DEN HELE SKRIFT ER INNBLEST AV GUD

2 Tim. 3, 16

Den store Bibel.

 

 

Kjære barn!

Dere kjenner alle den boken jeg her holder i hånden?

Bibelen ja!

Det er en god gammel bok, en vidunderlig bok, som det ikke finnes make til i hele verden.

For i den boken er det Gud selv som taler til oss, og det vi der får vite av Gud, er noe som ingen annen ville kunne fortelle oss.

Da kan dere skjønne det må være en bok som alle burde eie og som alle burde bli kjent med.

Det er da heller ikke noen bok som er så utbredt som den, her i landet finnes den vel i alle hjem, og nå er den oversatt i nesten alle jordens språk, så det snart ikke finnes et eneste folkeslag på jorden som ikke kan lese Bibelen på sitt eget tungemål.

Nå skal jeg prøve å vise dere hvordan Gud har båret sig ad med å gi oss denne boken.

Han har naturligvis ikke selv skrevet den og så latt bibler, trykt og innbundet, regne ned på jorden. Det er nok ikke skrivesaker og boktrykkerier i himmelen.

Nei, Gud har latt mennesker skrive Bibelen, sånne som kjente Gud bedre enn andre, fordi Gud fikk tale til dem.

Vi kaller disse mennesker profeter. Dere kjenner sikkert navnet på noen av dem.

Moses har dere hørt om og Jesaja og Jeremia og Daniel og mange andre.

De hørte Gud tale til seg i sitt hjerte, og så skrev de ned det de skjønte Gud ville de skulle fortelle til andre.

Det de hadde skrevet ned ble siden samlet i en stor bok, som vi kaller Det gamle testamente.

Men Gud hadde mer å si oss enn det han hadde kunnet fortelle profetene.

Da gjorde Gud noe som ingen kunne ha tenkt, men som profetene hadde spådd om.

I tidens fylde - det vil si den tid Gud selv hadde bestemt, det er nå snart to tusen år siden - sendte Gud sin egen Sønn, Jesus Kristus, til verden.

Da fikk vi vite alt Gud hadde å si oss.

Selv skrev ikke Jesus noe, men hans disipler, som hadde vært sammen med ham, skrev ned det de hadde sett og hørt av ham, og det som de siden opplevde sammen med ham.

Alt dette ble så samlet i den bok vi kaller Det nye testamente.

Denne boken ble siden satt sammen med Det gamle testamente, og slik fikk vi den store boken vi kaller Bibelen.

Barn, barn, hvor vi må være glad og takknemlig for at også vi i vårt land har fått Guds ord, og at vi kan få lære å kjenne det like fra vi er små.

Jeg vet nok at ikke alle er glad i Bibelen, og at den ofte blir stående ulest og tilstøvet i bokhyllen.

Men det vet jeg, at alle som frykter og elsker Gud, ikke har noen bok de heller vil lese i enn Bibelen, den er deres aller kjæreste bok.

Har dere hørt om en av våre store statsmenn, som het Ole Gabriel Ueland?

Han levde enda da jeg var smågutt, så det er ikke så forferdelig lenge siden.

Han pleide si at det norske folk hadde to øyensteiner, som de måtte ta godt vare på og aldri miste.

Den ene var grunnloven, som vi fikk 17. mai 1814, men den andre var Bibelen.

Det var godt sagt av den gamle mannen, og jeg vil inderlig håpe den tid aldri må komme, at vårt folk ikke lenger vil bry seg om Bibelen. Det ville være den største ulykke som kunne ramme oss.

Jeg skal nevne for dere en annen god nordmann fra gammel tid, som jeg gjerne vil dere skal kjenne. Han het Johan Nordal Brun og var biskop i Bergen. Han hadde en snill og god mor, som lærte ham å bli glad i Bibelen.

Vil dere tro det, han var bare 11 år gammel, da han sammen med sin mor allerede hadde lest Bibelen igjennom to ganger.

Men så var det kanskje heller ikke noen i den tid han levde, som kjente og elsket Bibelen slik som han. Og derfor ble han til velsignelse for mange, mange!

Enda en snill, god mann, som jeg har kjent, vil jeg fortelle dere litt om. Han var ikke biskop, men bare en fattig husmannsgutt, men han lignet biskopen i det, at han alt som liten gutt lærte å bli glad i Bibelen.

Da jeg traff ham, var han en gammel mann. Jeg var den gang prest i Setesdalen, og jeg hadde bedt ham besøke meg for å hjelpe meg å tale Guds ord i min menighet.

Folk kalte denne mannen aldri annet enn Hjuringen eller Gjetergutten.

Jeg syntes det var rart at en gammel hvithåret og gråskjegget mann ble kalt Gjetergutten. Men jeg fikk da rede på hvordan det var gått til.

Hans far var en fattig husmann med en stor barneflokk. Tidlig måtte derfor Tostein - så het han - ut i tjeneste. Han fikk plass som gjetergutt.

Presten i bygda skjønte at Tostein var en flink og god gutt, som han gjerne ville ta seg litt av, og da han visste at Tostein var glad i å lese, forærte presten ham en Bibel.

Jeg skal si Tostein ble glad, og den Bibelen ble ikke liggende ulest, det kan dere være viss på.

Man så var det at han måtte ut å gjete, og da måtte han jo være ute hele dagen.

Hvordan skulle det da gå med lesningen? Det var ikke greit å ta Bibelen med seg, ofte ble det uvær når han var ute, ikke kunne han godt legge den i nisteskreppen sin, for fettet og skitten var skreppen og ikke helt tett heller.

Men Tostein var ikke den gutten som var rådløs.

Penger til å kjøpe et futteral til Bibelen sin hadde han jo ikke. Men nå skal dere høre hva han fant på.

Han fikk fatt i en tykk plankestubb. Den hulte han ut med tollekniven sin, så det akkurat ble plass til Bibelen. På samme måten fikk han laget et lokk som sluttet tett til, og inne i dette futteral lå så Bibelen tørt og godt, om det regnet aldri så meget.

Dette futteral bar han med seg i en rem over skulderen.

Når så kuene hadde middagshvil og lå borte i lien og godgjorde seg med å tygge drøv, fikk Tostein frem Bibelen sin.

Og jo mer han leste dess mer glad ble han i boken.

Når så folk snakket om Tostein, ble han aldri kalt annet enn Hjuringen, han med bibelfutteralet, for det var ingen andre slike hjuringer.

Siden hengte det navnet ved ham så lenge han levde. Det ble hans hedersnavn, for når det fortaltes i en bygd at nå kom Hjuringen på besøk, så samlet folk seg i store flokker, de visste at Hjuringen kunne sin Bibel, ham ville de gjerne høre.

Hvorfor jeg har fortalt alt dette?

Jo, for jeg ville også gjerne få dere til å bli glad i Bibelen. Jeg vil ønske at dere alle, allerede mens dere er barn, måtte få eie hver sin Bibel, og at dere ofte måtte ta den frem og lese i den.

For det er jo ingen nytte i å ha den liggende i skuffen eller stående i bokhyllen.

Nei, les i den, les om Jesus, og det vil gå deg som det gikk både Ueland og bispen og Tostein, du vil bli glad i Bibelen, og Bibelen vil hjelpe deg til å bli et glad og godt menneske.