Det Gamle Evangelium
|
DU
HAR GLEDET MEG, HERRE, MED DITT VERK
Kjære barn! La dere merke til hvor vakkert
det var i går kveld? På min vanlige kveldstur ble
jeg helt betatt av det deilige syn, og jeg måtte tenke på det ord
som jeg vil gi dere i dag: I nord var det som det knitret
og spraket av det herligste nordlys, skiftende i strålende lysbølger
av hvitt og rødt, i vest skinte Venus, den blanke aftenstjerne,
stor og gul, som om den var blankpolert, og i øst hadde Jupiter
med sitt rødlige skjær så vidt nådd op over åsranden, som om den
gledet sig til sin vandring over den dypblå himmelhvelving, hvor de
tusen stjerner tindret som tente alterlys. Å for et syn! Og nedenunder all denne herlighet
lå jorden dekket av blendende hvit snø som kledd i det fineste brudelin. Alt som barn lærte jeg å bli
glad i den tindrende stjernehimmel, og jeg har alltid vært takknemlig
mot min gamle far, som lærte meg likesom å bli hjemme i denne strålende
lysverden på den mørke bakgrunn. Han fortalte meg at man alt
fra gammel tid hadde gruppert stjernene sammen til faste stjernebilleder.
Han lærte meg å kjenne navnene på dem og viste meg hvor de var å finne. Der så vi Storebjørnen med
de 7 store stjerner, ovenover den Lillebjørnen, i hvis ytterste
halespiss den blanke Nordstjernen lyser. Midt i Melkeveiens hvithet
stod Svanen med sitt store kjennelige kors, og inn ved den
strålte Vega i Lyrens stjernebillede. Der var Tyren, i hvis
øye Aldebaran lyste rødt, og Syvstjernen. Der den veldige jeger Orion
med dolk i sitt stjernebelte, og baketter ham hans Store Hund
med himmelens største stjerne Sirius. Der Cassiopeia høyt
oppe i Melkeveien, Capella, den lille gjetekilling, Kronen
med storstjernen Gemma, og mange, mange flere. Gjennom alle år har dette vært
meg en rik kilde til glede, og jeg har mange ganger måttet takke Gud,
som lot meg få se inn i all denne herlighet, og jeg har måttet si: Ja, for det er Guds verk alt
dette, det er Guds makt og visdom og ære den strålende stjernehimmel
forteller om. Men så er det med alt det Gud
har skapt. I vår salmebok har vi en deilig
salme om dette, diktet av Adolf Brorson, som var biskop i Ribe på
Jylland for omkring 200 år siden:
Det er bare om å gjøre, at
vi får øynene våre opplatt til å se Hans veldige gjerninger. Jeg hørte engang om en mann som var så heldig - jeg vil heller si uheldig - at han fant en gullmynt på landeveien.
Siden gikk han alltid med øyene vendt ned på landeveien, kanskje han kunne finne en gullmynt til, tenkte han. Arme
mann, rundt om ham strålte all naturens skjønnhet og
storhet, han så den ikke, han bare tenkte på den gullmynten han kanskje
kunne finne i landeveiens støv. Å, gutter og piker, jeg ønsker
inderlig at dere ikke må ligne denne tåpelige mannen, men at dere
alt fra dere er barn må lære å se og glede dere ved Guds veldige gjerninger
i naturens herlige rike, så dere alt som barn kan begynne å si: Her i vårt kjære fedreland,
det gamle Norge, er det som Gud riktig med ødsel hånd har strødd sine
herligheter utover alle vegne. Jeg tror neppe det finnes noe
land i verden som er vakrere enn vårt. Enten vi bor inne mellom Vestlandets
og Nord-Norges dype fjorder med de himmelhøye, stupbratte fjell eller
på flatbygdenes brede bygder med det vide utsyn, enten du ferdes i
våre fjellfriske, yndige daler med fossedur og fuglesang, eller du
streifer om oppe på høyfjellets vide, øde vidder, hvor blåne løfter
sig bak blåne, til det går over i himmelens blå
Lær å kjenne det, la dets herlige
natur ikke være som en lukket bok du ikke forstår å lese i, la det
alt sammen fortelle deg om Gud, Hans makt og Hans godhet, så skal
det åpne dine øyne for den største av alle Guds veldige gjerninger,
kronen på alt Hans verk, at Han i sin godhet ikke bare har gitt oss
et deilig land å bo i, men at Han har gitt oss en frelser,
at Han har gitt oss Jesus! Å, at vårt deilige land måtte
bli hjemsted for et folk som elsker Gud og Jesus, vår Frelser, så
det kan synges ut fra dal til dal, over alle fjell, ved alle fjorder: Nå reiser vi oss og synger
vår festlige fedrelandssalme:
|