KAST ALL DERES BEKYMRING PÅ HAM!
FOR HAN HAR OMSORG FOR DERE

1 Pet. 5 7.

Kjære barn!

I dag har jeg et ord til dere av apostelen Peter. Dere kan finne det i Bibelen når dere kommer hjem. Det står i hans første brev  vi har nemlig to brever av Peter - i det femte kapitel det syvende vers. Kan dere huske det, tror dere, det femte kapitel det syvende vers.

Der sier han:
Kast all deres bekymring på ham! for han har omsorg for dere.

Det er om Herren, Peter sier dette.

Han vil vi skal vite, at Herren ikke er likeglad med hvordan vi har det, han har omsorg for oss.

Akkurat som mor har omsorg for det lille barnet sitt; hvis noe er i veien med det, så roper barnet på mor, og mor er ikke sen med å hjelpe.

Slik er det også med Herren, han vil vi skal rope på ham og fortelle ham hva det er som mangler, og så vil han komme oss til hjelp.

Det hadde Peter fått merke engang han var i stor sorg. Han var jo med Jesus den gang han ble tatt til fange i Getsemane hage, og han hadde også fulgt med inn i yppersteprestens gård for å se hva de ville gjøre med Jesus.

Mens han sto der ved kullilden sammen med yppersteprestens tjenere, var det at han forbannet seg på at han aldri hadde verken sett eller kjent Jesus.

I det samme kom vakten forbi med Jesus imellom seg.

Jesus hørte hva Peter sa, og så bedrøvet på ham.

Da gikk det som et stikk gjennom hjertet på Peter, han orket ikke stå der lenger, men gikk ut og gråt bitterlig.

Stakkars Peter, det ble tunge dager for ham de som fulgte etter den torsdagsnatt.

Neste dag ble Jesus korsfestet, og Peter tenkte at han aldri mer skulle få se ham og be om tilgivelse.

Sånn gikk det både fredag og lørdag, og Peter var helt utrøstelig.

Men så hendte det ingen hadde tenkt.

Søndag morgen fikk han høre at Jesus var oppstanden fra de døde, og han hadde skyndt seg ut til graven, om han der kunne treffe ham.

Han fant graven tom, men Jesus så han ikke.

Men Jesus hadde omsorg for Peter, han visste hvor ondt han hadde det, og innen kveld åpenbarte han seg for ham, før han viste seg for noen av de andre apostler.

Og den som ble glad var Peter, for så tok Jesus hans sorg fra ham, og alt ble godt igjen.

Siden ble det Peters glede å kunne si til alle sorgtunge og ulykkelige: Kast deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.

Nå skal jeg fortelle dere noe som hendte en gutt engang han var på fisketur med sin far. Det var langt inn på fjellet, hvor de holdt til i en seter.

En morgen de skulle ned til bekken, ble de liggende en stund ute på bakken.

Det var en deilig solblank morgen med utsikt vidt utover. Med ett reiser faren seg og begynner å harke og hoste noe forferdelig.

Nå hadde faren ofte talt med gutten sin - vi kaller ham Jon - om at han ikke måtte tygge på strå, for det kunne sette seg fast i halsen og forvolde en ulykke. Og han hadde fortalt ham en sørgelig historie om en venn han hadde hatt i sin ungdom som hadde fått en snerp sittende fast i halsen, det ble verk av det og kostet den unge mann livet.

Jon sprang opp og så på faren med forferdede øyne:
«Hva er det, far? Har du fått en snerp i halsen?»

En forferdelig angst krøp inn over ham - tenk om far skulle dø her oppe på fjellet!

Han klynget seg inn til ham, og det kom som et sårt skrik:
«Far, far, du må ikke dø.»

«Så, så, gutten min,» sa faren, «ta det med ro, jeg får nok dette ut igjen, bare jeg får noe å drikke.»

Han hostet igjen.

«Gå nå du ned til bekken, så kommer jeg etter,» sa han og gikk nedover til seteren.

Der sto Jon.

Å hvor han var ulykkelig.

Han så seterdøren lukke seg etter faren. Helst ville han ha løpet etter, men han torde ikke, han måtte gjøre som far sa.

Så tok han fiskestangen over skulderen og trasket avsted bortover bakken og ut på myren, som lå ned mot bekken.

Alt i ett så han seg tilbake, men ingen kom etter. Han strigråt der han gikk, og følte seg mer og mer ulykkelig.

Tenk om far ikke fikk opp snerpet - noen doktor var det ikke der oppe på fjellet - og så måtte far dø - og så måtte han hjem og fortelle mor at far var død.

Han orket ikke tenke lenger, bare gråt og gråt og trasket avsted i den bløte myra, som surklet i støvlene og slo ham om bena med lyng og ener.

Med ett stanset han, det kom noe lyst over hans forgråtte ansikt, det var som lyttet han etter noe.

Nei så rart, det var akkurat som en sa til ham: «Be til Jesus du, Jon.» Og den som sa det var mor, syntes han.

«Ja mor, jeg vil gjøre som du sier, jeg,» og dermed kastet han fiskestangen fra seg, la seg på kne ned i bløte myren, foldet sine hender og bad høyt:

«Kjære, kjære Jesus, mor sier bestandig, at du hjelper alle som ber til deg. Å jeg er så redd at far skal dø fra meg! Du må ikke la far dø, jeg ber deg så pent jeg kan!»

Mange ganger ba han samme bønnen. Og vil du tro det, da han reiste seg igjen, var all frykt som strøket av ham, han var så sikker, så sikker. Så tok han fiskestangen sin og løp bortover myren, alt mens han sang:
«Far skal ikke dø, far skal ikke dø!»

Se, han kastet sin bekymring på Jesus, og han fikk merke at han hadde omsorg for ham.

Det er det jeg i dag vil be dere gjøre. For jeg vet jo godt at også barn har sine bekymringer og kan være forferdelig ulykkelige.

Gjør da som Jon, kast sorgene på Jesus - nå vet du hvordan det kan skje - og du skal få se han gjør deg glad igjen.

La oss be:
Kjære Herre Jesus, hjelp oss at vi kommer til deg når vi er ulykkelige, så du kan få gjøre oss glad igjen. Amen.