Tilbake

Han kommer for å...
Av O. Ugland

Les: Mt. 21, 1 - 9

Dagen er nær! – for se, din konge kommer! Han som er lys og dag for synderne, Han kommer igjen i nådeordet som lyder om Ham, i det nådens evangelium, som er ”en Guds kraft til frelse for hver den som tror.”
Din frelser, din Jesus, din konge kommer i dette sitt ord og i sine hellige sakramenter, disse Hans nådes midler, disse bærere av all den overvettes barmhjertighet som Han, den oppstandne og himmelfarne har vunnet deg ved sin lidelse og død for deg her på jorden, o menighet!
Han kommer til deg, hver en syndersjel, for ved sin nådes kraft å føre deg ut av syndemørket, å løsrive deg fra syndens trellelenker, for ved sin sannhets makt å gjøre deg fri fra djevelens vold og snarer. Han kommer med alt godt for deg til liv og salighet. Han hvis evige vrede og rettferdighets straff ville være din likesom min fortjente lønn for lenge siden, Han kommer som en ”saktmodig” fredens og nådens konge. Han kommer med forlatelse til deg for alle dine synder, for å tilgi deg alle dine overtredelser for sitt blods skyld. Han kommer for å avkle deg din egenrettferdighets usle og fillete kledning og gi deg en fyrstelig purpurkåpe, - sin for deg fortjente rettferdighet i stedet. Han kommer for å gi deg, den uverdige, plass i sin himmelske kongebolig, hvor det er fred og idel fryd og glede. Han kommer for å gjøre deg, som Han kjøpte så dyrt, til sin virkelige eiendom, idet Han vil vinne deg ved sin nåde, og for å yte deg sitt vern og sin beskyttelse mot alle din sjels fiender. Han kommer for av nåde og ved nåde å hjelpe deg til den evige salighet, som du uten Ham aldri kunne nå frem til. For du er en synder og måtte uten Hans miskunnhet gå evig fortapt under rettferdighetens dom på den åndelige mørkhets vei, den som du av naturen vandrer på, i den syndens natt som omgir deg, så lenge Jesus Kristus ennå ikke har fått ”lyse for deg:”
Se da menneske, hvordan dagen igjen kommer for deg, frelsens dag, med denne din konge, og bli så for Hans store barmhjertighets og din salighets skyld ikke lenger i mørket og natten. Lukk ikke øynene, og bli ikke i ubotferdighetens og vantroens søvn og slummer, åndelig sløv og likegyldig for denne din konge og Hans nådes dag. Ditt hjerte higer jo ellers etter det som er godt. Hvorfor skulle du da ville forsømme det beste, som Jesus Kristus og Hans frelses dag bringer deg?
Å nei, tenker du visst i dette øyeblikk, du som sitter der som et lem av denne kristne forsamling, som kaller deg en kristen og vil gjelde for en slik, jeg begjærer også å nyte godt av denne Sions konges velsignelse, av det den dag bringer som Han kommer til meg på.
Det er dog riktig en herlig og priselig dag for synderne, denne Hans nådes dag, på hvilken vi kan synge:

Visstnok ingen sjel fordømmes,
Når han på sin Jesus tror;
Nådens kilde aldri tømmes,
Nåden er og bliver stor.

Takket være Gud for den1

Med oss i Ordet til Betlehem
Av O. Ugland

Les: Luk. 2, 1 – 15

Hele Guds skapning, dens oppholdelse og styrelse, forkynner at Han er stor og såre priselig som gjorde og gjør alt sammen.
- Men Herren vår Gud er dog større og mer priselig i nådens enn i naturens rike. Ikke noe har slik kunngjort Guds ære, som Han som sier i sin bønn til Faderen: ”Jeg har herliggjort deg på jorden!” (Joh. 17,4).
I sin åpenbaring for oss i Kristus Jesus er vår Gud størst, mest ufattelig og ubegripelig for oss. Juledagen viser frem for vår ånds og vår tros øye det største under av Guds herlighet: For på den dag ”sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne,” for at Han skulle frelse oss alle fra våre synder. La oss da til Herrens ære og pris overveie dette i denne hellige andaktstime. La oss ta det for oss til julebetraktning, at

”Gud er åpenbart i kjød."

Det foregår noe i Betlehem i dag, kjære medforløste! Noe som gjør krav på all vår oppmerksomhet. Vi vil i ånden gå dit hen for å se, hva det er. En liten, ringe stad med små, lave, uanselige hus, uten noe tegn på storhet og makt! Kan noe stort og herlig komme herfra? Kan det være noe så verdig vår oppmerksomhet her? Vi ser jo heller ikke noe, idet vi kommer inn i staden. Alt går sin jevne gang. Menneskene går i sine arbeidsklær. Hver er sysselsatt med sin bedrift og gjerning. Det later ikke til, at man her vet om, at noe merkelig er hendt. Men det er heller ikke noe som setter verden i forundring, som her er skjedd. Det er bare en kvinne og det en ringe kvinne, ikke engang en rikmanns eller stormanns hustru, som har født et barn.
Nå venner! – har vi da lyst til å betrakte dette barn noe nøyere; vender vi ikke om igjen for å gå ut av staden, når vi hører hva det er, og tilbake til vårt hus og vår gjerning med de ord: Å ikke annet, hva betydning kan det ha for meg, hva er det å se på! – se, da er det også en stjerne, som vi kan finne frem ved. Og den stjerne viser oss hen til en kvegstall og til en krybbe i den. Vi går dit hen, ledet av denne stjerne, av Herrens Ånd og Ord, og hva finner vi; hva ser vi da her? Det ser så såre ringe og fattig ut; ingen tegn viser seg på høyhet og herlighet. Et lite barn, svøpt i kluter, slike som fattigdommen alene har dem, ligger der i krybben. En mor i ringe kår, skjønt riktignok av kongeætt, sitter der ved sitt barns leie. Og mens hennes øyne smiler av glede og henrykkelse, idet det hviler på hennes livs frukt, barnet som hun har båret under sitt hjerte, barnet som hun elsker med hele sin sjel, beveger det seg underlige tanker i hennes indre.
Hun vet, hvordan hun, en jomfru, som ”ikke er gift;” er blitt mor til dette barn. ”Den Hellige Ånd skal komme over deg og den høysetes kraft skal overskygge deg.” Slik hadde Herrens engel talt til henne for ni måneder siden. Og disse ord er ikke glemt. ”Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme.”
Slik var det også talt til henne på samme tid av det samme Herrens sendebud. Og disse ord har hun bevart i sitt hjerte. En engel har åpenbart seg for henne før barnets fødsel. Engler har i natt åpenbart seg ved dets fødsel for hyrdene på marken. Det har lydd gledesbudskap fra himmelen til disse hyrder: ”i dag er det født dere en frelser!” Det har for dette barns skyld lydd lovsanger til Herren fra englekor: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.”
Hyrdene har vært ved krybben og sett barnet. Og ”de fortalte” Maria, ”om det ord som var talt til dem om dette barn.” Maria, som sitter ved leiet, ”tok vare på alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte.”
Ja, som en ekte israelitt, i hvem det ikke er svik, som en synderinne for Herren, grunner hun på, hva hennes Gud vel mon ha til hensikt med dette hennes barn.
Også vi skulle i dag og i denne vår julefest grunne på dette i våre hjerter.

Hvem er da dette barn, og til hva er det født? Det sto vel ikke helt klart for Maria den gang, men det ble henne ganske visst ved åpenbaring ikke av kjød og blod, men av Faderen i himmelen.
Også oss er den samme åpenbaring blitt til del. Talsmannen, Den Hellige Ånd, Sannhetsånden vitner for oss om sannheten. Han går med oss i Ordet til Betlehem og treder inn i stallen med oss og hen til krybben og forklarer oss, hva vi ser, det underfulle som er skjedd.
Måtte Han også i dag få talt sannheten rett inn i våre hjerter, den sannhet og store ”gudsfryktens hemmelighet,” at Gud i dette barn er åpenbart i kjød. Gud åpenbart i kjød! Gud blitt et barn, et menneske! Hva er dette? Vær stille, hjerte, det er slik. Det er underlig for våre øyne, ufattelig for vår forstand; men det er likevel gjort av Herren.
Hva vi ser og blir vitne til er ikke så ringe og uanselig, så fattig og usselt som det ser ut til. Det skjuler seg en stor, overmåte herlighet i denne spede og ringe barneskikkelse. Guds herlighet bor i dette barn; Guddommens fylde har legemlig tatt bolig i det. Det er Han som er ”avglansen av Hans (Guds) herlighet og avbildet av Hans vesen, og Han bærer alle ting ved sin krafts ord” (Hebr. 1,3), det er Han, Sønnen, ett med Faderen fra evighet av i vesen, makt og herlighet, det er den sanne Gud selv, som i dette barn hviler som menneske, ”født av en kvinne, født under loven,” der i krybben.
Fall ned og tilbe, sjel! – for dette barn er din Gud. Min Gud! Ja! – din Gud, Han og ingen annen. Han som ”himlenes himler” ikke kunne romme, Han har ligget i morsskjød.  Ham, ved hvis allmaktsord verdener er gått frem av intet, Ham er det her beredt et stråleie i en krybbe. Han som kler liljene på marken i deres prakt, herligere enn Salomos herlighet, Han er svøpt i kluter. Han som ”metter alt som lever,” med sin velsignelse, Han suger sin næring av morens bryst. Han som troner på kjerubene, og for hvis herlighet serafene skjuler sine ansikt, mens englene er Hans ”tjenende ånder,” Han hviler på menneskehender, betraktes med morskjærlighetens ømme blikk og behandles av mennesker som et svakt og skrøpelig lite barn, som i sin ubehjelpelige tilstand trenger til omsorg og pleie.
Det er dette julenattens under av Guds makt og kjærlighet, som vi syndere skal tro på til vår frelse for Guds rike. Livet av døden er for oss i dette under, dette barn, hvis navn er ”Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste” (Jes. 9,6).
Også til oss heter det i dag med englerøst: ”Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser!"

Klyng deg til Ham!
Av O. Ugland

Klamrer vi oss med det ydmyke syndersinn i bot og tro til fast til nåden i den ”Sønn,” som ”er oss gitt,” i det ”barn,” som ”er oss født,” likesom den skipbrudne til planken på det opprørte hav, eller som det engstelige barn til den morshånd som leder det, - da vil det ikke mangel oss på styrkende vitnesbyrd for vår tro.

For din skyld!
Av O. Ugland

Les: Mt. 21, 1 – 9

Vil vi tro på den frelsende kjærlighet i Kristus Jesus, da heter det fra Sannhetsånden til oss i dag både i vårt eget hjertes rop på barmhjertighet og i Ordet: Det er skjedd! Det er skjedd for deg, synder! Ja! Lovet være Herren, at det er skjedd! Ære være Gud i det høyeste!

For din skyld, menneske! – til din, til syndernes frelse er det gjort av Herren. I dag må vi utbryte, når vi ser Gud i kjød i krybben for vår skyld: ”Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn at du akter på ham!” (Slm. 144,3).
For vår skyld! La oss overveie dette. Ved det får julens nådeunder riktig sin betydning for våre hjerter; ved det blir julefesten med sitt julebudskap riktig en gledens fest med et gledens budskap for oss.
Hva kommer det av, at syndig glede så ofte jager bort gleden i Ham, som er oss født og gitt, slik at julen ikke blir annet enn en tid til livsnytelse, til løyer og lystighet? Det kommer ev det, venner! – at det ikke aktes på dette store ord: ”Gud er åpenbart i kjød!”
Hva kommer det meg ved, heter det i det ubotferdige synderhjerte. Men det skulle jo alltid hete på denne dag, ”i denne søte juletid:” For deg, for deg, min arme sjel! Er Gud i sin barmhjertighet steget ned til jorden; for deg har Han lagt seg i krybberom. For at ikke du evig skal unnvære herligheten, derfor er herlighetens Gud blitt et fattig barn. For at ikke du skal vånde deg evig der, hvor det er ”gråt og tenners gnisse,” derfor har din Gud i dag utstøtt barnets første skrik, derfor gråter Han i dag som et annet barn ved morsbrystet og på morsskjødet.
Sto julens uendelige og store nåde mot oss syndere riktig klart for oss, da skulle hjertet svulme og flyte over av fryd. Det skulle da bli med oss likesom med bekkene og elvene, når vår- og sommersolen tiner opp isen og snøen på de høye fjell. Guds kjærlighets varme skulle smelte isen omkring synderhjertene. Hjertet skulle bli bristeferdig av overstrømmende glede; og gleden skulle bruse frem av oss, dersom vi riktig kunne fordype oss i dette: For deg, for deg er dette skjedd!

For deg! – for deg!
Av O. Ugland

Vi er syndere, kjære venner! – og dette har noe å bety. Det er ikke bare det samme som å si: Vi er mennesker. Et menneske behøver ikke å være en synder. Gud har ikke satt mennesket i verden som synder. Adam var ingen synder, da han bar Guds bilde i Paradiset. Barnet i krybben er heller ingen synder, men ”det hellige,” født av jomfru Maria ved Den Hellige Ånd og den høyestes kraft.
Men du og jeg, vi er syndere ved vår fødsel av syndig sæd. Og hva har vi med det uttalt om oss? Sier vi om en med sannhet, at han er en morder, da har vi med det uttalt, at han er skyldig til å dø. I sitt svar til profeten Natan: ”Den mannen som har gjort dette, skal dø!” (2 Sam. 12,5), uttalte David dødsdommen over seg selv. Og når vi sier, at vi er syndere, da bekjenner vi oss også med det som overtredere, skyldige til døden.
Sier mang en: ”Jeg er en synder,” da mener han ikke stort annet med det enn å si: Jeg er et menneske, i det høyeste et skrøpelig og svakt menneske med mange feil og mangler. Men dette: Jeg er en synder, det har mer å si. Det vil si: Jeg er en skapning av den gode og kjærlige Gud, Hans ypperste skapning på jorden, utrustet på det herligste av Ham for å tjene Ham til Hans ære og min salighet. Men jeg er blitt en opprørsk skapning, et ulydig barn. Jeg har vendt min Gud ryggen, har oppsagt Ham vennskap og troskap. Jeg har overtrådt ethvert av Hans bud og er aldeles vanslektet fra Ham. Jeg er derfor hjemfallen til Hans rettferdige vrede og unåde, jeg kan, slik som jeg er, likeså lite ha samfunn med Ham, som lys og mørke kan forenes. Hans hellighet og rettferdighet må støte meg fra seg, likesom den ene av magnetens poler virker frastøtende på den annen.
Ja! – hva var du, menneske! – dersom Herren helt unndro deg brødet og vannet, som du stiller din hunger og slukker din tørst med? Hva har du, om vannflommene gikk deg over hodet og du lå der nedsenket i dypet? Hva var du, om ildsluene omslynget deg og fortærte deg? Du var dødsens, det faller du aldri på å nekte. Men like så visst var du, synder, som du er det, et dødens barn, utelukket fra å nyte Guds salighet, hjemfallen til Hans vrede og helvete, dersom ikke et nådens mirakel, som Ordet atter viser deg i Betlehem i dag, var skjedd for deg.
Men for din frelses skyld er det skjedd. Gud hadde barmhjertighet med oss; Han glemte oss ikke, da vi glemte Ham.
Vi hadde fortjent vreden; men kjærligheten ville ikke, at vi skulle bære den. Og derfor ”Guds egen Sønn til verden kom, Å bære selv Guds vredesdom.”
Ja, vi vet jo, at Han er kommet for å leve for oss i hellighet under loven, men også for å lide og dø for oss på forbannelsens tre.
Det dyrebare Jesusbarn, hva går det vel ikke i møte! Hvilken lidelse og kval venter det ikke senere i livet for vår skyld, for din skyld, for at du og vi alle kunne bli frelst! Gud vil selv i dette barn bringe rettferdigheten offeret og forlike verden med seg selv, slik at vi må kunne leve i fryd og salighet ved troen på den utsendte.
Det er betydningen av dette for deg, for deg!

Tilflukt til Hans navn
Av O. Ugland

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

Medforløste i Kristus!

Ett ord lyder landet rundt i dag. Det går ut fra alle munner. Vel lyder det mange steds og titt og ofte bare som en tom høflighetsformel, uten at den som uttaler det legger noe innhold i det. Men ofte kommer det også fra hjertet som et riktig hjertets ønske, uttalt fra venn til venn, fra frende til frende.
Jeg mener det ord, som man møter hverandre med i dag både hjemme og ute: ”Et godt nytt år!” Dette er et godt ønske, som vi bærer frem for hverandre på denne dag, når det også har sin rot o kristentroen og kristenkjærligheten og uttales som et riktig kristenønske.
Vi har i dag satt foten over på en fremmed jordbunn. Et fremmed og ukjent land har åpnet seg for oss.. Vi vet ikke, hva som skal møte oss her, hvordan vår lodd her skal bli.
Årsskiftet gir anledning til mange slags betraktninger. Hvor mye kan ikke bare én eneste dag bringe oss av glede eller sorg, og hvor mye mer da ikke et helt år, 365 dager!
Sannelig, var patriarken Jakob forsakt, da han dro fra Bersheba til Karan i Mesopotamia og om kvelden hadde tatt steinen og lagt den under sitt hode, så hadde også vi grunn til engstelig tvil og spørring, da vi i går kveld gikk til hvile for i nattens løp å passere over årsgrensen. Trengte han til mot og styrke fra Herren, så gjorde vi det ikke mindre. Men la vi oss også i går kveld som Herrens utvalgte i troen på Ham, - som de hvis vandring er med Ham, da lot Han oss også i dag våkne opp rike på trøst og frimodighet. Har vi i julen tatt imot Ham i troen som den nådens Gud, som i Sønnen er blitt menneske for oss, da er Hans ord til Jakob: ”Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går!” (1 Mos. 28,15), også Hans rike løfte og tilsagn til oss.
Uten Gud kan året ikke bli et sant godt år for oss, kjære menighet! Vil vi da uttale et godt og sant nyttårsønske for hverandre i dag, så la det være dette: Gud være med deg i det nye år! For er Han med oss, da skal godt og miskunnhet også etterfølge oss alle vårt livs dager i det nye år som vi i dag er trådt inn i. Og Han vil være med oss. Hans navn, som er Immanuel, d.e. Gud med oss, det innestår for det.
Vi har en enda større og herligere åpenbaring og forsikring for vår fremtid om vår Guds nåde, enn Jakob fikk den ved Betel. Vi har alt det vi behøver til vår trøst i det nye år, i Ham, hvis navn ble kalt Jesus.
Til dette Jesu navn er alt godt fra Herren vår Gud, all velsignelse for oss syndere knyttet. Dette navn, som ifølge engelens befaling, ble gitt Ham som fødtes i Betlehem, ved Hans omskjærelse på den åttende dag, som det fortelles oss igjen i evangeliet i dag, det gir oss brev og segl fra vår Gud på, at vi skal gå vår vei i det nye år uten frykt og med frimodig tillit.
I dette Jesu navn vil da jeg, kjære venner! – ved dette første nyttårsmøte her med dere også bære frem mitt nyttårsønske for dere slik:

Herrens velsignelse i Jesus Kristus være over menigheten!

Navnets velsignelse!
Av O. Ugland

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

I dette Jesu navn vil da jeg, kjære venner! – ved dette første nyttårsmøte her med dere også bære frem mitt nyttårsønske for dere slik:

Herrens velsignelse i Jesus Kristus være over menigheten!

Det er et ønske, et begjær som ligger på hjertebunnen hos dere alle på denne årets første dag, et hjertesukk, som visstnok mange av dere også i en inderlig morgenbønn har uttalt for Herren. Dere begjærer alle, så sant som dere tror på den Gud som styrer alle ting og har deres liv i sin hånd, at Han, deres Gud, også vil velsigne dere, la sitt ansikt lyse over dere og være dere nådig. Dere begjærer, at Herren vil gi dere gode og lykkelige dager, både for dere selv og for dem som Han har gitt dere, knyttet dere til med kjærlighetens bånd i slektskap eller vennskap. Er det ikke slik, kjære menighet?
Det er et naturlig ønske hos dere alle, at Herrens velsignelse må flyte fra Hans berg ned over deres livs daler og marker og gjøre dere rike på alle goder i det nye år. Dette skal da også være mitt ønske for dere, mitt, som det er tilstedt å stå her iblant dere på denne nyttårsdag med Herrens Ord og vitnesbyrdet i Hans navn, som midlertidig sjelesørger. Men jeg har da også et godt ord å bringe dere som svar fra Herren på deres ønske og begjæring. Jeg har i dag igjen å legge frem for dere et Guds budskap om julebarnet som Han sendte, idet jeg bringer dere det evangelium, at ”Hans navn ble kalt Jesus.” Gud ga Ham, dette barn, dette navn. For en frelser skulle Han være. Og en frelser er Han for synderne, en frelser fra Gud, ved hvem Han vil ta bort forbannelsen fra det Adams kjønn som er falt i og er fordervet i synden, som det står skrevet: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at Han ble en forbannelse for oss” (Gal. 3,13).

Ved synden, frafallet fra Gud, var vi alle under forbannelsen, alle ”av naturen vredens barn.” Var ikke Jesus født oss som frelser, åpenbart oss som Guds Sønn i kjødet, da hadde det bare vært forbannelsens år og forbannelsens dager for oss å leve i. Ethvert ønske, enhver bønn til Gud om Hans velsignelse ville da ha vært forgjeves. Himmelen ville da ha vært lukket og som av malm for oss. Vi kunne da likeså gjerne ha bedt klippen gi oss vann til å leske vår tørst med.
Men likesom Herren ved understaven i Moses’ hånd lot vannet flyte ut av klippen for sitt folk i vansmektelsens tider, likeså har Han også i Ham, hvis navn er Jesus, ved Hans kjødspåtakelses enda større og herligere under latt opp velsignelsens kilder for oss, de forbannede, så vi ikke skulle vansmekte for evig, og det til tross for alle rop og all sukking likevel ikke skulle være noe tørsteslukkende å få.
I Jesusnavnet, i Hans navn, som tok synderens forbannelse på seg, lar din Gud deg vite, at Han vil velsigne deg, storlig velsigne deg. ”Alt det dere ber Faderen om, skal ”an gi dere i mitt navn” (Joh. 16,23), - slik har frelseren selv uttalt forsikringen for sine disipler i sitt kjøds dager på jorden.
Fra Jesusbarnet går velsignelsen fra Gud ut over alle, både gamle og unge, rike og fattige, både over de lyse og mørke dager i livet. For dette navns skyld vil Gud forlate og utslette synden for de botferdige. Ved dette navns kraft skal det nye liv ovenfra utgyte seg i alle troende hjerter. I dette navn har Gud latt opp sitt himmelrike, åpnet adgangen til sin salighet for oss syndere. I dette navn vil Han, at alle skal bli frelst. Alene for dette Jesu navns skyld kunne Gud åpenbare seg for de gamle troens fedre som en nådens Gud og Far, som ville være med dem. Alene for det samme frelsernavns skyld kan og vil Han også være med oss med sin faderlige nåde. Uten dette navn måtte Han være mot oss som den vrede dommer med rettferdighetens svøpe i sin hånd.
Ta dette navn bort fra historien, fra livet, og trengsel og angst, ugunst og vrede er da igjen over enhver menneskesjel, ethvert menneskeliv; forbannelsen hviler da igjen over slektene likeså visst, som mørket over jorden, om solen kunne tas bort fra himmelen.
Men Gud være lovet! – tross alle Satans støt, alle helvetes angrep, som har skjedd imot det både i gamle og nye, ja de nyeste tider, så står likevel Jesusnavnet over korsets tegn der ennå som et velsignelsens merke, som Gud har plantet, og ved hvilket Han sier til oss: ”Frykt ikke! – jeg er med deg!” Det står også i deres krets. Hver nyttårsdag plantes det opp som på nytt iblant dere i de ord: ”Han fikk navnet Jesus!”
Alene til dette navn kan da også jeg i sannhet og i sannhetens tjeneste knytte mitt velsignelsesønske for dere alle i dag. Jeg sier til enhver av dere, kjære venner: Herrens velsignelse være med deg i det nye år. Men jeg sier også og kan ikke unnlate å si det: Hold deg med hele ditt hjerte til Jesus; slipp ikke og forlat ikke din frelser, om mitt og ditt ønske skal oppfylles på deg fra Herren.
Begynn året i dette navn; vandre dine dager i dette navn, hvis du vil ha og arve velsignelsen. Du kan nok synes å være velsignet også uten dette navn, om du ikke har det i ditt hjerte. Men du vet det selv, hvordan en åker kan stå med høye og ranke aks og se herlig og velsignet ut; men det er likevel ingen kjerne i kornet. Slik er det herligste, tilsynelatende mest velsignede menneskes liv uten Kristus, uten Jesusnavnet i hjertet.
Overvei dette, så dette navns velsignelse fra Gud må bli din i det nye år.

Ved troen! – på Hans navn
Av O. Ugland

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

Jesusnavnet, dette velsignelsens pant, denne velsignelsens kilde fra Gud til oss, forutsetter, som Guds Ånd vitner om det, tro, for at dets velsignelse skal bli oss til del. Det er med troen som med hånden. Det kan ligge mye velsignelse for oss, rike kilder til livets behov og utkomme kan være åpne for oss. Men benytter vi oss ikke av dem, vil vi ikke gjøre oss dem til gode ved våre henders gjerning, så blir de uten nytte og verdi for oss.
En mann kan tilby deg store rikdommer, et gavebrev på mange tusener. Men til hva gagn blir det for deg, dersom du ikke vil rekke ut din hånd for å ta imot det, men lar det ligge ubenyttet?
Slik må Guds velsignelse i Kristus Jesus også mottas av oss, tilegnes av oss for virkelig å bli vår velsignelse. Og det skjer ved troen på Jesusnavnet.
Troen er hånden som vi syndere tilegner oss Guds gaver til oss i Sønnen, den korsfestede og oppstandne med. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst” (Mrk. 16,16), heter det i sannhetsordet, og ”av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef. 2,8).

Her og på mange andre steder taler Guds Ånd klart nok til oss om den ting. – Og for at altså Herrens velsignelse i Kristus Jesus skal være over menigheten, være menighetens velsignelse, virkelig være den gitt av Gud, slik at den flyter ned over den i alle dens lemmer, så må menigheten også være en virkelig menighet, en forsamling av troende, i hvilken Jesu Kristi tro bor i hjertene.
Men hva er denne menighetens tro på Jesus Kristus? Menigheten er ikke en helt igjennom troende menighet, fordi om den Herre Jesus i Ordet er i dens midte og dette Ord forkynnes i menighetens forsamling. Den er ikke en slik menighet, fordi om den her har døpefonten og alterbordet til Herrens sakramenters bruk iblant seg. Visselig har Herren gitt troen usvikelige tegn og pant på sin nåde. Visselig har Han fylt disse nådekar med sin forløsnings velsignelse, slik at vi i Hans Ord og sakramenter har det faste grunnlag for vår tro, uavhengig av all troens vakling og ubestandighet. Men troen selv eller menighetens tilstand som en troende menighet, som også i alle sine lemmer blir delaktig i velsignelsen, er likevel likeså lite gitt med den ytre bekjennelse i nådemidlenes bruk alene, som det er gitt, at alle er rike arvinger, fordi om det er en lov som gir arverett.
Med den ytre forsamling om Ordet og sakramentene må et indre hjerteforhold til Herren, som er til stede i dem med sin velsignelse, være forent for virkelig å bli delaktig i denne. Og dette hjerteforhold til Herren, det er nettopp troen. Og denne tro er ”en Guds gave” (Ef.2), den er en nådevirkning av sannhetens Hellige Ånd, som Han bare har fått utrette i de synderhjerter som ikke ved verdenskjærlighet, ved kjødets lyst eller selvklokskapens hovmod står sannheten imot.
Troen, den sanne frelsende syndertro, som utgjør Guds menighets innerste vesen og altså også kun gjør den ytre bekjenner, det ytre menighetslem til et i Jesusnavnet virkelig velsignet lem av menigheten, - den finnes bare hos de syndere som er vakt til sannhetens levende erkjennelse, d.e. til erkjennelse - av seg selv som fortapte og til den evige død fordømte syndere og - av den korsfestede Guds Sønn som den eneste frelser.
Troen er det ydmykede synderhjertes tillit og tilflukt til barmhjertigheten i Kristus. Troen er bare deres eiendom, som har et hjerte som henger ved Jesus, slik at Han er blitt deres ett og alt, fordi det erkjennes, at det ikke finnes noen velsignelse for den synder som er forbannet av loven, uten Ham.
Og det er da mitt ønske for dere i dag, forsamlede tilhørere! – at denne tro må være eller bli ikke bare enkeltes eiendom, som den også ved Guds nåde visselig er det, men at den til menighetens velsignelse i dens helhet også må bli deres alles eiendom. Mitt ønske for dere er det, at Herrens Ånd må få gripe dere alle kraftig ved sannhetens makt til troens fødsel og fremvekst i alle hjerter, slik at hele menigheten, som den her står frem i det ytre, også må bli en Herrens hjord, som Han kan få velsigne på sin nådes gressganger.

Levende lemmer!
Av O. Ugland

Det må være eller bli et virkelig hjertenes trossamfunn mellom dere og deres Gud. Gud må ikke være den fremmede som dere bare søker ved høytidelige anledninger, men Han må være deres daglige hjertevenn og husvenn. Han må gi og dere motta i troen.

”Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud.” Guds menighet må bestå av levende lemmer. Det nytter ikke å ville gi mat og drikke til en død. Likeså lite kan Gud gi sin velsignelse i Kristus Jesus til dem som bare har navn av å leve, men i virkeligheten er døde lemmer av den menighet som de tilhører i det ytre.

For å frelse oss fra synden
Av O. Ugland

Han ble åpenbart for å frelse oss fra synden. Og den som derfor vil ha delaktighet i Hans frelses velsignelse, han fly synden, han ikke leke med den, gi seg ikke med vitende og vilje inn i den.
Det er jo ellers som å ville løpe fra ilden og likevel kaste seg like inn i den.  Det ville jo ikke være noen redning i en slik flukt.
Så er det heller ingen velsignelse i Kristus Jesus for den som tjener og elsker synden. Den som i troen mener å ville tilegne seg denne, han må derfor med botens kniv hver dag skjære dypere og dypere inn i syndens røtter for å rydde dette ukrutt bort, en troens gjerning, som man riktignok ikke blir ferdig med i hele dette livet. For det ukrutt har dype og fint forgrenede røtter.
Det er med synden som med bendelormen; får man ikke hodet med, så vokser udyret ut igjen. Men hodet er her det gamle menneskes siste rest, som bare ”ved en salig død utryddes helt.”
Synden blir, så lenge den ikke motarbeides ved nådens kraft, en hindring for velsignelsen. Dens tjeneste åpenbarer et ubotferdig, vantro hjerte. Ingen som vil bli frisk, søker da å fremme sykdommen. Ingen som vil slukke en ild, legger da nytt brenne til.
Å ville ha velsignelsen fra Herren og likevel å leve i synden med forsett og gjøre den med lyst, det er en avsindig gjerning.
Om en løp i vannet gang etter gang og likevel sa, at han hadde en stor frykt for å drukne og ba Gud om å bli bevart fra det, det menneske ville du anse for skikket til dårekisten og få ham dit inn snarest mulig.
Men så blind kan man være i det åndelige, - blind for sin egen dårskap, at man vil gjelde for troende og likevel omgås med synden.