Tilbake

NB! Forfatteren er ikke DEN H. N. Hauge!

Redningen
Av H. N. Hauge

Les: Slm. 32, 1 – 5

Det finnes frelse. Det finnes det som formår å heve den onde samvittighets nedslåtte blikk. Det finnes det som kan gi den syndige sjel frimodighet og glede i å se Gud. Det finnes det som kan ta bort fordømmelsens klare og forferdelige vitnesbyrd. Det finnes det som kan knytte din sjel til Gud i tillit og kjærlighet. Den finnes, denne herlige ting, og den heter syndenes forlatelse.
Ved den fant David redning i sin store nød. ”Du tok bort min syndeskyld,” sier han til Gud, og så herlig og godt var det, at han sier: ”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.”
Syndenes forlatelse, det er redningen, og den eneste redning for syndesjeler som din og min. Og slik er det av to grunner. For det første er syndenes forlatelse nettopp den hjelp vi trenger, og for det annet er det nettopp den hjelp, som Gud kan gi.

Det er den hjelp som du trenger. Ingen annen strekker til. Du har kanskje prøvd å holde deg fri fra synd. I så fall vet du, at det til denne dag ikke har hjulpet. Og det kan ikke hjelpe. For sett at det gikk an. Sett at du til denne dag ikke med det tilbørlige alvor og med all mulig kraft og iherdighet hadde tatt fatt på det, og at det virkelig kunne lykkes deg fra nå av å holde deg fri fra synden, var du da hjulpet med det? Mon du med det hadde funnet den Gud som du søker? Kunne du da frimodig og fritt søke Hans ansikt og oppføre deg som barn i Faderens hus? Mon ikke alle dine gamle synder ville stå i veien for deg og Hans rene blikk bli for deg det fortærende blikk som du ikke kunne bestå for?
Men dette er jo ørkesløs tale. Det kunne jo aldri skje. Ser du ikke, at det er ditt onde hjerte som hittil har skilt deg fra Gud, og som hittil har voldt, at du ikke har kunnet holde Hans bud? Og hvordan skal du kunne skille deg av med dette onde hjerte? Dette ditt onde hjerte, det vil jo alltid holde deg borte fra Gud i åpenbar eller hemmelig frykt og hat. Det onde og ugudelige hjerte, det kan ikke fatte barnlig tillit og frimodighet til den hellige og rettferdige Gud. Du ser jo, at her kan all din streben ikke nytte deg noe. Men syndenes forlatelse, det nytter klart nok.
Dersom Gud tilgir deg alle dine synder, dersom Han sier til deg, at Han ikke vil komme i hu noe av alt det, som du har gjort ille, at Han vil se helt bort fra det og på alle måter behandle og betrakte deg som om du aldri hadde syndet, da kan din sjel oppløfte seg i tillit og frimodighet. Gud tar jo alt med, det gamle og det nye, det store og det små, alt det som du har gruet mest for, og alt det som du knapt har husket på, slik at ikke noe kan stå anklagende imot deg.
Nettopp Hans allvitenhet, Hans rene blikk, som trenger igjennom overalt, blir jo da den beste trøst. Han har sett alt, og tilgitt alt. Ja selve ditt hjertes ondskap tilgir Han. Nettopp dette som mest har skilt deg fra Ham, tar Han bort idet Han tilgir det. Syndenes forlatelse fra Gud kommer jo rett som en mektig frelsens flod som overskyller deg og stiller deg ren frem for Gud.

Eller du har kanskje tenkt å slå inn på den vei å angre og gråte over dine synder og på det vis gjøre bot for din misgjerning. Men her kommer du jo likeså lite frem som hist. Er du oppriktig, så finner du aldri det mål av anger og bot som kan opprette din brøde. Og det er naturlig nok; - for det er ikke så vanskelig å innse, at anger og tårer ikke kan være gangbar mynt, hvor du skal kjøpslå med Gud om din synd.
Hvordan skulle det kunne gjøre godt, det du har gjort ondt, hvordan skulle det kunne fri deg fra den frykt som knuger deg overfor din Gud? Eller formår angeren og tårene å forandre ditt hjerte? Kan du merke noe til, at den barnlige ånd kommer inn i deg ved det? Nei, men ved syndenes forlatelse kommer den. Da er det med deg som med det ulydige barn, som atter kommer til full forsoning med sin far. Ulydigheten, brøden blir tatt bort ved Faderens tilgivelse, og da blir barnet frimodig og tillitsfullt overfor Faderen, og da merker barnet så forunderlig levende, hvordan det elsker Faderen.
Slik er det med deg, når Gud får tilgi deg din synd. Kan dette skje, så har du funnet det som din sjel trenger, som den higer etter, enten du riktig vet det eller ei; - men hvis ikke er du rådløs og hjelpeløs, hvor du enn vender deg. Syndenes forlatelse er den hjelp du trenger. Og syndenes forlatelse er den hjelp Gud kan gi.

Syndenes forlatelse er den hjelp du trenger.
Og syndenes forlatelse er den hjelp Gud kan gi!
Av H. N. Hauge

Les: Slm. 32, 1 – 5

Du har kanskje stundom tenkt, når du har hørt mye tale om Guds kjærlighet, at Han ikke skulle ta det så nøye med din synd, se noe igjennom fingre med den, slik at du nok skulle slippe igjennom, når du gjorde det noenlunde så godt du kunne. Men Gud kan ikke hjelpe deg på den måten, hvor stor Hans kjærlighet enn er. Han kan det ikke for sin rettferdighets skyld. Og dette vil ikke si, at Han likesom har satt rettferdigheten på vakt ved døren, for at kjærligheten ikke skal få helt fritt spillerom. Nei, Gud er kjærlighet, og det er ikke noe som kan gjøre den minste innskrenkning i den.
Men likesom Han er kjærlighet, slik er Han også hellighet og rettferdighet og Han kan ikke i noen henseende handle imot sitt vesen, i uoverensstemmelse med seg selv. Han kan ikke slutte overenskomst med noen synd, kan ikke tillate noen synd. Men det, å ikke ta det så nøye med synden, å se igjennom fingre med den, det er jo i sin dypeste grunn det samme som å tillate den, det er klart nok. Her er altså ingen hjelp å håpe på.
Men forlate, tilgi synden det kan Han; - for dermed tar Han synden bort, slik at det blir overensstemmelse mellom Gud og deg; - dermed fører Han deg over i fra fiendens leir til sin, fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud.
Når Gud forlater synden, så slutter Han ingen overenskomst med den, men Han går da tvert imot for alvor i kamp mot den. For å utrydde synden, forlater Han den.
Det er annerledes med Guds forlatelse av synden enn med den menneskelige tilgivelse. Den menneskelige tilgivelse når ikke langt; - den formår ikke mer enn å ettergi straffen. Overfor den ulykke som ligger i selve brøden, står den maktesløs.

Slik er det ikke med Gud og Hans syndsforlatelse. Den når langt utover den blotte og bare frifinnelse for straff. Den legger seg som legende balsam over det hjertesår som synden har slått, og helbreder det. Den formår å ta bort den stygge sorte syndeplett som var satt på sjelen. Og slik vinner Gud mennesket tilbake. Ved sin syndsforlatelse gjør Han en erobring fra mørkets rike. Og det kan Gud; - det er ikke noe i Hans vesen som hindrer Ham fra det; - tvert imot. At det er slik, det lærer både Guds ord og vår daglige erfaring oss. Se allerede David, hvordan taler ikke han nå, etter at syndforlatelsens nåde har gjennomtrengt hans sjel. Med inderlig glede og tillit taler han til og om Gud. Og han sammenfatter det i det siste vers i dette: ”Gled dere i Herren! Dere rettferdige, fryd dere! Og juble, alle oppriktige av hjertet!” (Slm. 32,11).
Det er det frimodige barns tale, slik som den må tale, som syndsforlatelsen har brakt i overensstemmelse med Gud.
I Salme 130,4 sier han: ”Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.”
Og i efesernes og kolossernes første kapittel kalles syndsforlatelsen forløsning, altså frigjøringen fra syndens bånd og lenker. Og vår daglige erfaring den lærer oss, at det aldri blir noe av med kamp mot synden, iallfall ingen seier over den, før syndsforlatelsen er mottatt i hjertet; - da først blir det riktig alvor i kampen, glede i kampen og seier i den.

Altså ser vi, at syndenes forlatelse er nettopp den hjelp, vi trenger og nettopp den hjelp, gud kan gi.

Syndenes forlatelse for alle!
Av H. N. Hauge

Les: Slm. 32, 1 – 5

To spørsmål. Det første er dette: Vil da Gud også gi denne syndsforlatelse, og særlig, vil Han gi den til deg? Vi skal svare på det, idet vi lytter til Guds eget ord til oss, og når vi da har fått dette spørsmål greit og klart bejaet, så blir det andre dette: Har da du også for din del mottatt syndenes forlatelse? Og også det spørsmål vil vi beskjeftige oss litt med, så ingen skal bedra seg selv.

Altså for det første, vil da Gud også gi denne syndsforlatelse? Ja, at Han vil, det er visst. Vårt svar må jo her bli: Han har gitt den. Vi vet, at Gud er kjærlighet, vi kan tenke oss, at dersom det var noen mulig måte som Han kunne forbarme seg over oss og komme oss til hjelp på i vår store nød og trengsel, så ville Han gjøre det. Vi har jo de mange ord om, at likesom en far forbarmer seg over sine barn, slik forbarmer Gud seg over dem som frykter Ham.
Men vi behøver ikke å dra slutningen her; - vi er ikke henvist til, hva vi kan tenke oss om Gud; - det ville være en altfor utrygg grunn å bygge på i en så overordentlig viktig sak. Her har vi å se hen til, hva Gud har gjort. Og hva har Han gjort? Jo Han har gitt oss syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Vi har sagt, at Gud kunne forbarme seg over oss nettopp ved å skjenke oss syndenes forlatelse. Og slik er det, - alene ved det kunne Han dra oss ut av syndens herredømme.
Men for at det skulle kunne skje, måtte Han selv gjøre fyllestgjøre det rettferdighetens krav som måtte skje fullt ut, ved å gi sin egen Sønn hen Jesus Kristus, den rettferdige, i døden for våre synders skyld. Når Han ga oss Ham, ga Han oss syndenes forlatelse. Og vi vet, at det er en oppfylt forutsigelse, som vi lærer hos Jesaja i det 53 kap., når han sier om Jesus: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.”
Det er i overensstemmelse med dette, at apostelen i Det Nye Testamente sier: ”I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse” (Ef. 1,7).
Syndenes forlatelse er altså en gave som er gitt oss, - den er et utslag av det forunderlig kjærlige Faderhjerte, som ikke kan annet enn å forbarme seg over oss. Og, la oss like så godt straks få det på det rene, når vi sier oss, så er du, kjære leser, med i denne store flokk, hvem du enn er: - for hvem har vel Gud gitt syndenes forlatelse i Jesus Kristus til, hvis det ikke er til hele verden. Hvem er den ene som skulle stå fremfor den annen her, hvor vi alle er synderne og frafalne fra Gud? Men for at det skal stå usvikelig fast for oss, så har vi Guds tydelige og klare ord også om det.
Det står om Kristus, at Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens (1 Joh. 2,2).
Altså, i Kristus er all verdens synder sonet, i Ham har Gud lagt syndsforlatelsen ferdig til hele verden. Og at det er til den verden som ligger i det onde, til deg og meg, vi som vet at vi er syndere og skyldige for Gud, det er jo allerede i seg selv klart. Så kostbar behøvde ikke Gud å kjøpe syndsforlatelsen for andre.
Men for at det skal stå urokkelig fast for oss, slik at vi kan hvile i det med hele vårt hjertes tillit, så har vi Guds klare og usvikelige ord også nettopp om dette. I Rom. 5,8 står det jo: ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” Og i vers 10: ”Vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender.”
Det er da klart, at Gud som så vår synd og kjente vårt hjertes ondskap, har funnet et middel til frelse nettopp fra dette i Jesus Kristus, og at det nettopp er oss i vår synd det gjelder.
At Gud vil gi nettopp oss syndenes forlatelse det er da klart. Det er nettopp for oss, Han så dyrt har tilveiebrakt den i Kristus og rekker den ut til oss i sitt ord, for at vi skal frelse ved den. Det er til oss Han har gitt Kristus, og det er til oss Han har gitt syndenes forlatelse. Gud har ikke et øyeblikk beholdt denne kostbarhet for seg selv, Han har gitt den til oss syndige mennesker, til all verden; - Han har brutt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, som synden hadde reist mellom Gud og oss. Vi er forsonet med Gud! (Ef. 2,14).

Men har du da for din del mottatt syndenes forlatelse?
Dette er det annet spørsmål, og kommer det enn som nr. 2, så er det likevel for ditt vedkommende likeså viktig som det første.
Vi kunne ikke reise noe slikt spørsmål, om ikke Gud hadde tilveiebrakt, skjenket syndsforlatelse; - men siden vi ser, at alt fra Guds side er fullbyrdet og ferdig i så henseende, så kommer dette spørsmål med stort alvor til oss, og for at vi straks skal tale som Guds ord taler, det som gir oss den beste veiledning, vil vi stille spørsmålet slik: Tror da du dine synders forlatelse?
Å motta syndenes forlatelse, det er det samme som å tro syndenes forlatelse, og omvendt å tro er det samme som å motta.
Dessverre vet vi altfor vel, at tross Gud har gitt gaven til alle, har på ingen måte alle tatt imot den. Det er nok tvert imot den største del som ikke har mottatt den. La oss derfor på ingen måte bedra oss selv i denne sak. Svar da derfor nå først og fremst deg selv for Guds ansikt: Har du trodd dine synders forlatelse? Kan du svare et oppriktig og takknemlig selv om det kanskje bare er et bevende ”ja,” så er alt godt, så jubler du likevel med David: ”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult” (Slm. 32,1), da vet du hvor salig det er å være kommet i samfunn med Gud igjen, å stå i barnets forhold til Ham, å ha fortrolig omgang med Ham, å legge all din sorg på Ham, å hente all din glede og all din kraft hos Ham; - da har du sett og lært å skatte den dyrebare åpne adgang til Faderen ved Jesus Kristus. Ja da er alt vel.

Men kan hyende du ikke, når du skal være helt oppriktig for Gud. Kan svare ja. Om du enn kanskje synes, at du kan si, at du tror på Gud, tror på Jesus, tror på Hans Ord, så kan du ikke riktig si, at du tror dine synders forlatelse. Alt er ikke helt som det skal være, du er ikke sikker på din frelse. Da står altså sakene slik, at du ikke har mottatt, det Gud gir. Og grunnen kan være forskjellig. Det er vel ikke slik, at du ikke hittil har villet gi slipp på verdens lyst og glede og ære? Tenk, da forakter du Guds dyre gave. Enten du har vært deg det bevisst eller ikke, enten du vil erkjenne det eller ikke, slik er det. Det er da de ting du setter større pris på enn det som Gud helst vil gi deg, og det er ingen annen råd, enn at du må omvende deg,, eller så går du fortapt, fortapt tross Guds vidunderlige kjærlighet, fortapt tross Jesus Kristus, fortapt tross syndsforlatelsens gave.
Eller er det kanskje arbeidet, bekymringene, omsorgen, kanskje en svært møyefull omsorg for dette jordiske, som holder deg borte? Kjære leser, da må du vende ditt blikk, du må omvende deg; - du har festet deg ved de forkjærte ting, du har søkt livets innhold der, hvor det ikke finnes. Omvend deg og rett din streben på sjelens goder, så skal du mettes. Det er den som hungrer og tørster etter rettferdighet som er salig.
Eller kan hende det ikke er noe som holder deg tilbake, at du ikke vet noe du heller vil ha enn syndenes forlatelse; - men det vet du sikkert, at du har den ikke. Du har ikke trodd, og du vil gjerne si, at du ikke kan få troen. Det er nettopp det som er din klage.
Ja, la meg da få lov til å spørre deg: Er du viss på, at det er syndenes forlatelse du vil ha? Det er vel ikke en underlig, overnaturlig følelse i hjertet, en fornemmelse av noe du aldri har kjent før, som du så ivrig søker? Du innbiller deg kanskje, at det er syndenes forlatelse, du har kanskje alltid gitt det dette navn, men når det skal ettersees noe nøyere, så er det kanskje slett ikke dette. Du har kanskje ment, at det var troen du søkte, og så har det vært beskuelse. Det er nettopp det du hele tiden har vegret deg for, å tro. For å tro, det er ikke å føle, smake eller se; - det er nettopp å tro, å forlate seg på det som Gud har sagt og gjort, å tro uten å se.
Tenk på de ti spedalske menn, som kom til Jesus og ba om helbredelse. Jesus tok vel imot dem og sa: ”Gå og vis dere for prestene.” Det er det samme som å si: Dere er rene; - for det var bare når de spedalske var blitt rene, at de skulle vise seg for prestene.
Ja, der sto nå de spedalske. De så på sine hender, de så på hverandres ansikter, og der var spedalskhetens urenhet så heslig som før; - men der sto Jesus, Han som hadde hjulpet så mange, overfor dem og hadde sagt: Gå og vis dere for prestene; - deres bønn er hørt. Hva skulle de gjøre? Skulle de tro sine egne øyne, eller skulle de tro Ham på ordet.
Ja, de valgte nå dette, å tro Jesus på Hans ord, og de gikk hen, og da de gikk bortover veien, - la oss legge vel merke til det, - først da de gikk bortover veien, se så var de rene.
Og du, du er kommet med din syndespedalskhet til Gud. Og Han har tatt vel imot deg; - Han har sonet for din synd, betalt for den med Jesu blod, og Han sier til deg: Du er ren, ren i Jesu blod. Du ser inn i ditt eget hjerte, ser at det er stygt og syndig, men like overfor deg ligger Guds ord, som sier til deg at du er ren. Hva vil du tro? Vil du som de ti spedalske våge å tro Gud på ordet? Ja, så skal du se, at ditt blikk skal åpnes, og du skal få se, at du er ren, ren i Jesu blod.
Ditt blikk tok feil retning, da du så inn i ditt eget hjerte. Det var ikke dit du skulle se, det var til Jesus. I Ham er du ren. I Ham er syndenes forlatelse, i Ham er Guds forbarmende kjærlighet åpenbart.
Dersom du vil tro på Ham, forlate deg på Ham, våge det sprang og fortrøste deg til Ham tross alt, så skal du få se, at du er ren. Da skal det gå opp for ditt blikk dette vidunderlige, som verden ikke kan kjenne, som troen alene, ingen viten, ingen granskning kan forklare oss, at syndenes forlatelse er i Kristus, at renheten er i Ham, at tross all synden i mitt hjerte, er jeg ren, lovet være Jesus Kristus, min frelser.

Ja, kjære leser, nå har vi betraktet dette; - Gud har latt oss betrakte det, for at vi skal tro våre synders forlatelse. Han har villet vise oss, at det eneste som kan hjelpe oss i vår nød, er syndenes forlatelse, og at det eneste, som Gud kan hjelpes oss med, er det samme, at Han har hjulpet oss med det, at det er en ferdig gave til oss alle, for at vi nå skal tro på den og glede oss i Guds kjærlighet.

Han gi oss, at vi ikke må stå imot. Han gi oss frimodighet til å forlate oss på Ham. Amen.