Tilbake

Gitt oss – for intet!
Av A. Redal

Les: Joh. 1, 1 – 14

Se livets vell er fullt, og nådens rike blinker, o arme støv og muld, din Gud deg kjærlig vinker, din Jesus for deg står, den store nådes brønn, når vil du til Ham, når? – hen til Ham snart begynn!

Man leser i en historie eller legende, at djevelen engang sto og hørte dette evangelium opplest. Han var stille og hørte på, inntil de ord ble lest: ”og Ordet ble kjød,” da var han forsvunnet.
Hva enten dette er oppdiktet eller virkelig skjedd, er det dog sannhet, at den som leser og betrakter disse ord av hjertet og i en rett tro, fra ham må djevelen visselig fly. (Luther).

Ja dette evangelium lærer oss i sannhet, hva også Peter sa, at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, og at alle som tror, skal ha livet i Hans navn. Om det gjelder noe steds, så gjelder det ved betraktningen av dette evangelium: ”Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn” (2 Mos. 3,5).
Ved å rett betrakte og overveie det dyrebare evangelium som kjærlighetens apostel har rullet opp for være øyne i dag, kan vi ved troen i Åndens lys få et blikk inn i den evige, frie og uforskyldte Guds nåde og kjærlighet, som er skjult for verdens vise og forstandige, men åpenbart for de umyndige. Nåde! Nåde! Det er et velsignet og gledelig ord; det passer vel for arme og elendige syndere. Men akk, de er få som forstår, hva nåde er, og mottar nåden som nåde.
At nåden er aldeles fri og gis for slett intet, vil den naturlige, selvgode egenkjærlighet ikke høre etter. Nei, mine dyder og gode gjerninger må gjøre sitt og hjelpe til, sier fariseeren i hjertet.
Kjære medforløste! – dersom nåden ikke var fri, så var den aldeles ikke for oss. Vi kan ikke fortjene eller vinne oss den. ”Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn” (Rom. 9,16).
Ingen er kommet i himmelen verken ved dyd eller ved gudsfrykt, men alene ved nåden. Om nåden i Jesu åpenbarelse sier apostelen: ”Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet” (1 Tim. 3,16).
Det er den samme gudsfryktens hemmelighet, som Johannes skriver om i vår tekst: ”Ordet ble kjød.” Forunderlig. Gud født av Gud, dog sant menneske og sann Gud. Her må all menneskelig fornuft og forstand være borte og gi Ånden rom, som ransaker alle ting, også dybdene i Gud (1 Kor. 2,10).
Her er riktig ett rikdoms dyp av nåde og kjærlighet, en nådens brønn uten bunn, en sunnhetskilde, som veller opp til et evig liv og salighet, igjennom den beundringsverdige begivenhet i Guds evige råd, at Ordet ble kjød og bodde iblant oss.
Å rikdoms dyp både på Guds visdom og kunnskap! Hvor uransakelige Hans dommer og Hans veier usporlige! Arme synder! Her kan du se, hva du selv kunne gjøre til din frelse, hva du selv kunne bidra til, at det allmakts seierrike ord ble uttalt av din frelser i Hans dødstime: ”Det er fullbrakt!” Nei, Han trådte persekaret alene, det var ingen med Ham. Og enda kan du ikke tilegne deg nåden så fri og uforskyldt som den er gitt deg, så nåden kan bli nåde for ditt arme nådeløse hjerte.
Her kan du forstå, hvor dypt din egenrettferdige fariseer ligger innhyllet i hjertets dypeste folder. Av nåde er dere frelst ved tro, sier apostelen til efeserne, og det ikke av dere selv, det er en Guds gave, ikke av gjerninger for at ingen skal rose seg. Nei alt, alt av nåde!
Hva har du menneske, som du ikke har fått? Alt er ferdig og rede av pur nåde. Livets brønn er åpnet og sprudler fritt til deg gjennom Jesu vunder og sår. Alle som tørster, innbys alvorlig å komme: ”Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!” (Jes. 55,1).
Og på den store høytidens siste dag sto Jesus og ropte og sa: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann” (Joh. 7,37-38).
Da vi nå er tilbudt en slik overflødig nåde, hva er så i veien for å motta den? Er det ikke vårt hjertes vantro med hele vårt gamle menneskes motstandskraft, som alltid står Den Hellige Ånd imot. Man kan ikke beklage nok den blindhet og uforstand hos flesteparten av dem som endatil bruker Guds ord og anser seg som kristne.
Kjære medforløste! – stå stille en stund og tenk over, hva Jesus har gjort for deg, at du som var evig fortapt, er gjenfødt til en evig salighet. Kan ikke Kristi kjærlighet vekke deg til erkjennelse og bøye hjertet til kristelig ydmykhet, så er det visstnok ikke noe som kan bevege og dra ditt hjerte i kjærlighet til Ham.
Gud gi oss et slikt innblikk i Jesu kjærlighet til syndere, så Faderen ved sin Ånd kunne få dra oss til Ham, i hvem vi har en evig frelse og salighet.

For syndere kun!
Av A. Redal

Les: Mt. 23, 34 – 39

Det var til fariseerne og de skriftlærde, at Jesus talte de skrevne ord i vår tekst. Disse selvgode folk sa: ”Hadde vi levd i våre fedres dager, så hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod!” (Mt. 23,30). Dog, de var deres barn som oppfylte deres fedres mål, noe de senere beviste i gjerning, idet de henga Jesus til korsets død, dernest Hans utsendte vitner, som de slo i hjel og korsfestet, hudstrøk og forfulgte fra en by til en annen. Dog gjorde de det ikke med bevissthet om sin synd, for Jesus sier i sin bønn for dem: de vet ikke hva de gjør.
La oss se bort fra jødene og vende blikket til oss selv. Enhver som prøver seg etter Ordets prøvestein, skal visselig finne, at han ikke har noe som helst fremfor hine jøder å rose seg av. Han vil finne, når han har fått syn på syndens urkilde i hjertet, at han med ord og tanker er skyldig i likhet med dem som har utført denne gjerning.
Måtte Herren avsløre vantroens og egenrettferdighetens synd hos alle selvgode kristne, så de på nådens dag kunne se seg bedratt med sin selvvalgte vei og komme til Jesus, så de kan frelses ved nåden i Hans blod. Det skje av nåde for Jesu skyld. Amen.

Et stort lys!
Av A. Redal

Les: Ef. 9, 2 – 8

Dette Guds ord er en profeti fra den gamle pakt, en forutsigelse om Messias’ komme. Det er også et evangelium, et gledens budskap. Jesus Kristus, den klare morgenstjerne, rettferdighetens sol, Han er det lys som profeten så gå opp over den formørkede verden og sa: ”Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.” (Jes. 9,2).
Profeten ser i Ånden allerede frelseren som kommet, før Han ble født. ”Et barn er oss født, en sønn er oss gitt” (Jes. 9,6), sier han århundrer før Han kom i vårt kjød og blod, som sann Gud og sant menneske, som forløser og frelser fra det tunge syndens åk, som det fortrengte Sion sukket under.
Å sjel, har du lovet og takket Gud for Hans komme i kjødet, har du gledet deg i den frelse og salighet som Han besøker deg med, kan du av et oppriktig hjerte synge med den sanne menighet: O du herlighetens glans, lys av lys vår sjel omstråle, treng deg gjennom sinn og sans, vekk oss opp av sløvhets dvale? Kan du det ikke ennå, så må du endelig komme til det; for ellers har du ikke frelse i Ham.

Nåde til alt!
Av A. Redal

Les: Tit. 2, 11 – 14

Likesom solen er gått opp over alle mennesker og skinner over alle, onde og gode, rettferdige og urettferdige, så er også Guds frelsende nåde åpenbart for alle mennesker, onde og gode, rettferdige og urettferdige. Guds nåde er frelsende, den frir ikke bare fra lovens forbannelse, forkynner ikke bare befrielse fra straff og fordømmelse, men løser oss fra syndens og djevelens trelldom, helliggjør oss til et nytt liv, gjør oss til barn og det evige livs arvinger.
Slik er den frelsende nåde for alle mennesker uten forskjell. Og alle uten unntagelse trenger til det, fordi alle er av naturen vredens barn og kan ikke annet enn å synde Det er ingen som gjør godt, enn ikke én.
Men her må vi merke oss og forstå, at Gud ikke har åpenbart og latt forkynne sin frelsende nåde, for at det skulle bli ved det, at det bare skulle være en tom lyd; men den skulle opptukte og oppdra oss i rettferdighet for den evige salighet, til å forsake all ugudelighet med verdslige lyster og begjæringer og gå frem i sannhetens lydighet og leve viselig og gudfryktig i denne verden, slik at vi, som er plantet i Kristi menighets hage og innpodet i livets vinstokk, kan bære den frelsende nådes frukt, Ham selv til ære og oss til salighet.
Til det hjelp oss du, som har lovet å fullende din kraft i vår skrøpelighet, og det for Jesu blods skyld. Amen.

Gled deg i Herren!
Av Anders Redal

Les: Luk. 10, 17 – 20

Når apostelen Paulus i brevet til filipperne formaner sine trosbrødre til alltid å glede seg i Herren, så merker vi av det, at gleden i Herren er en svært nødvendig og uunngåelig ting, ja aldeles uunnværlig for enhver Jesu disippel, som gjør seg håp om nåde og salighet hos Gud ved Jesus Kristus. Mangler denne glede, gleden i Kristus Jesus, og det evige livs håp, så mangler også troen, den sanne og levende tro, hvis frukt er glede og fred.
Troen er aldri gledeløs; - hvor den er, der er glede, hvile og fred. Om enn ikke alltid følbar og kjennelig, så er den likevel der. Likesom solen på himmelen ikke sees igjennom den tykke sky, men står der allikevel, så kan heller ikke gleden alltid fornemmes i de troendes bryst, men der er der likevel, den er alltid til stede.
I mødige og tankefulle stunder, under livets forskjellige prøver og omvekslinger, når motgangs vann vil skylle over det lille livsskip, så det er ferdig til å synke, da blir det sorg og klage i stedet for fryd og glede; - men også da er gleden til stede i troens kraft, slik at man synger med den salige Kingo: Men, o Jesus, jeg vil grede, hjelp du til, at troens glede Over synd og sorg må alltid overvekten få.
- Guds ord står fast; - det blir ved det, at man alltid kan glede seg i Herren. Gud krever ikke det umulige.

I medgangs dager, når lykken går med, og alt føyer seg netter ønske, synes det ikke så vanskelig å glede seg i Herren. Men da er det ikke mindre vanskelig. Det er så mange hemmelige avguder som vårt hjerte henger seg ved, bevisst og ubevisst, som vi er så tilbøyelige til å dele gleden med, og derfor må Herren føre oss inn i forskjellige prøver for å rive bort det som hjertet henger ved, som vi deler gleden med. Han vil ikke ha fremmede guder ved siden av seg. ”Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én” (5 Mos. 6,4).

Menneskets hjerte kan ikke være uten glede. Finner det ikke sin fornøyelse i en ting, så søker det den i en annen. Men ingen timelig ting kan skaffe mennesket sann glede; - for de er alle underkastet frykt, angst, tvil, sorg, utålmodighet og uro.
Det er vel en slags glede i de skapte ting, men den er blandet med beskhet og åndsfortærelse. Jeg taler ikke om verdens barns glede, de som ikke kjenner noen annen glede, men jeg taler om dem som med helt og fullt hjerte, i troen kan synge med poeten: Gleden i verden er ikke gleden for meg, og med David glede seg med Guds folks glede og rose seg med deres arv (Slm. 106,4-5).
For det naturligsinnede menneske er Guds barns glede en gåte, en fremmed og ukjent ting. Den er dem likeså uforståelig som gjenfødelsen for Nikodemus. Den forstås ikke ved å høre fortalt og lest om den. Den mottas og tilegnes av nåde ved Åndens vitnesbyrd i sjelen, uten å la seg kjenne og for stå for andre. Kun de som rettferdiggjorte ved troen har funnet fred med Gud ved Jesus Kristus, kan forstå å glede seg i Gud og den frelse og salighet som er blitt dem til del i Jesu Kristi herlige åpenbaring.
Bare de alene kan glede seg i barneretten og den evige arvedels håp. De gleder seg i tron og sier med David: ”En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!” (Slm. 16,6).
Om enn bedrøvet, så likevel alltid glad; - ei alene når det er sol og sommer i sjelen, men også da, når det er vinter der inne.

Men hvordan er ikke det arme menneskehjerte skikket? Akk! – det er en jammerlig sønderrevet ting. Det faller ofte med sine tanker rundt i tusener stykker. Hvor er ikke hjertet, som Skriften sier, mer bedragelig enn alt annet.
Selv i Guds rikes arbeid, når alt går godt, vil det berøve Gud æren og legge den til seg selv. Djevelen og vårt fordervede kjød og blod er de beste venner av verden; - de vil alltid holde sammen til fall og forførelse, og derfor blir vi så ofte bedratt, ofte uten å vite og merke det selv, slik som vi ser i vår tekst. De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!

Hovmod, dette å ville være noe, var den første synd som kom inn i verden, den er også den siste som går ut igjen av menneskehjertet, sier vår kjære Luther.
Vi har alle en medfødt lyst til å være mer enn vi selv er, til å ville være noe, skjønt vi er intet. Ingen vil stille seg på den plass han fortjener å stå og bør stå ifølge sin onde natur, men vil høyere og høyere opp. Det er virkningen og frukten av den gift som lever og skjuler seg i naturen.. Det er den arvelige grunnskade av fruktbittet i Edens hage.

Vel er denne grunnskade, denne giftige onde rot av en og samme art, men bryter ut i forskjellige ulike retninger og ytrer seg hos det ene menneske på en, hos det annet på en annen måte. Alle bærer sin skjulte forræder i barmen, som hos verdens barn holder dem fanget under fordømmelsen, så lenge de ikke omvender seg og fødes på ny, og hos Guds barn, som erkjenner og bekjenner både synd og nåde, ligger den alltid på lur for enten hemmelig eller åpenbart å bryte ut på den kant, hvor hjertets onde tilbøyelighet heller mest, noe som alltid skjer i de ubevoktede øyeblikk.
Imot denne listige sjelefiende og vår onde natur, som er så fortrolige og hjelpsomme til å drepe nådelivet og berøve oss livssamfunnet med den Herre Jesus, har Herren gitt oss uovervinnelige våpen til befrielse: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (Mt. 26,41).
Videre har den kjære Gud gitt alle sine barn en fri og åpen adgang til å gå inn i Hans rustningskammer i efeserbrevet 6, 11-18 for å motta av Hans egen hånd all den åndelige rustning som en Kristi stridsmann trenger til. Og til det lokker og ber Han å iføre seg den, og fremstiller alle fiendtlige makter for å vise, hvor nødvendig det er å bruke den. Hør hva Han sier: ”Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.”
- Kjære medvandrere på veien, vær ikke likegyldige for denne Guds nådes rustning, som er gitt oss med løfte om en evig seier. Iført denne hellighetskledning, til daglig bruk, kan vi slå ned alle våre salighetsfiender ved Guds nådes kraft. ”Men, kristen soldat, Her gjelder en skatt, Strid modig og mandig og kronen ta fatt. Skal du overvinne den arrige fiende, Da bli ikke matt. Vi får jo ved makt Og ikke forsakt Å kjempe og tiden å ta i akt. - Herren gi oss nåde til det for Jesu skyld!

Vokt deg!
Av Anders Redal

Les: Luk. 10, 17 – 20

Alle Kristi etterfølgere, alle Jesu disipler, som er blitt to mennesker i én person, det gamle og det nye menneske, har fått erfare apostelens ord: ”Kjødet er skrøpelig.”
Det gamle menneske vil enten til høyre eller venstre, på en eller annen avvei, det kan ikke annet etter sin fordervede natur. Det er stikk imot det nye. Kjødet imot Ånden og Ånden imot kjødet, så det gjelder en kamp om sjelens liv eller død.
Vi må alltid være på slagmarken; - fienden er alltid i oppbrudd, den hviler ikke, den spiller sin rolle på alle veier for å berøve oss sjelelivet og klenodiet. Særlig ligger fienden etter dem som Herren har tatt i sin tjeneste og betrodd større eller mindre gaver til å virke og bekjenne Hans navn; - disse ligger den nærmest etter hovmodsånden, ofte uten at de selv merker det; - og likevel er faren så mye større, helst når fruktene av virksomheten faller en i øynene, som vår tekst viser.
Jesus advarer sine disipler for denne hovmodsånd, da de meget opprømte og høye i seg selv kom tilbake fra sin første reise med stor glede og stort mot over sine heltebedrifter og sa: ”Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!”
Dette uventede utfall, at åndene måtte fly for dem, var meget stort og påfallende for dem. Hvilken kraft som krevdes til det, hadde de nylig sett på de tolv i Luk. 9,40, som ikke kunne drive ut den urene ånd av den månesyke gutten.
Jesus hadde talt med dem om helbredelser av syke ved deres utsendelse, men ikke uttrykkelig om djevleutdrivelse; - og allikevel hadde Han kraftig bekjent seg til dem, når de truet djevlene i Hans navn.
Dette ble så merkelig for dem, at de syntes å være kommet høyt nå, da selve djevlene måtte fly for dem. De vandret i store ting (Slm. 131).
Nå, hva svarer Jesus på deres gledelige beretning? ”Jeg så,” sier Han, ”Satan falle ned fra himmelen som et lyn.”
Den samme djevel som nå må vike for mitt navn, var selv en gang et lykkelig vesen, salig i himmelen, men ble hovmodig, og straks falt han ned fra himmelen som et lun. Når Satan, som var en englefyrste kunne falle, hvor mye mer dere. Vokt dere derfor, at dere ikke skal falle ned fra himmelen på samme måte.
Hadde ikke frelseren snart brakt dem på den rette vei, så ville til sist den djevel som de hadde drevet ut av andre, igjennom denne glede, som gjennom en dør, ha banet seg vei midt inn i deres hjerter (Besser).
Hvor gjerne vil ikke den gamle Adam sitte i høysetet, hvor tilbøyelig er ikke den gamle bedrager til å rane æren fra Gud til seg selv. Hva har du, menneske, som du ikke har fått? Intet, slett intet uten synd og urettferdighet, det er all vår eiendom. Har vi noe rettferdig og godt, så er det Herrens eiendom og ikke vårt, en betrodd nådegave som er gitt oss etter Kristi gaves mål (Ef. 4,7), så vi ikke har noe å rose oss av uten av vår skrøpelighet.

Ved hovmod falt vi i Adam, og ved den samme synd er mange Guds folk falt tilbake og har mistet det de hadde arbeidet og kjempet for. Helvetslangens listige kunstgrep til å forføre og rive, om det var ulig, de utvalgte ut av nåden og samfunnslivet med den Herre Jesus. Er i dag den samme som på forførelsens dag i Edens hage. Som han da berøvet våre første foreldre uskyldighetsstanden, så søker han også å berøve alle Guds barn nådestanden og den evige salighet.
Faren er stor p.g.a. våre hjerters fordervelse. Herren vet, hvordan fristelsens nett blir spent ut for de benådede blant Hans egne, og derfor, idet Han i første rekke delte gleden med sine glade disipler, helliger Han deres opphøyde glede med et alvorlig advarselsord. Han vil ikke at de skal glede seg for mye over det de utretter for Guds rike. Denne glede kunne jo lett være paret med egenkjærlighet og hovmod. Det kunne føre dit hen, at de holdt blikket rettet mer utad enn innad og oppover. Dessuten er det, som noen gjør, en meget dårlig og bedragerisk målestokk til bedømmelse av ens indre verd. Man kan drive ut djevler og likevel være et mørkets barn (Mt. 7,22); - derfor gir Herren deres glede en bedre retning (Dächsel).

Ydmyk dere!
Av Anders Redal

Les: Luk. 10, 17 – 20

Idet Herren formelig og høytidelig innsetter dem (disiplene) for deres fremtidige virksomhet i den fullkomne besittelse av den makt, som i det enkelte tilfelle bare var blitt gitt dem som en hendelse, ble Han ved: ”Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere.”
Og idet Han hadde vist de 70, at det lå noe galt og farlig i deres glede, sa Han: ”Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen! (Dächsel).
Her åpner Herren den rette gledekilde for disiplene. Ikke ved det at åndene var dem lydige, skulle de glede seg, ikke ved å gjøre store berømte gjerninger, heller ikke over den makt som de hadde fått over all fiendens kraft. Det er alt sammen nådegaver som de hadde fått for intet og skal gi for intet til Herrens ære, som en uforskyldt nådens velgjerning, at Herren vil verdige dem til det. Her er ingen grunn til verdighet, men til den største uverdighet og dypeste ydmykhet.

Men ser vi nå bort fra disiplene og vender blikket innad til oss selv, ransaker og prøver oss rett i grunnen, så skal vi finne en mangfoldighet av det samme urene slagget, ja, om vi får kjenne oss rett til hjertebunnen, så skal vi bli meget overbærende med disiplene, for vi skal finne i våre egne hjerter en hemmelig høyhet, selvgodhet og egenære. Den som har lært å kjenne noe til seg selv, og merker det med sorg og bedrøvelse, og ligger Gud i øret med bønn om hjertets renselse, ham fører Gud på rettferdighets vei for sitt navns skyld (Slm. 23). Han hater den kjortel som er smittet av kjødet. Derimot, når det ikke kjennes av bedrøvelig erfarenhet, så er faren desto større og farligere. Slik gikk det med Sebedeus’ sønner Jakob og Johannes, to av de tolv; - de kjente ikke seg selv, derfor kom de og ba Jesus om å få sitte den ene ved Hans høyre og den annen ved Hans venstre side i Hans herlighet, hvortil Jesus sa: ”Dere vet ikke hva dere ber om. (Mt. 20,22 og Mrk. 10,38).
Se, hvor langt borte den salige åndens fattigdom og ydmykheten var. Og de så meget mer som de alltid hadde omgang med Ham som var saktmodig og ydmyk av hjertet.
Her kan vi se, hvor gjennomsyret vi er av den for nådelivet så kvelende og drepende hovmods surdeig, som har trengt seg gjennom marg og bein og hver en blodsdråpe, slik at det ikke er noe sunt fra hodets isse til fotsåle.
- Derfor roper apostelen oss inn i øre og hjerte: ”Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at Han kan opphøye dere i sin tid” (1 Pet. 5,6).
Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Et ydmykt hjerte tar imot alt som nådegave, og finner seg selv uverdig for Gud til den minste nåde, ære, ros og høyhet. Ydmykheten gjør oss ringe og uverdige i oss selv, men gjør oss verdige for Gud i Kristus Jesus, så Han antar oss som sine barn og regner oss blant sine.

Vi er vel alle enige om, at det ikke finnes noen større ære og verdighet enn å være et benådet Guds barn, et medlem av de hellige samfunn, de som har sitt navn skrevet i himlene.

Den som har fått rett syn på denne ære og verdighet, trakter ikke etter noen æres rang verken i nådens rike på jorden eller i Gudsriket i himmelen. Det er bare om å gjøre, å komme innom dørterskelen i høye kor, Hvor Gud Han bor, Blant alle englers sang; - å komme inn i Guds stad, hvor Lammet selv Ved livets elv Er både vert og gjest. Ja, der er noe for barna å få, en krone som glimrer med klarere strimer enn solen om middag og midtsommers tider. Dit hen står alle de helliges lengsel, det er dette sted, som de strider og kjemper for å vinne, det er dette apostelen jager etter å nå. Det er målet for pilegrimsvandingen igjennom ørkenens land. Det fyller hjerte og sinn med sukk og bønn og med livets håp etter sabbatshvilen i de evige boliger.

Regn med din frelser!
Av Anders Redal

Les: Luk. 10, 17 – 20

Du medvandrende, som kanskje ennå står utenfor de troendes leir, de helliges samfunn. Tenk på, at også du er med i tallet på evighetsveien. Tenk etter, hvor det bærer hen. Forlat ditt store følge på den brede vei, som går til det sted som ikke er beredt for noe menneske, men for djevelen og hans engler. Stans da nå i løpet og se deg omkring; - gå ut fra din vei og ditt dårlige selskap, og spør hvor den rette vei mon er? Våkn opp, som rett er, og kjenn din besøkelsestid. Bli edru av syndens fordømmelige rus, la deg overtale av sannheten. Si med profeten: ”Herre! Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale” (Jer. 20,7).
Nøl ikke, gjør det snart! Ingen gjerning under solen har et så alvorlig hastverk som denne. Begynn i dag og spar det ikke til i morgen. Du vet ikke om du er eier for den dag i dag, enn si for den i morgen. Allerede i kveld kan du være innenfor evighetens port. Ikke noe øyeblikk er du sikker for rytteren på den gulbleke hesten (Åp. 6,8).
Nådetiden svinner med en hurtig fart inn i evighetens uendelighet. Og du går aldeles sikker og frimodig, rolig og uten bekymring, som om du hadde gjort pakt med døden og forbund med dødsriket (Jes. 28,15) uten å tenke på og spørre etter den banede hellige vei (Jes. 35,8), som om det ikke var en udødelig sjel i din barm og et liv og en evighet etter døden.
Akk! – kjente du Guds nådes søte rike, hvor godt det er å høre Jesus til; - Du skulle ei imot Hans nåde krige, Som deg ennå så gjerne hjelpe vil. Ja trodde du, hvor godt det er å lande I Paradis hvor gleden er så søt, Du skulle snart all verdens lyst forbanne Og haste frem til Jesu blod og død. Akk hvilken fryd Guds engler fikk, Om du begynte nå i dette øyeblikk.
- Vi er kjøpt med Jesu blod til å være Hans egne fremfor alt, i tid og evighet.
La oss derfor som fornuftige vesener, begavet med forstand og evne og skapte til evig salighet, gjøre et forstandig valg, gå inn på frelsens vei, frasi oss forbannelsen og døden og velge velsignelsen og livet, og etter døden gå inn til den evige glede.

Akter vi en så stor frelse for ringe, så vi forspiller nådetiden i tankeløs likegyldighet, da er vi de ulykkeligste av alle skapninger under solen. Nådens tid til ende går, Når du uti døden står.
Stå stille for Herren. Fall ned på kne og be til Gud, at Han vil vekke din samvittighet og la deg kjenne Kristus Jesus som din frelser og saliggjører. I dag er frelsens dag, i dag rekker Han ut sine nådens armer for å motta deg, i dag brenner Hans hjerte av kjærlighet for å frelse hver og en som kommer til seg selv og beslutter å gå til Faderhuset (Luk. 15,18).
Si med den forlorne sønn: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.” (Luk. 15,18-19).
Da skal Faderen også gi deg den beste kledning, samt ring og sko, og du skal få bo i Faderhuset til evig tid.
Men kan hende det finnes noen av dere, som tenker ved seg selv: Jeg vet ikke å være annerledes enn jeg er. Da skal ingen kunne si noe ondt om meg, jeg ligger ikke i noen last, jeg er et sedelig og skikkelig menneske; - og enn mer, jeg er med i kristelige gjøremål, i oppbyggelser, i Guds hus og ved nattverdbordet. Hva kan jeg så mer, - hva mangler meg ennå? (Mt. 19,20).
Jo, det mangler deg tro og kjærlighet, som dine gjerninger skulle flyte av som frukter.
Ja, jeg frykter for at flertallet av vårt kirkefolk forregner seg her, og til sist får en sørgelig fasit av sin kristelige livsregning – idet de hviler på nådemidlenes bruk og står utenfor nåden selv, lik hine som falskt forlot seg på deres omskjærelse i kjødet uten hjertets omskjærelse i Ånd. Det som er født av kjød, er kjød og kan ikke arve Guds rike i sitt kjødelige sinn. Det må skje en grundig forandring med hele mennesket, en ny fødsel, som ingen kan bli salig uten, en hjerte- og sinnsforandring, et nytt menneske som er skapt av Gud i rettferdighet og sannhets hellighet.
Alt må bli så nytt, at vi ikke kjenner oss selv igjen. I forstanden et nytt lys, i viljen en ny lengsel, lyst og kraft og et helt nytt liv i den, som ellers var åndelig død, noe som Skriften kaller et nytt hjerte, en nå ånd, et nytt menneske eller en ny skapning.
Slik har vi lært i vår barnelære, og slik lærer Guds ord oss det gjennom hele den hellige Skrift. Og Herren slår ikke noe av, Hans Ord er ja og amen fra evighet til evighet.

Først da, når denne sinnsforandring er foregått, blir nådemidlene til velsignelse. Da får vi en hjertelig trang til å bruke Guds ord for å styrkes og holdes oppe i nåden. Da blir kjærligheten, som troens frukt, drivfjæren til alle kristelige gjøremål. Da anser vi alt som en overflødig nåde, hva Gud har gjort for oss og vil gjøre oss til. Ja vi finner oss uverdige til all den nåde som er blitt til del i Jesu Kristi herlige åpenbaring.

Herre, vår barmhjertige Gud, som har gitt oss din Sønn og alle ting med Ham, gi oss din Hellige Ånd som kan opplyse vår formørkede forstand om nåden og sannheten igjennom ditt Ord, og åpne våre hjerter for samme, så vi må gå frem i sannhetens Ånd og kraft til evig frigjørelse; - det gi du i nåde for Kristi skyld! Amen.