Kjære barn!

Dere har sikkert lagt merke til, at når noen har gjort dere vondt, vært slemme med dere på en eller annen måte så er det første dere tenker:
«Å, det skal han få ordentlig igjen.» 

Er det ikke så?

Eller når en har slått til deg, er du til å slå igjen? - om du tør da.

Eller når en skjeller deg ut og kaller deg med stygge navn så skjeller du igjen, ikke sant?

Og når noen har vært tverr mot deg, så blir du tverr mot ham igjen?

Er det ikke så?

Det er dette vi kaller å gjengjelde ondt med ondt.

Vi synes det er riktig å gjøre det, for den som har gjort ondt, har ikke fortjent annet enn å få ondt igjen, synes vi. 

Så tenker både store og små.

Men Jesus sier noe annet.

Han sier akkurat det motsatte.

Du skal aldri gjengjelde ondt med ondt, du skal aldri hevne deg, sier Jesus.

Hvorfor ikke det da, spør du kanskje.

Nei, for det kan aldri komme noe godt ut av å gjøre det som er ondt, det blir bare fiendskap av det.

Jesus vil jo ikke at du skal være uvenner med noen, og hvis en er blitt uvenner med deg, så vil han at du skal prøve å bli godvenner med ham igjen.

Men det kan du ikke bli ved å la deg overvinne av det onde, så du selv blir ond og stygg og gjør det som ondt er - da tar jo du også skade på din sjel, og det er det verste som kan hende deg, sier Jesus - nei, skal du overvinne det onde hos din uvenn, så må du gjøre godt mot ham, og da kan alt bli godt.

Prøv, skal du se, vær riktig snill med den som har vært slem med deg, så skal du få se at det snart blir slutt med uvennskapet.

Men gjengjelder du ondt med ondt, så blir uvennskapet bare større.

I dag vil jeg fortelle dere om en mann jeg hørte mye om den gang jeg var prest i Setesdal.

Han het Kjetil og bodde på en gård som het Kyrvestad. Det må ha vært en ganske forunderlig snill og god mann.

Naboen hans het Knut Dale.

I lang tid hadde disse to levd sammen som gode naboer, men så hendte en dag noe som gjorde slutt på vennskapet.

Kjetil trengte noe tømmer til huset sitt, og ba Knut om han kunne få hugge noen stokker på Dalsmoen som hørte Knut til, det var mere hendig for Knut som hadde skogen sin lenger unna.

Jo da, det var ingen ting i veien for det, sa Knut. Kjetil lot så stokkene hugge og kjørte dem frem til Kyrvestad.

Men da det led på, angret Knut det løfte han hadde gitt Kjetil, han syntes det ble for mange stokker.

Kan du gjette hva han så gjorde?

Han meldte Kjetil til lensmannen og forlangte ham straffet, fordi han hadde hugget tømmer ulovlig i skogen hans.

«Men du ga meg jo lov,» sa Kjetil.

«Der lyver du,» sa Knut, «Jeg har aldri gitt deg noen lov! Kan du bevise det?»

Nei, Kjetil hadde ingen vitner, og så ble enden på det at Kjetil ble dømt til å betale Knut 10 daler i bøter.

Dermed var vennskapet mellom dem ute, kan dere vite.

Men hør nå.

Året etter ble det formangel i bygda.

Kyrvestad var den eneste gården hvor det var høy nok og vel så det.

Men hos Knut fantes ikke høystrået igjen, så hvis han skulle kunne berge buskapen sin, måtte han ut og kjøpe.

Det holdt hårdt å gå til uvennen sin, men det var ingen annen råd, for høy fantes ikke andre steder enn på Kyrvestad.

Han kom da til gården og spurte om han kunne få kjøpt et lass høy.

«Jo da,» sa Kjetil, «det er det god råd med!» Han tok ham med seg bort til låven.

«Her er høy nok ser du, du kan få lesse på så mye du vil.» sa han.

Og jeg skal si at han Knut lesset på, det ble så svært et lass som det på noen måte var mulig å få på sleden.

For han tenkte: dette lasset får jeg nok betale for, det blir nok både de 10 dalerne og mer til det.

«Hva skal du nå ha for lasset da,» sa Knut.

«Jeg skal ingen ting ha,» svarte Kjetil, «jeg tenkte jeg ville gi deg dette for den tjenesten du gjorde meg i fjor.»

Knut ble stående og se på ham, og det tok tid før han kom seg til å si: «Er det alvoret ditt, Kjetil?»

«Jeg pleier ikke å lyve, jeg,» svarte Kjetil. Da rakte Knut frem hånden sin og sa:
«Ja gir du meg dette, Knut, så kan du hugge så mange furuer på Dalsmoen som du vil og så lenge du er til.  

Fra da av ble Knut og Kjetil venner for livet. Hvis nå Kjetil hadde villet hevne seg på Knut, tror dere at det da ville ha blitt noe vennskap?

Det hadde bare blitt verre fiendskap, kan dere vite. Men Kjetil overvant det onde hos Knut med det gode, og så ble alt godt.

Det er det Bibelen kaller å samle gloende kull på sin fiendes hode.

Det betyr, at da blir det så hett for ham at han ikke orker det mer, men skammer seg og får ikke fred, før han blir godvenner med sin uvenn.

Vil  dere høre mer om Kjetil?

Jeg skal fortelle dere hvordan han lærte en tyv av med å stjele.

Det var en stakkars fattigmann som titt og ofte ruslet om og stjal korn fra Kjetil.

«Nå gjør vi en avtale,» sa Kjetil til tyven, «du skal få en halv tønne korn av meg om året, hvis du vil slutte med å stjele.»

Ja, tyven syntes det var grei avtale og slo til. Men så hendte det allikevel engang at tyven brøt avtalen og lurte seg til noe av Kjetils korn.

«Er han nå matløs igjen tyven min,» sa Kjetil, «stakkars mann, han trenger det.»

Så ble han enig med ham om, at han skulle legge litt på den halve tønnen, og da ble det slutt med stjelingen for godt.

Se det, Kjetil overvant tyven, ikke ved å melde ham til lensmannen, men ved å være god med ham.

Kjære barn, husk på Kjetil når du blir sint og vil hevne deg.

Eller enda bedre, husk på Jesus.

Han slo ikke igjen når de slo ham, han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt.

Han overvant det onde med det gode.

La ham få lære deg å gjøre det samme.

Be ham om det, gjerne hver dag, så du kan bli sterk nok til å gjøre det når du får bruk for det.