den ytre fornedrelse som en avspeiling av deres indre livs fattige, kummerlige tilstand og gjør bot for denne, først da vil en forbedring i krikens ytre kår inntre.