Tilbake

Døperens gjerning!
Av Chr. Nygaard

Les: Mt. 11, 11 – 15

Det var Døperen Johannes’ gjerning å oppfordre Israels folk til å berede seg til himlenes rike, som var kommet nær; han skulle være banebryter for Sions konge, så veien til hjertene kunne stå åpen for Ham.
Han var en profet, ”den høyestes profet,” Hans vitne, overordentlig kåret, drevet av Ånden.
Men, som Herren selv sa, han var ”også langt mer enn en profet.” Hans fremtreden dannet det avsluttende tidspunkt for den gammeltestamentlige profeti og innledet en helt ny tid, tiden da man kunne gå inn i himelenes rike, om man for fullt alvor ville.
Hva de gamle profeter hadde forut forkynt, hva loven i dens mangfoldige forbilder hadde varslet, det begynte å gå i oppfyllelse med døperens fremtreden.
Alle de tidligere profeter hadde vitnet om den som skulle komme, men Johannes var Hans umiddelbare forløper, som sådan selv forut forkynt, som kunne si til folket: ”Nå kommer Han; Han står midt iblant dere.”
Det er dette, vår Herre og frelser uttaler i de ord av vår tekst: ”Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme.”
Det var denne særegne stilling som Johannes inntok overfor himlenes rike – at han var den ”Elias,” som skulle komme, var, som Herren i sitt vitnesbyrd om ham like forut nevner, den ”engel,” som skulle sendes for Hans ansikt, var, for å nevne enda et profetisk ord, den ”forkynnerens røst i ørkenen” – det var denne stilling, dette hans særegne kall, som gjorde at Herren sa om ham, at han var ”også langt mer enn en profet,” ja vitnet om ham, som vi hører, for folket: ”Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner.” Dog føyer Han til: ”Men den minste i himlenes rike er større enn han.”
For hvor høy plass Johannes enn inntok etter det gudgitte kall han var kalt med, så sto han likevel bare på grensen mellom den gamle og den nye pakt, - tilhørte altså ikke den nye pakt, hvis herlighet er langt opphøyet over, langt overstråler den gamle pakts herlighet.
Skulle vi i en sum betegne denne den nye pakts herlighet, da kunne vi si, at den er forsoningens herlighet. Den nye pakts troende barn, himelenes rikes barn eier – i kraft av forsoningen og den ved forsoningen formidlede Hellige Ånds gave – lys og fred og liv i et mål og på en måte, som ikke kunne eies av Det Gamle Testamentes troende.
Den nye pakts barn kjenner Gud som Faderen, som de ved Jesus Kristus, rettferdiggjorte ved troen, kan nærme seg i sønnlig frimodighets ånd, idet Ånden, Den Hellige Ånd vitner med deres ånd, at de er Guds barn. Og denne barnekårets Ånd gir deres lydighet den rette sønnlige lydighets preg, og i denne barnekårets Ånd eier de det ”levende håp.” – ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn!” (1 Joh. 3,1) – slik bryter apostelen Johannes ut, idet han vil holde frem den nye pakts herlighet. Og dette er en herlighet som jo er felles for alle den nye pakts troende, som altså selv den av dem, som for øvrig måtte besitte den ringeste gave og innta den ringeste plass, kan glede seg ved.
Med henblikk på denne herlighet var det, vår Herre og frelser uttalte om Johannes i sitt vitnesbyrd: ”Men den minste i himlenes rike er større enn han.”
Vi kan her minnes det ord: ”Det minste av det større er større enn det største av det mindre.”