KAPITEL 28:	OM å BLI OG VÆRE EN KRISTEN. (ORDO SALUTIS)

§ 170.  Det rette bibelske synspunkt for frelsens orden.

	Ordo Salutis (frelsens, saliggjørelsens orden) betyr Bibelens lære om hvordan det enkelte menneske blir en kristen, lever og dør som en kristen.  I og med vi går over til dette emne, kommer vi inn på en rekke psykologiske spørsmål om hva en opplever, hvordan en føler det, hva som sjelelig rører seg i oss. All denne psykologi er en meget stor fare, og leder lett til en skadelig selvanalyse som i virkeligheten gjør en selvopptatt og bortvendt fra Guds Ord.  Derfor gjelder det fra begynnelsen av å holde seg klart for øyet det eneste rette hovedsynspunkt for alle disse spørsmål: alt som skjer åndelig og sjelelig i oss selv når vi blir og er kristne, må sees i forhold til Guds Ord.


I dette har vi i grunnen definisjonen på hva en kristen opplevelse egentlig er: Guds Ord går i oppfyllelse på en. 
Religiøsitet består i at vi utfolder iboende anlegg. 
Kristen opplevelse består i at Guds Ord virker det som det selv gir seg ut for å virke. 

Som vi tidligere har sett kan ingen være en kristen eller bli en kristen uten i og med nådemidlene, Ordet i dets videste betydning. Derfor har all kristelig psykologi sin egenart ene og alene i menneskets personlige forhold til Guds Ord. Hvis vi løser betraktningen av vårt sjeleliv ut av dette forhold, for bare å undersøke det religiøses psykologi i sin alminnelighet, da er det ikke lenger det kristne trosliv, men den almenmenneskelige religiøsitets psykologi som vi undersøker. En slik alminnelig religionspsykologisk undersøkelse har ingen interesse i den kristelige troslære. I læren om frelsens orden undersøker vi det kristelige sjelelivs faser idet vi fra å være ikke-kristne blir kristne (omvendelsens psykologi), og etter å være blitt kristne lever og dør som kristne (helliggjørelsens psykologi). Men dette sjeleliv kan aldri løses fra sitt bevisste og ubevisste forhold til Ordet (nådemidlene). Derfor må vi holde fast på dette hovedsynspunkt overalt hvor vi ønsker å trenge inn i det kristelige sjelelivs egenart.

§ 171.	Det gis bare to slags mennesker: kristne og ikke-kristne.

I menneskeheten som helhet gis det bare to slags mennesker: kristne og ikke-kristne, omvendte og uomvendte, gjenfødte og ugjenfødte, troende og vantro, Guds barn og verdens barn. Denne sannhet er så ofte og så klart bevitnet i Skriften, at vi ikke behøver påvise det nærmer.
Til Guds barn hører alle som er døpt og står i sin dåpspakt, og alle dåpsfrafalne som er blitt omvendt i hjertet fra sitt frafall. Til verdens barn hører alle udøpte og alle som er falt fra sin dåpspakt og lever i dette frafall. 
Alle mennesker står da i ett av to slags kår og stand for Gud: enten står de under Evangeliets og Nådens barnekår, eller under vredens og Lovens domskår.  Her gis bare et enten-eller, og ingen mellomting.  Heller ikke gis det objektivt noe både-og, som om vi kunne samtidig stå både under nåde og vrede, under Evangelium og under Lov. 
å bli en kristen er en livsovergang hvor vi går over fra døden til livet, bort fra vreden inn under nåden, bort fra verdens åndelige mørke og død inn i Guds Rikes åndelige lys og liv. Denne overgang skjer med oss i Dåpen eller ved vår omvendelse fra frafall.  - å være en kristen er en åndelig livsvandring under Guds nåde i troen på Evangeliet, i samfunn med Den Treenige Gud. Denne livsvandring er en stadig fortsatt livsforvandling til større og større likhet med Herrens bilde. Denne fortsatte livsforvandling skjer med alle døpte som fortsetter å leve i sin dåpspakt og med alle som er omvendt til Gud fra sitt frafall.
Det vi kaller "frelsens orden" er da intet annet enn Guds Ords beskrivelse av dette kristenliv i dets forskjellige faser, så vel med hensyn til å bli en kristen (beskrivelsen av hvordan en våkner opp ved Guds kall og av omvendelsen, troen, rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen hos de ikke-kristne) som med hensyn til å være en kristen i liv og død (beskrivelsen av den åndelige vekst, livsforvandling og helliggjørelse hos alle kristne som lever i sin dåpspakt eller er omvendt fra frafall). I disse beskrivelser ev "frelsens orden" må vi være klar over at en på ingen måte skal anvende den slik på seg selv at en må finne igjen og kjenne igjen alt det som sies hos seg selv. Det dreier seg ikke her om et skjema, heller ikke om forskrifter for hvordan en skal eller må oppleve de forskjellige ting for å være en rett kristen. Det dreier seg om en beskrivelse av det som faktisk skjer i vårt sjeleliv på de forskjellige livsområder i forholdet til Guds Ord. Derfor vil en gammel og moden kristen kjenne seg igjen i det som sies om omvendelsen - fordi han har erfaringer om en daglig omvendelse, og en ung og umoden kristen vil kjenne seg igjen i det som sies om helliggjørelsen - fordi han har erfaringer om den åndelige strid mellom ånd og kjød i seg selv.  Den beskrivelse som vi kaller "frelsens orden" må derfor ikke forståes kronologisk, som et skjema for rekkefølgen av opplevelser eller liknende i tid, som om det var umulig at man som en gammel kristen kunne oppleve det som unge kristne opplever, eller som ung kristen oppleve det som en gammel kristen opplever.  Nei - hele beskrivelsen av "frelsens orden" er rent saklig å forstå, d.v.s. at vi under hvert punkt samler og beskriver det som saklig kan belyse den åndelige virkelighet, og rekkefølgen av disse punkter gir ikke uten videre rekkefø1gen i tid, men en viss orden mellom det som skjer åndelig. Det er meget nødvendig å understreke dette, fordi det kan oppstå stor åndelig elendighet fordi en sitter fast i læren om "fre1sens orden" som en slags lov om hva og hvordan tingene skal og må oppleves i Guds Rike for å gjøre oss til rette kristne. For å motvirke en slik lovisk oppfatning, ordner vi alt saklig under to hovedsynspunkt:
om å bli en kristen, og om å være en kristen. 

A: OM å BLI EN KRISTEN.

§ 172: Det naturlige menneske under Loven og vreden. Det naturlige, Gud-fremmede og Gud-fiendske menneskes vesen er beskrevet tidligere (Kap. 9, s.94-105), og vi gjentar ikke det her.  Vi forutsetter det som er skrevet før: dette naturlige, falne menneske er det Gud søker å frelse - tross dets synd og uvilje mot Gud, tross dets vantro og tvil overfor Hans Ord, tross dets antipati mot frelsens budskap slik det forkynnes oss i Kristi kors.  I kap. 14 om Guds Evangeliehusholdning i historien (s. 130-149) har vi påvist ut fra Skriften at hvert eneste menneske som overhodet blir omvendt og frelst, blir ifølge Guds evige utvelgelse, og at dette Guds frelsesråd for hvert enkelt menneske virkeliggjøres på den måten at Gud lar hvert enkelt menneske møte Evangeliets budskap om Kristus.  Derfor, skal vi forstå rett hva det er å bli en kristen, så er det helt likt både for hedninger på misjonsmarken og for dåps-frafalne i de "kristne" folk: det skjer aldri uten at det kommer i berøring med Guds Ord. Gjennom misjonærer og forkynnere, prester og lekfolk, gjennom lærere, gjennom kristne foreldre og veiledere, gjennom kristelige skoler og gudstjenester og møter, gjennom Bibellesning og oppbyggelige skrifter, gjennom kirker og bedehus, gjennom kristne sykehus, gjennom kristnes vitnesbyrd, gjennom kristne sanger osv. virke1iggjøres dette. For alt slikt bringer oss i berøring med Guds Ord. Og uten det blir ingen en kristen. Det er den kristne kirkes og menighetens forvaltning av Guds Ord på disse forskjellige måter som er midler til å omvende oss. Og her gjelder i sannhet ordet: "Utenfor kirken ingen frelse". (Extra ecclesiam nulla salus). "Kirken" er her brukt i betydningen: de kristne. 
Hvordan karakteriserer Guds Ord det naturlige menneskes tilstand overfor Gud? - Det er særlig to uttrykk som gir svar på det: "verdens barn" og "vredens barn".
Efes. 2, 1-3. Efes. 2, 12. Efes. 4, 17-19. Jvf, Rom. 2, 2. 
Således heter det om oss før Vi er blitt kristne at vi "er døde ved våre overtredelser og synder, vandrer etter denne verdens løp, i kjødets lyster, og gjør kjødets og tankenes vilje, og er av naturen vredens barn", "utenfor Kristus, fremmede for paktene og deres løfter, uten håp og uten Gud i verden", at vi "vandrer i vårt sinns tomhet, formørket i vår tanke, fremmede for Guds liv ved den vankundighet som er i oss på grunn av hjertets forherdelse, så vi driver skamløshet og urenhet tillike med havesyke". 
I denne åndelige stilling er vi under Loven, sier Skriften, og vi er under Loven på to måter: 
Rent objektivt er vi under Loven ved at vi står under Guds dom og vrede, og Hans dom åpenbares på forskjellige måter i vårt eget personlige liv tilsvarende til den måten som den åpenbares på i det verdslige liv som vi er en del av. - Rent subjektivt er vi også under Loven ved at vårt sinn er gjennomvevd av loviskhet, dvs. av den grunntanke at hvis det eksisterer en Gud, så skal han frelse oss hvis vi lever så godt vi kan - og skal vi frelses, så må vi gjøre det selv ved egne gjerninger. Denne loviskhet i vårt sinn er identisk med vår åndelige selviskhet: vi søker oss selv, vi vil oss selv, skal gjøre det selv - først og sist dreier alt seg om selvet, ja, selvet er vår store avgud som vi setter en hemmelig eller åpenbar tillit til i alle ting.
Derfor er denne åndelige stilling helt igjennom et liv i selvbedrag: vi bedrar oss selv systematisk ved å unnskylde og bortforklare vår virkelige tilstand i syndens tjeneste, ved aldri å ta vår egen samvittighets dom helt ut alvorlig, og ved uavlatelig å gi oss hen til en lettferdig måte å avfeie Guds absolutte Hellighet på. Det er et liv i selvbedrag fordi det er et liv i fusk: forfuskning av godt og ondt, forfuskning av oss selv, forfuskning av Gud. Typisk for mennesket under Loven er at det elsker loviskheten, men hater Loven.
For så vidt noe menneske kan være åndelig rolig og trygg i denne tilstand, så er det den falske sikkerhets ro. Det er en ro som har sin årsak i søvn, syndesøvn, verdenssøvn, selvlivets søvn - og det skaper en falsk sikkerhet på randen av avgrunnen til den evige fortapelse. Men det er allikevel få mennesker som er rolige og trygge i denne tilstand. Rastløshet, uro, famling og spørring melder seg om igjen og om igjen - med kortere eller lengre tids mellomrom.

§ 173.  Kristelig vekkelse.

Den uro som vi nettopp nevnte - som gjenspeiler selve evighetstrangen i oss mennesker - driver mennesket under Loven dels inn i religiøsitet av forskjellige former, f. eks. i mystikk og religiøse spekulasjoner, dels inn i materialisme og en forherdet verdensdyrkelse (menneskedyrkelse). Men Gud kan ingen finne av seg selv eller i seg selv. Til Gud ledes tanke og sinn ene og alene ved Guds Ord. Hvor Guds Ord blir forkynt, der hvor det blir undervist i det, hvor det blir gjenerindret som noe en engang i barndom eller ungdom har hørt: der kommer Guds kall. For Guds kall ligger skjult eller åpenbart bare i inntrykk vi har mottatt kjenner Ordet. Og det må så være, for bare gjennom sannheten fra Gud selv kan vi oppleve og merke at vi ropes på av og kalles til sannhetens Gud.

Jvf. Mt. 22, 3 ff; 11, 28; Lk. 14, 16 ff; Mt. 4, 19 ff; Johs 12, 26; 21, 19. 22; Jvf. 20, 4 ff. Es. 43, 1. Johs. 11, 28. Rom 8, 30. Act 2, 39. Johs. 10, 14; 16, 27. Gal. 1, 15. 2. Tim. 1, 9; 2. Tess. 2, 14. 1. Tim 6, 12. 1. Tess. 2, 12. Filip. 3, 14. Efes. 4, 4. Hebr. 3, 1. Johs. 6, 44; 12, 32. 

Bibelens egen fremstilling av Guds kall er meget klar. 
Jesus fremhever mange ganger hvordan kallet til oss objektivt kommer ved inntrykk gjennom Guds Ord: kallet kommer i vei ved at Herren sender tjenere ut med innbydelse til Guds nåde og Rike: "Kom!" - Eller det kommer som kall til å følge Jesus: "Følg meg!" - Eller det kommer på forskjellige måter ved det innhold og den form Evangeliet kan ha. Når kallet blir oss subjektivt bevisst skjer det i den form at vi kjenner det gjelder oss personlig: "Jeg har kalt deg ved navn", dvs. en merker det som det som er adressert og talt til en selv: "Mesteren er her og kaller på deg".
Slikt kall får vi, gang etter gang, ifølge Guds evige rådslutning: "Dem Han forut bestemte, dem har Han kalt". "Løftet hører eder til ... så mange som Herren vår Gud kaller til". "Jeg kjenner mine, og kjennes av mine (når jeg kaller på dem)". - Derfor er hvert kall uttrykk for at Guds nåde er virksom mot oss, for å dra oss til seg ut av verdens og dommens fortapelse. "Han kalte meg ved sin nåde", og Han kaller med et "hellig kall etter sitt eget forsett og den nåde som er 055 gitt i Kristus Jesus fra evige tider". "Han kalte oss ved Evangeliet". 
Dette kall gir Gud alltid gjennom sitt Ord et klart og bestemt mål og sikte. Han kaller oss til noe bestemt: "Du ble kalt til det evige liv", "til Hans Rike og Hans herlighet", "til seiersprisen der ovenfra i Kristus Jesus". Det at kallet alltid kommer i og med Evangelist (om enn undertiden også med Loven, men aidri bare med Loven), skjønner vi også av at vi er kalt "med ett håp i vårt kall", likesom vårt kall er et "himmelsk kall" i og med den apostel og yppersteprest vi bekjenner, Jesus Kristus. Ved disse kall er det Faderen drar oss til Jesus, og den korsfestede Frelser drar alle til seg.

Jvf. Es. 65, 1-2. Mt. 22, 4-6. Lk. 14, 17-20. Es. 1, 18; 1, 25. 

Da Guds kall til oss på denne måten visstnok kan være uten Loven, men aldri uten Evangeliet, så er selve kallet fra Guds side ment til å skape tro: ved Guds ånds åpenbaring av Ordets mening å framkalle et "ja" i vårt hjerte, fremkalle at vi mottar kallet i vår ånd. Og så sant troen skapes allerede ved dette kall så betyr allerede det å ha hørt og mottatt kallet at vi blir frelst. For så vidt kunne vi her umiddelbart fortsette med å beskrive troen. Men imidlertid viser både Skriften og erfaringen gang på gang at kallet blir misforstått. Det kommer dels av at vi av naturen ikke kan forstå Guds kall rett, dels at vi heller ikke vil forstå det. Det er selve kjødets onde natur i oss som skaper denne motstand som springer ut av udugelighet og uvilje.  Og motstanden ytrer seg nettopp som anstøt på selve Evangeliet i kallet. Vi hører kallet: Kom - alt er ferdig; kom som du er i din synd og i ditt frafall. Men uavlatelig skjer det at vi spontant og umiddelbart tenker: først må jeg bli annerledes, først slutte med den og den synd, først angre rett, først lære å be rett osv. Og denne umiddelbare tankegang er uttrykk for vårt naturlige anstøt på Evangeliet. Ofte kler vi dette anstøt med en mur av kritikk og betenkeligheter og innvendinger mot de predikanter eller forfattere som formidler dette Guds nådekall til oss: de gjør det for lett - de innbyr folk til nåden for å la dem fortsette med sitt syndeliv, de tar ansvaret fra folk osv. 
Jvf. Mt.5, 17-20. Rom 6, 1. Rom 3, 8. Johs 6, 37. 
Denne kritikk ble allerede Herren selv møtt med. 
Og denne kritikk fikk apostlene merke, da de i troskap mot Evangeliet forkynte den frie nådes innbydelse til samfunn med Gud. Paulus ble f.eks. beskyldt for å lære at man kunne bare "holde ved i synden for at nåden skulle bli dess større" - som om Guds nåde bares ble større jo mer et menneske syndet; ja, han ble til og med beskyldt for å lære at man kunne fritt gjøre det onde "for at det gode kunne komme derav". Denne kritikk er aldri forstummet, og vil aldri komme til å forstumme overfor Evangeliets frie innbydelse, som ikke setter noen betingelse, men bare sier: "Den som kommer til meg vil jeg på ingen måte støte ut."
Anstøtet på det frie Evangelium kommer fra kjødet, og har kjødets typiske kjennetegn: selviskhet og loviskhet.  Derfor viser det seg om igjen og om igjen at resultatet av Guds nådes kall i første omgang slett ikke blir tro, men inngang under Loven som tuktemester: vi synes at den nåde Gud tilbyr oss i Evangeliet og den vei Han viser oss til frelse i det er for "lettferdig" og "lettkjøpt" og mener det må gjøres grundigere enn som så, og så velger vi den fryktelige herre som vi treller under i vår naturlige tilstand: Loven. Sier Guds kall til oss: Kom til meg - jeg vil være deg nådig - så svarer vår natur: jeg skal komme når jeg er blitt mer skikket, mer brennende i ånden, mer helhjertet osv. Og slik svarer ikke bare naturen hos den uomvendte - men gang på gang naturen (dvs. kjødet) endog hos gamle og erfarne kristne. Vi er stadig utsatt for å ringeakte nåden og heller tro på Lovens gagn og nytte i vår salighetssak. - Dette er grunnen til at både tiden før et menneskes omvendelse og endog kristenlivet selv oppfylles av usigelig mye kamp og trelldom, slit og fristelse, vantro og anfektelse under Loven. Da denne kamp og strid i oss under Loven således er noe av det som forekommer hyppigst endog i det kristelige sjeleliv, skal vi her kort beskrive den, slik som Guds Ord beskriver den. Dermed beskriver vi en bestemt side av livet i vår vekkelsestid, men også visse sider av anfektelsene i kristenlivet. 

§174.  Kampen med Loven, under Loven. 
1. Kor. 2, 14. Act. 2, 37. Mk. 10, 17. Mt. 8, 30. 
Den som er kalt av Gud legger alltid merke til at Guds Ord sier: "Omvend deg!" eller: "Overgi deg helt!" eller "Gi Gud hele ditt hjerte!" eller "Vend deg bort fra det gamle liv og begynn å elske Gud og dine medmennesker!" osv.. Derimot faller det ham aldri inn at denne omvendelse - som vi senere skal se - ikke består i noe annet enn i sitt hjerte å tro Guds nåde ved Kristi kors. Evangeliet går hans øre like forbi, han kan ikke fatte det. Men det som straks og umiddelbart festner seg i hans bevissthet i kallet er det spørsmål: "Hva skal jeg gjøre?" Han er klar over at noe må skje, noe må forandres; han må bli annerledes enn han er. Men hvordan? Da han ikke kan tenke seg muligheten av å bli annerledes ved bare å tro Evangelist om nåde i en Stedfortreder, ser han ingen annen mulighet åpen enn at han selv må sørge for å bli annerledes. Og ut fra denne mulighet er det den som er kalt, fatter sin beslutning: jeg vil bli en kristen. "Jeg vil følge deg hvor hen du går". 
De erfaringer som vi gjør under Loven når vi skal prøve å virkeliggjøre våre forsett og beslutninger, kan vi for oversiktens skyld ordne i tre grupper av erfaringer under Loven. 

Jvf. 2. Mos. 19, 8. 24, 3; 5. Mos. 5, 27. 
Første gruppe er en gruppe erfaringer som vi gjør i forhold til selve Guds krav: du skal - du skal ikke.  Hvor disse Guds krav treffer et sinn som har fattet viljen til ærlighet, utløser de forsett og beslutninger: "Alt det Gud sier og byr meg, det vil jeg gjøre". - "Hans ånds ledelse vil jeg følge i absolutt lydighet". Disse forsett og beslutninger fremkaller hos oss en egenartet visshet og glede; de følges av en frimodighet som vi ofte selv føler frigjørende - og som blir styrket i samme grad som vi også får se at vi virkeliggjør våre beslutninger, og setter alvor bak vårt eget ord.  Denne følelse av frimodighet og frigjorthet, begeistring og varme som følger med slike beslutninger gir oss ved sin egen kraft også ofte den visshet at nå er vi rett omvendt, nå er vi blitt kristne: vi har jo bestemt oss til å bli det - og hva annet står det på? Vi har jo overgitt var vilje Ä og hva annet har vært i veien? At det lurer selvbedrag i denne "omvendelse" (som ikke består i annet enn en beslutning) det verken kan eller vil vi se. Her må hardere erfaring til enn diskusjoner og talemåter. Og disse erfaringer uteblir aldri, så sant en da er ærlig overfor Gud. 

Jvf. Mt. 23, 3. 
Den annen gruppe av det vakte menneskes erfaringer under Loven er de som en gjør ut fra samvittighetens erkjennelse av hva det er vi i virkeligheten gjør. Vi ser oss ofte nødt til å erkjenne at vi har ikke handlet i overensstemmelse med våre forsett og våre beslutninger: "Du sa det - men du gjorde det ikke". Og nå begynner den smerteligste av alle kamper som et menneske kan kjempe: en søker å ta igjen det forsømte ved nye forsett. Det hender det lykkes - men det hender oftere og oftere at det ikke lykkes. Og det driver spørsmålet frem: "Hvem er jeg - hva vil jeg - hva er det i veien med meg?" Periodevis er det ikke så plagsomt med disse spørsmål, men til andre tider kan det bli helt akutt, og blikket vendes fra det ytre liv vi lever innover i oss selv. Vi søker i oss selv grunnen til at det ikke vil lykkes.  Vi oppdager vi har sterke lyster som det ikke er lett å temme.  Vi ser interesser som tydelig nok ikke fremmer det gode i oss.  Vi ser tilbøyeligheter vi må skamme oss ved, Vi ser kanskje karakteregenskaper vi ikke så hos oss selv før. Vi får øye på at sinnelaget ikke er som det skal være.  Vi oppdager vi er temmelig hovmodige - har forferdelig lite kjærlighet, Ä Slike og liknende ting kan vi få rik anledning til å oppdage når vi begynner å vende blikket innover i oss selv for å finne grunnen til at det ikke vil lykkes for oss. Og finner vi ikke noe bestemt, konkret, så finner vi allikevel nettopp i det indre så mye uredelighet, småfusk, - så meget som er lurvet og ugreitt. - Det er hele denne rekke av erfaringer som knytter seg til var samvittighets egen bedømmelse av hvordan vi virkeliggjør våre forsett og beslutninger.


Rom. 7, 7 ff. Mt. 5, 21 ff. Mt. 5, 27 ff. 
I Rom. 7,15: "Det som jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". - Det er mot denne indre verden i vårt hjerte, det skjulte sinnelag og motivene der inne, at også Jesus retter vårt blikk i Bergprekenen. Av de eksempler Jesus nevner der, f. eks. fra det femte og sjette bud, ser vi meget klart at Loven kan ikke oppfylles bare med gjerninger, men med hjertet. å la være å slå i hjel er ikke gjort med bare å la være å drepe legemlig; det krever at du heller ikke gir deg hen til hissighet, sinne og skjellsord eller fornærmelser.  å la være å drive hor er ikke gjort bare med å avholde seg fra selve gjerningen; det krever at det overhodet ikke er begjær i ditt hjerte eller i din tanke.  "Loven er åndelig" - den kan derfor bare oppfylles med hjertet. 
Når vi på denne maten får blikket åpnet til å se hvordan vi egentlig er i vårt hjerteliv, får vi en uhyggelig følelse at vi er hykleres: etter våre beslutninger og forsett skulle det jo ikke finnes slike synder hos oss - men sannheten er at de ikke bare finnes, men at vi endog føler sympati, lyst, glede, tilfredsstillelse nettopp ved slikt som er syndig. - Så snart vi gjør disse erfaringer, griper vi til alle åndelige hjelpemidler: Bibellesning, syndsbekjennelse, bønn, samtale med andre, går på møter, roper til Gud om kraft, fatter nye forsett, tar oss i sammen osv. - men det pleier aldri å hjelpe, det bare forhaler den smertelige prosess det er å se seg selv bli avkledd åndelig talt. Disse erfaringer bringer oss inn i en kritisk stilling.  De smerter oss og de skaper forestilling hos oss om hvordan vårt eget hjerte i virkeligheten er uforbederlig. Og det får oss til å føle oss som hyklere. Dette vekker ofte tvil hos oss på om ikke hele kristendommen er en illusjon og et bedrag, og så søker en å frigjøre seg ved å bryte med kristendommen og dra til felts mot sin egen samvittighet. Dette er ikke Guds vei. Det er kjødets vei. Guds vei fører oss til bunns - i det som vi her vil kalle den tredje gruppe av erfaringer.
Den tredje gruppe av erfaringer under Loven gjøres bare av ganske bestemte mennesker. De kommer praktisk talt uten unntak alle sammen til omvendelse. Det er de mennesker som ikke på grunn av de erfaringer vi har talt om ovenfor, griper til å anklage kristendommen, men i stedet retter anklagen dit den skal, mot seg selv. Når en har prøvd alle hjelpemidler, bedt om Guds kraft og alt allikevel slår feil: det er stadig vekk den samme urenhet, den gamle selviskhet, det velkjente hykleri, dette sørgelige lurveri som en finner over alt i seg selv, i alt som en sier, gjør og foretar seg Ä da modnes vi etter hvert til a kunne høre Guds Lovs siste og sværeste, ord om oss selv: "Du er umulig", "det er ikke stoff i deg til å være en kristen". Ikke engang Gud kan hjelpe oss med sin kraft. Det finnes ikke noen mer smertefull og bitter innsikt i vår selverkjennelse enn å måtte erkjenne om oss selv: ingenting kan jeg som Gud finner behag i - men det verste er at ingenting vil jeg heller av det som er Guds vilje - jeg vil bare meg selv. Og nettopp i denne erkjennelsen: skaden i meg er at jeg innerst inne slett ikke vil, og ikke kan ville, opphører ethvert selvforsvar. Med rette må jeg gå med på å erkjenne at grunnskaden i meg er at jeg tross alle mine forsøk på å bli en kristen er og blir ugudelig, med selvviske lyster og selvviske sympatier, uten smerte ved at jeg holder mer av det syndige enn av det gode. Det er en erkjennelse av at vi egentlig er uforbederlig, egentlig er helt borte fra Gud. Det er erkjennelsen av at en er fortapt. Og dette er det samme som å miste troen på seg selv. 

Rom. 3, 19. Rom. 7, 9-11; Gal. 2, 19. Gal 3, 23. Jvf. Es. 66, 2; 61, 1; 57, 15. 
Disse erfaringer under Loven om oss selv, skildres meget sterkt og levende i Skriften. 
Paulus kaller dem å få en lukket munn - dvs. at egenrettferdighetens selvforsvar og unnskyldninger forstummer.  Han kaller det også "å dø under Loven" eller "dø ved Loven". Ja han bruker endog det uttrykk at dette er en korsfestelse, dvs. at jeg er hjemfallen til dommen og vreden, og har ikke fortjent noe annet enn å være en fordømt og fortapt synder som har fortjent fortapelsen. - Det kalles "en innestengning i varetekt under Loven", dvs. innestengning i et fengsel der straffen, tukten og døden skal fullbyrdes på en. Dette kalles også bot og anger, sekk og aske og andre uttrykk som vi ofte finner i Skriften. Ä Rent psykologisk opplever vi det som en ubønnhørlig dom over oss selv, som en uavvendelig dødsdom over alt som vi befatter oss med åndelig talt. Og i den kristelige språkbruk betegner vi det som sønderknuselse, forferdelse over Guds Ord, å være sønderbrutt i ånden, å være elendig og liknende uttrykk. Og når vi skal karakterisere disse kjensler med litt mer gjengse ord sier vi: vi kommer i syndenød, vi "blir ugudelige", vi fortviler over oss selv, vi mister troen på oss selv, vi knekker sammen, vi kjenner oss umulige, ubrukelige, udugelige osv.. 

Jvf. Gal. 5, 17 ff. Rom. 8, 7. Jvf. Rom 6, 11-19. 
Her må vi ikke misforstå disse erfaringer, og bringe oss selv inn i den mest skjebnesvangre av alle villfarelser og falske forestillinger om kristenlivet, og tro at disse erfaringer utslukkende tilhører førkristelige livstrinn, tiden før omvendelsen, og ikke kan eller skal forekomme i en kristens erfaringsliv. Nei, disse erfaringer er sannelig mest opprivende og uforståelige for den vakte og for en kristen. Men allikevel forekommer de jevnt og stadig også i det modne kristenliv. Ja, hvis de ikke forekommer, da er kristenlivet ikke normalt. For det som vi opplever i disse bitre erfaringer om oss selv er intet annet enn den klare erkjennelse av det som Guds Ord sier om vårt kjød, om syndefordervelsen i vår natur. Og denne natur blir verken tilintetgjort eller avskaffet ved omvendelsen og gjenfødelsen. Den er i oss gjennom hele kristenlivet, og ytrer seg over alt også hos en kristen. Men forskjellen mellom den vakte og en moden kristen er her særlig den at vakte og uprøvde kristne ut fra sin naturlige selvtillit og selvtro blir så bittert overrasket ved å se sitt eget forderv. De hadde aldri ventet eller trodd at de skulle ha noe slikt i seg selv - mens en kristen som er prøvd ikke venter å finne noe annet i sitt kjød enn det som er Gud-fiendtlig. Derfor, mens den vakte og umodne kristne innlater seg på det umulige her: å omvende og forbedre sitt kjød og sitt iboende forderv for "å gjøre den gamle Adam gudfryktig", så har den erfarne og modne kristne lært sannheten i Guds Ord, at kjødet ikke kan eller skal forbedres, men korsfestes - dvs. ikke forsvares av oss, men dømmes og fordømmes i vårt indre, angres, bringes frem for Gud, bæres frem i fortrolig syndsbekjennelse, slik at vi i tro og bønn tar avstand ifra oss selv og byr oss fram for Gud til den tjeneste Han vil unne oss og som vi ikke selv egenmektig tar OSS til. Og dette er en kristens daglige anger og sønderknuselse, daglige ydmykelse og avkledning, at det alltid er noe hos ham som han ikke kan og ikke skal forsvare eller unnskylde, men alltid er noe som han må erkjenne dette om: skal han være en kristen, så får det være av nåde alene, ved tro. For denne erkjennelse av synden og syndigheten i en kristen er og blir den "side" i hans tro som gjør hans tro til en sann og oppriktig tro, og hans omvendelse til en sann og virkelig omvendelse. 
Med denne fremstilling har vi kort og godt skildret hva bot egentlig er: erkjennelsen av egen syndighet og fortapthet, opphør av selvforsvar, døden under Loven. Og på bakgrunn av denne skildring av boten kan vi så ga videre til fremstillingen av selve overgangen hvori vi blir kristne: omvendelsen og troen, rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen.


§ 175. å bli en kristen: omvendelse og tro. 
Rom. 7, 1-6 

Så lenge vi er fanget under Loven, er vi ikke kristne. I beste fall er vi bare vakte hedninger. Overgangen fra å være en "vakt" hedning eller frafallen til å bli en kristen skjer ene og alene ved troen og omvendelsen. Hva er altså omvendelse? Og hva er tro? 
Det første som vi da må nevne ut fra Guds Ord er at omvendelse er aldeles ett og det samme som å komme til troen.  Når Skriften bruker begge disse to ord for det samme, så betyr bare at den ser samme sak fra to sider: Når den taler om omvendelse, taler den om sinnets forandring som gjør at hjertets åndelige retning vendes fra noe annet til Gud. Men når den taler om tro, taler den om sinnets forhold til Gud eller rettethet på Gud. 
Den lovisk-moralistiske oppfatning hevder at omvendelsen består i å slutte med å gjøre det onde og begynne med å gjøre det gode. Etter dette er omvendelsen en slags "forbedring". Denne forestilling om omvendelsen er identisk med den muhammedanske, jødiske og humanistisk-kjødelige oppfatning av omvendelsen, men har ikke det minste med Skriftens tale om omvendelse å gjøre.  
Det å gjøre det gode er etter Skriftens klare ord ikke selv omvendelsen, men omvendelsens frukt og følge. Like så litt som vi får sammenblande rot og frukt, årsak og virkning, grunn og følge, like så lite får vi blande sammen omvendelse og å gjøre det gode. Omvendelse er å komme til tro. Den er ikke å gjøre det gode. å gjøre det gode er troens og omvendelsens frukt og følge, og ikke troen selv.


Act. 8, 22. Act. 26, 18. 20. 2. Kor. 3, 16. Jak. 5, 20. Hebr. 6, 1. Act. 20, 21. Mk. 1, 15; Act. 2, 38. Act. 11, 21. Lk. 24, 47. Act. 10, 43. Mt. 3, 2; 4, 17.

Dette ser vi klart av Skriftens språkbruk om tro og omvendelse. All omvendelse er omvendelse fra mange ting - men omvendelse til bare en ting: Gud selv.  Derfor sier Ordet f. eks.: "Omvend deg fra denne ondskap, og be til Herren". Paulus taler om omvendelse "fra mørke til lys, fra satans makt til Gud", og om "å omvendes og komme til Gud", om å "omvendes til Herren". I Jakobs brev tales det om å omvendes fra den villfarende vei. Hebreerbrevet taler om "omvendelse fra døde gjerninger og til tro på Gud". Apostelen Paulus taler også om "omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus".
Vi møter ofte den tankegang at omvendelse er ett, men tro noe annet, og støtter dette gjerne på slike uttrykk i Skriften som sier: "Omvend eder og tro evangeliet". Men av denne uttrykksmåte følger ikke at det er to ting og at omvendelsen er det første og at troen er det annet.  For når Lukas sier at mange "idet de trodde omvendte seg til Herren" (trodde og omvendte seg), så setter han troen som det første og omvendelsen som det annet.  Troen består i å omvende seg til Herren, og å omvende seg til Herren består i å tro på Ham, fatte lit til Ham. - Og Jesus sier: "I mitt navn (dvs. i og med min person og mitt verk) skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag", og Peter sier: "Den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn". Vi hører her at det å omvende seg og få syndsforlatelse, og det å tro og få syndsforlatelse, det er fullstendig ett og det samme.
Omvendelsen består altså ikke i å begynne å gjøre gode gjerninger, men den består i å vende seg til Gud selv med sin bønn, med sin synd, med sin fortapthet.  Derfor er omvendelse i denne sammenheng ikke noe annet enn å følge Evangeliets innbydelse: Kom - alt er ferdig! Kom som du er! Kom til meg! Jeg gir deg nåde, fred og hvile. Omvendelsen er til Gud, og ikke til gjerninger. 

Mt. 3, 2; 4, 17. Mt. 4, 17. Mk. 1, 15. Mt. 11, 21. 

Når det i Bibelen ofte sies bare slik: "Omvend eder", da betyr det å skifte sinn, men det menes den sinnsforandring som består i å vende seg ifra verden til Gud i bønn og tro. Se f. eks. og sammenlign det med Mk. l, 15: det som i Mt. 4, 17 heter: "Omvend eder", det heter i Mk. l, 15: "Omvend eder og tro på Evangeliet".  Når Jesus karakteriserer omvendelsen som en omvendelse i "sekk og aske", da mener han ikke noe annet enn at all sann omvendelse til Gud alltid springer ut fra et hjerte som er knust i seg selv og på grunn av selverkjennelsen har mistet troen på seg selv.  Han mener ikke at omvendelsen består i å gjøre noen gjerning.
Ut fra dette skjønner vi at ordet om omvendelse tilhører Evangeliet, og er en innbydelse og et kall som blir forvendt til et bud og et krav ene og alene på grunn av kjødets blindhet.  Dette kan ikke understrekes sterkt nok av hensyn til dem som er i syndenød: hvis vi med omvendelsen mener en gjerning som skal gjøres i tillegg til alt det andre som har gått i stykker for en ærlig sjel i det han har forsøkt å gjøre, da er omvendelse en umulighet for ham. Nei, omvendelse er ikke noe annet - og det skal Gud ha evig takk og ære for - enn at det hjerte som er sønderbrutt og har mistet tro en på seg selv blir innbudt og tilskyndet, oppmuntret og formant til å vende seg til Herren med hele sin fortapthet, med sin synd, med hele sitt syndeforderv, med hele det gamle menneskes elendighet i seg. Når vi sier til vår egen eller til en annen sjel: Omvend deg - da mener vi: Gå til Gud med ditt sinn og med din synd. Og mener vi noe annet, så mener vi ikke noe som har noe med kristelig omvendelse å gjøre, eller noe som er i overensstemmelse med Evangeliet; men vi mener noe kjødelig og lovisk. På den måten er omvendelse og tro det samme.


For hva er tro?
Skriften skildrer troens vesen meget klart for oss og fra en rekke forskjellige sider. Og det er ikke underlig. Troen er jo det kristne liv selv. 
For å få oversikt over det, skal vi betrakte troen under disse forskjellige synspunkter: troens gjenstand, troens tilblivelse og formidling av Ordet, troens form og troens sete. 
Troens gjenstand: Frelsende tro er ikke en tro hen i været om alt mulig og umulig mellom himmel og jord. Kristelig, frelsende tro har en gjenstand, og denne gjenstand er ikke meg selv, men noe utenom meg selv og forskjellig fra meg selv. Derfor heter det over alt i Skriften å "tro på". (I NT brukes svært ofte uttrykket "tro og retning av" (pistevein eis)), jvf. senere anm. og språkbruken i NT.. Og stadig gjelder det tro på personen og personene tale: Jesu person, Jesu tale, Faderen og Faderens vitnesbyrd, åndens tale gjennom profetene, osv.. Således tales det om å tro på Jesus! Johs. 2, 11; 6, 35; 7, 5. 31. 38; 10, 42; 11, 26; 12, 11. 37. Act. 16, 31; Rom. 3, 22; Gal. 2, 16; o. m. a. st..  Om tro på Ordet, på Evangelist, på løftet: Mk. 1, 15; Lk. 1, 20; Hebr.4, 2; Lk. 4, 25; Johs. 2, 22; 5, 47; Act. 24, 14; 1. Kor. 15, 2; Johs. 3, 12. Tro på Sønnen, på Kristus, at Jesus er Messias, på Gud, på Herren: Johs. 3, 36; 6, 40; 9, 35-38; 14,1; Act. 14, 23; 18, 8; 16,34; 1. Johs.5, 1 o. a. st.. - Det er nettopp denne troens gjenstand som gjør troen til en kristelig tro. Og vi ser tydelig nok av Skriften at den tro som frelser er å forstå som tro på Den Treenige Gud, Fader, Sønn og ånd, som den ene Gud, eller som tro på Gudmennesket Jesus som vår Herre og Frelser, eller tro på Evangeliet. Uansett hvilket av disse uttrykk som er brukt, blir troen en tro på vår Frelser og Hans Stedfortredergjerning og ved den tro på Gud selv. 
Troens tilblivelse ved formidling av Ordet:
Troen kan overhodet ikke bli til uten ved det forkynte Ord og Evangelium, uten at Kristus males korsfestet for våre hjerter til erkjennelse og kunnskap, 1. Kor. 2, 1-2; Gal. 3, 1. Det er ved forkynnelsen - ved at vi hører den eller gjenerindrer den Ä at vi ene og alene kan tro. Johs. l, 7; Rom. 10, 17; 1. Kor. 15, 2; Act. 4, 4; 14, 1; 28, 24. Det er det hørte og leste Ord som vekker og virker tro og tillit til Herren - enten i den stund vi leser og hører det, eller idet vi på et senere tidspunkt husker noe vi har lest eller hørt eller tilskyndes til å tro på Herren i bønn ved selve det totalinntrykk som hørsel eller lesning har gitt oss av Gud og Hans Ord.

Troens form:
1. Kor. 15, 2; jvf. Rom 4, 20-21; Mt. 21, 22; Mk. 11, 24; Rom. 10, 13. Hebr. 11, 1. 
Troen er etter sin form intet annet enn en bestemt måte å forholde seg til Gud på som vi kaller tillit, det å stole på, fortrøstning til, henvendelse til, tilflukt til, klamre seg til, håpe på. Vi kan da videre si at troen på denne måten enten består i at en klynger seg til Evangeliet og løftet som Guds Ord til oss ved at vi stoler på at Hans Ord til oss er troverdig, sant, pålitelig, skal oppfylles og skal gi oss det som Ordet lover: syndenes forlatelse, Kristi rettferdighet, nåden, kraften, velsignelsen. Eller troen er en indre tillit i vårt hjerte og visshet om at Gud hører og oppfyller vår bønn til Ham. Når vi taler om troens form, kan vi si at troen har en Ordets form og en bønnens form.  Om "Ordets form" i troen taler apostelen når Han sier: "I ble frelst ved Evangeliet dersom I holder fast ved det ord som jeg forkynte eder det med". Om bønnens form" i troen taler han når han sier: "Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". - Felles for begge disse former av troen er "tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees". Og en utholdenhet som "om man ser den usynlige". 

Troens åndelige sete er hjertet. 
Rom.	10, 10. 
Med hjertet tror en til rettferdighet. Troens sete er således ikke i noen bestemt sjelsevne som f. eks. i forstand eller vilje eller følelse eller en særegen "trossans" (trosevne); men det er i selve vårt åndspersonlige livs personlighets-sentrum, i selve "Jeget" eller "hjertet".
Act. 3, 16. 
Det som gjør at troen er en frelsende tro ligger ikke i troens kvantitet, i spørsmålet om troen er stor eller liten, sterk eller svak, om den omfatter meget eller lite av Guds Ord? har erkjent lite eller meget av Guds råd. Heller ikke ligger det frelsende i troens kvalitet, i spørsmålet om troen er god, sann, ren, hellig, Gudfryktig, andektig, ydmyk, o.l.. Det frelsende i troen ligger i troens blotte og bare retning mot Gud og rettethet bort fra oss selv og vårt. Eller med andre ord: troen frelser ikke i kraft av at den er tro, men i kraft av sin gjenstand. Dette har fått et meget klart uttrykk i disse ord: "Ved troen på Hans (Jesu) navn, har Hans (Jesu) navn styrket (frelst) denne mann".  Altså ikke troen som sådan frelser, men ved tro på Jesus frelser Jesus. 

På bakgrunn av dette prøver vi å ta opp det meget omstridte spørsmål: Er troen en viljessak og/eller en forstandssak? 
Her må vi svare: Troen er først og sist en hjertesak. Vi kommer til å gi et falskt uttrykk for troens vesen om vi ikke alltid har for øye at tillit, fortrøstning, det å stole på har sitt sete i vårt åndspersonlige livssentrum som bærer hele vår personlighet i forhold til den evige, guddommelige personlighet. Og denne hjertetillit blir alltid fremkalt ene og alene ved selve Ordet: Ordet selv skaper og vekker tillit og fortrøstningen i vårt hjerte. På den annen side kan troen ikke bli bevisst ved Ordets formidling uten at vi forstår Ordets egentlige mening og ved forstand tilegner oss en viss kunnskap om Ordets innhold. Og heller ikke kan troen bli en bevisst tro uten at dens gjenstand bys oss som noe vi skal gripe, samle oss om og på den måten ville tilegne oss. For så vidt det gjelder den bevisste tro, dvs. troen hos alle som ikke er spedbarn eller ganske små barn - kan den aldri tilegnes uten forstand og vilje, fordi troen alltid blir til ved at en forstår Ordets mening og begjærer og vil gripe etter den gjenstand Ordet stiller fram for oss.

1. Kor. 2, 14; Jvf. 1. Kor. 15, 2. 12. 20. Gal. 1, 6-9; 2. Kor 4, 6. Jvf. Johs 17, 3. 1. Kor. 15, 3-6; Mk. 16, 14. 

Skriften er meget tilbakeholdende med å dra forstand og vilje inn i troen, og gjør det alltid bare indirekte. Således avviser Paulus direkte at den naturlige forstand forstår noe av Gud, men på den annen side forutsetter han at forstanden har oppfattet Evangeliets meningsinnhold når han pukker på at de troende må holde fast ved den kunnskap som er meddelt  dem i 0rdet, likesom han identifiserer troen med et åndelig kjennskap (som jo ikke er det samme som historisk kunnskap) til Guds herlighet. Allikevel inneholder troen alltid også en viss historisk kunnskap.  Historisk kunnskap er en forstandsak; men om troen alltid inneholder den historiske kunnskap i Ordet, så kan vi si at troen består i denne kunnskap. Troen er en tillit i hjertet som formidles og levendegjøres ved den historiske kunnskap. 

Rom. 3, 12; 1, 5; 16, 26. 1. Johs 3, 23; Johs. 6, 29. 1 Kor. 15, 2. 
På tilsvarende måte er det med viljen: Paulus sier på den ene side at den naturlige vilje er helt udugelig, på den annen side at Evangelist vil virke "troens lydighet" eller "lydighet til å tro", dvs. den lydighet som består i å tro, og Johannes sier: Hans bud er at vi skal tro på Guds Sønn, Jesu Kristi navn, likesom Jesus sier: det er en Guds gjerning å tro på Ham. Og når Paulus formaner til å holde fast ved troen på den korsfestede, så er det tydelig nok at tro og vilje hører sammen. Men troen selv består ikke i å ville. Troen i hjertet er en tillit som levendegjøres og formidles idet vi også vil betrakte den korsfestede og Guds nådige løfter i Evangeliet. 
Vi skal være meget forsiktige med å si at troen er en forstandssak og/eller viljesak. For med det fremkaller vi straks det inntrykk at troen står i forhold til en teori (eller livs- og verdens-anskuelse) og at troen er en ny art gjerning ved siden av de mange andre gjerninger - og begge deler er falskt. Videre: den som sier at troen er en forstands- eller viljesak, frister og innbyr til automatisk å stole på forstanden og tro på viljen, dvs. innbyr til å tro på troen, tro at troen som sådan utretter noe, tro på sin egen kristendom, sin egen opplevelse, sitt eget selvliv.  Men den som tror på sin tro er fanget i tro på selvet, og sitter fast i loviskhet. Derfor kan vi ikke nok understreke at troen er tro på Herren, et umiddelbart tillits- og fortrøstningsforhold til Ham på Ordets grunn; og forstand og vilje er bare våre personlige oppfatnings- og konsentrasjonsevner som formidler hjertets tillit til Herren.
Skriften er meget klar på dette punkt. Tro på troen er utelukket i følge Skriften ikke bare ved at den over alt nevner troens rette gjenstand: Gud, Herren Jesus, Ordet, Evangeliet - altså alltid noe utenfor oss. Det uttrykkes også i Skriften ved påminnelse om at dersom troen ikke har den rette gjenstand, så er den helt unyttig. Vi formanes til å prøve oss selv om vi er i troen, dvs. om vårt hjerte er rettet mot annet enn oss selv, eller om vi tror på troen og vår egen åndelighet: Det skal tales strengt til den falske åndelighet som tror på og ærer seg selv, "for at I må bli sunne i troen". - Det er et vidunderlig uttrykk at tro på Herren nettopp er ledsaget av mistro på sin egen tro, når vi leser hos Markus: Jesus setter saken på spissen overfor den bedende mann: "Alt er mulig for den som tror". Det kunne synes - ved en misforståelse, å være en innbydelse til å tro på troen. Men nettopp her klikker det for mannen: "Straks ropte barnets far: "Jeg tror, hjelp min  vantro." - Dvs. jeg tror på og kommer til deg, Jesus; når jeg tenker på deg, har jeg ingen vanskelighet; men vil jeg se på min tro, så blir den borte for meg. Det er et klassisk uttrykk for forskjellen mellom å tro på Herren og å tro på troen. 
Ved omvendelse til og tro på Herren blir vi kristne: går over fra mørke til lys, fra død til liv, fra verdens og satans makt til Gud. Omvendelsen og troen er den store overgang. 

§ 176.  Hva omvendelsen og troen gir fra Gud. 
Dette er meget klart og enkelt fremstilt i Skriften. Først fra det øyeblikk vi tror, er vi kristne, er vi Guds barn. Men vi er det fra troens første øyeblikk. I og med at vi tror, er vi rykket ut av dommens og vredens kår og kommet inn under nådens og velsignelsens kår. 
Troen er alltid et øyeblikks sak. Men det er sjelden vi vet hvilket øyeblikk i vårt liv som med rette kan kalles troens første øyeblikk. De aller fleste kristne er blitt omvendt på et tidspunkt som ligger forut for det øyeblikk de selv mener det skjedde.  Det kommer av at vi som regel forveksler omvendelsens øyeblikk og det øyeblikk vi opplever vissheten. På den annen side hender det jo også at mennesker som tidsfester sin egen omvendelse slett ikke er omvendt i det hele tatt, men ligger i selvbedrag og tro på sin egen beslutning og tro på troen - uten hjertets sanne, botferdige tro på Herren. Her gjelder den regel: det kommer overhodet ikke an på hva tid omvendelsen skjedde, men på at den er skjedd. Jo mer bestemt man vil tidfeste sin omvendelse, desto mer er en fristet til å tro på sin omvendelse istedenfor i daglig fornyelse å vokse i tro på Herren. 

Fra troens første øyeblikk altså er vi kristne. Og kristne vedblir vi å være så lenge som vi lever i troen på Herren.
At vi bare er kristne i og med troen, går meget tydelig fram av Skriften. 

Act. 13, 39; Rom.3,22; 5,1. Act. 10,43; Lk. 24,47. Johs. 3,15. 16. 18. 36. - Hebr. 11, 6. - Gal. 3, 26. Hebr. 10, 39; Lk. 17, 19. Mt. 9, 22; 1. Kor.1,21. Efes. 3, 17. Act. 11, 17; Efes. 1, 13. - Rom.5, 1-2. - Act. 15, 9; 26, 18.
Ved troen alene blir vi rettferdiggjort for Gud i Kristus. -
Ved troen på Jesus Kristus får vi syndenes forlatelse.
Den som tror på Ham, skal ikke fortapes og skal ikke dømmes, men får og har evig liv.
Ved tro alene tekkes vi Gud og er til behag for Ham. 
Ved tro på Jesus Kristus alene er vi Guds barn. Troen på Herren alene gir sjelen frelse og salighet.
Ved troen bor Kristus i vårt hjerte. 
Ved troen får vi Den Hellige ånds besegling, barnekårets ånd.
Troen gir oss fred med Gud og adgang til Hans åsyn.
Troen renser hjertet og helliger oss i Kristus.

§ 177.  Omvendelse og tro virkes bare av Guds ånd 
I de foregående §§ har vi prøvd å beskrive kallet, vekkelsen, omvendelsen og troen etter deres psykologiske egenart. Hele denne beskrivelsen kan vi nå samle i en sum: det er Guds ånd alene som gir og virker omvendelse og tro. Dette er meget anstøtelig lære for menneskene før de er blitt omvendt; men det er en frigjørende erkjennelse når vi er blitt omvendt. Det er Skriftens lære. 

Act.5, 31. Act. 11, 18. 2. Tim. 2, 25. Jvf. Rom. 2, 4. Jvf. Efes. 1, 19. Efes. 2, 8. Filp. 1, 29; Act. 13, 48.
Peter sier at Gud opphøyet Jesus ved sin høyre hånd "for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse". De troende i Jerusalem priste Gud som "har gitt hedningene omvendelse til livet". - Så vel jøder som hedninger, omskårne som dåpsfrafalne blir gitt omvendelse til Gud. Bare Gud kan gi oss omvendelse til å kjenne sannheten.
Denne omvendelse gir Gud ikke av noen annen grunn enn sin egen godhet og nåde. Det er Guds godhet som driver til omvendelse. 
På samme måte gjelder det om troen: den er en Guds gave. For av nåde er vi frelst ved tro, og det ikke av oss selv, det er Guds gave. Derfor er det å komme til tro en nådesbevisning fra Guds side som har sin grunn ganske enkelt i at Han vil frelse oss og gi oss evig liv. 

Filp. 2, 13. 
Når denne lære i Skriften er så anstøtelig, da kommer det nok for det meste av uklare og ubibelske tanker om omvendelsens og troens vesen? Viljesiden i omvendelsen blir framhevd så sterkt at omvendelsen faktisk blir bare en viljessak. Og da kommer en i vanskeligheter: er omvendelsen min en viljes sak, hvordan kan den da være utelukkende Guds gave?  Er det to selvstendige viljer med i omvendelsen, så kan den umulig være bare den ene viljes sak! - Feilen i denne tankegang er at man dels overdriver betydningen av vår vilje i omvendelsen og samtidig undervurderer at i all sann omvendelse finnes det en overbevisning som drar oss. Dels ligger feilen i det at man helt glemmer at ingen omvendelse skjer og ingen tro skapes uten i og med Ordet. Og når vi sier at Gud virker omvendelse og gir tro, da mener vi ikke bare det at Han innvortes og skjult i oss virker å vilje og å gjøre, men vi mener samtidig at Han virker og skaper ved det utvortes og åpenbare Ord i skrift og forkynnelse.  At Gud skaper troen i oss betyr: gjennom de synlige nådemidler i Ord og Sakrament fremkaller Han tillit hos oss og påvirker viljen til beslutning. At Gud gir omvendelse vi si: gjennom de synlige nådemidler i Ord og Sakrament skaper Han en overbevisning i vårt hjerte som får oss til å vende oss bort fra synden og verden og til bevisst og villet å vende oss til Ham selv. Kort sagt: at Gud gir omvendelse og tro vil si at Han i vårt indre menneske skaper og fremkaller tillit og fortrøstning, forståelse og beslutning ved hjelp av synlige nådemidler for øye, øre, munn og legeme (Skrift, forkynnelse, Nattverd, Dåp). På denne måten blir da helt naturlig omvendelsen og troen vår personlige sak som griper inn i vårt liv ikke som en tvang utenfra, men som en personlig tilegnelse og tilslutning i Ordet - likesom det tydelig og klart nok er Gud alene som gjennom nådemidlene kan skape og gi en slik personlig tilegnelse og tilslutning. 
Ved omvendelse og tro blir vi kristne, og ved alt det som Gud gir den som tror, er vi kristne. Derfor skal vi nå se videre på dette at vi i troen er kristne. 

B.  OM å VÆRE EN KRISTEN. 

§ 178. Kristne er vi aldri i kraft av troen, men i kraft av det som Gud gir oss ved troen. 

Vi må Si at kristne blir vi ved troen; men vi må ikke Si at vi er kristne i kraft av troen. Kristne er vi ene og alene i kraft av at Gud tar imot oss og benåder oss i Kristus, og gir oss sin ånd til nyskapelse. Vi er kristne i kraft av at Gud rettferdiggjør oss i Kristus og gjenføder oss ved ånden. Den som sier: jeg er en kristen, han sier altså: jeg er benådet i Kristus og gjenfødt ved ånden. Vi taler da her først om rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen. 

§ 179. Rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus. 

Rettferdiggjørelsen er en handling av Gud, og ikke en handling eller opplevelse i mennesker.  Det er den handling av Gud som foregår i Gud fullkomment parallelt med at det skjer omvendelse og fødes tro i mennesker.  Rettferdiggjørelsen skjer altså i det første øyeblikk vi tror, i selve det øyeblikk et menneske vender seg til Gud: ikke før vi tror, ikke etter at vi har trodd - men idet vi tror; ikke for å virke troen, ikke for å komme av troen - men i og med og ved troen. Men om rettferdiggjørelsen på denne måten skjer i troens første øyebiikk, så blir denne Guds handling ikke borte igjen etter dette øyeblikk. Fra det øyeblikk Gud rettferdiggjør oss ved troen, har vi en stadig vedvarende stand for Gud; en rettferdiggjort stand hvori Gud stadig ubrutt anser OSS som rettferdige.  Og denne Guds stadige handling at Han stadig betrakter oss som rettferdige, avbrytes ikke et øyeblikk så lenge det finnes en gnist av tro i vårt hjerte. å leve i tro og dø i tro er derfor ett og det samme som å leve og dø under Guds stadige betraktning av oss som rene og rettferdige i Kristus. Rettferdiggjørelsens handling i Gud begynner altså i troens første øyeblikk og varer i og med troen - tross all vår synd og skrøpelighet, tross alle fall og anfektelser, så lenge det finnes noe i vårt hjerte som heter hjertets rettethet på, henvendelse og tillit til Gud - uansett om vi sover eller våker, om vi er bevisste eller ubevisste, syke eller friske, barn eller gamle, avmektig eller seirende, trykket i støvet eller jublende i lovsang, trege eller brennende i ånden osv.. 

Hva består nå denne Guds handling som heter rettferdiggjørelse i? Den beskrives i Bibelen på en rekke forskjellige måter, som alle er like klare. 

Efes. 2, 12. Rom. 8, 1; Filip. 3, 9. Rom 11, 17. 
Likesom det å være en ikke-kristen er å være uten eller utenfor Kristus, så er det å være en kristen det samme som å være i Kristus eller finnes i Kristus. "Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus".  ".. at jeg må finnes i Kristus". Vi skjønner av dette at den handling i Gud som vi kaller rettferdiggjørelse består i at Han nå så å si "flytter" og "overfører" et menneske fra å være utenfor til å være og finnes i Kristus. Denne "flytning" antyder Guds Ord også for oss ved å sammenligne det å bli antatt hos Gud med å være en kvist som blir flyttet fra et vildt oljetre og blir innpodet i et godt oljetre.  Rettferdiggjørelsen er altså en slik "flytning" eller "overføring" som Gud gjør med oss. 

Rom. 4, 5. Rom. 4, 6; 3, 28. Rom. 4, 10-13. Rom. 4, 24. Rom. 3, 22. Rom. 3, 26. 4, 25. Rom. 5, 18. Rom. 5, 19. Filp. 3, 9. 1. Kor. 1, 30. Rom. 3, 27. 1. Kor. 1, 31. Gal. 6, 14. Jer. 23, 6.   

Hva rettferdiggjørelsen egentlig er, blir anskueliggjort på en særlig måte i Gud tilregner oss en rettferdighet som vi ikke har.  "Gud rettferdiggjør den ugudelige" som ikke har noen gjerning å rose seg av. Han regner troen til rettferdighet, og regner den til rettferdighet uten gjerninger, dvs. uten at vi har noe fortrinn i gudsfrykt eller lydighet met Gud, og uten at det foreligger noen grunn i synderen til at Gud skulle gjøre slikt med ham.- Her er det et meget betydningsfullt spørsmål: det heter alltid at troen ble regnet til rettferdighet (jvf. de henv. til GT som vi finner i Rom. 4) - det heter ikke at den ble regnet som rettferdighet. Hvori består rettferdigheten? Den består ikke i troen som sådan, slik at troen i seg selv er eller regnes for å være vår rettferdighet. Rettferdigheten som vi blir tilregnet består i selve troens gjenstand. Vår tro blir altså ikke regnet som rettferdighet - men ved troen på Jesus tilregnes Jesus Kristus oss som rettferdighet. ".. som det vil bli tilregnet, vi som tror på Ham som oppvakte Jesus, vår Herre, av de døde".   "Rettferdighet, ved troen pA Jesus Kristus". - "Han rettferdiggjør den som har troen på Jesus". "Han er oppreist til vår rettferdiggjørelse".  "Ens rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker". "De mange skal bli rettferdige ved den enes lydighet". "Finnes i Kristus ikke med min rettferdighet den som er av Loven, men med den rettferdighet som fåes ved troen på Kristus". - Den rettferdighet som vi tilregnes, er altså en annen persons rettferdighet, en fremmeds rettferdighet utenfor oss som tilregnes og tilegnes, gis og skjenkes oss idet vi tror. Derfor heter det også likefrem: "Jesus Kristus er blitt OSS rettferdighet", og at vi ikke lenger roser og forsvarer oss i oss selv, men roser oss i Herren, roser oss av Kristi kors ved hvilket vi får rettferdighet, og vi kaller Herren for "vår rettferdighet". 
Ved troen på Jesus tilregnes vi altså nettopp Ham selv til rettferdighet. Da forstår vi at Guds rettferdiggjørelseshandling kommer oss til gode på to velsignede måter: 

For det første.  Ved rettferdiggjørelsen skjenker Gud oss den hele, fulle frukt av Kristi soningsdød, dvs. syndenes forlatelse.  han tar våre synder bort, ikke fra vårt kjød og fra vår natur og erkjennelse og erindring - men Han tar den bort fra sitt åsyn, utsletter den av sin egen erindring. 
Salm. 103, 12. Es. 43, 25. Es. 44, 22. Mik. 7, 19. Act. 10, 43. 

Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss. 
Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. 
Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky (likesom en sky fordamper og forsvinner på himlen en varm sommerdag).
Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. 
Den som tror på Ham, får syndenes forlatelse. 
For det annet. Ved rettferdiggjørelsen skjenker Gud oss den hele, fulle frukt av Kristi lydige liv i Lovoppfyllelse fra vugge til grav, dvs. Kristi egen rettferdighet, velbehag og yndest for Guds åsyn. Han gir oss en rettferdighet, som vi uten selv å ha gjort fra eller til, får tilregnet for Guds åsyn. Det er en rettferdighet som ikke kan sees av mennesket, men den sees av Gud. 

Es. 61, 10. Gal. 3, 27. Efes. 1, 4. Høys. 1, 5. Esek. 16, 9. 14. Lk. 15, 22.
Han har kledd meg i frelsens kledebon, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg. 
Så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. 
I Ham ... skulle vi være hellige og ulastelige for Hans åsyn. 
Sort er jeg, dog yndig.
Jeg tvettet deg med vann og skylte blodet av deg og salvet det med olje. Jeg kledde deg med utsydde klær .... og jeg bant fint lin om deg og hyllet deg i silke. Jeg prydet deg med smykker .. og din skjønnhet var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde kledd deg i, sier Herren, Israels Gud. 
Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste kledning og ha den på ham ... for denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er blitt funnet. 

Rom. 5, 16. Rom. 5, 17. 
Da denne rettferdighet ikke er vår, men Kristi, kan den ikke forbedres ved noen lydighet og seier over synden - men heller ikke forringes ved fall i synd. På grunn av denne rettferdighet står vi i en slik stilling overfor Faderen at Han i Sønnen anser oss som den som aldri har syndet, fordi Han i Kristus gir oss frifinnelsesdom fra mange fall. På samme måte anser Han oss i Kristus som den som selv har oppfylt Loven og er blitt Ham til behag på grunn av at Han skjenker oss nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom.

2. Kor. 5, 21. Es. 53, 11. Es. 42, 6. Es. 1, 18. 
Ved denne rettferdiggjørelse av Gud og for Gud ved troen, blir det nådens "plassbytte" som Jesus begynte ved sin stedfortredende lidelse og død fullendt: som Han på korset ble gjort til synd og tilregnet synden, således blir vi ved troen på Ham gjort rettferdige og tilregnet rettferdighet for Gud. Ble i forsoningen alt vårt gjort til Hans, så blir i rettferdiggjørelsen alt Hans gjort til vårt - ved tilregning. "Min tjener skal rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal Han bære". På den måten er Kristus Jesus blitt en nådepakt for folket, dvs. den i hvem Gud uten grunn, bare av fri nåde og kjærlighet lover og tilsier, skjenker og gir den fulle salighet og det evige liv. 
Luther har brukt et ypperlig bilde om rettferdiggjørelsen: Kristus og den troende sjel er som mannen og hustruen i ekteskapet.  Alt det som mannen eier, tilhører fra ektepaktens stiftelse hustruen, og alt hva hustruen eier, tilhører mannen.  På den måten tilhører vel den troendes synder og vanære, skrøpelighet og skyld den Herre Jesus - Han som ble gjort til synd for oss; men Kristi rettferdighet og ære, hellighet og Lovoppfyllelse tilhører den troende - for vi er gjort rettferdige i Ham.  Alt vårt er Hans - alt Hans er vårt. Og dette er sant fra troens første øyeblikk, fra det øyeblikk vi trer inn i den frie nådes kjærlighetspakt fra Guds side. Og det er sant så lenge vi ved troen blir i denne pakt. - Ja, om vi faller hen i vantro, så står enda pakten og nåden åpen, og roper: Kom tilbake - kom, la oss gå i rette med hverandre; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; og om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.                       
Rom. 4, 5. 
Endelig må vi understreke så kraftig som mulig at det som er hemmeligheten i Evangeliet på dette punkt det er at det er den ugudelige som rettferdiggjøres, altså den virkelige synder i sitt virkelige forderv, i sin virkelige udugelighet, i sitt virkelige kjøds altfor virkelige urenheter. Hvis det ikke var så, da kunne ingen bli frelst. Derfor må det betones her at når det heter "den ugudelige som tror" blir tilregnet Kristus til rettferdighet, da skjer denne tilregning ikke fordi troen er et element av gudsfrykt, en kvalitet av det riktige og gode. Det skjer uten enhver henseende til troens kvalitet eller kvantitet - utelukkende med hensyn til troens gjenstand.  Det er ikke sant at "enhver blir salig i sin tro" - men vi blir salige utelukkende ved tro på Jesus, i kraft av Ham. Dette må vi holde fast i følge Guds Ord for at vi ikke skal tape den gode samvittighet i Kristus, og blande vår egen skrøpelighet inn i dens rikdom. Derfor har apostelen likefrem hopet opp de krasseste uttrykk for å vise hvor alvorlig og virkelig det er men at det er et virkelig ugudelig menneske som blir rettferdiggjort. 

Rom. 4, 5. Rom. 4, 6. 25. Rom. 5, 6. 8. 10. 
Således bruker han følgende uttrykk om forsoningen og rettferdiggjørelsen: Gud rettferdiggjør den ugudelige. Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Kristus ble gitt for våre overtredelser. Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige. Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, mens vi enda var skrøpelige.  Det er Evangeliets uendelige herlighet at ugudelige, overtredere, syndere, skrøpelige, Guds fiender blir rettferdiggjort ved troen på Kristus. 

Jvf. Gal. 1, 8. 
Der hvor dette Evangelium blir forkynt, der blir troen skapt og der blir mennesker omvendt til Gud i sannhet.  Hvor dette Evangelium ikke blir forkynt, der går sjelene under i Lovtrelldom, fortapelse, selvlaget kristendom og falsk religiøsitet og gudsdyrkelse.

Vi har nevnt at rettferdiggjørelsen er en akt i Gud som skjer i troens første øyeblikk og varer så lenge som vi er i troen.  Derfor er dette budskap om igjen og om igjen kilden til trøst og fred, frigjørelse og kraft, frimodighet og glede gjennom hele kristenlivet. Fra dette budskap alene øser vi den rette ånd og glede til helliggjørelse for Herren. Ved det avlegger vi det gamle menneske og seirer over våre synder, fordi vi har den fulle forvissning om at vi allerede er Guds barn I Kristus, så kan ikke vår seier over synd skaffe oss noen ros eller verdighet like så lite som våre fall og vår skrøpelighet kan føre oss i fortapelse, så lenge vi vedblir å være i troen på Kristus.

§ 180.  Gjenfødt ved Den Hellige ånd.

Omvendelse og tro er akkurat det samme som å bli gjenfødt. Gjenfødelse er bare et annet navn på omvendelse og tro. Det angir den samme sak fra en litt annen side. Når vi kaller det å bli en kristen for omvendelse og tro, da tenker vi på en overgang som er en ny begynnelse i et øyeblikk, til bestemt tid; men når vi kaller det gjenfødelse, tenker vi særlig på en overgang av varig art og med varig virkning. Ved uttrykket omvendelse og tro tenker vi dessuten på noe personlig-aktivt hvori vi bruker vår forstand og vilje; men ved gjenfødelse tenker vi på det som Gud gjør med oss mens vi selv er passive (vi blir gjenfødt, vi gjenføder ikke oss selv). Enten vi da sier at Gud gjenføder oss ved sin ånd eller at Gud gir oss omvendelse og tro, kan være akkurat det samme. På de to ting er det ingen forskjell. 

Johs. 3, 3-21. Johs, 1, 12. 13. 
Det går klart fram av Jesu samtale med Nikodemus, om gjenfødelsen. Jesus sier at gjenfødelsen er en virkning av ånden (v. 6-8), men da Nikodemus spør hvordan det går til å bli gjenfødt (v. 9), svarer Jesus øyeblikkelig med å henvise Nikodemus til å tro på Jesu himmelske og livgivende budskap (Ord) (v. 10-13), og Han sammenligner til videre forklaring troen på Menneskesønnen med det legende og frelsende syn på kobberslangen og forkynner så for Nikodemus selve Evangeliet til tro: "Så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn den bårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv" (v. 16).  På hvilken måte skjer altså gjenfødelsen? Nøyaktig slik som omvendelsen og troen: ved å høre Evangeliet, ved å vende sitt hjerte til Jesus og tro Hans forsonende og frelsende stedfortredelse. Enklere enn Jesus sier det her, kan det ikke sies at gjenfødelse, omvendelse og tro er det samme. Johannes sier det samme på litt annen måte: "Alle dem som tok imot Ham (Sønnen) - i omvendelse - dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, og de er født av ... Gud". 
Når Skriften da bruker uttrykket gjenfødelse om at Gud gir omvendelse og tro, så vil den samtidig ha sagt oss at et menneskes omvendelse er ikke en tilfeldig episode i livet som kommer og går som så mange andre episoder. I all sann omvendelse og tro skjer en overgang til en ny tilværelse, til en ny personlighets-eksistens. Og om selve omvendelsesakten kommer i et øyeblikk, så er det alltid også noe som vedblir å være fra og med omvendelsens øyeblikk, og dette som vedblir å være har vi for øye overalt hvor vi taler om gjenfødelse. Hva er så dette som vedblir å være? 

Jvf. Rom. 11, 17. Johs. 15,5. 2. Kor. 5, 17. 
Dette som vedblir å være har sammenheng med at en synder fra og med troens øyeblikk blir "flyttet inn i Kristus" av Gud selv.  For Gud ikke bare tilregner synderen all Kristi rettferdighet, men i og med denne tilregning "poder" Han oss inn i Kristus som en gren i et vintre.  I og med omvendelsen, troen og Guds rettferdiggjørelse i Kristus opprettes det på den måten en livsforbindelse og en livsforening mellom Kristus og oss: det er ikke bare det blivende i omvendelsen, men det er også det helt nyskapende inngrep fra Gud i vår personlighet. Derfor sier Ordet: "Dersom noen er i Kristus, er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt". 

Jvf. Gal. 5, 15. Rom. 6, 4. Rom. 8, 10. Kol. 3, 10. 2. Kor. 3, 18. Efes. 4, 23-24. 
Det samme sies også på andre måter i Skriften.  Her begynner "et nytt levnet", her er "ånden blitt liv på grunn av (Kristi) rettferdighet", her er et "nytt menneske" som "fornyes etter sin skapers bilde" dvs. her er den begynnende gjenopprettelse av det Gudsbilde som gikk tapt i Adam - en gjenopprettelse som vel bare begynner med gjenfødelsen, som fortsetter, utvikles, modnes, vokser gjennom hele kristenlivets helliggjørelse.  Derfor karakteriserer også apostelen kristenlivet som en fortsatt forvandling "til det samme bilde (nemlig Guds bilde) fra herlighet til herlighet, som av Herrens ånd".)  Han formaner også de kristne til å være seg dette forhold klart bevisst, og stadig  søke den åndelige fornyelse ved Evangeliet og "iføre seg det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet".
Hva består da dette nye I som er skapt ved gjenfødelsen? 

1. Kor. 2, 12. Johs. 17, 3. 1. Johs. 2, 20. 1. Johs. 2, 27. 
Det består kort og godt I et helt nytt åndelig kjennskap til Gud: "Vi har fått den ånd som er av Gud, for at vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud". Vi har fått del i det evige liv som består i å "kjenne den eneste sanne Gud, og den Han utsendte, Jesus Kristus".  Vi har "salvelse av Den Hellige og forstår alt", og denne salvelse blir i oss, så vi ikke trenger at noen lærer oss, for vi er lært av Gud. Her dreier det seg ikke om å ha fått åndsevner som uomvendte mennesker ikke har. Men det dreier seg om å få gjenopprettet de menneskelige åndsevner hvis funksjoner ble ødelagt til Gud-fiendtlighet i syndefallet. Heller ikke dreier det seg om evner i oss som fungerer av seg selv. Men det dreier seg om en salvelse med Guds ånd i vårt hjerte, av vår personlighets livssentrum som gjør at det fra dette sentrum går ut åndelige funksjoner som ledes, drives og styres av ånden selv. 

Rom.	8, 14. Esek. 11, 19. Esek. 36, 27. Filp. 2, 13. Jer. 32, 40. 1. Kor. 1. Kor. 1, 20-24. 2. Kor. 10, 5. Rom. 7, 22. 
Så mange som drives av Guds ånd, de er Guds barn. - En ny ånd vil jeg gi i deres indre; Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte. - Altså: selve vårt personlighetslivs sentrum hjertet, er blitt annerledes: Gud-fiendtligheten er blitt avslørt, dømt, korsfestet - og det er kommet Gud-villighet, Gud-vennlighet osv. inn der i stedet. 
Denne forandring i sentret av vår personlighet kommer til uttrykk også i en kristens åndspersonlige funksjoner: vilje og erkjennelse og følelse. 
Om viljen heter det: "Jeg vil gjøre slik at I følger mine bud og holder mine Lover og gjør etter dem!" Og i dette nyskapte menneske "virker Gud både å ville og å virke til Hans velbehag". - "Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerter, slik at de ikke skal gå bort fra meg".
Om de nye erkjennelsesfunksjoner heter det at mens stedfortredelsens (korsets) Evangelium er et anstøt og en dårskap i de uomvendtes øyne, så er det i de troendes øyne erkjent for å være "Guds kraft og Guds visdom". Mens vi får vår omvendelse foraktet dette Ord, elsker vi det etterpå. Og hele en kristens erkjennelsesliv kjennes på at han tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. 
Følelsesmessig kjennes dette på at en hater synden og elsker Guds vilje. "Jeg har lyst til Guds Lov etter mitt innvortes menneske". - Det nye, gjenfødte sinn elsker Loven og hater loviskheten; akkurat motsatt det naturlige menneske.  Og følelsesmessig reagerer en i overensstemmelse med dette under alle livets forhold.

Johs. 15, 2 ff. Gal. 5,22 ff o. a. st. Johs. 15, 2. 6. 
Derfor er det ytre kjennetegn på gjenfødelsen, på livsforeningen med Kristus, at vi bærer åndens, troens og nådelivets frukt.  Disse frukter er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, ydmykhet, saktmodighet, osv., alt som er godt og mye verd, renhet, oppriktighet, saltet og sannferdig tale - og meget annet som Guds Ord nevner. Visstnok hemmes og hindres denne frukt meget av vårt kjød, fordi det strider mot ånden og kan ikke opphøre med sin Gud-fiendtlighet.  Og visstnok finner en kristen aldri disse frukter hos seg selv i den mengde og det fulle antall som Skriften nevner, og enda mindre i den fullkomne grad som Loven og loviskheten i kjødet krever. Men en kristen er aldri uten frukt - hvor liten og skrapelig den enn måtte være. For er han uten frukt, da har han opphørt å være en levende gren - er vissen og død, og er ikke lenger en kristen. 
Men det er Ikke bare ytre kjennetegn på gjenfødelsen. Det er også indre kjennetegn. Og hva er det mest typiske indre kjennetegn på at et menneske er født på ny?

Gjenfødelsens klareste kjennetegn i det indre menneske er det som vi kan kalle nådesinnet. Er selve omvendelsen og troen det at et menneske erkjenner, mottar og tror Guds frie nåde i Kristi stedfortredelse, så blir ved gjenfødelsen dette kjennskap til Guds nåde "festnet" i et nytt sinnelag som vi med rette kan kalle nådesinn. Ved dette nådesinn forstår vi da at hjertelivet preges åndelig av en ny grunnholdning til Gud, en ny grunninnstilling i selve Gudsforholdet og en ny grunn-tenkemåte overfor hele det kristelige liv i Gud, i menigheten og i verden. Fra dette nådesinn springer de åndelige frukter ut ved at Guds ånd bor og virker i oss. Og uten dette nådesinn kan det ikke bli sanne åndelige frukter av livet I Gud. Vi skal prøve å karakterisere dette nådesinn noe nærmer. 
Nådesinnet konstitueres av en dobbelt innsikt i Guds nåde: først av den innsikt at det ar ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus - tross all synd og skrøpelighet; dernest av den innsikt at dat er ingen fortjeneste for en troende ved å seire over synden og gjøre det gode; eller i ‚n sum: nådesinnet kjennes ved og bæres av den grunninnsikt: "Vår ros er utelukket". Denne grunninnsikt festnes ved gjenfødelsen til en grunntanke som hersker over det kristelige erkjennelsesliv; og denne grunntanke har formen: alt - uten unntak, alt - er av fri nåde; alt er uforskyldt; alt er for intet.  Intet gis ved verdighet; intet har noen grunn i oss selv. 
Det at denne grunntanke hersker i hjertelivet preger det kristne sinnelags viljemotiver og grunnholdning overfor alle livsforhold.  Bare ved denne grunntanke blir kjærligheten kjærlighet - både som kjærlighet til Gud og mennesker.

Mt. 10, 8. 1. Johs. 5, 3. Es. 55, 1. Es. 52, 3. 1. Kor. 4, 7. 1. Joh. 4, 19. 1. Joh. 4, 11. 
Det er ingen annen enn Jesus selv som har karakterisert det kristelige sinnelag i kjærligheten på denne måten. For Han sier: "For intet har i fått dat, for intet skal I gi det". Han sier det i budets form: for intet (gratis, som en gave) skal I gi det, men dette bud er av det slag som "ikke er tunge", da det ligger i selve det nye sinn: lyst og villighet til å tenke og handle slik.  Denne grunntanke om alt vi har som kristne mennesker har vi fått, og fått for intet, finner vi uttrykk overalt i Skriften. Det er jo Evangeliet selv. På den måten heter det hos Esaias: "Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har, kom, kjøp og at, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling". "Uten penger skal I bli gjenløst". Og apostelen spør: "Hva har du som du ikke har fått?" Og i mange andre slags uttrykk møter denne nådebevissthet oss i Skriften. Den kjennetegner det sinn som er gjenfødt av nåden. - Men denne nådebevissthet er mer enn en bevissthet om å få av Gud. Den blir samtidig motiv til kristelig viljeliv: vi elsker ikke Gud for fordelen og vinningens skyld, for ærens eller maktens skyld, for rosens eller fortjenestens skyld, vi elsker Gud "for intet", dvs. for hans egen skyld i kraft av vissheten om å eie ham "for intet". Og vi elsker ikke våre medmennesker for nyttens, ærens, vinningens og fordelens skyld; men "for intet", for Guds skyld. "Vi elsker fordi han elsket oss først". "Har Gud elsket oss så, da er vi skyldige å elske hverandre. 
Det at den kristelige kjærlighet bare er kjærlighet hvor den i enhver henseende og under alle forhold lover og springer fram av dette grunnmotiv: "for intet" viser mer enn noe annet at bare kristelig kjærlighet er av guddommelig art. For dette kjærlighetsmotiv: "for intet", henger likefram og klart sammen med det guddommelige, universale motiv - nåden - i alt det som Gud selv gjør. "Intet" er et grunnord i Guds eget vesen og i Guds egen måte å forholde seg på til alt og alle. 
"Av intet" skapte han alle ting. Uten grunn, er han fra evighet kjærlighet. For intet la han alt inn under Adams synd. For intet la han alt inn under Kristi forsoning. For intet har han fra evighet elsket og utvalgt oss i Kristus. For intet skjenker han nådens velsignelser over vårt liv. For intet kaller og drar han oss, omvender og gjenføder oss. For intet skal han også herliggjøre oss. - Dette, som vi har sett på I detaljer i det foregående, så samler vi her på nytt, for I ‚n sum å levendegjøre hvordan alt guddommelig lever og rører seg i et "for intet". 

1. Kor. 13, 1. 1. Kor. 13, 2-3. 1. Kor. 3, 12-13. 
Dette "for intet" er hemmeligheten i nådesinnet. Der hvor dette motiv lever og rører seg i oss, der er alle frukter rette, gode og sanne. Hvor dette motiv ikke er, der er alt bare kjødets gjerninger, og der er ikke kjærligheten. Er ikke dette motiv der, da er vi tross englers tunger "lydende malm og klingende bjeller"; Der vi tross profetisk gave og all kunnskap, tro og tungetale selv intet som står for Gud; da er vi tross viljen til å ofre vårt liv dog intet. For kristelig er vårt liv og vår ferd noe for Gud, bare når det springer fram av kjærlighetens motiv "for intet". Men er vårt motiv noe, nemlig noe annet enn dette, da er det intet for Gud: halm og strå som branner opp i Guds prøvende ild.

Det er dette nådesinn som skapes i gjenfødelsen. Ikke så at det fra gjenfødelsens stund er til stede i fullkommen grad; allikevel er det tilstede etter sin art. Og det er Guds vilje at det skal vokse, styrkes, utdypes, modnes på en allsidig måte gjennom livsforvandlingene og helliggjørelsens skole hele livet igjennom. For i dette sinn ligger fullkommenheten gjemt. 

1. Joh. 1, 10. 1. Joh. 1, 8. Fil. 3, 12-14. Joh. 16, 24. 2. Tim. 3, 17. 1. Joh. 4, 17. 

Skriften avviser som bekjent all tale om syndfrihet i kristenlivet.  "Dersom vi sier at vi ikke har syndet (dvs. har syndige gjerninger), da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss." "Dersom vi sier at vi ikke har synd (dvs. syndighetens vesen), da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss." Allikevel taler Skriften klart om fullkommengjørelse, og gjør klart at ved den er det gudslivet i oss tiltar og vokser i hellighetens vesen. "Ikke at jeg allerede har grepet det eller alleer fullkossen", sier Paulus ved enden av sitt liv, "men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, etter som jeg og er grepet av Jesus Kristus ... ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker seg ut etter det er foran, jager jeg mot målet."  Slik taler også Jesus: Vi skal trøstig stole på nåden og be i hans navn "for at vår glade (i Herren Jesus) kan bli fullkommen". Og Paulus taler om at ved skriftordets nådekraft over den som leser sin Bibel, kan "det Guds menneske være fullkomment, dugelig til all god gjerning". Og Johannes sier at vår kjærlighet har blitt fullkommen hos oss, hvis vi har "frimodighet på dommens dag" i vår Herre Jesu Kristi nåde. 

Kol. 1, 28. Fil. 3, 15-16. 1. Kor. 12, 31. 14, 1. 
Og denne kristnes fullkommenhet sier altså Guds Ord to ting.  Først at vi er fullkomne, nemlig i Jesu Kristi rettferdighet, dernest at vi jager etter fullkommengjørelse. Og her ligger selve den indre spenning i det kristne gudsliv. Det er spenningen mellom usigelig fred og dyp uro, salig glade og sviende smerte, åndelig stillhet og nidkjær jagen, hvile i hjertet og en streben som aldri kan ta slutt. For denne spenning ligger nettopp i denne dobbelthet at vi i Kristus er fullkomne for Gud - og derfor har fred, glade, stillhet, og hvile i vår ånd, og at vi etter Hans ånd i oss aldri er fullkomne i oss selv - og derfor kjenner uro, smerte, jagen og streben, om vi dog kunne fullkommengjøres etter vår Frelsers bilde. For vi jager etter å bli i oss selv det som vi er i Kristus, og jager etter det uten å la oss hemme eller skremme av en teoretisk innsikt om at det er umulig å bli fullkommen. 

Rom. 10, 3. 
Denne higen i en kristen er grunnforskjelllg fra det ugjenfødte menneskes loviske jagen.  For det ugjenfødte menneske "strever etter å grunne sin egen rettferdighet og gir seg ikke inn under Guds rettferdighet". Det ugjenfødte menneskes motiv kan være forskjellig: frykt for evig fortapelse, frykt for menneskers dom og kritikk, ærgjerrighet etter et godt rykte, uvilje som kristendommen, lyst til å sikra seg en verdslig posisjon eller en økonomisk kreditt, håp om å gjøre seg verdig til det evige liv, forestillingen at vi blir ikke frelst uten vi gjør så godt vi kan - osv.; altså motiver som har sammenheng med det timelige og/eller åndelige selvliv. 

I denne skildring av det nådesinn som skapes i oss ved gjenfødelsen har vi allerede på forhånd talt om en del sider av helliggjørelsen. Derfor skal vi nå, på dette grunnlag, søke å fremstille Skriftens læra om helliggjørelsen, som først skal vi ta med litt om døpte og frafalnes - omvendelse.

§ 181. De som lever i sin dåpspakt og de frafalnes - omvendelse.

I den beskrivelse vi har gitt av kallet, vekkelse, omvendelse, tro, gjenfødelse og nådesinn, vil det som regel være nokså lett å kjenne seg selv igjen dersom man er blitt omvendt fra sitt frafall fra Gud (frafall fra dåpspakten) i mer voksen alder.  Derimot slike mennesker som er blitt bevart i dåpspakten gjennom barndom og ungdom opp til de modne år uavlatelig kommer til å stå under det inntrykk at det tales egentlig ikke om dem. Og dette inntrykk kan få dem til å tvile på om deres nådestand er rett.  For å gi litt veiledning til slike kristne bør vi derfor tilføye noe.
Alt det som i det foregående er sagt om rettferdiggjørelse og gjenfødelse er vi delaktig i fra vår dåp og i vår dåp. Ja, denne beskrivelsen som er gitt om rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen er egentlig den fulle beskrivelse av det vi allerede får i dåpen, og derfor kan den betraktes som en nærmer forklaring til det som vi har talt om tidligere om Guds gaver i dåpen (§§ 146-148, s. 256-260). Det er altså positivt galt å mene at beskrivelse av rettferdiggjørelse og gjenfødelse bare er en beskrivelse av det som man eier for Gud ved den personlige opplevelse som voksen, i og med vi kommer tilbake til Gud fra frafall. 

Gal. 3, 27. Ef. 5, 26-27. Tit. 3, 5. Act. 2, 38. 
Vi gjentar og minner ganske kort om et par skriftsteder som	viser klart at vi får del i den hele og fulle rettferdiggjørelse og gjenfødelse i dåpen, "I så mange som er blitt døpt til Kristus, er blitt iført Kristus".  Han renset (oss) ved vannbadet i Ordet for at Han selv kunne fremstille menigheten for deg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, man at den kunne være hellig og ulastelig". "Han frelste oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld, som vi hadde gjort, man etter sin miskunn ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige ånd". "Enhver la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige ånds gave". 
Av disse skriftord går det klart nok fram at vi eier den fulle rettferdiggjørelse og syndsforlatelse, renselse, nåde, gjenfødelse og fornyelse i dåpen. Og på det skal vi stole etter Guds Ord, uansett hva mennesker som ringeakter dåpen, kan uttale av nedsettende ord om den. 
Videre må vi være klar over at det som i det foregående er sagt om kallet og omvendelsen og troen, og om kampen under loven, alt dette vil den som har levd i sin dåpspakt kjenne igjen fra sin daglige omgang med Gud. Forskjellen er bare den at han kanskje ikke opplever det i den intense grad som en voksen. Men allikevel, her spørres ikke om erfaringens intensitet, men om erfaringenes art. Om igjen og om igjen, fra barndommen av, har de som lever i dåpspakten fått se sin synd i forskjellige former og utslag. Om igjen og om igjen har de måttet vende seg til Gud med bønn til den Herre Jesus om tilgivelse og hjelp. Om igjen og om igjen har de måttet stole på at Jesus var nådig mot dem og tilga dem.  Er ikke slikt omvendelse? Er ikke det tro? Gjennom barne- og ungdomsår kan alle slike erfaringer utdypes, inderliggjøres - så en modner og vokser. Det er synd mot disse som er bevart i dåpspakten og det er åndelig voldtekt å ikke ville anerkjenne slikt som daglig omvendelse, daglig tro, daglig vekst og et rett liv i nåden. For syndenødens art er jo nettopp å mistvile på og å bli sønderknust over seg selv; omvendelsen og troens art er å vende seg til Jesus og stole på Hans nåde. Hvor denne art åndelig hjerteliv finnes, der er omvendelse og kristelig tro, uansett kvantitet, intensitet og grad. 
Vi tar dette med fordi den kristelige troslære blant annet skal gi erkjennelse av grunnlaget for sjelesorg. Derfor er det også om å gjøre for oss å få sagt dette enkelt og klart. På dette punkt gjelder i sannhet apostelens formaning om ikke å kaste bort sin frimodighet. 
Det som i det følgende skal sies om helliggjørelsens livsforvandling, gjelder derfor både for de som er blitt bevart i sin dåpspakt og for dem som er blitt omvendt fra sitt frafall. 

§ 182. Om helliggjørelsens livsforvandling ved Guds ånd.

Når vi nå søker klarhet over Bibelens lære om helliggjørelsen, så gjelder det fra først av klart å få formet spørsmålet om hva helliggjørelse egentlig er. 


Skriften bruker ikke ordene "Hellige" og "helliggjøre" på noen entydig måte. Det må vi være klar over så vi ikke, så snart vi støter på ordet "helliggjøre" e.l. antar noe ganske bestemt og legger noe inn i uttrykket som det ikke har på det sted det står. 
I GT. brukte som oftest uttrykket "Hellige": å hellige seg selv eller noe annet ville i GT's tid bli å "utskille noe fra vanlig bruk og innvie det til tjeneste for Gud". En slik "helligelse" skjedde ikke alltid en gang for alle, men måtte gjentas. Det kom an på hva man helliget. For å forstå hva helligelse var i GT, se f. eks. 2. Mos. 13,2; 19,10; 22,29; 34,20; 29,1-35. 43-44; o.a.s. 
- I NT. brukes uttrykket "helliggjørelse" (som altså er det samme ord som "helligelse") særlig med sikte på det enkelte menneskes nådestand, frelse, og i ‚n av to betydninger: enten på den måten at det med helliggjørelse menes innbegrepet av alt det som Guds ånd gjør for å kalle, vekke, omvende, gi tro, gjenføde og rettferdiggjøre og fremme vår åndelige vekst som kristne (i denne omfattonde betydning av ordet har vi det f. eks. i 2. Tess. 2, 13; 1. Pet. 1, 2; Hebr. 2, 11.  Eller det brukes slik at det med helliggjørelse menes en åndens gjerning med den som er en kristen, altså en åndens gjerning som følger etter omvendelsen og gjenfødelsen (denne mer snevre betydning av ordet har vi f. eks. i 1. Kor. 1, 30; Rom. 6, 19; 2. Kor. 7,1; 1. Tes. 4, 3. 7; 1. Tim. 2, 15). Som en tredje gruppe betydning av ordet "helligelse" i NT kan nevnes at Kristi stedfortredergjerning som Yppersteprest og som Guds Lam betegnes som en "helligelse" eller "helliggjørelse". Denne betydning av ordet har vi særlig i Johs. 10, 36; 17, 19; 1. Kor. 1, 2; Hebr. 10, 14.) 

Vi ser altså av Skriftens språkbruk hvor vilkårlig og misvisende det er når vi i nyere tid med "helliggjørelse" omtrent utelukkende tanker på noe som skjer med oss etter omvendelsen. Hele åndens gjerning med oss i menneskelivet er at helliggjørelsesarbeide, dvs. et arbeid med å skille oss ut og innvie oss i Kristi forsoning til Gud, og alt som skjer i og med kallet, med vekkelsen, med omvendelsen, med troen og rettferdiggjørelsen, med gjenfødelsen og livsforvandlingen i kristenlivet, det er alt sammen lodd i Guds ånds helliggjørelsesarbeid med oss. 
Derfor har vi også kalt dette kapitel om nådemidlene, kirken og frelsens orden for "Den Treenige Gud helliger", og dette vide blikk på helliggjørelsen er uten tvil det som er mest sakssvarende etter Guds Ord. 
Men for så vidt vi nå med "helliggjørelse" tenker bare på det som skjer fra Guds ånds side med kristne mennesker etter omvendelsen, hvordan skal vi da forstå hva denne helliggjørelse egentlig er? 
Det er nokså mye forvirring omkring dette spørsmål i nåtidens kristenliv. Det skyldes ikke at Skriften er uklar, men skyldes den falske og ubibelske "hellighetsforkynnelse" som har bredt seg fra særpreget reformert, metodistisk og baptistisk (pinsebevegelse) hold. Grunntanken i denne forkynnelse er at etter omvendelsen og gjenfødelsen må en kristen søke en særlig "hellighetsopplevelse" for gjennom den i det minste å frigjøres fra syndens makt til et stadig seirende liv, eller endog ved en slik opplevelse å nå til personlig syndfrihet. 

Denne hellighetsopplevelse gir man forskjellige navn og kaller den f. eks "den annen velsignelse" (second blessing) "åndsdåp", "fornyelse", "åndsfyldeopplevelse", "helliggjørelse", "dåp i tunger og ild", "den fullstendige selvhengivelse", og mange andre uttrykk. De forskjellige retninger er ikke enig om man når fram til personlig syndfrihet: noen hevder at de blir syndfrie ("opprykkelse av synderoten"), andre nøyer seg med å hevde at de kommer inn i det såkalte seirende liv og ikke lenger behøver å synde, selv om man nok kan falle og undertiden også faller (om man faller, må man da søke "fornyelse" i opplevelsene). Men tross denne uenighet er tendensen over alt den samme: selve hellighetsopplevelsen skal være noe som har retning som personlig syndfrihet. Derfor kaller vi den terminologisk: perfeksjonisme. 
Er læren om en slik hellighetsopplevelse grunnlagt på Skriften? 
Svaret er et radikalt nei.  Det finnes overhodet ikke spor eller antydning til noe slikt i hele den Hellige Skrift. 
Man kan da spørre: hvordan er disse retninger kommet på dette?  Svar: ved forakt for den guddommelige kraft som er i nådemidlene og ved vrangfortolkning av de ti første kapitler i Acta. 

Uten unntak viser det seg at disse forskjellige helliggjørelsesretninger forkaster Bibelens klare lære om gjenfødelse i Dåpen, og gjør Dåpen enten til et symbol eller til en Lovens lydighetsgjerning. Likeså viser det seg at en hel del av dem forkaster Skriftens lære om en stedfortredende forsoning, og til dels energisk avviser at vi blir Guds barn ved tilregning av Kristi rettferdighet. Da disse retninger på den måten til dels forkaster selve Evangeliet, er det all grunn til å reise det spørsmål om vi her overhodet står overfor kristendom, og vi ikke meget mer står overfor humanistisk-mystiserende (svermeriske, idealistiske) åndsretninger med blott og bar kristelig språkbruk - uten kristelig substans.
De helliggjørelsesretninger som søker å være Skrifttro, og hevde Skriftens lære om forsoning og rettferdiggjørelse ved Stedfortrederen, bygger sin lære om en særskilt hellighetsopplevelse på det som Skriften forteller om pinsen og åndsutgytelsen (Ac. 2-10). Man hevder da at disiplene før pinsen enten i det hele tatt ikke var omvendt eller ikke hadde ånden eller ikke var kommet til å eie alt det som er i frelsen, og at den fulle besittelse av alt i frelsen først kom med åndsutgytelsen, som tillike gjorde at de ble rett "åndelige" idet de da ble seirende og talte i tunger. At apostlene endog etter pinsen kunne vise seg meget skrøpelige i innbyrdes strid, fall, i hykleri og annet, pleier da disse retninger gjerne å fortie (Act. 15, 39; Gal. 2, 11-14. Paulus' selvvitnesbyrd 1. Kor. 15,b 9; Ef. 3, 8; 1. Tim. 1,15). De nevnte retninger går da bare ut fra Jesu løfte til apostlene om at de ved ånden skulle få kraft (Act. 1, 8) og ser hele pinseunderet i at rent individualistisk lys som om åndsutgytelsens guddommelige mening var å statuere eksempel på en individuell og subjektiv opplevelse. Denne grunnbetraktning har vi påvist ovenfor er feilaktig. Pinsen må sees i åpenbaringshistorisk lys, som åpenbaring av den tredje person i treenigheten, og i åpenbaringssøkonomisk lys, Som en omskiftelse i Guds husholdning fra den gammeltestamentlige husholdning med frelse blant jødene til den fullkomne husholdning med frelsen blant alle folk.  Hvis man derfor gjør pinseberetningen til en typisk beretning av personlig gudsopplevelse, så gjør man Ac. 2-10 om til en ny lov for opplevelser ved siden av loven om gjerninger. Det viser seg da også ganske riktig at samtlige "helliggjørelsesretninger" representerer en type av "åndelighet" som kan kalles opplevelsestrelldom ved siden av den moralistiske gjerningstrelldom. 
Når vi har nevnt såpass mye om disse "helliggjørelsesretninger", er det fordi de representerer et faretruende sterkt innslag i det religiøse åndsliv i nåtiden. Denne "overåndelighet" truer etter hvert med å ruinere salve det enkle og klare grunnlag for gudsliv i evangeliet med en mengde kjødelig snakk som bare forvirrer enfoldige sjeler og fører dem bort fra den sunne tro på Guds nåde i Kristus. Disse retninger står også vanligvis halt og avgjort på den velkjente verdensfront som vil ha de kristne folkekirker bort, og viser seg på den måten så farlige for selve nådehusholdningen i folkelivet. Derfor skal vi ikke bare være oppmerksom på denne fare, men også bekjempe den med alle brukelige, åndelige våpen - sannheten tro i kjærlighet. 
Vi må ta opp selve spørsmålet: Hva er "helliggjørelsens livsforvandling"? 
En kristens helligelse i livet består ikke i noen enkelt opplevelse en gang for alltid, eller i visse leilighetsvis fornyede opplevelser. Alt som heter opplevelser tilhører bare helligelsens overflate. De er helligelsens virkninger. Helligelsens indre struktur er at den er en åndelig livsprosess som Skriften sammenligner med vekstprosessen i naturlivet. 

Mk. 24, 26-28. Mk. 4, 31-32. Mt. 13, 1-23. 32-33. Ef. 3, 16-19. Ef. 2, 21-22. Ef. 4, 16; Kol. 1, 10. Jvf. Mt. 7, 17-20. Johs. 15, 1 ff. Rom. 7, 4; Gal. 5, 22. o. a. st. 
Da Jesus har sagt at Guds rike er "innen i eder" kan følgende lignelser om Guds rike også anvendes om helliggjørelsen: "Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden og sover og står opp, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høy, uten at han selv vet det. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset." - I samme retning peker lignelsen om sennepskornet, lignelsen om de fire slags sædejord, og surdeigen. 
Apostelen Paulus taler om kristenlivet som "styrkes ved Hans ånd i vårt innvortes menneske", "og fylles til all Guds fylde" og at menigheten av de troende "vokser til et hellig tempel i Herren" så hver enkelt kristen "bygges opp med de andre", på samme måten som menigheten "vokser sin vekst som legeme til oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især". Videre tales det om å vokse i all god gjerning ved kunnskapen om Gud".
Alle de uttrykk i Skriften som kaller de gode gjerninger for "frukt" peker i samme retning: Livet som kristen er et vekstliv som bringer til uttrykk en indre livsforbindelse med Guds Sønn og den Hellige ånd. 

2. Pet. 3, 18. 2. Kor. 3, 18. 
Det som skal vokse er først og fremst selve nådesinnet som alt annet springer ut fra. Derfor sier Ordet: "Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus". Og Guds Ord fremstiller det å skue og kjenne Herren i Hans nåde og herlighet som en stadig forvandling til større og større likhet med Herren. 
1. Kor. 3, 7. 
Men denne åndelige vekstprosess, som foregår i oss som kristne ved at "Gud gir vekst" skjer visstnok i det ubevisste plan av vår personlighet, men alltid gjennom midler fra Gud som når oss og påvirker oss gjennom bevissthetens plan. Av den grunn er det meget vanskelig for oss selv å iaktta det som ligger i vårt bevissthets-plan som Guds arbeidsmidler. 
For å få en rett forståelse av selve helliggjørelsens livsprosess er det derfor nødvendig å trekke et skarpt skille mellom det som vi tror om helliggjørelsen ifølge Guds Ord og det som vi ser og erfarer, vil og forstår om oss selv i kristenlivet. 

1. Kor. 3, 16; 6, 19. Ef. 3, 17. Johs. 14, 23. Johs. 17, 23. Rom. 8, 11. Jvf. Johs. 3, 8. 
Når Guds Ord sier oss at i rettferdiggjørelsen finnes vi i Kristus, da er dette noe som vi tror etter Guds Ord. Det er ikke noe vi ser i bevisst erfaring, selv om vi erfarer den salige virkning av denne tro, fred og glede og et nytt sinn. Når da på den annen side Guds Ord sier at den treenige Gud bor i alle Guds barn, at vi er "templer for ånden", at "Kristus bor ved troen i vårt hjerte", "Faderen og Sønnen kommer og tar bolig i oss", "jeg (Jesus) i dem og du (Faderen) i meg", at "Han som oppvakte Jesus fra de døde bor i eder", da er alt dette som sies om den kjensgjerning at Gud bor i oss noe som vi tror som et herlig evangelium. Det er ikke noe vi ser med våre øyne ved å se innover i oss selv. Den kjensgjerning at Kristus bor i sine troende og at vi er forenet med Ham fins det ingen annen måte til kunnskap om enn å tro Guds Ord. For Gud selv i Hans iboen i oss kan vi ikke se - det som vi ser hos oss selv er bare virkningen av det at Han bor i oss. Og virkningen av at Han bor i oss beskriver Skriften klart: det er at vi drives av Guds ånd, at vi bærer frukt som gren på vintreet. å ville se Gud selv i sitt eget hjerte, uten Ordets speil og middel, er ikke kristendom. Det er hedensk mystikk, svermeri og falsk åndelighet.  Her gjelder Luthers ord at om det som en skryter av Guds ånd uten det utvortes Ord, det er av djevelen, ikke av Gud. Og det er den egentlige frigjørelse fra all "opplevelsestrelldom" at vi ved Guds Ord lærer å sondre mellom det vi tror etter Guds Ord ved Hans nåde både om Gud og om oss selv i nådens stand, og det vi kan se og føle ved egen opplevelse eller med egne øyne uten Guds Ord. Derfor kan vi ikke forkynne at frelsen består i å oppleve Kristus i oss eller oppleve ånden i oss, slik som de forkynner som forkynner "opplevelseskristendom". Men vi forkynner med Skriften at frelsen består i ved utvortes nådemiddel (Ordet) å tro på den korsfestede og gjenoppstandne Jesus Kristus, som døde for oss og lever for oss. Og ved denne tro vet vi ifølge Guds Evangelium, og ikke ifølge mystiske opplevelser, at han bor og virker i oss.  Derfor hører den kjensgjerning at Han bor i oss til det glade budskap som styrker vår tro og levendegjør vårt håp til Ham. 

Joh. 14, 23. Joh. 15, 4. 
Dette er ikke vår lære, men Hans. For Jesus sier: "Om noen elsker meg, da holder han mitt Ord, og min Far skal elske Ham, og, og vi skal komme til Ham og ta bolig i Ham". Og videre sier Jesus: "Bli i meg, så blir jeg i eder". Meningen i disse Jesu ord kan vi ikke ta feil av: Dersom vi finnes i Ham, ved troen på Ordet og ved å holde fast nettopp det som Han har talt og forkynt, - da, men også bare da, bor han i oss. Av det skal vi forstå at den falske åndelighet som skryter av Kristus og ånden i oss, og som mener Hans Ord er uvesentlig, bare vi har "lys" eg "opplevelse", denne åndelighet har ingen ting med Jesus Kristus å gjøre i det hele tatt.  Det er kjødelighet som utgis for åndelighet ved å bruke kristelige talemåter. 
Ved å bo i oss er det at den treenige Gud fremmer vår vekst i helligelse, var livsforvandling i kristenlivet. For det at Han bor i oss har herlige virkninger. 
Men nå for det annet: Hva er det da som vi ser og opplever i vår bevissthets-plan gjennom kristenlivet? 
Svar: Guds utvortes midler til å fremme var åndelige vekst - og alle hemninger og hindringer som voldes av vårt eget kjød, verden og Satans maktvirkninger. Ja, dette ser vi, og her får vi sannelig gjøre erfaringer. I den grad gjør vi erfaringer at kristenlivets hovedspørsmål blir: Hvorledes overvinnes alle hemninger og hindringer for at vi skal vokse rett i Gud? 
For å finns svaret på dette gjelder det å fatte klart at Gud fremmer vår åndelige vekst bare gjennom synlige midler som Han bruker, og at derfor fiendskapet mot Gud i vårt kjød alltid er fiendskap mot de utvortes og synlige midler som Gud bruker. I dette ligger selve helliggjørelsens nøkkel. La oss derfor først høre det som Skriften sier om Guds utvortes midler til å fremme helliggjørelse, og deretter se på hemningene og hindringene.
Det er fire synlige ytre midler som Gud bruker til å formidle og fremme vår vekst som kristne: Nådemidlene - samfunnet med de troende - bønnen og trengslene. 


Act. 2, 42. 
Det heter om de første kristne: "De holdt trolig fast ved apostlenes lære (forkynnelsens nådemiddel), ved samfunnet, ved brødsbrytelsen (nadverdens nådemiddel), og bønnene". 

Sal. 107, 12. Rom. 5, 3-5. Jvf. Fil. 1, 29. 2 Tess. 1, 4-5. Hebr. 12, 6-11. Jvf. Rom. 8, 35; 2. Kor. 6, 4-5; 11, 23-28. Hebr. 11, 36-38. 

Når vi til disse tre utvortes midler (nådemiddel, samfunn, bønn) føyer som det fjerde:  trengsel, da er dette klart etter Guds Ord. Det heter: "han bøyde deres hjerter ved lidelse". Apostelen taler om: "Vi roser oss av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet (standhaftighet i å holde seg til Ordet) og tålmodigheten et prøvd sinn (et sinn som opplever at løftet holder)! og det prøvde sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige ånd som er oss gitt". I Hebreerbrevet finner vi dette ord: "Den som Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av. Det er for tuktens skyld I taler lidelse .. all tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd rettferdighets salige frukt". Med trengsel forstår Skriften "onder" som eller må oppleve her i denne onde verden - onder som henger sammen med vår egen syndighet og forgjengelighet i kjødet eller med andre menneskers ondskap. Altså slikt som sykdom, fattigdom, ulykker, uhell, hunger, nakenhet - nød, angst, forfølgelse, spott, uvilje, fengsel, strengt arbeid, nattevåken, baktalelse, misforståelser - hudstrykning, steining, farer på reiser, falske brødre, strev og møye og meget, meget annet. 

2. Tim. 3, 16. Jvf. Mt. 7, 24-27. Lk. 8, 21. 1. Pet. 3, 21. 1. Kor. 10, 16. 17. 
Disse fire midler virker sterkt og levende sammen i vår helliggjørelse. Nådemidlene: Skriftens bruk i kristenlivet virker "lærdom, overbevisning, rettledning, opptuktelse i rettferdighet"; forkynnelsen virker ved at den høres slik at vi får leve på nådens klippegrunn i det levende Ord og lære å gjøre Herrens vilje. For den som hører Ordet og gjør etter det er Jesu "mor, bror, søster", dåpen virker at vi kan ha god samvittighet med Gud for Jesu skyld: nattverden gir oss et samfunn med Jesus og menigheten som er av den art at i dette samfunn bygges selve evighetslivet i oss opp. 

Jud. v. 20. Kol. 3, 16. Hebr. 10, 24. 
Samfunnet med de troende (menighetssamfunnet): Den som bevisst søker sin plass i menigheten for å gjøre en tjeneste der vil i dette samfunn bli oppbygget i troen, lært og formant om Guds vei, oppglødet til kjærlighet og gode gjerninger. - 

Lk. 11, 13. Johs. 16, 23-24. 
Bønnene: Den som bruker bønnens omgangsmiddel med Gud blir på den måten delaktig i åndens gaver og får det som er innesluttet i Jesu navn, likesom han oppbygger sitt sinn i nåden ved å takke og tilbe. 

1. Kor. 14, 2-4.
Trengslene: Den hvis hjerte lar seg bøye ved trengsel, bøyes til Gud.
Dernest skal vi se litt på hemningene og hindringene for helliggjørelsen. 

Disse kommer ene og alene fra verden, fra den verden i oss som vi kaller kjødet, og fra den verden omkring oss som ligger i det onde. 

Rom. 8, 7. 
Kjødets vesen er et uforbederlig fiendskap mot Gud. Og det er like meget fiendskap som kjød i en kristen som det er fiendskap fra uomvendte menneskers side.

Gal. 5, 17. 
"Kjødet begjærer imot ånden, og ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil". 

Rom. 7, 7. 23. Gal. 5, 10-21. 
Dette fiendskap kjennes ved en ganske naturlig attrå og begjæring i oss, vilje og lyst, tilbøyelighet og sympati som går imot det som er av Gud både i oss og om oss. 
Som følge av det har en gjenfødt kristen etter sitt kjød nøyaktig samme lyst som det ugjenfødte menneske til "utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridighet, tvedrakt, partisinn, misunnelse, mord, drikk, svir og alt annet slikt". Riktignok forekommer ikke alle disse lyster samtidig eller i samme grad hos alle kristne. 


Jak.l,14.
Men ikke en eneste kristen er fri fra disse lyster etter deres art, selv om han vel kan være fri en eller annen av dem.  Den som sier han er fri slike lyster, er en løgner som taler løgn så vel om menneskenaturen som om kjødet i en kristen, og han lyver imot Guds Ord. Vi skal legge merke til at ordet som er sitert her nettopp er talt som formaning til troende mennesker. Når vi sier at dette er lyster, da ligger i det ikke bare at vi fristes og lokkes i disse retninger, idet vi "dras av vår lyst". Men det ligger også det forferdelige men bittert sanne i det at tanken på disse ting og det å gjøre dem skaffer oss lyst og ikke ulyst, tilfredsstillelse, sympatiske fornemmelser og behagelige følelser før de gjøres og mens de gjøres - dog bitter ve og smerte når de er gjort, og det på en slik måte at enhver som overhodet er under Guds ånds påvirkning ved den blir brennemerket i sin samvittighet, og kjenner bitter anklage. Men ikke den bitreste anklage i samvittigheten kan hindre at vi atter og atter føler den samme lyst til det samme onde. 
Det dypeste og alvorligste uttrykk for denne ondskap i kjødet er allikevel den hardnakkede uvilje mot selve de midler Gud gir og bruker til å overvinne disse lystene. På den måten finner vårt kjød Skriften tom, taus, uforståelig, det finner at det kleber all slags feil og mangler ved Skriften, og føler den unyttig.  Forkynnelsen i undervisning og gudstjeneste og møter finner vi etter kjødet å være dum, mindreverdig, overflødig. Og predikanter og vitner er vi etter kjødet tilbøyelig til å anse som mennesker som det kleber alle mulige feil ved og som gjør det umulig for oss å bry OSS med og høre på dem. Etter kjødet verken kan eller vil vi begripe at Dåpen har noen betydning. Og Nattverden forekommer oss etter kjødet å være en smukk handling, men uten at vi kan skjønne at det har noe på seg med den for å være en kristen. Etter kjødet er vi trege til bønn, sløve og atspredte i bønnen og kan aldri be en bønn uforstyrret i sammenheng. Om samfunnet med de troende hvor vi bor tenker vi etter kjødet stadig at det er ikke vår plass, fordi der er så mange udannede og lite opplyste mennesker og det hele er svært kjedelig, kaldt og dødt og passer ikke for oss. Om de forskjellige trengsler tenker vi etter kjødet alltid - etter hvert som de kommer - bitre og hatske tanker, og er snare til å bebreide Gud og mennesker, likesom vi ikke kan eller vil begripe at vi i vår uskyldighet skulle komme opp i elendigheten. 

Efes. 2, 3. 
Man har forsøkt - som en falsk trøst - å føre inn en skarp sondring mellom lysten til det onde og å gjøre det onde. Om det må vi si at visstnok kan denne forskjell fastholdes hvor det dreier seg om utvortes handlinger som skjer ved hånden, munnen eller i det hele tatt ved legemet. Men den kan ikke fastholdes hvor det dreier seg om sinnelagshandlinger i det indre menneske ved tenkning, følelse og vilje. Og vi skal legge merke til at etter NT. terminologi kaller både tenkning, følelse og vilje for "gjerninger". (Det er helt analogt til at Jesus kaller troen "en gjerning""). Hvor går grensen mellom å ha lyst til å tenke noe og tenke det? Mellom å ha lyst til å gjøre og å ville?  Mellom å føle lyst til noe og ha lyst til noe?
Nettopp dette forhold at vi i det indre menneske ikke kan trekke noen klar grense mellom lyst og sinnelag er årsaken til den uavlatelige nød i en kristens hjerte: da han stadig merker lysten til synd og glede ved det syndige oppstår alt i ett den tanke til anfektelse at han umulig kan være en kristen når han har et slikt hjerte, men er en hykler - ja, ofte samles denne sjelenød i den forestilling at man "synder på nåden" og "synder imot Den Hellige ånd". Uvilkårlig må en spørre seg selv hvordan en slik intens syndelyst ved siden av en svak lyst - og endog ulyst - til det guddommelige kan finnes i oss, dersom vi er rette kristne. Derfor skal vi ikke undre oss over at slike anfektelser kan føre svake sinn til bristepunktet, slik at de er villige til å høre og gjøre alt som man overhode sier til dem - bare de kan få bukt med syndelysten. Det er iblant disse anfektede sjeler at den falske "helliggjørelsesforkynnelse" finner lydhøre ører og åpne munner som sluker det som selve livets brød det som disse helliggjørelsespredikanter forespeiler om "synderotens opprykkelise ved åndens dåp". Eller, om de ikke nettopp havner i syndfrihetslære, glir inn på disse avveier som kalles å bli "en seirende kristen". At disse sjeler etterpå ligger igjen som "avsvidde marker" og ynkelig bedratte mennesker, synes de samme "helliggjørelsespredikanter" ikke bekymre seg meget om.  Det som vi trenger å regne med som en urokkelig kjensgjerning i denne nød, er: Gud regner med at vi er slik - det er ingen overraskelse for Ham om det kan være forferdelig for oss selv; og Gud har ikke innstiftet noen "helliggjørelsesopplevelse" til å gjøre ende på denne nød. Det er nettopp dette som gjør kristenlivet til den "smale vel", og gjør veien smal helt fram.

Hva er det som frir oss ut av denne nød? 
Ene og alene Evangeliet.  Dvs. ene og alene Ordet om hvordan Gud i Kristus ser på en synder som tror.  Her kommer nettopp hele Evangeliets nådefylde med sin åndelige og sjelelige hjelp.

1. Johs. 1, 9. Hebr. 10, 19.
Her får det et nytt innhold det ord som sa ofte blir foraktet: "Kom som du er"- vær hos Herren som du er. Her får det mening; ikke på Lovens og gjerningenes vei, men på nådens og troens vei.  Her får syndsbekjennelsen en ny mening: hjelpen ligger i den syndsbekjennende bønn som åpent og fortrolig, gjerne "brutalt virkelighetstro" nettopp i bønn forteller Gud selv om at vi har onde lyster, hva de onde lyster består i, hvor umulig det er å fa et rent hjerte, hvor vanskelig det er å ha lyst til det gode, osv..  Nettopp dette er meningen med det apostoliske ord som er talt til kristne: "Dersom vi bekjenner våre synder er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss, fra all urettferdighet". For i sådan åpen syndsbekjennelse skjer "korsfestelsen av kjødet" og den rette anger og bot. - Her får også troen på Evangeliet stadig ny mening: forvissningen om at vi er Guds barn tross vårs synder, ja med våre synder og i vår store syndighet, Guds barn alene ved tro på den korsfestede. Her får det mening på stadig ny måte at vi "i Jesu blod har frimodighet til å gå inn" for Guds åsyn, at Gud tar imot syndere og at Gud har forlikt syndere, overtredere og ugudelige med seg selv i Kristus. - Og her får bruken av nådemidlene sin stadig nye betydning til å styrke det indre menneske i troen og nåden. 

Rom. 6, 11-23. Jvf. Rom. 7, 25. 
Derfor, hvis vi bruker Guds nådemidler tross all kjødets motstand og uvilje mot dem, så virker de på oss: De virker at vi stadig begynner på ny i forholdet til Gud, at vi ikke taper motet, at vi vokser i frimodighet og at det blir et nådeliv befestet i oss som også gir seier i våre fristelser. Dette nådeliv fører nemlig med seg at vi i vårt indre tar meget sterkt avstand fra oss selv.  Og jo mer oppriktig denne avstandtagen fra oss selv ved nådens erkjennelse blir en del av vår personlige sanndruhet, desto mer frigjøres også Guds kraft idet vi byr oss frem for Gud til tjeneste for Ham. På den måten kommer vi ikke til å gjøre kjødets lyster eller leve i dets urenheter. Det er gjennom denne indre avstandtagen fra oss selv at syndemakten dag for dag brytes i oss. For syndemakten brytes ikke ved noen særskilt opplevelse, men å leve av nåden idet vi i vårt indre tar avstand fra oss selv.
Derfor frigjøres vi aldri fra syndens makt i oss og over oss på noen annen måte enn gjennom den daglige bot og tro på Evangeliet, dvs. gjennom daglig omvendelse og tilegnelse av Guds uforskyldte nåde i Kristi forsoning og rettferdighet. Dette er den sanne helliggjørelses vei, om den enn foraktes av alle som vil ta seg godt ut i kjødet eller bli noe overfor verden. 

§ 183. Helliggjørelsen er Guds verk alene. 

Det kan se overraskende ut for mange når vi understreker dette. Men det er Skriftens lære: helliggjørelsen er Guds verk alene. 

Filip. 2, 13. Salm. 51, 12. 14; 2. Kor. 3, 5. Hebr. 13, 21. 2. Tim. 4, 18; Mt. 6, 13; 1. Kor. 3, 7. 1. Kor. 12, 11; 15, 57; 2. Kor. 4, 7. 2. KOr 9, 8. Filip. 1, 11. Johs. 15, 4-5. 1. Tess. 5, 23-24. 

Man kan si: Gud kan da ikke helliggjøre et menneske uten dets viljes medvirkning. Rett nok, og allikevel gjelder det nettopp om de troendes vilje: "Gud er den som virker i eder både å vilje og å utrette". Kjødets motstand virker Gud så visst ikke. Men den villige ånd er det Han som oppholder, den stadige ånd er det Han som fornyer. For av oss selv duger vi ikke til å uttenke noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, Han som alene gjør oss fullt dyktige i all god gjerning, så vi kan gjøre Hans vilje. Han er det som frir oss fra den onde gjerning, og som gir den gode gjerning vekst. For alt som heter tjeneste for Gud virker den ene, samme ånd, idet Han deler ut til hver især etter som Han vil. Og det er Gud som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. For nådens rike skatter med kunnskapen om Kristi herlighet har vi som en skatt i et leirkar, og den rike kraft er av Gud, og ikke av oss.  Og Gud er mektig til å gi oss all nåde i rikelig mål, for at vi alltid i alle ting kan ha alt det som vi trenger til og således rikelig kan gjøre all god gjerning. For rettferdighets frukt virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov, og uten Ham kan vi slett intet gjøre. Han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennom. ... Han er trofast som har kalt eder, Han skal og gjøre det. -  Mange andre steder så vel i GT som i NT vitner om denne sannhet. 

Men for å få en rett forståelse av at Gud virker helliggjørelsen alene, uten vår medvirkning, må vi her huske på samme forhold som da vi talte om omvendelsen og troen. Gud virker det aldri uten midler, aldri uten nådemidlene. Han virker alt på oss og i oss gjennom dem idet vi bruker dem. Det er hemmeligheten. Derfor virker Han aldri automatisk eller "mekanisk" idet Han driver frem sitt verk på upersonlig måte som en annen "skjebnegud". Han virker aldri uten i og med et villig sinn, en villig ånd i oss - men denne villighet lar Han ikke dale ned over oss fra himmelen uten midler: nettopp gjennom nådemidlene fremkaller og virker Han det villige sinn. I enhver henseende er vi når vi bruker nådemidlene "Guds medarbeidere", enten vi bruker dem for vårt eget hjerte, eller vi bruker dem i arbeide for å frelse andre. "å gjøre vårt" er identisk med å bruke nådemidlene, og så virker Gud det Han har lovt gjennom dem. 
Pa den måten er det forkynnelsen og hørelsen av Guds nåde i Kristus som åpner vårt hjerte, skaper tro og villighet. Det er under inntrykket av Jesu frelserkjærlighet vi får Hans forbilde kjært, og gjennom inntrykket av Guds store godhet at vi får lyst til å gjøre Guds vilje og oppfylle Loven. 
Derfor står og faller heles helliggjørelsen med vår bruk av nådemidlene. Hvordan skal det menneske kunne elske Gud som ikke først får kjenne og tro gjennom Evangeliet at Gud elsker? Hvordan skal den kunne bli hellig som lar sin Bibel støve ned i en hylle eller aldri setter sine ben i de kristnes forsamling, og aldri søker til Nattverdbordet?  Om han enn har hatt en aldri så klar frelsesopplevelse og overgang fra død til liv, kommer hele hans helliggjørelse til å ebbe ut i ingenting og han glir isteden bort fra Gud.

Uten nådemidlenes bruk skjer ingen omvendelse og ingen helliggjørelse. Ved nådemidlenes bruk skjer all omvendelse og all helliggjørelse alene av Gud.                                    Imot dette vet vi at de tidligere nevnte "helliggjørelsesretninger" innvender: Denne stadige bruk av Bibel, forkynnelse, kirkegang, menighetssamling, Nattverd er en ny art lovtrelldoms og gjerningshellighet. - Ja, vi kjenner den røsten: i generasjoner har man forkynt at det er ikke gagn i å gå til kirke for det frelser ingen, og til slutt er kirkene blitt tomme; det er ikke gagn i å søke til Nattverden, og etter hvert er det blitt skikk i mange menigheter at endog menighetens troende holder seg vekk fra Nattverden. I åndelighetens navn har disse helliggjørelsesretninger prekt forakt for nådemiddelbruken for så isteden å få en verden som flommer over av falsk åndelighet som er mer eller mindre nådemiddelløs og sakramentløs.  Dermed har vi fått det fenomen som heter "verdsliggjorte kirker", "sekularisert kristendom", en åndelighet som skryter av ånd og forakter "bokstav". de

Lk. 4, 16; Mt. 6, 5. 7. 
Vi nekter ikke at den stadige nådemiddelbruk kan bli vane - og allikevel hadde Jesus selv den vane hver sabbat å gå til synagogen - og kan bli en lovisk gjerning, - og allikevel er det Herrens bud og vilje at vi skal bruke nådemidlene. Lovisk gjerningsvane blir nådemiddelbruken bares på den måten at vi i hjertet begynner å stole på selve bruken, istedenfor ved bruken å lære å stole på Herren, og på den måten at vi grunner vår kristenstand og nådebevissthet på den gjerning og handling som det er i det ytre å lese i Bibel, folde hender, be med munn, være døpt, bli konfirmert, gå til alters eller samles om Nattverdbordet utenom kirken, ha på oss presteklær, gå i kirke, gå på møter, preke, osv.. Grunner vi vår frelsesvisshet på slike, ytre handlinger, da er vi etter Jesu Ord lik hedningene og fariseerne.  Men om vi søker å holde hjertet borte fra loviskhet i forholdet til nådemidlene, så er det noe helt annet enn å forkaste nådemiddelbruken som sådan.  Det tilhører selve vår helligelse for Gud å lære å bruke nådemidlene uten å stole på selve bruken, men ha tillit til den Gud som handler med oss og i oss ved nådemidlene for Jesu Kristi stedfortredergjernings skyld.
Om den nådemiddelforakt som gjennom den falske helliggjørelsesforkynnelse har bredt seg som en flod over "kristenheten" i nyere tid og som har gjort ubotelig skade i folkelivet, ennå kan avhjelpes, må vi anse for meget tvilsomt.  Man kan ikke slektledd etter slektledd ringeakte nådemidlene uten at det får varige følger. Frafallet fra kristendommen og nådemiddelforakten er helt sikkert parallelløpende og samvirkende faktorer. Men allikevel skal vi arbeide som om det nyttet. Vi skal selv bruke nådemidlene og innprente alle kristne å bruke dem til helliggjørelse. Og vi skal gjøre alt som står i vår makt for å få de kristne på ethvert sted til regelmessig å gå inn for nådemidlenes bruk.


			§ 184.  Om å dø som en kristen.

Den siste trengsel som en kristen møter på sin livsvei er døden.  Det er den store lutring for hele kristenlivet, den siste lutring her i verden.  Da blir vi prøvd like ned til livsgrunnen om hva vi har vært i livet, hva vi har levd på og hva vi har bygget på.  Da falmer alt som ikke er ekte, og da forgår alt som er forfengelig, da slukner alle falske drømmer, da smuldrer all egenrettferdighet. Da stilles vi overfor det som synes så ukjent, og mot oss gaper tomhet og glemsel, støv og tåke. Det er som Skriften sier: "Det såes i vanære". - Men selv inn i disse stunder rekker Evangeliet til. Ja, her rekker bare det til. For her holder intet annet enn Guds verk i nåde: Kristi forsoning og Hans rettferdighet, Hans oppstandelseskraft og Hans samfunn. 
Ansikt til ansikt med døden møter den hardeste av alle anfektelser: Er Ordet Guds Ord? Er det sant? Byr det oss den evige, guddommelige virkelighet, eller er det en illusjon?
1. Mos 3, 1. 
Røsten er ikke til å ta feil av i disse anfektelser. Det er den samme som engang fristet og spurte: "Har Gud virkelig sagt?"  Derfor inneholder disse anfektelser selve tidens og evighetens grunnalternativ for en kristen:

	Jvf.	1. Kor 15, 12. 20. Jvf. Johs 6, 68. 
Enten er Evangeliet og Jesus Kristus virkelighet - da er jeg salig ved troen; eller det er en illusjon - og da er alt unyttig, tomt og ingenting. Løsningen på dette alternativ kan ikke gis teoretisk ved argumentasjon og bevisførsel, selv om løsningen kan sannsynliggjøres ved å henvise til Kristi historiske oppstandelse og henvise til den dype åndelige sammenheng som det er i det bibelske budskap, en sammenheng som ikke kan være tilfeldig.  Løsningen på alternativet ligger dypest sett bare i Den Hellige ånd, idet Han overbeviser oss i det indre menneskes om at alternativet som alternativ er Gudebespottelig og i egentlig forstand satanisk, og på den måten innenfra tilskynder oss av hjertet å sette setts vår lit til Jesus, og gjerne la OSS kalle dårer og tåper som tør sette "alt på det ene kort". Det som til sist løser et menneske ut av den sataniske anfektelses mørke til den salige fred er nettopp at en setter alt på Jesus Kristus og Hans Ord.

I Jesu navn bevares troen, fullendes løpet, gripes det evige liv.  I Hans navn kan vel legemets øyne briste for den jordiske sols lys - men da skinner alt den evige morgenstjernes lys idet vi skuer Ham som vi her har trodd på!