Det Gamle Evangelium

 

 

 

OGSÅ VI ER SKYLDIGE Å SETTE 
LIVET TIL FOR BRØDRENE


 Joh.3, 16.

 

Kjære barn!

Dere kjenner alle apostelen Johannes, han som ble over 100 år gammel og er blitt kalt kjærlighetens apostel.

Dere husker nok også hva som fortelles om ham, at han da han var blitt så gammel og skrøpelig at han ikke lenger orket å gå til kirke om søndagen, så lot han sig bære dit bort, for det var noe han endelig måtte få si dem.

Det ble ikke noen lang preken som dere minnes, og hver gang var det akkurat det samme han sa.

Når han satt i sin stol i kordøren og så utover forsamlingen av voksne og barn, sa han bare de ordene:
«Barna mine, vær snille med hverandre! Elsk hverandre!» Det var alt, men det var også nok, for han visste at det var nettopp det Jesus ville han skulle si til dem.

Men dere må ikke tro at Johannes alltid hadde vært slik. Da han var ung; var han så visst ingen kjærlighetens apostel. Han kunne være hissig som en topp og hård som en stein, riktig en sinnatagg og en hissigpropp.

Her skal dere høre hva som hente en dag Jesus og hans apostler kom til en by, hvor ingen ville ta imot dem.

Da ble Johannes så sint at han løp til Jesus og sa:
«Herre, skal vi ikke få lov til å la ild fare ned fra himmelen og fortære dem?»

Så Jesus måtte skjenne på ham og si:
«Du vet ikke selv hvor stygt du taler! Tror du jeg er kommet for å ødelegge menneskene? Jeg er kommet for å frelse dem!»

Slik var Johannes til å begynne med, men jeg skal si det ble forandring.

Og jeg vet hvordan det skjedde. Han har selv fortalt det.

Han lærte det hos Jesus.

Vi elsker, fordi han elsket oss først, sier han.

Han så hvor inderlig kjærlig og god Jesus alltid var mot ham og mot alle, og så var det som det smittet over på ham.

Men aldri hadde han kjent hvor stor Jesu kjærlighet var, som da han langfredag sto ved Jesu kors og så ham bøye sitt hode i døden.

For det var jo for vår skyld, til soning for syndene våre, han satte livet til, det skjønte han.

Ja, Gud være lovet, på det kjenner vi kjærligheten, at han satte sitt liv til for oss! Slik er Jesu kjærlighet.

Ved det syn ble Johannes kjærlighetens apostel.

For han forsto også en ting til: at det er denne kjærlighet Jesus vil at alle hans venner skal ha. Vi må bli lik Jesus også i dette!

Også vi er skyldige å sette livet til for brødrene, skriver han i sitt brev.

Kjære barn, det er dette ord jeg har fått med til dere i dag. Meningen med det er den, at vi må bli så glad i hverandre, at vi gjerne gjør hva det skal være for hverandre, ja endog setter livet til om det blir nødvendig. Det må vi la Jesus lære oss.

Johannes lærte det.

Skal jeg fortelle om den gang han våget sitt eget liv for å redde en av sine unge venner, som hadde stelt sig så dårlig at han var blitt en skrekk for alle der i byen?

Han hadde vært en god gutt, men så var han kommet blant slette kamerater, og det ble så ille med ham at han rømte fra byen og ble høvding for en røverbande, som holdt til i fjellene utenfor byen og levde av å røve og plyndre hvor de kunne komme til.

Da den gamle Johannes på en av sine reiser kom til den byen og fikk høre hvordan det var gått med den unge, prektige gutten, ble han bitterlig bedrøvet.

«Før meg til ham,» ba han. Men ingen torde.

«Vis meg da hvor jeg kan finne ham, jeg må se ham,» ba han.

Alle ba ham innstendig om å la det være.

«Det vil koste deg livet,» sa de.

Men intet hjalp.

Så vandret den gamle mann ensom inn mellom de farlige fjell, og det varte heller ikke lenge før han ble grepet av røverne.

«Før meg til høvdingen,» ba han.

De slepte avsted med ham og stilte ham for høvdingen. Ung og sterk sto han der i full krigersk rustning og med sitt spyd i hånden.

Men da han fikk se den gamle mann liggende på kne foran sig, med bedende hender løftet mot himmelen, hendte noe ganske uventet.

Den unge sterke røver slengte plutselig sitt spyd fra seg, slo begge hender for ansiktet, vendte sig om og løp.

Men Johannes løp etter ham og ropte:
«Min sønn, flykter du for en svak, vergeløs olding? Å kom tilbake, min sønn, kom tilbake!»

Den unge mann stanset og brøt sammen i sterk, hulkende gråt.

Men Johannes sluttet ham inn i sine armer og takket høylytt Gud, som hadde latt ham gjenfinne den fortapte sønn!

Slik var Johannes, han hadde lært hos Jesus at også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.

Nå skal jeg fortelle dere, hva som hendte en dag på Lillehammer for ikke så rett mange år siden - den gang det lå tre daler og en skilling i Mjøsa.

Det var en månedslovsdag, skolen hadde gitt barna fri, for at de kunne få bruke den deilige blanke isen, som hadde lagt seg tvers over fjorden helt over til Vingnes.

Isen hadde alt ligget i flere dager, så den skulle være ganske sikker. Borte under Vingneslandet gikk det forresten et lite strømdrag, så der hadde isen vanskelig for å bli helt trygg. Men der behøvde de jo ikke å gå.

Det yrte av små og store barn på alle kanter, snart i lange rekker, snart i små flokker.

Litt for seg selv gikk en av de større gutter, han het Knut Dahl og gikk i gymnasiet, han øvde seg i kunstløp.

Plutselig fikk han høre noen forferdelige skrik fra den annen side av fjorden borte under Vingneslandet.

Han skvatt opp og lyttet - det måtte ha hendt en ulykke!

Han spente av gårde av alle livets krefter.

Ganske riktig, alle barna hadde samlet seg i en halvkrets om den åpne råk, huiende og skrikende, og midt i råken lå en liten gutt og peset og plasket.

Det var ingen tid å spille, i en fart rev Knut trøyen av seg, kastet seg ut i råken med skøytene på, fikk tak i den lille gutten, som merkelig nok også het Knut Dahl, og fikk ham oppå ryggen.

«Legg armene om halsen min og hold deg godt fast,» sa han, og med kraftige tak svømte han opp mot iskanten.

Men den glatte iskanten gav ikke feste for hånden, og strømmen tok ham nedover igjen.

Tre ganger søkte han å komme op, men tre ganger tok strømmen ham nedover igjen, og da kan dere skjønne det ikke var store krefter igjen.

Da broren hans så det, strakte han seg utover for å få tak i ham med hånden - men nei, han gled, og plump lå han i råken!

Han strevde for å komme op igjen, og en av de andre guttene, som het Adolf Schilling, gav ham hånden for å dra ham opp,  men nei, han gled, og plump lå han også i råken!

Slik gikk det til, at dagen etter kunne de oppe i byen fortelle at i går hadde det ligget tre daler og en skilling i Mjøsa.

Men godt var det at de alle kom opp igjen. For så kom en mann inne fra land, som hadde hørt skrikene. Han trakk med seg en lang stige, den fikk han lempet utover, og ved hjelp av den ble de alle dradd opp på isen.

Synes dere ikke at det var godt gjort av den gymnasiasten?

Han burde ha fått kongens gullmedalje, synes jeg.

Den fikk han nå ikke, men han fikk den ære, at neste gang lille Knut møtte ham, stanset han, tok av seg lua og sa:
«Du er frelseren min, du Knut!»

Nå er gymnasiasten professor, og mangt et godt arbeide har han siden gjort, men det største og beste han har gjort var da han våget livet for å redde den lille gutten fra å drukne.

Kjære barn, når jeg nå ser utover dere, vil jeg likesom la den gamle apostel sitte der nede i kordøren, og hør så hva han sier:
«Mine barn, vær snille mot hverandre! På det kjenner vi kjærligheten, at han satte sitt liv til for oss. Også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.

Kjære Herre Jesus, hjelp oss til det! Amen.