Tilbake

Guds ord – fedrenes forskrifter
Av J. R. Walnum

Herre Jesus! Vekk oss opp til å tenke alvorlig på, hvor vårt liv fører hen, og til å forstå, hvordan det nå er. Herre, vi kjenner ikke oss selv. Vi vil så gjerne tenke det beste om oss selv og håpe at det må få en god ende, selv om vi hadde aldri så mye grunn til å fordømme oss selv og frykte for evig fortapelse.
Herre, riv nå sløret fra våre øyne og ta masken av oss, så vi må se vår fortapthet og ikke overhøre det store frelses- og fredstilbud om hel og full forlikelse og forsoning i deg, vår Herre og frelser.
Åpne våre ører og hjerter, så vi må høre og forstå. Send din Ånd ned over oss, så det må bli alvorlig spørsmål etter deg, du korsfestede frelser som tar imot syndere, så vi kunne lære deg å kjenne som vår frelser og hellige deg legeme og sjel og ånd og alt det som er i oss.
Det hjelpe du oss til i Jesu navn! Amen.

Les: Mrk. 7, 5 – 16

Kjære medforløste!
For den som skal seile, er ikke noe så viktig som å vite, hvor øst og vest er. Skal sjømannen komme frem, så må han først og fremst vite retningen. Skal han mot øst, men reiser mot vest, så er det klart at han aldri når frem dit hvor han skal. Han kommer bare lengre bort, jo lengre han seiler, og det ender før eller senere med at han setter skipet på grunn og omkommer.

Det er kompasset som lærer sjømannen, hvor øst og vest er. Seiler han etter det, så kan han komme frem og nå vel i havn. Men seiler han ikke etter det, så kan det nytte lite, om han har kompasset om bord. Det er ikke kompasset som styrer skipet. Det bare sier hvor retningen er. Det er sjømannen selv som styrer. Hans plass er derfor ved kompasset. Der skal han stå og styre etter det. Da er det som det skal være.

Den kristnes kompass er Guds ord. Det sier oss retningen. Din plass er derfor ved dette. Styrer du etter det, da går som det skal, og du vil havne hos Gud i de evige boliger.
Men derfor gjelder det også å lære Guds ord å kjenne, så du kan legge retningen an etter Guds ord. Men det skal nøyaktighet til. Som det første sjømannen må lære, er kompassets streker, slik er også det første du må lære, hva Guds ord sier om synd og nåde. Ta så din plass ved dette og styr etter det, så går det deg vel. Ellers ikke. For det må for alt i verden ikke bare være til stas. Det hjelper ikke det minste. Men bruk det, styr etter det, og du seiler rett og når til slutt havn.

Men det er det vi hører i teksten i dag, at det ikke blir vist nøyaktighet med hensyn til Guds ord.
Fariseerne klager over, at frelseren ikke lærte disiplene å vandre etter de gamles (fedrenes) forskrifter (anordning).
Frelseren klager over, at fariseerne satte fedrenes forskrifter over Guds ord og gjorde dette til intet med sine bud og anordninger, slik at de til slutt ble aldeles fremmede for Guds ord og fikk dette imot seg.
Det var altså forskjell, det var strid imellom Guds ord og fedrenes forskrifter.
Det er ikke sagt at denne strid var stor ifra begynnelsen av. Den kan ha vært ganske liten. Men det er, som når et skip styres etter kompasset. En strek på kompasset er liten, så den som ikke forstår det, nok kunne tro, at det måtte bli noenlunde det samme, enten det går en strek lenger mot øst eller mot vest. Men hvor liten streken på kompasset enn er, så vokser likevel forskjellen etter hvert som det seiles, fordi det hele tiden seiles litt til den ene side, og det ender med at det går galt. Skipet kommer ikke dit det skulle. Det er nemlig retningen det gjelder, og da skal ikke feilen være stor, før hele retningen blir feilaktig.

Det er i seg selv ikke noe ondt i, at den ene lærer av den andre. Det er tvert imot det vi skal gjøre. Og når vi gjør det, så blir det anordninger fra de gamle. Den ene slekt lærer av den annen. Den ene bygger videre på, hva den annen har bygd opp. Slik blir det en forståelse av Guds ord, som går i arv fra den ene slekt til den annen. Det er slik det skal være.
Det er ingen som betrakter det som en feil, at han tar hensyn til, hva de troende har lært ned igjennom tidene, hvilke erfaringer de har gjort. Det betraktes med rette som en feil å bryte med de gamles erfaringer, som om det ikke var noe å lære av dem.
Men det er aldri nok bare å lære av de gamle. Selv ikke da er det nok, når det er de eldre kristne du lærer av. Du må alltid sammenholde det du lærer av andre, med Guds ord. Heller ikke de eldre er mer enn mennesker. Hvor mye de enn har lært, så gjelder det likevel dem som alle, at de ser stykkevis.
Men sammenholder du de gamles erfaringer og lærdommer med Guds ord og således lærer av begge, da vil du bygge på de eldres lærdommer, men også bygge videre og gå frem både i klarhet og tilegnelse av nåden og freden i Kristus Jesus. ”Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!” (2 Pet. 3,18).
Men når du slik lærer av andre, da er det ikke bare de som er gamle i livet i Gud som vil være dine læremestere. Det er nok av dem som vil være dine lærere, selv om de slett ikke vet, hva liv i Gud er. Og de gjør krav på å være dine lærere, fordi de har kunnskap og kan støtte seg til, hva slekt etter slekt har lært og ment om veien til Gud.
Det hender dessverre endatil, at de likesom fariseerne og de skriftlærde kan gjøre krav på å lære deg, fordi de er innsatte som lærere.

Men når de som ikke kjenner livet i Gud, blir dine lærere, er det ikke bare feilsyn i enkelte ting, du kan bli utsatt for, men feilsyn på selve livet. Og det blir ikke bedre, fordi de kan påberope seg sine fedre og forfedre. Resultatet blir en kristendom som har livets former, men ikke dets innhold.
Det er oppfyllelsen av det gamle ord: ”Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud” (Mt. 15,8-9).

Det er nok av dem også nå, som taler kristelig. Men allikevel heter det straks, når noen får bekymring for sin sjel og for alvor begynner å søke frelse: ”Det er denne nye måte å ta det på, hva skal det tjene til å ta det slik? Gjør som vi har gjort og våre fedre før oss. Du mener nå vel ikke, at vi ikke blir frelst? Det er en prøvd måte, den som vi tar det på. Gjør som vi, og du skal ikke behøve å engste deg for noe.”

Det er slett ikke å undres på, at den kristendom som er sann og ekte, er noe nytt for verden. Det er nettopp det den er, og det er det den skal være.
Så ofte noen vekkes til ettertanke og omvender seg, er det det han får erfaring for, at den levende kristendom ikke bare er noe mer enn død tro og vanekristendom, men at den er noe helt nytt.
Det er ikke bare på treet eller dyret, at det kan sees forskjell på det levende og det døde. Det er også på mennesket. Derfor er det også for dem som omvender seg og kommer til liv i Gud, som om han gjør en oppdagelse. ”Salig er du, Simon, Jonas' sønn!” sier frelseren, da Peter bekjenner Ham som sin frelser. ”For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen” (Mt. 16,17).
Det er en åpenbaring fra Gud. Det er den største oppdagelse et menneske kan gjøre. Det er ikke vanskelig å se da, at det kan bli strid mellom Guds ord og det som kan påberopes som gammelt og prøvd av slekt etter slekt, som har levd uten virkelig liv i Gud.

Men er det nå først et slikt feilsyn på selve livet, så fører det med seg feilsyn også i mye annet. Dette feilsyn kan føre i to retninger. Det kan gå ut på en skjerpelse av Guds bud. Slik var det med fariseerne, som frelseren her taler mot. Det var ikke folk som tok det lett. De syntes nettopp å ville gi loven den plass den skal ha, som en lykte for vår fot og et lys på vår sti. Og så langt fra å ville gi noe avslag på, hva Gud krever i sine bud, syntes de heller å ville være for strenge enn for slappe.
Derfor lot de det ikke bli med lovens bud, slik som disse lød; - men de utledet av hvert bud en mangfoldighet av bud og forskrifter og krevde den strengeste overholdelse av dem.

Heller ikke dette er i seg selv noe uriktig. Det er bare det enhver skal gjøre, anvende lovens bud på sitt liv.
Loven selv inneholder bare de store grunnbud. Men for å bli grunnbud må de anvendes på alt, både stort og smått. Det er bare altfor ofte, at det blir gjort liten eller ingen anvendelse av Guds bud. Men dersom det ikke gjøres noen anvendelse av Guds bud, så blir de bare stående på papiret, men får ingen innflytelse på menneskets liv. Det blir ikke lykten på din vei eller lyset på din sti.

Det ligger virkelig mange bud skjult i hvert av Guds bud. Det er altså den troendes oppgave å dra dem frem og leve etter dem. Men skal de være en rett anvendelse av Guds bud, så må de også virkelig ligge i dem og stemme med dem.
Det var dette fariseernes anvendelse ikke gjorde. Deres anvendelse av Guds bud kom i strid med selve budene. De slo budene i hjel med sin anvendelse. De avskaffet budene og satte sin anvendelse av dem, sine ”forskrifter” i stedet for dem.

Det fjerde bud sier således: ”Hedre din far og din mor.” Men dersom en sønn eller datter tar det som foreldrene skulle ha, og gjør det til en gave til templet, så skal han være i sin rett til å forsømme sin plikt mot foreldrene. Plikten mot Gud må gå foran plikten mot foreldrene. Men at en anvendelse som denne ikke kan være riktig, fremgår av det, at den lar det ene bud komme i strid med det andre. Men likeså lite som det er strid hos Gud selv, i Hans vesen, likeså lite er det strid mellom Hans bud. De stemmer på det mest fullkomne med hverandre.
Hvis det derfor blir strid mellom Guds bud, ligger det ikke i det, at det virkelig er strid, men i det, at vår forståelse av dem er mangelfull.

Det kan være de tilfeller, hvor det kan synes som om det ikke er annet å gjøre enn overtrede det ene bud for å holde det annet. Men det kan ikke komme av annet enn vår kortsynthet, og derfor gjelder det da om å følge det bud som er klart og greit. Det vil da før eller senere vise seg, at det bare er tilsynelatende, at det er strid mellom Guds bud, at det tvert imot er den inderligste enighet mellom de forskjellige bud.

Det er et feilsyn på livet, som bringer til å gjøre loven strengere enn den er. Men det ligger enda nærmere for mennesket å gjøre loven mindre streng, å slå av på lovens krav. Det skal nemlig ikke mye skjønn på, hva Gud krever av oss, for å forstå at loven er streng. Det gjelder bare å få mennesket til å prøve seg på loven. Det vil da snart vise seg, at det ligger langt over menneskets evne å oppfylle loven, selv om det prøver på å gjøre lovens gjerninger.
Det blir derfor ingen annen utvei, enn å enten underkaste seg Gud, bøye seg sønderknust og angrende for Ham og be om nåde og tilgivelse, eller å slå av på Guds bud, akkordere seg til et avslag, som kan gjøre det mulig å holde lovens bud på et vis.

Det er det gjennomgående, at det er denne måte Guds lov blir tatt på. Når fariseerne syntes å gjøre det motsatte, så er det bare tilsynelatende. Derfor er det også det frelseren bebreider dem, at de setter alt bare i det ytre.
”Hør på meg alle, og forstå! Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent.”
Derfor, når fariseerne var strenge i noe, så ble de desto slappere i annet. Og hvis de hadde spurt seg selv, hva resultat de kom til, så hadde de ikke kunnet unngå å gi frelseren rett i, at den lov som de slik forlot seg på, ble den strengeste dommer over dem.

Gud kjenner bare to slags mennesker, omvendte og uomvendte, troende og vantroende, rettferdige og urettferdige, gjenfødte og ugjenfødte. Det er en hard tale for alle som ikke lar seg lede av Guds Ånd til omvendelse og tro, rettferdiggjørelse og gjenfødelse. Derfor stiller folk i alminnelighet opp tre slags mennesker, skikkelige og hederlige folk, slette og uhederlige mennesker og så svermere.
Med kristne mener de da dem som lever et godt liv, er pliktmennesker og i mangt og mye fortjener ros for sin ytre vandel. De to andre slags mennesker er hver på sitt vis like foraktelige for dem. De fordømmer det lastefulle og slette hos den ugudelige. Men de laster likeså strengt det som for dem er svermere, fordi de ikke ser lenger enn til det ytre, og der ser de synd og feiltrinn også hos dem som lever et sant og virkelig liv i Gud. Og så lenge de bare ser det fra lovens standpunkt, så kan de ikke annet enn å fordømme det.

Dersom noen har ører å høre med, han høre! Lær deg selv å kjenne! Ta det nøye og alvorlig og tred tilbake fra den vei som fører til et så sørgelig resultat, at du fordømmer det som Gud frikjenner.
Det er i Kristus Jesus en åpen kilde mot all synd og urettferdighet. Der må du renses, - og før det skjer, blir det aldri hellighet og renhet i ditt hjerte og liv. Derfor hen til Kristus, om det er aldri så ydmykende. Han tar imot syndere. Hos Ham får du skjønn på deg selv og din egen fortapthet, men hos Ham får du også fred og legedom for alle hjertesår.
Gud gi oss da i Jesu navn å komme til Ham og få nåde og fred, liv og salighet. Dertil hjelpe du oss selv ved din gode Hellige Ånd. I Jesu navn amen!