Det Gamle Evangelium
SÅ
HAR GUD ELSKET VERDEN AT HAN GAV SIN
Joh.
3, 16.
Den lille Bibel
Kjære barn!
Jeg har før talt til
dere om den store, svære boken vi kaller Bibelen. I dag vil jeg fortelle
litt om det vi kaller Den lille Bibel.
Det synes å være stor
forskjell på disse to bibler. Den store Bibelen er en bok på over 1200
tettrykte sider, som inneholder ikke mindre enn 66 forskjellige skrifter.
Hvor mange vers den har kan dere selv telle etter, men det må være en
dag dere har riktig god tid, for det er mangfoldige tusen.
Den lille Bibel derimot
utgjør bare et eneste vers og består ikke av mere enn 26 ord.
Så for så vidt er
det stor forskjell.
Og likevel forteller
disse to bibler i virkeligheten akkurat det samme.
Da var det Jesus sa
til ham:
«Så har Gud elsket
verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham,
ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
Det er disse ord vi
kaller Den lille Bibel.
Her forteller Jesus
oss, hva Gud har tenkt med alt det han fra begynnelsen har gjort mot menneskene,
og alt han gjennom tidene har talt til dem.
Meningen med det alt
sammen har bestandig vært den samme, han har villet frelse dem fra synd
og fra død og fra Satans rike.
For han hatet ikke
menneskene, men han elsket dem alle, han har jo skapt dem og vet hva han
har skapt dem til, ikke til helvete, men til himmelen.
Hele den store Bibel
er beretningen om hvorledes Gud har båret seg ad med å frelse verden,
og alt samler seg til slutt i dette ene, at han gav sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Slik er hele den store
Bibel å forstå, den lille gir oss likesom nøkkelen til å forstå den store.
Summen av alt Gud således har å si oss er dette: Han har gitt oss en frelser, og denne frelser er Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, en frelser for alle syndere.
Derfor kan vi glad
synge ut i all verden:
| Hvem som helst
kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender. |
Ja, Gud være lovet, at vi har fått den lille Bibel! Så behøver vi ikke være i tvil om hvordan vi skal bli frelst!
Og likevel, det er ikke alltid at selv den lille Bibel er hjelp nok for dem som er i nød.
Nå skal jeg fortelle dere om
en gammel mann, som jeg hadde mange vanskeligheter med før han kom til
å tro på Jesus som sin frelser.
Han het Kristen og ble i alminnelighet
kalt Banneren, for han hadde alltid vært så fæl til å banne, både når
han var full, og når han var edru, for han hadde også vært slem til
å drikke.
Han bodde i en plass borte i
skogen sammen med kona, som het Anne, og en halvvoksen gutt, som het
Vesle-Kristen.
Da jeg besøkte ham, var han gammel
og skrøpelig, han måtte helst holde sengen.
Det
ble sendt bud etter meg, for han var blitt redd for at sykdommen helst
ville bli døden. Og dere vet, det er rart med det, om de ikke har bruk
for presten før, så sender de gjerne bud på ham når de skal dø. Og godt
er det, det er mange som er blitt hjulpet inn i himmelen i siste liten.
Stakkars Kristen, det var en vond tid for ham. Jeg var ofte hos ham,
og stadig var det samme klagen:
«Jeg får ingen fred for syndene mine, de
forfølger meg dag og natt! Herre Gud, hva skal jeg gjøre?»
Nesten hver gang ba han meg synge
den salmen: Kom hjerte, ta ditt regnebrett, skriv op ditt levnets dage.
Det er nr. 631 i Landstads salmebok.
Det tredje verset lyder så:
| Hvor mangt
et ondt og dårlig ord i lystig samling vanker, som siden bliver spyd og mord i de fortaptes tanker! Hvem må med gru ei tenke på de onde ord og eder, som rundt hos store og hos små sin gift i talen breder. |
«Å Herre Gud,» klaget han, «det er jo slik jeg har det nå. Jeg kan ikke bli kvitt all banningen min, det går som spyd og mord gjennom sjelen. Om jeg kan berge meg om dagen, tror du ikke jeg ligger og banner i søvne!»
Jeg fant verset op i Bibelen
og leste høyt og langsomt:
Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver
den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
«Det er til deg det, Kristen, tro nå det», sa jeg.
«Å ja, ja, den som det kunne»,
klaget han, «men det gjelder nok ikke slike som han Kristen Banner.»
Da kom jeg til å huske på noe
jeg engang hadde lest, og jeg sa:
«Hør nå, Kristen, nå skal jeg lære deg å lese det verset på rette måten.
Da lyder det så:
Så har Gud elsket Kristen Banner at han gav sin Sønn, den enbårne, for
at Kristen Banner som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv!»
Han så på meg. Det var som det
lyste et svakt, lite håp i øynene hans.
«Ja mener du det,» spurte han.
«Ja det mener jeg», svarte jeg.
Men så slapp det ham igjen, og han rugget bare på hodet.
«Å nei,» sa han, «det er nok
ikke så vel.»
Da jeg gikk, ba jeg Vesle-Kristen
- Anne stakkar var ikke rar til å lese - at han hver dag både morgen
og kveld måtte lese det verset for ham slik som jeg hadde lest det.
Han lovte det.
Jeg kom til ham igjen noen dager
senere.
Dere kan tro det var blitt forandring.
Da jeg rakte ham hånden, grep
han den med begge sine og kysset den.
«Å Herre Gud, hvor glad jeg er,»
sa han, «nå vet jeg at også han Kristen Banner har en frelser!»
Og den som også var glad, det
var jeg.
Kjære barn, nå har jeg fortalt
hva jeg ville om den lille Bibel. Nå vet dere hva det er, og nå har
dere også hørt hvordan dere skal lese den på rette måten.
Gud velsigne dere, mine kjære
små venner, at dere alltid må lese både den store og den lille Bibelen
på den måten:
Så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne, for at jeg
som tror på ham ikke skal fortapes, men ha et evig