SKAPNINGEN LENGES OG STUNDER
ETTER GUDS BARNS ÅPENBARELSE

Rom. 8, 19.

Kjære barn!

I dag vil jeg fortelle litt om et ord i Bibelen som dere kanskje aldri har hørt før.

Men dere skal få se, at også dette er et ord fra Gud som har noe meget viktig å lære oss.

Det lyder så:
Skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse.

Det høres så underlig.

Skapningen det er jo alt det Gud har skapt, trærne i skogen, blomstene i engen, fuglene under himmelen, alle dyrene og alt annet omkring oss.

Det er altså noe også alle disse går og venter på. Selv vet de naturligvis ikke hva det er, og heller ikke kan de ha noen mening om det.

Men Gud vet det, og Han vil at også vi skal vite det.

Ja, hva er det da all skapningen venter på?

Dere vil nok bli forundret når jeg nå sier det.

Skapningen venter på en frelser, den venter også på Jesus.

Ikke en frelser for sig selv, den trenger ingen frelser. Den venter på at vi mennesker skal bli Guds barn, for da vil vi komme til å stelle med alt det som er skapt, slik som Gud vil at vi skal gjøre det.

Og på den måten får også skapningen nyte godt av den frelse Jesus har brakt oss, og derfor kan Bibelen si, at skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse.

Jeg skal vise det ved noen eksempler.

Gud vil ikke at vi skal ødelegge det Han har skapt, men vi skal glede oss over det og gjøre oss det til nytte.

En flokk barn var ute på en skogtur.

Ved veikanten stod en rad av store, kraftige riddersporer. Som små slanke kirketårn ranket stenglene med de fine blomsterkroner seg opp mot lyset og himmelen.

Hva gjør så en av guttene?

Han tar en kjepp og feier dem freidig ned, én for én, som om det var et karsstykke han utførte.

Juling skulle han hatt, for det var en stygg, syndig handling han gjorde, stor synd både mot Gud og blomstene, for det var jo Guds blomster.

Tror dere Jesus vil vi skal bære oss slik ad med Guds deilige blomster?

Men går du en vakker vårdag i skogen, hvor bakken blåner av blåveis, så er det som blomstene smiler til deg og sier:

«Du må gjerne plukke oss, hvis det er en bukett du gjerne vil ha med hjem til mor eller en syk du kjenner! Men ødelegg oss ikke til ingen nytte.» Alt det vakre Gud har skapt, er ikke gitt oss for at vi skal ødelegge det, men for at det skal gjøre oss glad. Det er den stygge lysten til å ødelegge Jesus vil ta fra oss, og det gjelder da først og fremst alt det som lever. Vær snill mot det som lever, sier Jesus, både planter og dyr.

Tenk på de små sangfuglene! Er det ikke en skam at noen kan ha lyst til å gjøre vondt mot disse våre små venner, som fyller våre skoger og haver med sin deilige sang? Men det er nokså alminnelig.

Ikke får redene deres være i fred, ikke de selv heller! Fy for skam!

Ute i haven sitter en liten sanger i toppen av syrinbusken.

Den har nettopp vært borte i redet med mat til henne som så trofast passer eggene, og nå sitter han der midt i solen og synger sin glede ut for all verden. Se der kommer en halvstor gutt i haven, han har et pusterør i hånden. Han får øye på fuglen. «Å, det blir noe å prøve det nye pusterøret på,» tenker han. Forsiktig lurer han sig inn på den lille sanger, tar sikte og blåser. Den lille sylspisse pilen farer ut, men når ikke frem. «Jeg må mye nærmere,» sier gutten til sig selv. Se hvor grisk han er, øynene står som på stilker, som en katt sniker han sig frem. Så legger han igjen pusterøret til munnen og blåser. Pilen river løs en halefjær på fuglen, som med ett tier stille og flyr sin vei. «Å det var nære på,» sier gutten, «neste gang skal jeg råke bedre.»

Og så tenker han ikke på, hvor stygt og syndig det er at han vil drepe Guds glade, uskyldige, lille sanger. Ris skulle han ha! Vær snill mot småfuglene, sier Jesus, de er gode venner Gud sender deg, for å gjøre deg glad og munter. Hver dag ser jeg en eldre mann gå forbi mitt vindu. Han er på morgentur med sin kjære puddel. Turen går til barnas lekeplass, hvor han strør mat ut til fuglene som samles der. Den mannen er jeg blitt glad i. Vær snill mot fuglene og vær snill mot dyrene! Husk de er Guds skapninger som Han gir oss til glede og nytte.

Jeg tenker på den trofaste hunden, den kjære katten, alle husdyrene våre, ikke minst den store godslige, tjenstvillige hesten.

Det er med dyrene som med folk. Hvis vi steller pent med dem, snakker vennlig med dem, så blir de også vennlige og snille.

Men mishandler vi dem, blir de vrange og slemme. Min gode venn, biskop Hognestad, fortalte en morsom historie om en mann og en hest ute på Jæren.

Mannen, som jeg tror het Lars, var riktig en grinebiter, aldri var noe ham til lags, støtt hadde han noe å skjenne for.

Verst gikk det utover hesten hans. Den fikk ikke annet enn hugg og skjenn, slag og spark.

Men hesten var heller ikke likere, den svarte med samme mynt. Når mannen sparket, sparket hesten igjen, når mannen skjente og slo, glefset hesten igjen.

De var blitt navngjetne disse to, han Lars og den vonde hesten hans.

Men så hendte det at Lars ble vakt, han omvendte sig til Gud og ble et Guds barn.

Da skal jeg si det ble forandring.

Da han om morgenen kom inn i stallen, var det ikke lenger med skjenn og spark, han klappet hesten på lendene.

«Fola Blakken,» sa han med så lunt og mykt mål at hesten forundret vendte hodet og så på ham. Var dette han Lars?

Og Lars la armen om halsen hans.

«Nå er jeg blitt et Guds barn, jeg, Blakken min,» sa han, «nå skal du også få det riktig godt, og vi to skal bli fine venner!»

Og hva skjedde.

Også Blakken ble etter hvert forandret, godslig og fin på alle måter, så folk ute i bygden pleiet å si sig imellom:
«Nå er nok både Lars og hesten hans blitt omvendt!» Kjære barn, se slik går det når vi gjør som Gud vil!

La oss nå sammen gjenta det ord jeg har fått gi dere i dag:
Skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse!

Og det forklarer vi slik:
Vær snill mot alt som lever, både planter og dyr, ødelegg det ikke!