Av Horatius Bonar 1808-1889

KORSETS BUDSKAP

Døden på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, steinen og giften har i tur og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset, som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller bør håne enn å synes synd på.

Det var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake, det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig til å dø innenfor den hellige bys porter.

Ikke før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted. Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige bekjennelse: "Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."

Greker og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker, epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.

Fra denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner, alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig kraft, en Guds kraft til frelse.

Denne kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne, at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven bare er en vanlig hebraisk grav, at framtidens og fortidens Kristus er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er både Guds visdom og Guds kraft.

Likevel er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig, uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker. Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger, så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap, benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse. Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port, men også helvetes.

La oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten i verdens og menighetens historie.

Det avslører mennesket.

Ved korset bringer Gud fram i lyset det som finnes i et menneskes indre. I korset har mennesket talt ut. Her har det avslørt seg selv og avlagt en ubevisst bekjennelse av sin innstilling særlig med hensyn til Gud - til hans person, hans autoritet, hans karakter, hans lov og hans kjærlighet.

Skjønt "Guds besluttede råd og forutviten" (Ap. gj. 2, 23) var med i den forferdelige handlingen, så var det likevel mennesket som reiste korset og naglet Guds Sønn til det. Gud gav tillatelse til at de fikk gi utløp for hjertets følelser, og menneskene åpenbarte sitt hat mot Gud og mot hans Sønn som kom i menneskers lignelse. Med tanke på at døden på korset var den grusomste av alle dødsmåter, anså mennesket at det var mest passende for Gud å lide døden på det. På den måten er det naturlige hjertets fiendskap mot Gud blitt avslørt, og mennesket bekjenner ikke bare offentlig at det hater Gud, men beflitter seg også på å vise intensiteten i sitt hat. Det roser seg av sin skam og roper høylytt: "Korsfest! Korsfest!"

Korset viste således hva som bodde i mennesket. Det drog den religiøse masken bort fra ansiktet og blottet en sjel som fløt over av helvetes ondskap.

Du sier: "Jeg hater ikke Gud, jeg er kanskje likegyldig overfor ham, men jeg hater ham ikke."  Hva betyr så korset? Kjærlighet, hat, likegyldighet -hva? Krever kjærligheten at den en elsker skal dø? Korsfester likegydigheten sitt objekt? Se på dine hender! Er de ikke røde av blod?  Hvis blod er det? Guds egen Sønns blod! Nei, det var verken kjærlighet eller likegyldighet som utgjød dette blod. Det var hat som gjorde det, fiendskap fra det kjødelige sinn.

Du sier at jeg ikke har noen rett til å dømme deg.

Jeg dømmer deg ikke. Det er korset som dømmer deg, og jeg ber deg å dømme deg selv i dets lys. Det er korset som avslører dine hensikter og åpenbarer ditt hjertes tanker og råd. Å, hvilken avsløring! Mennesket hater Gud og hater mest når Gud elsker mest. Mennesket handlet som en djevel og stilte seg på djevelens side mot Gud.

"Hva har jeg å gjøre med korset, og hvilken rett har du til å identifisere meg med dem som foretok korsfestelsen?", spør du. "Det var Pilatus som gjorde det, Kaifas, jødene og romerne, men ikke jeg."  Jo, du gjorde det. Du gjorde det gjennom dine representanter - den siviliserte romeren og den religiøse jøden, og før du går ut fra dem som korsfestet Jesus, skiller deg fra dem og protesterer mot denne handling, så er du skyldig i dette blod.

"Men hvordan skal jeg skille meg fra dem som korsfestet Kristus og protestere mot denne forbrytelse?"

Ved å tro på denne korsfestedes navn!  All vantro er en godkjenning av forbrytelsen, en identifiserer seg selv med morderne. Tro er menneskets protest mot korsfestelsen. Når en tror, identifiserer en seg ikke bare med den korsfestedes venner og disipler, men også med den korsfestede selv.

Korset er således den offentlige deklarasjonen av menneskets hat mot Gud og av menneskets forkastelse av hans Sønn, samt menneskets åpne tilkjennegivelse av sin tro, at en ikke trenger noen frelser. Om noen vil fornekte menneskehetens fordervelse og snakke om slektens naturlige godhet, så vil jeg spørre:

"Hva betyr korset? Hva åpenbarer og avslører det? Hat eller kjærlighet? Godt eller ondt?"

I denne forkastelse av Guds Sønn kan vi dessuten se hvor lavt mennesket vurderer ham. I tretti år var han blitt hånet og forkastet. Han ble solgt for tretti sølvpenger, og en røver ble foretrukket i hans sted, men ved korset ble det enda tydeligere hvorledes de vurderte ham. Her ser vi hvordan mennesket undervurderte hans person, hans liv, hans blod, hans ord, ja, hele hans oppdrag fra Faderen.

"Hva mener dere om Kristus?" var Guds spørsmål.

Mennesket svar var:

"Korset."

Er ikke dette like tydelig som det er forferdelig?

Akkurat som korset åpenbarer menneskets fordervelse, så åpenbarer det også dets dårskap. Menneskets fordømmelse av ham som eide Guds velbehag, viser dette. Da korset ble reist, viste dette seg i enda sterkere grad. Som om mennesket kunne gjøre Jahve til intet og befri jorden fra ham som hadde kommet for å gjøre hans vilje! Menneskets forsøk på å dra skam over herlighetens Herre ligner et barns anstrengelser for å lage flekker på solen eller fjerne den. Både selve reisningen av korset og menneskets forkastelse av det evangelium som skapes her åpenbarer dårskapen. Mennesket ser ingen visdom i dette, bare dårskap, og når en bare ser dårskap i korset, så er dette et avgjørende bevis på ens egen dårskap. Mennesket støter seg mot anstøtssteinen. Korsets budskap blir til forargelse og en dårskap.

Min venn, hva betyr dette kors for deg? Er det dårskap eller visdom? Ser du hva det åpenbarer om frelsens vei, den høyeste visdom så vel som den høyeste kraft og kjærlighet? Har korset fått avsløre hva som bor i ditt eget hjerte -   mørke og ondskap? Har du godtatt dets framstilling av din karakter, og har du tatt imot det som frelse for den fortapte -   forsoningstegnet mellom deg og Gud.

Det åpenbarer hvordan Gud er.

At "Ordet ble kjød" er en velsignet sannhet, og den bringer oss nåde. Men inkarnasjonen er ikke hele Bibelen, nei, ikke halvparten av den. Det er ikke ved Betlehem, men på Golgata vi får den fulle åpenbaringen av Guds karakter. "Et barn er oss født" er morgengryet. "Det er fullbrakt" er middagshøyden. Korset utfører og fullbyrder det som krybben begynte.

Korset åpenbarer ham som nådens Gud. Det er kjærlighet, fri kjærlighet, som stråler fram i sin fylde her. "På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss" (1. Joh. 3, 16). Her er det den barmhjertige og nådige Gud, han som er stor i mildhet og trofasthet, åpenbarer seg. Ingen annen åpenbaring av oppriktigheten i den guddommelige kjærlighet kan sidestilles med korset. Det er en kjærlighet som er sterkere enn skam, lidelse og død. Det er en umålelig og uutslukkelig kjærlighet. Sannelig: Gud er kjærlighet!

Under sine behandlinger av Guds Sønn satte mennesket denne kjærlighet på prøve. På Golgata stiltes den på sin største prøve, men den bestod den til fullkommenhet. Prøven medførte bare at den flyter enda rikere og gir nye anledninger til å åpenbare sin rikdom.

Men det er også rettferdighet her. Den Gud som ikke sparte sin egen Sønn, er en rettferdig Gud som elsker rettferdighet og som ikke lar dem bli ustraffet som synder imot ham.

Vi lærer å kjenne Guds rettferdighet på mange måter. Vi lærer den å kjenne ved hans handlemåte i rettferdighet med slike som ikke har falt. Vi lærer den å kjenne mer fullstendig ved hans handlemåte mot synden i vår falne verden, men vi lærer den å kjenne best av alt gjennom hans handlemåte mot begge disse kategorier på en gang og i samme person, i Jesu Kristi offerdød. Der bærer nemlig Guds rettferdige Sønn menneskenes urettferdighet.

Hvordan kan Gud både lønne og straffe på samme tid? Hvordan kan han lønne den rettferdige og samtidig straffe de urettferdiges stedfortreder. Noen tenker kanskje at rettferdigheten vil handle mildt med synden når den er blitt lagt på en som er så rettferdig som Kristus, og at den kan bli elsket for hans rettferdighets skyld.

Nei, slik er det ikke. Her gis det ingen plass for noe prinsipp om at synd er mindre synd eller mindre straffbar under slike omstendigheter. Til og med når den blir lagt på den mest rettferdige og elskede av alle, på den høyeste person i hele universet, så må den behandles som synd og straffes like hardt som når den blir funnet hos en vanlig synder. Det finnes ingen unntak.

Hvor forferdelig er ikke Guds rettferdighet, slik den åpenbares i Kristi kors! Hvor hellig, hvor fullkommen, hvor rettferdig er ikke den Gud som gav oss sin egen Sønn! Hans kjærlighet er ikke svakhet, ikke et utslag av snillhet, ikke sløv likegyldighet mot rett og urett. Det er en rettferdig kjærlighet, og som sådan proklamerer korset den med høy og utvetydig røst. Her sees alle de guddommelige fullkommenhetene i en herlig harmoni, barmhjertighet og sannhet, nåde og rett, fullkommen hellighet forent med fullkommen kjærlighet. En rettferdig dommer og en rettferdig benådning. Rettferdighet, forlatelse og frelse møter oss her.

Det tolker loven.

Korset sier at loven er hellig, rettferdig og god og at ikke en tøddel av den skal forgå. Budskapet fra Golgata er at loven er fullkommen. Fra Golgata lyder dette enda strengere enn fra Sinai. Lovens kraft, dens gjengjeldelse, dens ukrenkelighet, dens majestet, den uforanderlige strenghet - dette er korsets proklamasjoner.

Aldri har det vært en mer fryktinngytende proklamasjon av loven og en mer levende utleggelse enn den som kom fra Kristi kors. I de to røvernes kors ser vi en deklarasjon av loven, men bare halvparten så tydelig som i Guds rettferdige Sønns kors. Han som alltid har æret loven, han er den som loven tvinger til å lide mest. At han under hele sitt liv hadde hedret loven, syntes ikke å gjelde nå. Det så ikke ut til å hjelpe ham når han nå skulle svare for synderen. Det var ingen oppmyking av loven for hans vedkommende. Loven - ubarmhjertig, ubevegelig, hjelpeløs - fordrer av ham den dobbelte skyld. Først oppfyllelsen av alle dens forskrifter og siden utholdelse av dens straff, som om han ikke hadde oppfylt en eneste av dens bestemmelser, men hadde brutt dem alle.

Slik tolker Gud gjennom korset loven for oss og viser med guddommelig klarhet hva den er og hva den kan gjøre. Det var loven som dømte Guds Sønn. Det var loven som reiste korset og naglet syndebæreren fast til det. Det var loven som hjemsøkte ham og slo ham med sykdom. Det var loven som utgjøt hans uskyldige blod. Sannelig, blant alle de illustrasjoner og tolkninger som loven har fått i verdens historie, er det ingen lik denne.

Ved korset gjør Gud til intet alle forsøk på å forstyrre, forsvake, forvanske eller modifisere loven. Mennesket mener at den er for streng og for rå og at Kristus kom for å mildne den og gi oss en frelse som er grunnet på en mer moderat lov. Ved Kristi kors sier Gud:  "Jeg tror ikke det. Se korset og min Sønn som henger på det. Han bærer lovens straff! Skulle jeg la ham gjøre dette om den hadde vært for streng? Var han for nøye med å vandre i lydighet? Led han for mye?"  Ved korset protesterer Gud mot den forestilling at evangeliet bare er loven, mildnet og oppmyket for å passe til vår falne tilstand. Han proklamerer for oss et evangelium som er grunnlagt på en oppfylt, uformildnet og uforanderlig lov.

Les den guddommelige utleggelse av loven, slik den er gitt oss på korset, og lær deg å forstå hva synd og rettferdighet er! Da mennesket reiste korset, hånte det uten tvil både loven og synden, det forkastet Guds kjærlighet så vel som Guds lov. Mennesket var lik Kain, han som forkastet syndofferet og mente at han ikke behøvde det. Men Gud åpenbarte både syndens virkelighet og dens gru for oss. Ved korset fordømte Gud synden og viste hvor forskjellig han og mennesket bedømmer den. Det er intet som slik kan overbevise og sønderknuse synderen som synet av korset. Det er dette som fører mennesket ned i støvet, det framkaller sann omvendelse og sorg over synden etter Guds sinn, det som loven alene ikke kunne få til.

Det viser hva synd er.

Ettersom korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de ti bud, og på hvert eneste "du skal!" og "du skal ikke!"  kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.

Det var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais ildskinn loven og avslørte synden.

Det var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".

Korset viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke bryr seg om. Forbannelsen var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham. Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige. Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste, ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.

Korset viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt. Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.

Er ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate, fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord og himmel!

Det tolker evangeliet.

At gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet. En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart og at budskapet er et herlig evangelium.

Evangelium betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode nyheter. Korset er svaret på ethvert spørsmål som er blitt reist av lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode nyheter om en stor glede?

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtsstein på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.