FRED VÆRE MED DERE!

Luk. 24, 36.

Kjære barn!

Først må jeg fortelle dere, hvem det var Jesus sa disse ord til. Eller kanskje dere kan fortelle meg det?

Ja visst, det var på påskedagen, samme dag Jesus var oppstanden fra de døde.

Om kvelden hadde de samlet seg på salen i Jerusalem. De hadde stengt dørene, for de var redde for at jødene ville legge hånd på dem.

Med ett sto Jesus midt iblant dem, stengte dører kunne jo ikke holde ham ute lenger.

«Fred være med dere,» sa han og viste dem merkene i sine hender og i sin side.

Da kjente de ham, og jeg skal si de ble glade, all frykt var som blåst bort, og det falt en underlig fred over dem.

Slik er det alltid når Jesus kommer inn i huset.

Vi har en vakker salme av Landstad - dere kjenner vel Landstad? Han som har laget salmeboken vår - selv har han skrevet mange av salmene i den boken. I en av dem synger vi:

Da de hadde snakket fra seg, sa jeg:

«Nå skal jeg fortelle dere hva som er grunnen til all ufreden. Det er det at dere ikke lar Jesus få være i huset. Prøv det, la ham få komme inn, så skal dere se hvor fredelig og godt alt skal bli hos dere, da skal ikke barna behøve å stå ute i kjøkkenet og gråte».

Men mannen bare trakk på skulderen og sa:
«Jeg tror ikke på noen Jesus».

«Nei,» sa jeg, «det er jo det som er ulykken.»

Men konen var blitt stille, hun slo øynene ned og sa med gråten i halsen:
«Ja er det ikke det jeg støtt har sagt, Hans, vi skulle omvende oss til Gud.»

Hvordan det gikk, vet jeg ikke, for jeg traff dem ikke siden, men det vet jeg, at hvis de gjorde som konen hadde sagt, så ble det nok ingen skilsmisse, og barna skulle ikke behøve å gråte mer fordi far og mor var uvenner.

Hjemme på bispegården har jeg på en av veggene et deilig bilde, som jeg skulle ønske jeg kunne hatt med meg. Jeg får prøve å fortelle om det så tydelig at dere likesom kan se det.

Det er ute på en vakker blomstereng, hvor noen barn holder på å leke. Det er to store småpiker, to litt større gutter og tre mindre barn.

De har det riktig kjekt sammen.

Men så hendte noe som dessverre ofte skjer, de to store smågutter ble uenige om et eller annet, de begynte å trette, sintere og sintere ble de, og det endte med, at den største fikte til den annen så han datt over ende og ble liggende og illskrike.

Og med det var jo hele moroen forbi for dem alle. De minste tok til å gråte.

Men så kom Jesus gående bortover marken, han satte seg på en stein som lå der, og gav seg til å se bort på barna.

Straks de fikk øye på ham, løp de til, først de to store småpiker, så de tre minste, og de klynget seg alle tett sammen om Jesus.

Til sist kom også de to sinnataggene, de klemte seg inn mellom de andre og la seg tett inn til Jesus, som bredte armene sine ut og samlet hele flokken inn til seg.

Å, for et deilig syn! All uhygge er som feiet bort!

Jeg kan godt se, at den store gutten som slo den andre, synes det var forferdelig stygt gjort, nå han ligger der med ansiktet tett opp til Jesu hjerte, men jeg kan også se på ham, hvor inderlig glad han er for at det nå er blitt godt igjen hos Jesus.

Og ser du på den andre gutten, så finnes det ikke lenger spor igjen av sinne eller hevnlyst, alt er tilgitt og glemt.

Og den største av småpikene, se hvor lykkelig og glad hun står der med et strålende blikk på Jesus, som om hun vil si:
«Det var godt du kom, Jesus.»

Og se den minste av dem alle, en søt liten tulle - av ansiktet hennes er det forresten ikke stort mere å se enn en vilter pannelugg over en munter liten nesetipp - hun klenger seg opp til Jesu kne, og jeg synes jeg hører henne si:
«Er du Jesus? Du er snill.»

Ofte blir jeg stående å se på dette billede, og da må jeg gjerne tenke på det ord som jeg i dag har fått med til dere:
Fred være med dere!

Ja, Gud skje lov, fredelig og godt blir det alltid der Jesus får være til stede, enten det er hjemme eller ute.

Men får ikke han være med, blir det så lett leit og vondt alt sammen, med tretting og kjekling og uvennskap.

Skal vi ikke alle sammen si som Landstad synger i salmen sin:  

Kom inn til meg og alle mine og bli vårt hjertes trøsteskatt.