HEDRE DIN FAR OG DIN MOR

Ef. 6, 2.

 

Kjære barn!

Jeg vil i dag fortelle litt om det fjerde bud.

La meg høre om dere husker det.

Ja visst:
hedre din far og din mor, så skal det gå deg vel, og du skal lenge leve i landet.

Det må være et meget viktig bud, siden det er det eneste som Gud har føyd et løfte til.

Det er klart at Gud på den måte vil få oss til å skjønne hvor nødvendig det er at vi holder dette bud.

Lærer vi oss ikke til å holde det, så vil det bli til ulykke både for oss selv og for landet vårt, og det kan jeg da ikke tenke at noen av dere skulle ville.

Som dere vet fra bibelhistorien deres, er det ikke mye vi hører om Jesus som barn.

Men det lille som fortelles er nok til å vise oss hvordan han var i sitt hjem.

For det første fortelles det om Ham at Han var lydig imot sine foreldre. Han ville ikke såre dem ved å gjøre hva Han visste Han ikke hadde lov til, for Han var glad i dem.

Dernest fortelles det at Han gikk frem i - ja hva står det? - i alder og visdom og velbehag både hos Gud og mennesker.

Og det vil si at Han ble en stor og flink og snill gutt, som både Gud og mennesker var glad i.

Se det er å hedre far og mor, at barna er lydige mot far og mor og i alle ting steller seg slik, at både Gud og mennesker blir glad i dem.

Da blir de far og mor til glede og ære, og den som blir mest glad er barnet selv.

Hør her hva en snill gammel doktor har fortalt:
En kveld mens jeg var gutt, møtte jeg min far. Han var på vei til byen med en pakke som skulle med toget.

Jeg kunne se at han var meget trett.

Det var jeg også, det hadde vært en lang og varm dag, og jeg som bare var 12 år, hadde vært i hardt arbeid.

Jeg gledet meg veldig til å komme hjem, få litt mat, få vasket meg og sette meg i en god stol.

«Bare du ville gå med denne pakken inn til byen for meg, jeg er så trett,» sa far.

I første øyeblikk ble jeg ergerlig og hadde nær svart litt tvert, men jeg tok meg i det og svarte:

 

Men slik er det ikke bestandig med gutter.

En av mine konfirmanter het Kristian. Hans mor var enke og strevde hardt for å skaffe det nødvendige til barneflokken sin.

Kristian var den eldste av barna. Nå var da han kommet så langt i vei at han skulle konfirmeres, og glad var mor, for hun tenkte at nå kunne han Kristian bli henne til noen hjelp.

Men Kristian hadde ikke vært noen god gutt, han hadde vært med på mange stygge streker og ofte voldt sin mor sorg.

Jeg var derfor i stor tvil om jeg kunne konfirmere ham. En stund før konfirmasjonen talte jeg med ham alene om dette, jeg ville gjerne ha ham til å forstå hva det hadde på seg å bli konfirmert.

Så sa jeg:
«Du Kristian, hvorfor vil du så gjerne bli konfirmert?»

«For å hjelpe a mor,» svarte han, og jeg tror nesten det var tårer i øynene hans.

«Ja, ja, gutten min, gjør du det! Så skal jeg konfirmere deg,» sa jeg. Så ba vi sammen at han måtte bli en rett og god konfirmant til hjelp og glede for sin mor.

Men hør nå hvordan det gikk.

Dagen etter konfirmasjonen, ja jeg tror sannelig det var om kvelden samme dag han ble konfirmert, kom en politibetjent hjem til hans mor og fortalte at Kristian dagen før konfirmasjonen hadde vært med på et tyveri, og nå kom han for å hente ham med seg til rådstuen.

Det var hjelpen Kristian gav sin mor.

Noen dager etter kom jeg på besøk til moren for å gratulere med konfirmasjonen. Da fikk jeg vite hvordan det var gått.

Stakkars mor, hvor hun gråt, og vet du hva hun sa? Jeg vil aldri glemme det.

«Jeg skulle ønske han Kristian aldri hadde vært født,» sa hun.

Å barn, barn, stell dere aldri slik at far og mor må gråte over dere! En dag har du dem ikke lenger, de ligger ute på kirkegården. Da er det for sent å være snill med dem.

Og når de blir gamle og du blir stor, stell godt med dem, sørg for at de ikke må lide nød.

Er du langt borte fra dem, så skriv ofte brev til dem, og bor dere i nærheten av hverandre, så besøk dem ofte, da hedrer du dem og gjør dem glad.

Og når de er flyttet ut på kirkegården, da besøk dem også der, om du har anledning til det, og vern om deres graver, for Gud vil at du også skal hedre deres minne.

Akk, mang en mor har måttet gå med sorg ned i graven, fordi hennes barn glemte henne.

En sjømannsprest fortalte meg en gang om en slik gutt, som han traff på et hospital, jeg tror det var i London.

I mange år hadde han fart utenlands, ingen i hans hjem visste hvor han for, for aldri sendte han brev eller bud, og hva han tjente ødslet han bort i lettsinn og drikk.

Han kom heller aldri tilbake til sitt land.

Da presten fant ham, var han dødssyk.

Men der på hospitalet hendte det ham noe som ble hans redning.

Sjømannspresten sendte nemlig brev til hans hjembygd. Ikke mange dager etter kom det svar fra presten i bygda, og i det fikk han vite at hans mor ikke lenger var i live.

Hun var død for noen år siden, skrev presten, men hennes tanker hadde like til det siste vært opptatt av sønnen som hun ikke visste enten han var i live eller ikke.

Hvis presten noensinne fikk snakket med ham, hadde hun bedt ham sende sønnen den hilsen, at mor ikke hadde glemt ham, men hver dag bedt for ham, og at hun døde i den tro at hun skulle finne ham igjen i himmelen.

Da presten hadde lest brevet for den dødssyke gutten, tok han til å gråte og sa bare:
«Å du mor, å du mor.»

Men han har sikkert nå funnet mor igjen, for presten fikk hjulpet ham å komme til Jesus, som dere vet er synderes venn og synderes frelser.

Gutten døde glad i den visse tro at han skulle finne mor igjen hos Jesus, og så skulle alt bli godt igjen.

Gud skje lov, at Jesus kan gjøre godt igjen det vi gjør galt, men synes dere ikke det ville ha vært bedre om han ikke hadde voldt sin mor så stor sorg og seg selv så stor elendighet?

Å barn, barn, glem aldri det fjerde bud: Hedre din far og din mor, så skal det gå deg vel, og du skal lenge leve i landet.

La det være din bønn hver dag: Kjære Jesus, hjelp meg til å være riktig snill og god med mine foreldre, så jeg ikke sårer dem og volder dem sorg ved ulydighet og vranghet. Lær meg å hedre dem så lenge jeg lever. Amen.