De frelstes sikkerhet

Romerbrevet 5:1-2 

   Nå er vi altså kommet til den spesielle stunden, da vi sammen kan se på Guds dyrebare Ord. Og i kveld, som jeg nevnte i formiddag, skal vi innlate oss på den fantastiske studien av Romerne 5.

   Og Romerbrevet er en bok, tro meg, som både din sjel og tanke vil lære å bli glad i. Det er så gripende, så dypt og så rikt av Guds sannheter. Og fordi Den Hellige Ånd, i sannhet er vår iboende lærer og inspirator, som vi så i formiddag, så vil Han åpne disse sannheter for våre tanker og hjerter. Jeg tror at når vi ser på de første elleve vers, ikke bare i kveld, men også videre i de neste ukene, så vil du glede deg storlig over den enorme sikkerhet du har i din frelse. Dette er en stor og viktig beretning.

   Denne uken leste jeg en bok jeg fikk. Det var en bok som hadde mange interessante uttalelser i seg, en teologibok. Et av sitatene var slik, og Jeg siterer: "Noen virkelig omvendte mennesker har falt fra nåden og faren for å gjøre det truer alle kristne".

   Nå. Dette er en veldig viktig uttalelse, hvis den er sann. Hvis det er sant at noen kristne har mistet sin frelse og alle kristne står i fare for å gjøre det, er det sannelig viktig å vite. For hvis du kan miste din frelse, bør du sannelig finne ut hvordan du kan henge fast!

   Dette er en sak som i mange år har blitt veldig debattert i teologien. Det har alltid vært dem som mener at du kan miste din frelse og dem som mener det motsatte, og striden har pågått i mange år. Spørsmålet om en evig sikkerhet, eller om de frelste selv må holde fast, eller som legfolk noen ganger kalle det - en gang frelst, alltid frelst – kommer stadig tilbake. Og i vår tid, i mange menigheter, kanskje noen du går i, er det noen som tror at en kristen kan miste sin frelse. Og noen ganger kan vi høre om noen som siterer "frafall", altså falle bort fra vennskapet med Kristus.

   Denne spesielle lære som sier at du kan miste din frelse gjør i utgangspunktet frelsen betinget. Med andre ord, din frelse er bare rett så lenge som du møter betingelsen for den. Altså: Gud har frelst oss, og så lenge vi fortsetter å ha det rett (på en eller annen måte) er vi frelst. Hvis vi ikke greier dette vil vi miste den. Nå skal en ikke ha mye innsikt for å innse at her er utgangspunktet gjerninger. Med andre ord, man sier egentlig at frelsen er betinget av noe jeg må eller skal, ellers mister jeg frelsen.

   Men jeg tror at det er akkurat dette Paulus taler om i Romerne 5. Og det forundrer meg at så mange, mange tolker dette avsnitt slik at det skaper usikkerhet blant de troende. Romerbrevet 5 blir mange ganger bare brukt som en fotnote. Jeg mener at av alle avsnitt i NT er dette en av de viktigste når det gjelder vårt tema.

   La meg se om jeg kan fortelle deg hvorfor det står her, og hvorfor jeg sier at Paulus i utgangspunktet her, skriver for å bekrefte evangeliet. I sin avhandling i kapitlene 3 og 4 forteller han at frelsen kommer av nåde gjennom ... hva? ... Troen. Og troen er alt som er nødvendig for å bli evig frelst. Dette var og er ganske revolusjonerende for en jøde, som har blitt oppdratt i gjerningsrettferdighetens system for frelse. De er vant til å tenke at hvis de har gjort rett så oppnår de Guds nåde. Og ærlig talt, det er akkurat slik alle verdens religioner er bygget opp. Man bygger på noe hos mennesket som det må leve opp til (opp til en religiøs eller etisk standard). Og når Paulus, i kapittel 3 og 4, sier at frelsen er en fri gave, som gis av Guds nåde, som er ufortjent, og mottas ved tro og bare av tro, er det dette som alle mennesker finner veldig vanskelig å fatte.

   Fordi mennesket i utgangspunktet er tilbøyelig til gjerningsvesen, er de også tilbøyelig til menneskelig prestasjoner, til egenrettferdighet, til å løfte seg selv opp. I utgangspunktet er dette menneskets og den religiøse verdens filosofi: - Jeg er god, jeg er religiøs, Gud vil aldri sende meg til helvete. Du har selv hørt utallige ganger: Jeg mener at jeg er en god person, jeg er religiøs, jeg gjør mitt beste, jeg, jeg … jeg tror og jeg er sikker på at Gud ikke vil fordømme meg.

   Og det er veldig hardt for folk som er oppdratt og lært til å forstå at de arver Guds rike ved å være god, etisk eller moralsk. Og siden Paulus i Romerbrevet taler til slike "jøder", er jeg ikke i tvil om at det også gjelder de samme "religiøse" nå. Og han har akkurat gitt dem en lang avhandling om hvordan Abraham ble rettferdiggjort av tro, som en illustrasjon på den rettferdighet av tro som omhandles i kapittel 3.

   En jøde vil øyeblikkelig forstå dette – Paulus, du sier at troen er alt som er nødvendig for frelse, du sier at troen er nok, er du sikker på at det er nok? Jeg mener, er du sikker på at du får alt ved å tro og det er nok? Jeg mener, trenger du ikke ha en snill og god standard? Er det ikke nødvendig å leve opp til et spesielt nivå, eller gjøre noe for å beholde frelsen? Er du sikker på at det er troen og troen alene som gjør at vi står og ikke faller? Det virker da ALT for lett. Er du sikker på at det vil virke? Kan troen holde oss frelst?

   Hva med den framtidige dom? Paulus, er troen nok til å forsikre oss at vi unnslipper Guds fordømmelse på dommens dag? Eller, spørsmålet kan stilles slik - Hvordan opprettholdes frelsen ved tro? Hvis vi får alt ved troen, hva holder oss der?

   Jeg tror det er derfor kapittel 5 er der. Paulus taler der direkte om dette. Fordi det naturlige menneske synes det er for enkelt å få alt - for alltid, og det bare av nåde ved tro. Og du vet, noen ganger har vi det samme problem. Det er faktisk slik at hvis du går rundt å hevder læren om evig sikkerhet, at du er frelst for alltid, så vil du uunngåelig støte på noen som stiller deg de samme spørsmål: Mener du for alvor å fortelle meg at du kan bli en kristen uten å gjøre noe? Jeg har fått dette spørsmålet mange hundre ganger: Du mener at når du er blitt en kristen så er det ingen standard, at du kan gjøre akkurat det du har lyst til? Er ikke din frelse på noen måte avhengig av din lydighet osv.? Det er akkurat problemet som Paulus taler om i dette avsnitt. Og han viser seks solide lenker som fester en troende for evig til Frelseren. Hør: Seks solide lenker som fester en troende for evig til Frelseren. Og vi skal se på hver av disse seks, kanskje i kveld, til neste uke eller fra til ukene etter. Og det er seks solide sannheter, tro meg. I løpet av denne tiden kommer du til å bli HELT sikker på at hvis du har kommet, eller vil komme til Jesus Kristus, så tilhører du Ham for alltid. Det er en vidunderlig ting å vite. Jeg hater i hvert fall å måtte leve i evig usikkerhet.

   Nå vil vi sammen lese gjennom teksten. Men la meg først nevne noe annet. En av de ting Satan angriper hos de kristne, er spesielt punktet på vissheten om deres frelse. Satan liker å la oss tvile på vår forløsning. Det er derfor rustningen mot det finnes i Ef. 6. Der står det om frelsens hjelm, og Paulus skriver til Tessalonikerne videre at de må være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm. Hvorfor? Fordi Satan ønsker å blåse ødeleggende, tanker inn i ditt hode, for å få deg til å tvile på at du virkelig er frelst, å tvile på at du virkelig er forløst, å tvile på at Gud virkelig holder deg i sin hånd for alltid og tvile på at du virkelig tilhører Gud. Han ønsker at du skal tro at på en eller annen måte har du forspilt din forløsning, og han blåser i om du blir usikker eller skremt. Derfor må du ha på håpets hjelm eller kunne tro at du virkelig er forløst. Og jeg ønsker å få på deg denne hjelmen og vise hvorfor du kan vite at du for alltid tilhører Gud.

   Først lenke er v. 1: "Da vi nå altså er". Dette viser noe som er laget eller gjort tidligere og viser til troen. Vi har blitt rettferdiggjort av tro og alt det andre er involvert: Ved at vi både ble og er rettferdiggjort av tro, "har vi", og her kommer neste lenke: "fred med Gud".

   Denne store sannhet bekrefter at som en troende, er den evige sikkerhet i min frelse at jeg har fred med Gud. Dette er … du vet, jeg kjemper hele uken for å prøve og sette rette ord på hva jeg føler i min sjel om det vi ser på nå. Jeg håper at du vil bære over med meg i mine forsøk på å uttrykke den dyptgripende effekt dette har for oss akkurat nå.

   Ordet lenker oss altså til grunnlaget i kapitlene 3 og 4: Rettferdigheten ved tro, den rett som Gud gir ved tro på Hans Sønn, Jesus Kristus. Du tror på Herren Jesus Kristus og du blir delaktig i frelsen. Og ved starten på denne frelse får du arven som er en evighet fylt med velsignelse. Og det virker som om Paulus ikke har tid til å fortelle oss om alle de velsignelser vi har i Kristus her i dette avsnitt, men en av dem vi er sikre på er at vi har fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

   Nå, hva er denne fred? Hva mener vi når vi taler om fred med Gud? Vel, noen har foreslått at det betyr at en har ro i sinnet, en slags psykologisk følelse av sikkerhet, en positiv følelse av å være sikker. Jeg mener at det er en subjektiv god ting, men det er i hele tatt ikke hensikten med dette avsnitt. Dette er ikke subjektivt, det er objektivt. Det taler ikke om følelser men om et forhold. Følelser er ikke spørsmålet her. Det sier at vi har fred med Gud. Men hvis vi har fred med Gud på grunn av frelsen, hva gjorde vi før vi ble frelst? Ganske enkelt et ord på fire bokstaver som begynner med en 'k'. Hva er det motsatte av fred? Krig. Det er hva det er tale om. At Kristus dramatisk har endret vårt forhold til Gud. Vi var i krig, Gud var vår fiende og vi var Hans fiende. Men ved rettferdigheten av tro har vi blitt brakt inn i et fredsforhold, en virkelig fred. Og denne fred er ikke en holdning, ikke i hele tatt. Det er ikke en psykologisk ro, ikke en ro i sinnet, heller ikke en subjektiv god følelse. Det er rett og slett at krigen mellom oss og Gud er over. Forstår du? Krigen er over.

   Det er akkurat dette punkt jeg tror de fleste mister i denne teksten. Fordi folk sier alltid: - Hei, jeg har da aldri vært i krig med Gud, jeg liker Gud. Men Bibelen sier at før du kommer til Kristus så ER du i krig med Gud. Noen kan nok si: - Vel, vent nå litt. Jeg er religiøs og jeg har ikke noe mot Gud, jeg tror på Gud, og jeg er ... Jeg er opptatt av hva Han tenker. Jeg ser meg ikke som en fiende av Gud. Jeg er ikke opptatt med å hindre eller blåse i Guds rike. Jeg er ikke mot Hans guddommelige planer, Hans hensikt og Hans vilje. Jeg er da overhodet ikke i krig med Gud.

   Det er nok rett, og jeg er enig i det. Men det er ikke problemet. Spørsmålet er ikke om du er i krig med Gud. Nei, spørsmålet er om Gud er i krig med deg. Det er helt forskjellig, ikke sant? Om du kan si alt ovenfor – alle dine jeg, er ikke poenget. Gud er din fiende, enten du er det bevisst eller ikke. Og Hans plan er dette - du er Hans fiende så mye, og Han er så mye i krig med deg, at en dag skal Han kaste deg inn i en evig ildsjø for å brennes for alltid. Det er hvor mye Gud er i krig med deg.

   Og enten du mener du er krig med Ham eller ikke, burde du forstå Hans krig med deg. Dette setter denne krig i et annet lys, gjør det ikke? Du ser, Gud er i krig med synderen. Gud er fiende av synderen. Gud sloss mot synderen, for Gud er fiende av synden. Gud er Satans fiende. Og hør! Jesus selv sier at hvis du er ikke et barn av Gud så er du Satans barn og tilhører hans herredømme. Og Gud er i krig med det herredømmet!

   Du sier: "Jeg er ikke sint på Gud". Det er fint. Men Gud er vred på deg. Jeg gjør da ikke noe for å få Gud sint. Det er fint, men Gud kommer til å sende deg til evig helvete. Du ser, det er punktet. Gud er i krig med mennesket enten det er bevisst sitt eget fiendskap mot Ham eller ikke.

   Faktisk, så finnes bakgrunnen for dette begrepet fred allerede i Romerbrevet 1 og 2. Det forteller oss om Guds vrede, gjør det ikke? Rom. 1:18: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet".

   Du ser, det er Gud som er i krig med de ugudelige og de urettferdige. Disse som ikke kjenner Kristus. Gud sier selv at hvis du ikke favner Jesus Kristus så er du forbannet!

   2. Mos. 22:24 sier: "Og min vrede skal opptennes, og jeg skal slå dere ihjel med sverdet, og deres hustruer skal bli enker og deres barn farløse".

   5. Mos. 32:21-22 sier: "De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann".

   Jos. 23:16 sier: "Når dere bryter Herrens, deres Guds pakt, som han opprettet med dere, og gir dere til å dyrke og guder og tilbe dem, da skal Herrens vrede opptennes mot dere, og dere skal snarlig bli utryddet av det gode land han har gitt dere".

   I 2. Kong. 22:13b står det. "For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot denne boks ord og ikke gjort alt det som er oss foreskrevet".

   I Jes. 5, 25, står det: "Derfor ble Herrens vrede opptent over hans folk, og han rekker ut sin hånd mot det og slår det, så fjellene bever, og likene ligger som skarnet midt på gatene. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og enda er hans hånd rakt ut".

    I Jes. 13:9 står det: "Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å gjøre jorden til en ørken og utslette dens syndere". Videre i v. 13: "Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal beve og fare opp fra sitt sted ved Herrens, hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag". Og og det fortsetter slik gjennom hele Jesaia og videre hos Jeremia.

   Hos en av de små profetene, Nahum står det: "En nidkjær og hevnende Gud er Herren, en hevner er Herren og full av harme. En hevner er Herren mot sine motstandere og en som gjemmer på vrede mot sine fiender" (Nah 1:2).

   Det hjelper ikke om menneskene er sinte på Gud eller ikke. Men Gud er veldig, veldig vred på dem. Og det er grunnen til at de blir sendt til helvete. Og Hans vrede er over dem på grunn av synden.

   I Ef. 5:6 står det følgende: "La ingen dåre dere med tomme ord! For på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn".

   Og da/når Jesus kommer tilbake, står det i Åp. 19:15: "Og av hans munn går det ut et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningene. Og han skal styre dem med jernstav, og han trår vinpressen med Guds, den allmektiges, strenge vredes vin".

   Summen av alt dette er best uttalt i Sal 7:10-11. Hør på det: "La de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud. Mitt skjold er hos Gud, som frelser de oppriktige av hjertet".

   Spørsmålet er om Gud er i krig med de ugudelige. De er vredens barn. De er fiender, sier Romerbrevet … fiender av Gud.

   Fra tid til annen har jeg hatt det privilegiet av å ha bibelstudier og andakter for det profesjonelle, atletiske kurvballag i vår by. Og for noen år siden, da George Allen var trener for "The Rams", ble jeg involvert hos dem med dette. En dag spurte jeg en av spillerne: - "Hva syns George Allen om disse andaktene"? Og han svarte: - "Å, George sa en dag, at han ikke visste om det fantes en Gud. Men sa og at han likte å ha andaktene, fordi hvis det fantes en Gud, ønsket han å være sikker på at Han var på samme side.

   Vil du høre: Gud er ikke på samme side som syndere. Gud er ikke på samme side som Kristi fornektere. Han er deres fiende og Han vil ødelegge dem.

   Nå, med denne bakgrunn, hva tror du det betyr når det står at - vi har fred med Gud? Høres det godt ut for deg nå? Det høres sannelig godt ut for meg. Vi har fred med Gud. Og det er ikke fordi vi har gjort noe fra vår side. Det ville ikke tilfredsstille Ham. Hva var det da? Det var Jesu Kristi fullkomne verk. Gud tømte ut sitt raseri og sin vrede på Kristus. Og slik står det i slutten på Rom 5:1: "Ved vår Herre Jesus Kristus". Kristus. Guds vrede ble stanset, all Hans hevn og all Hans harme ble uttømt over Kristus på korset, gjorde det ikke? Derfor har vi fred med Gud. Å, det er godt å vite! Det er min nye status og kommer fra forsoningen som ble fullført ved Jesu Kristi verk.

   Vår synd ble straffet på Kristus, der ble det ytt full betaling og Gud ble tilfredsstilt. HØR: Gud ble tilfredsstilt! Prisen ble betalt. Og det står slik i Kol 1:20: "Idet han gjorde fred ved hans korses blod".

   Ser du? Jesus gjorde fred mellom Gud og oss ved sitt blod på korset. "Også dere, som før var fremmede og fiender ved deres sinnelag, i de onde gjerninger, dere har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å framstille dere hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn". (Kol 1:22)

   Jesu Kristi verk har så helt utrettet fred med Gud, at fra nå av og for alltid, er du hellig, ulastelig og ustraffelig for Hans åsyn. Hvorfor? Fordi alle synder du skulle blitt straffet for – HAR Kristus båret. Fantastisk tanke!

   Så ... nå kan vi introdusere begrepene rettferdighet og forsoning. Og jeg sier: Rettferdighet og forsoning kan skjelnes som uttrykk, men de er uatskillelige som én sannhet. Rettferdigheten omfavner forsoningen, det er beskjeden i kapittel 5. Rettferdiggjørelsen omfavner helliggjørelsen, det er beskjeden i kapittel 7 og 8. Rettferdiggjørelsen omfavner herligheten, det er beskjeden i kapittel 8.

   Så, selv om rettferdigheten selv kan bli opphøyd med uttrykk i ordene fra disse ting, er de helt uatskillelige i realitet. Så når du favner Jesus Kristus i troen og er rettferdiggjort, så betyr det at din rettferdighet ikke bare er en herlighet som kommer, den er der øyeblikkelig. Så når helliggjørelsen begynner sin gjerning, så er vi forsonet med Gud. Da er vi ikke lenger fiender, men vi er Hans sønner, Hans barn og Paulus sier - Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader! Far ... pappa, begrepet av nærhet.

   Guds vrede mot oss, som ville sendt oss til et evig helvete, er fjernet. Og all Hans vrede er helt tatt bort og oppløst i Jesu Kristi offer. Derfor står vi i et vidunderlig forhold av forsoning. Det er alt gjennom Kristus! Du burde streke under enden på v. 1: "Ved vår Herre Jesus Kristus", fordi alt er ved Ham .... Alt!! Det står i Ef 1: "Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus". Du ser, alt som er vårt, er fordi Kristus skaffet alt. Han gjorde fred. Han gjorde fred!

   Det er virkelig stort. Han gjorde alt da Han forlikte oss med Gud.

   Og i 2. Kor 5 står det at Han ikke bare forlikte oss med Gud, men Han ga oss forlikelsens tjeneste, at vi skal gå ut og forkynne evangeliet til alle som trenger å bli forlikt.

   Du sier - Det er flott at Han har brakt oss til Gud, men, men, men, holder Han oss fast i forholdet? Jeg mener, hvordan vet vi det?

   Og det er virkelig spørsmålet jeg ønsker å tale om nå. Du ser, lytt for dette er veldig viktig, Jesus har ikke bare … bare forlikt oss med Gud i begynnelsen, men Han opprettholder forsoningen. Det er Hans yppersteprestelige gjerning. Forstår du det? Først sier i 1 Joh 1:7: " Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all ... hva? ... Synd".

   Du ser at det står renser! En kontinuerlig rensing, en kontinuerlig mekling, en kontinuerlig renselse av våre synder er gitt oss ved forsoningen, ser du? Så her har du en enorm sannhet. På den ene siden har vi fred med Gud for alltid, fordi alle synder vi har gjort og kommer til å gjøre er allerede båret av Kristus. Da kan det ikke være noe som kan bryte vår forsoning, for synden som vi skulle straffes for ER betalt for og dekket.

   Og selv i den daglige vandring gjennom verden, når vi synder, så renser og renser Herren slik at vi er opprettholdt i forsoningen. Ikke bare i fortiden gjelder Kristi verk på korset, men ved nåværende mekling av Kristus ved Guds høyre hånd. Hans yppersteprestelige tjeneste, sier Han, gjør hva? Går i forbønn for oss. Er ikke det stort? Jeg har fred med Gud.

   Hvor lenge? Så lenge som Jesus Kristus lever. Og hvor lenge lever Han? Evig .... Han som går i forbønn for oss. Når en person tar sin tilflukt til Kristus i tro, lar Gud den lyteløse Sønn være synderens stedfortreder og gir Guds fred.

   Og her må vi nevne en konsekvens som jeg ikke kan la være å tenke på. Når den kjærlige Herren Jesus Kristus virkelig inviterer deg til et fredsforhold med sin Far, vil du ikke komme? Jeg mener, hvis du ønsker å eie Hans kjærlighet. Legg da merke til Sal 2, der Faderen sier: "Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede tennes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham". Og da Jesus kom inn i verden sa Faderen: "Dette er min ... hva? … elskede Sønn ... hva? … hør Ham". Hør Ham! Og til Korinterne sa Guds Ånd: - Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet! Og min herlige og personlig mening er at jeg tror at når vi elsker Sønnen får vi Faderens kjærlighet.

   Den berømte doktor, David Livingstone, bodde nesten ett år sammen med en spesiell stamme, i den sørlige del av Afrika. Sammen med sin kone og lille baby dro han en gang langt inn i landet, for å tale til en annen stamme. Etter at han hadde talt til dem, dro han så tilbake til den første stammen. Han fant dem da i en vanskelig situasjon, fordi en nabostamme hadde angrepet dem. De hadde drept mange, og fanget høvdingens sønn. Akkurat da Livingstone kom tilbake, hadde det kommet beskjed fra angriperne som hadde tatt gutten. De tigget om fred, for de var redd gjengjeldelse. Høvdingen til stammen, der David Livingstone bodde, ønsket å leve i fred med sine naboer sa da: - "Hvordan kan jeg ha fred med dem som holder min sønn fanget?" Hvis denne holdningen er sann i hjertet til en villmann, hvor mye mer er den sann/ hos Gud? "Hvordan kan jeg ha i fred med disse som tramper min Sønns blod av under fot"?

   Men når du kommer til Jesus Kristus søker du Faderens fred. Og fordi Kristus har dødd på korset for å betale straffen for alle dine synder og all straff er sonet, alt raseri er slettet og all vrede er tilfredsstilt, så kan Gud ha fred med deg.

   Jeg ønsker å legge til denne notis, for jeg mener det er viktig å si dette. Jeg tror det skaper en følelse av ro i oss, gjør det ikke? Det gir meg fred i hjerte ... det er ikke nødvendigvis meningen av verset, men du verden, det gir meg sann fred, det gir meg det teologen Hodge kalte det, "En søt stille av sjelen". Jeg er jo faktisk en venn av Gud. Jeg er en sønn av Gud. Jeg er en bror av Jesus Kristus. Jeg er i Hans familie og Gud har fred med meg.

   Paulus viste dette da han skrev til Efeserne: "Og ombundne på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir", du vet vel det? Hva var det han sa? Hva menes med dette? Vel, når en romersk soldat gikk ut i strid tok han på seg støvler som hadde stålpigger under sålene. De lignet fotballsko med disse små "pluggene" som stikker ut av bunnen på dem. Dette brukte de når de skulle slåss i mann mot mann kamp på liv og død, for de ville ikke at de skulle gli.

   Derfor sier Paulus - Når du skal ut i strid mot fienden, mot ondskapens åndehær i himmelrommet og djevelens listige angrep må du kunne stå fast. Og det du da må ha på føttene er fredens evangelium.

   Og hva er dette fredens evangelium? Det er de gode nyheter: At Gud har gjort fred med deg. Og du vet hva det betyr? Det betyr at Gud nå er på din side. Så når fienden kommer, må du stå fast på denne grunn (evangeliet) og si: - Ta dem, Gud. For Gud er på din side! Det er forvandlingen som har skjedd ved Jesu Kristi forsoningsverk. Å, for en sikker plass, Gud er på min side.

   Du sier – Ja men … Ja men, hva om jeg synder da? Når du synder, må du holde fast på at ALT ER betalt av Kristus. Alt det raseri og vreden du har fortjent for din synd HAR Kristus allerede mottatt. Og i tillegg til dette står det at Han NÅ fortsetter å gå i forbønn for deg, fortsetter å rense deg og fortsetter å opprettholde sin fred.

   Nå vil jeg at du leser et av mine favorittsteder i hele Bibelen. Det er Ef 2:14. Der står det om Kristus: "Han er vår fred". Og så lenge som Han lever vil Han være denne fred. Hør det, venn: Gud er tilfredsstilt ved Kristi offer for dine synder. Hans vrede er borte, du har fred og intet kan forandre dette forhold. Og Gud sier i Hebr 8:12: "Jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mere komme deres synder i hu" ... hvor lenge skulle Han huske? ... "Ikke mere". Hvorfor? Fordi Kristus stilte Guds vrede.

   I Hebr 10:17, står det igjen: "Deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu".

   Hør, du kan si til deg selv eller alle andre som tror de kan miste frelsen: Det betyr at Kristi verk på korset ikke var og er tilstrekkelig nok. Det betyr at Kristi nåværende, yppersteprestelige gjerninger ikke er tilstrekkelig nok. Ønsker du å si det? Neppe.

   Den andre lenken vil du nok også mene er god. Vent til du ser den. Den første lenken sikrer oss en evig fred med Gud i og ved Frelseren! Det er en stående nåde!

   Men legg merke til v.2: "ved vår Herre Jesus Kristus". Det er ved Ham du har adgang. Sett en ring rundt disse ord i din Bibel: "Vi har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står". Stopp litt her. Vi beveger oss ikke inn og ut av denne nåde. Det står da her at "vi står" i den. Vi kommer ikke, eller går gjennom den, vi står i den … står i nåde. Min svake tanke kan ikke en gang røre ved kantene på denne sannhet. Den er så enorm og så dyptgripende, og hvert ord er mektig. Start med - "ved hvem". Ved hvem? Jesus Kristus! Alt er på grunn av Ham. Hovedtanken i hele teksten her er Jesu Kristi vidunderlige mekling ved sin forsoning. Det er denne mekling, ved Hans død som bringer oss til Gud og til Hans fred.

   Og legg merke til at det står: "Ved hvem vi også har adgang ved troen". Nå, la meg stoppe ved dette ordet "adgang". Det er et monumentalt ord, et svimlende ord, et sjokkerende ord, et uendelig, ufattelig ord. Det er et ord langt utenfor vår tanke at noen på jord kunne få adgang til Gud. Hvorfor?

   Fordi alle tenkende mennesker vet at Gud er helt igjennom hellig og ikke mulig å nærme seg. Hele historien beviser det. Ordet adgang som brukes her, er brukt her og i Ef 2:18 og 3:12 og det taler da alltid om adgang til Gud. Og denne adgang må Gud gi! Hva ville hende noen som prøvde å nærme seg Gud? De ville bli fortært.

   Du kan gå helt tilbake til 2 Mos 19, for å se eksempel på dette. Da Gud ga loven på Sinai, sa Han: "Se, jeg vil komme til deg i en tykk sky, så folket kan høre når jeg taler med deg, og alltid tro på deg. Og Moses bar folkets ord frem for Herren. Og Herren sa til Moses: Gå til folket og la dem hellige seg i dag og i morgen og vaske sine klær, og la dem holde seg rede den tredje dag. For på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne".

   Her sier Han: - Du må bli ren, du må få orden på livet ditt, du må være klar når jeg kommer. "Og du skal avmerke en grense" (v. 12), "sette en grense", sette opp et gjerde, en vegg. Og Han sier: " Vokt dere for å stige opp på fjellet eller røre ved dets fot! Enhver som rører ved fjellet, skal visselig late livet". Her står det tydelig at å nærme seg Gud medfører døden.

   Og v.13-14 sier: "Ingen hånd skal røre ved ham, han skal steines eller skytes; enten det er dyr eller mennesker, skal de ikke leve. Når basunen lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet. Så gikk Moses ned fra fjellet og han lot folket hellige seg og tvette sine klær. Og han sa til folket: Hold dere rede den tredje dag, kom ikke nær noen kvinne! Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren".

   Nå skal de altså møte Gud. Ok? Flott, stor og gledelig anledning, hva? Nei, hele stedet eksploderer som en vulkan. Lyn, torden, ild, vrede og folket skjelver. Den massive basun blåser så sterkt at det får dem til å skjelve, enda de hadde renset seg selv i tre dager.

   "Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Og hele Sinai berg stod i røyk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røyken av det steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet skalv. Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst. Og Herren steg ned på Sinai berg, på fjellets topp; og Herren kalte Moses opp på fjellets topp, og Moses steg opp. Og Herren sa til Moses: Stig ned og advar folket, så de ikke trenger seg frem til Herren for å se ham, for da kommer mange av dem til å falle". Ikke la dem komme nær! "Også prestene, de som går Herren nær, skal hellige seg, for at Herren ikke skal bryte inn blant dem. Da sa Moses til Herren: Folket kan ikke stige opp på Sinai berg; for du har selv advart oss og sagt at vi skulle avmerke en grense om fjellet og hellige det. Og Herren sa til ham: Stig nå ned og kom så her opp igjen, både du og Aron; men prestene og folket må ikke trenge seg frem og stige opp til Herren, for at han ikke skal bryte inn blant dem. Da steg Moses ned til folket og sa det til dem".

   Du kan vel se hvor redde de var, ikke sant? Også tidligere kan du lese om Guds hellighet. Selv da Han førte disse folkene ut av Egypt, for å føre dem til det lovede land, ble det tydelig at de ikke kunne ha adgang til Gud. Hvorfor ønsket Han at de skulle vite det? Fordi Han ville lære dem en veldig viktig lærdom om sin absolutte hellighet og menneskets absolutte vanhellighet, og at det ikke var noen adgang. Ingen!

   Selv da Gud satte tabernaklet og templet på plass, kunne de ikke nærme seg. Og enda mindre kvinner og hedninger. Selv ikke mennene kunne nærme seg. Prestene kunne heller ikke nærme seg. Det var bare EN prest, og bare på EN dag hvert år at han kunne gå inn i Guds nærvær. Det var ypperstepresten! Og han kunne bare gå inn etter at han hadde blitt renset på Guds måte, og med et soningsblod.

   De som prøvde å nærme seg Gud uten denne forskrift døde der og da! Bare tenk på Nadab og Abihu som gikk inn og ofret fremmed røkelse eller fremmed ild for Herren. Tenk på Korah, Datan og Abiram som ville være prester for den høyeste Gud: Avgrunnen svelget dem. Nei, var det noe de visste, så var det at de ikke kunne nærme seg Gud. Bare ypperstepresten kunne gå inn i det Aller Helligste, en gang i året, og det kun etter en spesiell renselse og så skynde seg ut igjen. Adgang var et ord som ikke fantes i deres religiøse vokabular.

   Men Kristi død endret det. Er ikke det stort? Det er derfor evangeliet var og er så spesielt vanskelig for jødene ... se seg selv komme nær til Gud. Det er derfor forfatteren av Hebreerbrevet sier: - Så la oss frimodig gå inn ... hvor? ... for nådens trone ... fordi? Kristus har innviet en ny og levende veg. Matt 27:51 forteller at da Jesus ble korsfestet, hva hendte da med forhenget i templet? Det revnet fra toppen og helt ned. Hvorfor? Adgang ... adgang til Gud. Det sier også Hebr 4:16: "La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid".

   I Jer 32 har vi en fin undervisning om denne nye pakt, da det står: "Og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Og jeg vil gi dem ett hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel".

   "De skal være mitt folk og jeg vil være deres Gud og jeg vil fortsette å gjøre godt mot dem og de skal komme nær til meg" står det i en gammel engelsk oversettelse.

   Jeg kan ikke motstå Hebr 10. Det er ett av mine favorittkapitler i Bibelen, spesielt fra v. 19. Han sier: "Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innviet oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram". Er ikke det stort? Da har du jo adgang ... adgang!!

   Adgang er et rikt ord. På gresk blir dette ordet ofte brukt som ord for havn eller en redning for skip i nød. Gud er en slik havn eller redning for oss i nød. Når vi så kommer inn der, hva finner vi da? Legg merke til det. I Rom 5:2 står det: "Vi har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står". Å, dette er virkelig mer enn vi kan fatte. Vi har adgang til nåden. Når vi går inn i Guds nærvær står vi i nåde.

   Det er derfor det står: "La oss frimodig komme for å få denne nåde". Det er bare å komme å få nåde! Og i Rom 5:2 leste vi: "Denne nåde i hvilken vi står". STÅR! Det betyr her å stå stødig, stå fast eller holde fast ved. Vi fortsetter altså i en tilstand av nåde.

   Nå, hva er nåde? Hva er nåde? Det er ufortjent, ikke sant? Hvis jeg skulle gi en definisjon av nåde måtte det være: Guds ufortjente nåde som Han frelser oss og gjør oss rettferdige alene på grunn av Hans suverene kjærlighet. Ikke på grunn av noen som helst verdi hos oss, til tross for våre synder, på grunn av Jesu Kristi fullkomne offer! Det betyr at Han frelser oss ved en nåde som ikke har noe med oss å gjøre. Og med en gang vi får den, står vi i nåden. Det er så viktig ... å stå i nåde, fordi det betyr at Han gir oss noe vi ikke ... hva? ... fortjener.

   De fleste mennesker tenker - Vel, du ble frelst av nåde, men hør, du må holde deg der, og til det brukes loven. Nei, nei! Du ble frelst av nåde, og hvis du nå skulle bryte loven – så er det over og ut. Nei, teksten sier du står i nåde, du er festet i et miljø med barmhjertighet og denne nåde er Guds forlatelse av synd, ufortjent.

   Jeg mener Jud 1:24 sier dette så klart, så lytt til det ... det er så vidunderlig. "Men Ham", legg merke til det Ham, "som er mektig til å verne om dere, så dere ikke ... hva? ... snubler, og å stille dere ... hva? ... lyteløse frem for sin herlighet i fryd".

   Du husker vel hva Kristus gjør som prest? Når du kommer til Ham så står du i nåde og det er en kontinuerlig nåde. Ufortjent, ufortjent forlatelse av Gud for Jesu skyld, en aura av barmhjertighet og nåde som tilgir. Og alt dette fordi Han er i stand til å holde deg fast. Vi står i nåde ... i trygg varetekt.

   Holde oss i, det er det Joh. 15 betyr, når det står å bli i meg (Kristus). Da blir vi i dette miljø av nåde. Vi er så sikre der. Hva må du gjøre for å bli kastet ut av nåden? Jeg mener, du ga intet ... du gjorde intet for å få den, men da kan du vel ikke gjøre noe for å bli kastet ut heller. Du sier - Vel, hvis jeg synder så og så mange ganger, så blir jeg kastet ut. Men det står da vitterlig slik i Rom 5 og 6, at der synden ble stor (i overflod står det i KJV) ... hva skjer da? Nåden gjør ... hva? ... den blir enda større. Du ser, nåden har sin store funksjon der det er synd, sant? Fantastisk tanke.

   Og det er derfor du kan være sikker. Hvis det var litt av loven eller noe regelverk som du måtte overholde, så kunne du aldri være sikker. Hvis dine synder kunne kaste deg ut, ville det ikke være nåde. Men av nåde er du frelst. Rom 5:20 sier, som nevnt: "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men hvor synden ble stor (overflømmende), ble nåden enda større (mer overflømmende)". Å for et fint ord.

   Her kan dere se, dere elskede, disse solide lenker Han har festet oss med. Jeg mener, det burde være nok, burde det ikke? Vi har fred med Gud. Nå hvis du vil krangle om det, så sier du samtidig: Kristi offer var ikke tilstrekkelig til å dekke alle mine synder og skaffe fred med Gud. Dette offer er heller nok til å beholde denne fred som er over all forstand. Jesus Kristus som lever evig, går heller ikke i forbønn for deg. Alt dette fornekter du … både hva og hvem Kristus er og hva Hans verk gjør ... før og nå.

   Men legg nå merke til hva Herren sier: - Du står i nåde, og nåden er bare nødvendig hvis det er synd. Dette er fordi nåden er ufortjent, den er en ufortjent forlatelse, så det er når du synder den er i funksjon. Og så står det at du holdes fast i en tilstand av nåde. Stor sannhet ... stor sannhet.

   Jesu yppersteprestelige verk som foregår akkurat nå, opprettholder freden og opprettholder nåden for oss. Senere kommer vi til å se dette i v.10. Men jeg kan ikke motstå å peke på det nå, for det er så fint. Det summerer på en måte hva vi sa. Hvis det er slik at vi ble forlikt med Gud mens vi var fiender, ved Hans Sønns død". Stopp nå litt!

   Hvis Kristi død kunne gjøre fred med Gud, hvis Kristi død kunne forlike deg med Gud da - "så skal vi så MYE mer bli frelst ved Hans liv"! Med andre ord, hvis Frelserens død kunne bringe deg til Gud, tror du ikke at Frelserens liv kan holde deg fast der? For en fantastisk sannhet. Hvis en død Frelser kunne forløse deg, hvor mye mer kan ikke en levende Frelser holde deg fast? Og du kan se Jesu Kristi yppersteprestelige verk i alt dette. Og hele tiden går Han - på våre vegne til Faderen. Les bare Lukas 22: ... Han ser Peter og sier: "Simon! Simon! se, Satan krevde å få dere". Og så fortsetter Han slik: "Men jeg ba for deg ... Jeg ba for deg", og når denne lille prøve er over vil du komme bra ut. Og Han gir oss innsikt i hvordan Han opprettholder sine barns plass hos Gud. Han virker på vegne av Peter. Og slik sikrer Han oss. Vi har fred med Gud. Og vi står i nåde. Og Kristus går i forbønn for å holde freden fast for oss og holde vår stilling fast.

   Jeg mener at Arthur Pink, har en viktig uttalelse om dette. Han sier: "Det er helt og absolutt umulig at dommen fra denne guddommelige dommer noen sinne skulle bli tilbakekalt eller reversert. Allmaktens lyn og torden må smadre Klippen før det er mulig at de som skjuler seg i Ham, kan bli brakt under fordømmelsen igjen". Det kan ikke skje! Dommeren har dømt ... og den dom vil stå til evig tid.

   Paulus sier: "Jeg er fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre (holde på engelsk)". Holde, ta vare på eller gjøre. Les 1 Tim 1:12: "Jeg er viss på at Han er mektig til å ta vare på det som er meg overgitt, inntil hin dag". Tillit til Gud! 

   I brevet til Hebreerne vil vi nå lese kapittel 10:10-14. Legg merke til det som står her: "Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan ta bort synder. Men han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter. For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget".

   Han gjorde oss fullkomne for alltid. Og toppen på denne nåde finner du i Rom 8:31. Hør og les dette: "Hva skal vi da si til dette"? Hva er vår reaksjon - "Er Gud for oss ... hva da? ... hvem er da imot oss?"

   Hvis vi har fred med Gud. Hvis Gud er på vår side - hvem er større enn Gud og kan forandre det? Hva er svaret? Ingen! Og hvis Gud "ikke sparte sin egen Sønn, men ga Ham for oss alle". Med andre ord, hvis Gud ga oss det beste Han eide, sin Sønn - "Hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham"? Med andre ord: Hvis Han ga den største gave i sin Sønn for å forløse oss, tror du ikke Han vil ofre det som er nødvendig for å ta vare på oss?

   Og v.33 sier: "Hvem skal anklage Guds utvalgte"? Hvem skal reise tiltale mot oss? Hvem skal beskylde oss? Skal Gud som rettferdiggjorde oss? Hvem er den som fordømmer oss? Skal Kristus som døde for oss og sto opp igjen gjøre det? Han som er ved Guds høyre hånd og ... hva? … Går i forbønn for oss, står det! Tror du forsvarsadvokaten vår vil beskylde oss? Tror du dommeren som sa at vi ble frikjent i dommen og satt fri, kommer til å ombestemme seg? Aldri i livet! Det finnes ingen høyere domstol enn denne. Og hvis Han allerede har gitt oss den største gave i sin Sønn for å forløse oss, vil Han da kunne gi mindre gaver for å ta vare på oss?

   Så det å ha fred med Gud og det å stå i nåden er ikke farlig! Vi står på fast grunn. Han holder oss. Det er Hans verk .... Vidunderlig! Vår del er at vi holder oss til Han og hører Ham. Vi vandrer i lydighet. Hvorfor? Hør nøye etter, fordi Han holder oss ved sitt Ord og sin Ånd. Det er så viktig! Så når du ser noen som mener de er kristne og plutselig faller fra, så er det som 1 Joh 2:19 sier: "De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss".

   Gud tar ikke bare vare på sine, men planter sin Ånd i dem og gir dem Åndens kraft til å holde ut, og å vandre i lydighet.

   Så, hvis du ønsker å angripe de troendes sikkerhet, må du først og fremst angripe Gud. Du sier at Han må endre sin dom. Deretter angriper du Kristus, og sier at Hans verk på korset ikke er nok, at Hans yppersteprestelige verk ikke kan opprettholde oss. Og så angriper du Den Hellige Ånd, ved å si Han ikke er i stand til å styrke de troende til å holde ut. Altså har du forkastet hele treenigheten ved å fornekte de troendes sikkerhet. Hjelper dette til at du føler deg sikker?

Konklusjon:

-     Ditt verk Kristus, er ikke mitt! Å, det gleder mitt hjerte. Det forteller meg at alt er gjort, det gjør at min frykt må dra. Til hvem, uten deg som kan sone for synd, Herre, skal jeg fly.

-     Din smerte - ikke min, Å Kristus, på det skamfulle tre har du betalt hele lovens pris og kjøpt fred for meg.

-     Dine tårer - ikke mine, Å Kristus, du har grått min skyld bort på denne velsignede dag.

-     Dine bånd - ikke mine, Å Kristus, fri meg fra mine lenker og ødelegg mine fengselsdører så de aldri kan stenges igjen.

-     Dine sår - ikke mine, Å Kristus, de kan helbrede min knuste sjel.

-     Dine slag - ikke mine inneholder den balsam som gjør meg hel.

-     Ditt blod - ikke mitt, Å Kristus, ditt blod som du fritt har utøst, kan gjøre mine svarteste flekker rene og ta bort min skyld.

-     Ditt kors - ikke mitt, Å Kristus, har båret syndens tunge vekt, som ingen i himmelen og på jorden kunne bære uten Gud.

-     Din - død ikke min, Å Kristus, har betalt min løsepenge. Selv om jeg døde ti tusen ganger ville det være for lite. Bare din rettferdighet, Kristus, kan dekke meg. Bare din rettferdighet kan dekke og forskjønne meg, så jeg pakker det rundt min sjel, i dette vil jeg leve og dø".

   La oss be: "Nådige Far, for en velsignet dag du ga. Å for en stor tillit som veller opp i våre hjerter når vi ser at vi har fred med Gud og står i nåde. Takk for det! Fyll våre hjerter med takknemlighet. Løft våre sjeler til å lovprise deg. Vi som ikke fortjener denne adgang, fortjener heller ikke at vi skulle bli holdt på denne plass, inntil den dag vi skal framstilles feilfrie, ulastelige, uklanderlige for ditt ansikt. Å, takk, ikke bare for Kristi tidligere forløsende verk, men for Hans nåværende, yppersteprestelige verk, som fortsetter å rense oss. Takk at vi har fred, at Du er på vår side. Du er vårt forsvar, vår forsvarer, vår venn ved vår Herre Jesus Kristus, i hvis navn vi ber".
   Amen.