Nytt Liv!
Av Horatius Bonar 1808-1889 Nådetronen
er kun oppreist for de fortapte Alle
som ikke trenger til nåde, er utestengte fra denne trone. Nådens
trone er den rette plass for syndere, men ikke for andre.
Derav kommer det også at så mange går utilfredstilte
fra denne trone. De sier de erkjenner den å være en nådetrone,
- men de kommer dog ikke blottet for alt eget. De forsøker
hemmelig å opprette en egen rettferdighet, selv om de sier seg
å ikke ha noen. De nøyer seg ikke med å være
nådens mottagere og skyldnere - de vil komme med noen egen fortjeneste,
og derfor søker de også å gjøre alt mulig
til egen fortjeneste. De gjør sitt alvor, sin omvendelse, sin
anger, eller endatil selve den omstendighet at de kommer, til en fortjeneste,
og de håper å bli mottatt på grunn av noe av dette.
Intet under da, at de vender tilbake som de kommer - for de kom som
de som hadde noe, ikke som de som manglet alt. De kom ikke
til denne trone som til en blott og bar nådetrone eller i det
minste ikke til den som en nådetrone for dem. De kom, som om
den var halvt en fortjenestens trone, som bare de kunne nå som
hadde noen verdighet. De antar kanskje, at den nok er en nådetrone,
og at man må nærme seg den som sådan, - men de tenker
dog, at de for sitt personlige vedkommende ikke tør våge
å motta noe, før de erfarer en indre forvissning - som
et tegn fra Gud - om, at de vil bli mottatt. Eller med andre ord:
de sier seg vel å tro, at alt er rede, - men de venter på
en personlig innbydelse, på et indre, fordulgt
tillegg til frelserens store offentlige innbydelse: "Alt er rede
- kom til bryllup!" |