Horatius Bonar

Nådetronen er kun oppreist for de fortapte

Alle som ikke trenger til nåde, er utestengte fra denne trone. Nådens trone er den rette plass for syndere, men ikke for andre. Derav kommer det også at så mange går utilfredstilte fra denne trone. De sier de erkjenner den å være en nådetrone, - men de kommer dog ikke blottet for alt eget. De forsøker hemmelig å opprette en egen rettferdighet, selv om de sier seg å ikke ha noen. De nøyer seg ikke med å være nådens mottagere og skyldnere - de vil komme med noen egen fortjeneste, og derfor søker de også å gjøre alt mulig til egen fortjeneste. De gjør sitt alvor, sin omvendelse, sin anger, eller endatil selve den omstendighet at de kommer, til en fortjeneste, og de håper å bli mottatt på grunn av noe av dette. Intet under da, at de vender tilbake som de kommer - for de kom som de som hadde noe, ikke som de som manglet alt. De kom ikke til denne trone som til en blott og bar nådetrone eller i det minste ikke til den som en nådetrone for dem. De kom, som om den var halvt en fortjenestens trone, som bare de kunne nå som hadde noen verdighet. De antar kanskje, at den nok er en nådetrone, og at man må nærme seg den som sådan, - men de tenker dog, at de for sitt personlige vedkommende ikke tør våge å motta noe, før de erfarer en indre forvissning - som et tegn fra Gud - om, at de vil bli mottatt. Eller med andre ord: de sier seg vel å tro, at alt er rede, - men de venter på en personlig innbydelse, på et indre, fordulgt tillegg til frelserens store offentlige innbydelse: "Alt er rede - kom til bryllup!"
Men de får vente forgjeves. .